Når galt går bedre

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

I høst har både «medieofre» og pressens egne organisasjoner satt Pressens Faglige Utvalg (PFU) under lupen. Igjen er det fremsatt krav om sterkere offentlig styring, og som et mottrekk har pressen iverksatt en gjennomgang av alle sider ved selvdømmeordningen. Både saksbehandling og vedtekter i PFU skal evalueres av et eget utvalg, nedsatt av Norsk Presseforbund.

Kritikerne krever at Kulturdepartementet må komme på banen og foreslå tiltak som innebærer sterkere statlig kontroll med medienes virksomhet. Flere av kritikerne er personer som ikke har nådd helt fram med sine klagemål overfor PFU.

Blant disse er nevrokirurgen Per Kristian Eide som ikke fikk medhold i alle sine klagepunkter etter omtalen i TV2 og andre medier av et forskningsprosjekt ved Rikshospitalet i 2012. Han følte seg motarbeidet av PFU-sekretariatet som skulle behandle hans «monsterklage» på flere tusen sider. I en kronikk i Aftenposten tidligere i høst dissekerte han pressens selvdømmeordning og gikk til voldsomt angrep på generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Det er Presseforbundets styre som oppnevner medlemmene i PFU.

PFU består av fire representanter for pressen (to journalister og to redaktører) og tre representanter for den såkalte «allmennheten». Mediene har altså flertall i organet for pressens selvjustis. Det skal ha en sterkere oppdragende og korrigerende effekt å bli vurdert og dømt av sine egne, enn ved et statlig oppnevnt ombud eller tilsyn.

I motsetning til kirurgi er ikke journalistikk et fag som krever offentlig autorisasjon. Journalistikk har med ytringsfrihet å gjøre, og er en av grunnsteinene for et velfungerende demokrati. Det skulle bare mangle om ikke medisinsk forskning på pasienter får journalisters kritiske søkelys rettet mot seg.

Journalistikk er heller ikke forskning, med krav til vitenskapelig dokumentasjon før publisering. Det er med rette sagt at journalistikk er historiens kladdebok, verken mer eller mindre, og det som publiseres blir dermed viktige innspill til den offentlige samtale. Vær Varsom-plakaten, som nettopp er revidert, stiller likevel strenge krav til journalistisk metode.

Norsk presseetisk selvjustis er anerkjent som en av verdens aller beste, fordi den er helt uavhengig av offentlige myndigheter og fordi den virker. De presseetiske reglene er som regel strengere enn lovgivningen, og fordømmelse fra egne kolleger har en sterkere effekt enn domstolens. Jeg vet av erfaring at kjennelser fra PFU tillegges større vekt i utviklingen av redaksjonell kompetanse enn domstolenes juridiske vurderinger. Grunnen til dette er at kjennelser fra PFU oppleves som mer konkrete og faglig relevante.

PFU behandler ca. 300 klagesaker i året og avgir uttalelse i om lag halvparten av dem. Det er som regel flere fellende enn frifinnende uttalelser. Kritikerne viser til at svært mange klager blir avvist etter forenklet (administrativ) behandling i sekretariatet. Detter er klager som helt åpenbart ikke handler om brudd på presseetikkens regler, men de blir likevel forelagt utvalget til orientering.

I forrige uke ble ni av 19 klager avgjort med fellende dom eller kritikk i PFU. Det var nedslående å registrere nye eksempler på arvesynden i norsk presse, brudd på regelen om at den som utsettes for alvorlig kritikk, skal innvilges rett til samtidig imøtegåelse av påstandene. På tross av iherdig opplysningsarbeid fra bl.a. Norsk Redaktørforening, viser bruddstatistikken igjen en stigende tendens på dette punktet.

Etter sommeren har PFU fått stadig flere saker som handler om redaksjonell uavhengighet og troverdighet etter reklamejournalistikkens inntog i spaltene. Et flertall av pragmatiske redaktører later til å foretrekke reklame som ligner på journalistikk fremfor en redaksjon med færre journalister. Det skal bli svært krevende for PFU med VG-journalist Alf Bjarne Johnsen og NRKs nyutnevnte nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord i spissen, å trekke opp grensene i forhold til Vær Varsom-plakatens helt nye bestemmelse på dette området.

I dag møtes over 100 av landets redaktører til sitt tradisjonelle høstmøte i Oslo. Her vil det også bli fremlagt en fersk undersøkelse av norske redaktørers holdninger til PFU. Resultatet vil neppe svekke utvalgets autoritet.

Kritikernes viktigste anliggende nå, ser ut til å være behovet for å endre valgprosedyren når det gjelder allmennhetens representasjon i PFU. Det vises til at i Sverige og Danmark skjer utnevnelsen av organer som er uavhengige av pressen. Selv om den svenske og danske selvdømmeordning fungerer dårligere enn den norske, kan det godt hende at et slikt krav bør imøtekommes. Sett med pressens øyne kan resultatet neppe bli dårligere ved at et uavhengig, ikke-statlig organ innstiller kandidater fra allmennheten. Utvalget bør likevel fortsatt oppnevnes av Norsk Presseforbunds styre.