Terrorismens dilemma

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees.  Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees. Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PARIS  – På vei til styremøte i det franske mediehuset 20 Minutes møtes jeg av et geværlag fra franske sikkerhetsstyrker som patruljerer utenfor de store varehusene Printemps og Gallerie Lafayette. I full kamuflasjeutrustning smyger soldatene seg langs fortauet og dukkene i de juledekorerte utstillingsvinduene.

– Velkommen til Paris. Du er en modig mann, sier direktøren tørt, idet han tar imot meg ni etasjer over bakken. Det er stille i avishusets redaksjonslokale, etter hektiske arbeidsdøgn. Men business as usual.

Besøket i Paris gir meg anledning til å reflektere litt over medienes opptreden i tiden etter den svarte fredagen 13. november. Hvorfor blir medienes integritet og presseetiske regelverk tilsynelatende tilsidesatt og plassert i skyggen av terrorangrepet?

Fordi det oppstår et absolutt og umiddelbart behov for å informere allmennheten. Nå. Fra minutt til minutt. Tidsrommet som skal brukes til refleksjon, etiske vurderinger, kvalitetssikring – forsvinner.

De første timene etter angrepet syder alle kanaler av rykter og spekulasjoner. Det er lite annet å rapportere om. Likevel er det en forventning om at mediene skal holde publikums oppmerksomhet kontinuerlig fanget i dramaet som foregår på skjermen. Mye av innholdet bygger på meldinger, bilder og video, klipp og livestream via sosiale medier. Det viser seg at en god del av informasjonen er falsk eller feilaktig.

Både NRK og Sveriges Television (SVT) har fått knusende kritikk for at de ikke avbrøt sine sendinger (dansk fredagskrim og en Madonna-konsert) for å formidle det som skjedde i Paris denne kvelden – LIVE. Men det finnes nesten ikke en skandinavisk korrespondent å oppdrive i den franske hovedstaden lenger.

Dermed ble nesten parodisk å se NRKs Europa-korrespondent Åse Marit Befring på Kveldsnytt stående i en bakgate i Roma hvor hun forsøkte å rapportere om hendelsene mens hun febrilsk lette etter oppdateringer på sin mobiltelefon. For øvrig ikke et vondt ord om Befring som har stått på kontinuerlig fra Malta, Roma, Paris og Grand Place i Brüssel de siste tre ukene. Både SVT og NRK trekker nok sine lærdommer fra denne svarte november-natten.

– Vi søker en ny identitet hvor hurtighet må bli en mer sentral del av vårt kvalitetsbegrep, skriver SVTs sjef, Anna Lagercrantz i et blogginnlegg.

Jeg er selvfølgelig enig i det. Men la det ikke føre til mer spekulasjon, ryktespredning og innholdsløse kommentarer til livestream. Bruk heller ressursene på journalistikk, på egne reportasjer og intervjuer. Så må det innarbeides langt bedre rutiner for rask verifikasjon av såkalt brukergenerert innhold.

Det ser nesten ut til at noen av vår sivilisasjons viktigste regler settes ut av spill når samfunnet står overfor terrortrusselen. Budskapet fra nasjonale sikkerhetsmyndigheter formidles stort sett ukritisk, regler for beskyttelse av personlig integritet og rettssikkerhet tilsidesettes. Pressens Vær Varsom-plakat skyves i bakgrunnen.

Dette har vi sett både etter angrepet mot Boston Maraton, hvor potensielle terrorister ble hengt ut feilaktig. Her hjemme ble det spekulert åpent om islamistisk terror de første timene etter Breiviks dødelige angrep mot Staten og norsk ungdom.

I Sverige hevet man terrortrusselen til nivå 4 og etterlyste en 22-årig asylsøker med navn og bilde som mistenkt ISIL-terrorist. Han ble raskt pågrepet ved a
et asylmottak i Boliden, langt inne i blåbærskogen. «Ladies and gentlemen: We got him», skrek Göteborgsposten fra sin første side. 48 timer senere var han satt fri utenfor mistanke, men merket for livet.

