PiS for our time

PROTESTERER:  Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier.  Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

PROTESTERER: Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier. Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

Se for deg at finansminister Siv Jensen tropper opp på Marienlyst og gir kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og resten av NRK-sjefene avskjed på grått papir. Før hun henter Knut Haavik hjem fra Syden for å rydde opp, og feie alle de venstrevridde journalistene ut av landets statlige radio og tv.

Et drømmescenario fra Carl I. Hagens glansdager.

Men i Polen kan dette oppgjøret med «ARK» bli til virkelighet, etter at det nasjonalkonservative Lov- og Rettferdighetspartiet (PiS) kom til makten ved valg 25. oktober i fjor. I romjulen sjokkerte den nye polske flertallsregjeringen med å fremme forslag til nye lover som skal regulere statens medier og høyesterett – den tredje og fjerde statsmakt.

Den nye medieloven gir landets finansminister en direkte rett til å ansette og avsette sjefene for polsk statlig tv og radio, samt det statlige nyhetsbyrået PAP. Lovforslaget, som nå er signert av landets president, utløste et vell av protester og flere radio- og TV-sjefer forlot umiddelbart sine stillinger.

EU er sjokkert over dette angrepet på pressefriheten i et av unionens største medlemsland. EU-parlamentets leder sammenlignet det nærmest med et statskupp. I forrige uke vedtok Kommisjonen å innlede undersøkelser. Riset bak speilet er å frata Polen stemmerett i EUs beslutningsorganer, dersom man kommer til at de nye regulatoriske tiltak bryter med den fundamentale rettstilstand i Europa.

Jeg fryser på ryggen av retorikken til det nye polske regjeringspartiet, PiS. Den nye loven skal omdanne landets statlige medier til såkalte «nasjonale kulturinstitusjoner» som skal styrke publikums «patriotiske holdninger».

– Den kultur som bekostes av Staten skal være patriotisk og fortelle verden om polske helter, sier landets nye statsminister.

Partinavnet PiS gir meg assosiasjoner til den britiske statsminister Neville Chamberlain som i 1938 viftet med Adolf Hitlers fredspakt og sa at det var «Peace for our time». Et år senere invaderte tyske styrker Polen.

PiS er kommet til makten etter et knallhardt oppgjør med venstreliberale tilhengere av kulturelt mangfold og miljøvern – som de siste årene har styrt Polen.

Den svenske avisen Dagens Nyheter rykket ut og intervjuet Polens nye kulturminister, visestatsminister Piotr Glinski, som er professor i sosiologi:

– Det vrimler av venstrevridde i statlige medier, samtidig som det finnes ytterst få journalister på høyresiden. En løsning kan bli å si opp samtlige journalister og starte om igjen fra null, sier han.

En ønskedrøm for politikere fra skandinaviske populistpartier som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og kanskje en og annen fra Fremskrittspartiet.

En av kulturministerens første handlinger var å gripe inn overfor premieren på et teaterstykke, «Døden og piken», skrevet at Nobelprisvinneren Elfride Jelinek. Glinski beskyldes også for å ha sørget for suspendering av en kjent TV-journalist som avbrøt ham 29 ganger i et intervju. Det er ventet at regjeringen vil fremme en ny og enda mer detaljert medielov i løpet av få uker. Mange frykter at neste steg er sterkere statlig kontroll med private, kommersielle mediehus.

Europeiske medieorganisasjoner, Den Europeiske Kringkastingsunionen EBU, og Reportere Uten Grenser fordømmer utviklingen som man nå er vitne til, men det nevnes foreløpig ikke andre mottiltak enn å utestenge Polen fra Melodi Grand Prix. Ellers er det «dialog».

Polen er et nærstående land til både Norge, Sverige og Danmark. Verdens første pressefrihetslovgivning feirer i år 250 års jubileum i Sverige. I dag inviterer utenriksminister Børge Brende til storlansering av en ny «strategi for fremme av ytringsfrihet og uavhengige medier i Norges utenriks- og utviklingspolitikk». Brende har tenkt å gjøre kampen for pressefrihet til et prestisjeprosjekt for Norge. Lanseringen finner sted i Fritt Ords lokaler i Oslo, og skal bivånes av FNs spesialrapportør for ytringsfrihet og OSSEs representant for mediefrihet.