Mens franske sikkerhetsstyrker løsnet 5000 skudd mot en leilighet i St. Denis rapporterte all verdens medier om ISILs første kvinnelige selvmordsbomber, som senere ble omtalt «The cowgirl». Hennes tidligere liv ble illustrert med festlige boblebadbilder og portretter som viste seg å være av en helt annen kvinne. Kvinnen i leiligheten var heller ikke selvmordsbomber og det er uklart hvilken tilknytning hun har hatt til terrorhandlingene.

I Storbritannia gikk tabloidavisen «The Sun» fullstendig av skaftet med en meningsmåling som angivelig skulle vise at én av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Det britiske klageorganet for medier, IPSO, har mottatt over 2000 klager mot oppslaget, og avisen er nå tvunget til retrett.

Er det frykten som gjør at noen medier taper besinnelsen? At vi slutter å holde fast i de etiske overveielsene? At mediene mer eller mindre lar seg styre ukritisk av sikkerhetsmyndighetenes vurderinger?

Jeg frykter at det kan være tilfelle.

Mer katolsk enn Paven

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer - mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer – mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

Som ansvarlig redaktør nektet jeg å sette karikaturen av Paven på trykk i Verdens Gang. Hans spisse og buede hatt var tegnet som en erigert penis. Jeg avslo også å trykke en tegning av Jesus Kristus på korset med opphisset manndom pekende opp under lendekledet. Da jeg unnlot å trykke profeten Muhammed med en bombe i turbanen brøt helvete løs..

Det har alltid forundret meg at noen kolleger mener det skal være forskjellige vurderingskriterier for publisering av tegning og tekst. Hvis en redaktør unnlater å trykke tegninger skrikes det opp om sensur. Gjelder det tekst, kalles det redigering.

Det tok ikke lang tid før den som ikke publiserte Mohammed-karikaturer i 2006 ble karakterisert som feig og svikefull overfor ytringsfriheten. Den gang, som nå, ble redaktørene pepret av testosteronbomber fra forleggere og kulturredaksjoner: Alle måtte for enhver pris publisere Mohammed-karikaturer i solidaritet med danske Jyllandsposten og redaktøren av en marginal nisjeavis for kristne fundamentalister på Vestlandet.

Jeg føler meg ikke overbevist om at avisa Dagen ville ha trykket tegningene av Paven eller Jesus på korset heller.

Likevel var det uhyre viktig å støtte redaktørens rett til å trykke Mohammed-tegningene, og ta kraftig avstand fra drapstruslene fra radikale islamister som ville nedkjempe ytringsfriheten. Dette gjorde også en samlet norsk presse. Nå lyder det fra et knippe kulturredaktører og politiske redaktører, som er godt skjermet fra å forvalte noe publisistisk totalansvar, at vi falt Magazinet-redaktøren i ryggen og at vår unnfallende holdninger kan ha banet veien for den grufulle terroren mot tegneseriebladet Charlie Hebdo.

Heldigvis har Norsk Presseforbunds nestor, Per Edgar Kokkvold, understreket at pressefriheten også innebærer en rett til ikke å publisere tegningene. Kokkvold ble selv på mystisk vis utpekt som et av terroristenes viktigste mål.

Beslutningen om ikke å trykke Mohammed-karikaturene i 2006 ble tatt etter en såkalt «helhetsvurdering»: Tegningene var ganske dårlige, men likevel sterkt krenkende overfor en stor gruppe av lesere. Vilkårlig krenkelse av tusenvis fredelige muslimer som provokasjon eller demonstrasjon for ytringsfrihet ble ansett som et publisistisk feilgrep. Det eksisterte en reell fare for at publisering av karikaturene i store nasjonale massemedier som NRK og VG ville virke som bensin på bålet og forsterke konflikter i samfunnet. Til slutt var det et spørsmål om redaksjonens sikkerhet.

En del kulturpolitiske meningsbærere har bare forakt til overs for dette siste hensynet. Men det er interessant å merke seg at heller ikke Jyllandsposten har publisert de siste Mohammed-karikaturene fra Charlie Hebdo. Ti år innestengt i en godt bevoktet bunker har kostet redaksjonen mye frihet.

Det er altså gått nesten ti år siden den forrige karikatur-striden. I løpet av samme tiår har mediene gjennomgått en kolossal forandring. Hastigheten og rekkevidden i formidlingen av budskap er mangedoblet. Nå gikk det bare sekunder fra nyheten om angrepet på Charlie Hebdo til publiseringen av bladets Muhammed-karikaturer.

Vi ble vitne til et fullbyrdet og dødelig angrep på ytringsfriheten, hvor 12 uskyldige ofre lå igjen i en blodpøl. For de fleste norske medier ble det nærmest en selvfølge å følge opp med visningen av karikaturene som relevant bakgrunn for nyhetshendelsen. Selv om nesten alle norske medier nå har publisert tegningene, høres det fortsatt stemmer som mener at tegningene må publiseres som en demonstrasjon av solidaritet.

I andre land velges det en mer forsiktig linje. I USA er det nesten ingen medier som viser tegningene. Muligens er terskelen for religionsatire høyere i det amerikanske samfunnet. Sjefredaktøren i The New York Times, Dean Baquet, har fått kritikk – også fra egne rekker – for ikke å ville publisere Muhammed-tegninger fra Charlie Hebdo. Tatt i betraktning den rolle avisen spiller i internasjonal nyhetsformidling, finner jeg det ikke så vanskelig å forstå avgjørelsen.

I Sverige har redaktøren i Aftonbladet, Jan Helin, fått unngjelde for en mer forsiktig tilnærming til publiseringsspørsmålet enn sin kollega i Expressen, Thomas Mattsson. Expressen valgte en håndtegnet førsteside med Charlie Hebdos siste karikaturtegning før angrepet. Men tegningen var ikke av profeten Muhammed – den var av lederen for IS – og dermed ingen fornærmelse av uskyldige, troende muslimer.

Men Paven, da, hva mener han? I en tale til troende katolikker på Sri Lanka sa pave Frans at religionsfrihet og ytringsfrihet er fundamentale menneskerettigheter. Men det går en grense. Man kan ikke provosere eller fornærme mennesker for deres religion. Man skal ikke spøke med troen. Ei heller drepe noen i Guds navn, sa han.

Paven er altså mann for sin hatt.

I skyggen av terror

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

Mens blodtørstige terrorister gikk til dødelig angrep på journalister og tegnere i Charlie Hebdo, satt jeg og funderte på et betimelig spørsmål: Hvilken pris skal demokratiet betale for å få slutt på all terror?

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om et av demokratiets aller viktigste verdispørsmål – pressefriheten – etter forslagene om utvidet adgang til å kontrollere og overvåke kommunikasjon mellom menneskene i vårt samfunn. Mange frykter at utvidet adgang til overvåkning av våre mobiltelefoner skal ramme pressens kildevern, og derved svekke både ytringsfrihet og pressefrihet.

Alt i terrorbekjempelsens navn. Det er et merkelig paradoks.

Adgangen til risikofritt å kunne varsle journalister om urett og maktmisbruk i samfunnet er grunnleggende for vårt demokrati. Derfor har de høyeste rettsinstanser i Norge og Europa stadfestet pressens kildevern som tilnærmet absolutt. Enhver journalist eller redaktør ville gått i fengsel for å forsvare prinsippene om pressefrihet.

Men hva skjer med pressens kildevern når 99 prosent av kommunikasjonen mellom mennesker digitaliseres og mobildata lagres? Hvis våre myndigheter skal ha lettvint tilgang til denne informasjonen – tør noen tipse mediene da?

I terrorismens kjølvann har mange stater de siste 15 årene innført nye lover og regler for kommunikasjonskontroll. I land som USA, Storbritannia og Norge vekker dette sterk debatt. Overvåkningen skjer ved bruk av falske basestasjoner for mobiltrafikk, slike som Aftenposten glimrende har avslørt står utplassert i Oslo sentrum. Nedlastningen av mobildata tar bare noen sekunder og kan gjøres fra fly, biler på bakken eller mer stasjonært utstyr.

Felles for mange vestlige land som trues av terror er at man lemper på kravet om rettslig kjennelse for myndigheters overvåkning av mobiltrafikk. Man tillater i stigende grad også kommunikasjonskontroll som ledd i forebyggende arbeid, og politisjefer gis fullmakter til å iverksette hastetiltak på egen hånd.

I Storbritannia har mediefolk organisert kampanjen «Save our sources» i et opprør mot Regjeringens forslag til nye retningslinjer for telefonovervåkning av journalister (RIPA – Regulation of Investgatory Powers Act). Forslagene er ute på høring og skal behandles denne vinteren. I følge medietidsskriftet The Press Gazette vil forslagene gi myndighetene adgang til å gå inn i journalisters telefonlogger på grunnlag av beslutning fra høytstående polititjenestemenn. Man frykter at slike fullmakter skal bringe mange av pressens kilder og varslere til taushet.

Frykten er ikke ubegrunnet. De siste årene har britisk politi iverksatt mer enn 400 offisielle etterforskinger i jakten på pressens kilder. Mange av dem er iverksatt for å avsløre lekkasjekilder internt i politiet. Metropolitan Police gikk nylig inn i telefonloggene til nyhetsdesken og den politiske redaktøren i The Sun for å avsløre og straffe tre politikilder. Det er et sykdomstegn for demokratiet, hevder pressefolk.

Langt fra alle sakene handler om mediers innbrudd i kjendisers mobiltelefoner eller betaling av politikilder. Sakene mot The Sun og enkelte regionaviser handler om å finne kilder til samfunnskritiske avsløringer.

I Danmark har Høyesterett nylig avsagt dom i den såkalte Se og Hør-saken, som i utgangspunktet handler om å finne kilden til bladets omtale av kjendisers kredittkortkjøp. Dommen gir politiet rett til å granske journalisters mobiltelefoner og PC’er som allerede er beslaglagt. Medier kan nå bli tvunget til å oppbevare kildeopplysninger på steder hvor de ikke kan nås av myndighetene.

Her i Norge har advokat Jon Wessel Aas i en delrapport til Fritt Ord om ytringsfrihetens kår, påpekt uheldige konsekvenser for pressefriheten av den lovmessige utglidning av myndighetenes rett til å overvåke kommunikasjonen i vårt samfunn. – Kildevernet er blitt en illusjon, hevder Aas.

Han peker særlig på at såkalt «hastekompetanse» kan benyttes av PST-sjefen eller sikkerhetspolitiets nestkommanderende også i rent forebyggende øyemed. Altså når det ikke er snakk om konkret terror-mistanke. Ved rettslig begjæring om innsyn er det heller ingen som representerer pressen eller offentligheten i slike spørsmål. I tillegg representerer sikkerhetstjenestenes utveksling av data mellom ulike land en mulig krenkelse av menneskers integritet. Det er stor risiko for at alt dette vil ha en nedkjølende effekt på kildenes lyst til å gi opplysninger om kritikkverdige forhold i samfunnet.

De fleste mennesker aksepterer en viss grad av kommunikasjonskontroll for å hindre terror. Spørsmålet er om vi skal godta stadige forslag om utvidelser på dette område, slik Justisdepartementet nå har sendt ut på høring. Kanskje burde justisminister Anders Anundsen se til Sverige, hvor det lovforbud og straffebud for å forfølge pressens kilder. Det vil i det minste kunne veie opp for noe av den nedkjølende effekt som økt kommunikasjonskontroll har overfor de som varsler om urett i vårt samfunn.