De nordiske land troner høyt på listen over land med pressefrihet. Vi har et særlig ansvar for å stå opp mot de strømninger som vi ser i store europeiske nasjoner som Polen og Ungarn. Mediebildet blir stadig mer internasjonalt. Uten deres pressefrihet vil det også bli vanskeligere å opprettholde våre egne mediers uavhengighet.

I pressefrihetens navn

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

I går – på pressefrihetens dag – gikk mine tanker til vår mangeårige medarbeider Eirik Mosveen, som fant Høyrelandsmøtets viktigste politiske avsløring dypt nede i statsministerens utringning. Hun gjemmer mobilen med alle statshemmelighetene i BH’en.

Erna svarte på avsløringen med bitende ironi: «Så glad for at VG har fått hjem igjen Eirik Mosveen for å lage dyptpløyende politisk journalistikk », skrev hun på Twitter.

Det går en dyp kløft mellom presse og stat, og i de fleste land måles pressefrihet etter myndighetenes trang til å regulere media, gjennom lovgivning, sensur eller forfølgelse av journalister.

Ikke sjelden oppstår det konflikt mellom statens ledere eller statsoverhoder og den frie, uavhengige presse. Som da den danske dronning Margrethe ville ha seg frabedt å være dus med en ung journalist på pressekonferansen i anledning hennes 75-årsdag.

President Obama nyter det privilegium at han en gang i året gis anledning til å gå til motangrep på media. Det skjer under den årlige middagen i korrespondentklubben i Washington. For en drøy uke siden leverte presidenten et fyrverkeri av mer eller mindre ondsinnede vitser mot pressen og enkelte politikerkolleger. Verst gikk det ut over Hillary Clinton og CNN, som han mener er en parodi på seg selv.

Også Russlands president Putin benytter seg av ironi i motangrepene på pressen. Dette ble jeg vitne til en gang i Kreml – i den svære salen som en gang huset Det Øverste Sovjet – Sovjetunionens parlament og nasjonalforsamling. Episoden fant sted i 2006, under åpningen av den internasjonale avisutgiverorganisasjonen WANs verdenskongress.

Det var omstridt å arrangere en slik verdenskongress i Moskva og i den medieundertrykkende bjørnens hule. WANs tøffe president, iren Gavin O’Reilly, benyttet derfor sin introduksjon av Putin til å hudflette den russiske presidenten for hans undertrykkelse av den frie presse. Putin besvarte ydmykelsen på en særdeles elegant måte:

– Kjære gjester, dere har nå vært vitne til et stykke russisk ytringsfrihet, sa han i sin åpningstale til WAN-delegatene.

WAN-IFRA er organisasjonen som står bak markeringen av 3. mai som Pressefrihetens Dag. Dagen ble innstiftet av FN i 1993 og er vårt internasjonale svar på 1. mai. I Norge er vi så makelig anlagt at vi markerer dagen i dag, mandag 4. mai. På Litteraturhuset i Oslo skal det holdes seminar om «Blasfemi, ytringsfrihet og pressefrihet – Fritt fram så lenge ingen blir krenket?».

Mange steder i verden er spørsmålet om pressefrihet stadig blodig alvor. Hittil i år er 45 journalister drept under tjeneste, åtte av dem i terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. I løpet av 2014 ble til sammen 135 journalister drept under utførelsen av sitt arbeid.

Idet jeg skriver disse linjene tikker meldingen inn om at ytterligere to tunisiske journalister er funnet drept i Libya med strupen skåret over. Den islamske staten IS står bak drapene. Blodet slutter aldri å flyte i den arabiske verden.

Storbritannia kan se tilbake på mer enn 300 års pressefrihet, men de siste årenes medieskandaler truer med å endre dette bildet. Hvis Labour og Ed Miliband vinner parlamentsvalget neste uke, skal mediene tvinges til å akseptere strengere reguleringstiltak. Det liberale partiet ønsker derimot å grunnlovfeste pressefriheten, mens de konservative med statsminister David Cameron i spissen, vil fryse lisensfinansieringen av BBC og innføre skattelettelser for lokalaviser.

Samtidig er rettsprosessene etter avsløringen av medienes pengeutbetalinger til høytstående polititjenestemenn i ferd med å utvikle seg til litt av en skandale. 34 journalister er de siste fire årene arrestert, mistenkt for ulovligheter. Nesten alle er nå frifunnet eller har fått tiltalen frafalt. En generasjon britiske journalister er mistenkeliggjort, og pressens kildevern er varig svekket.

Her i Norge har Arbeidsforskingsinstituttet offentliggjort en undersøkelse som viser at halvparten av alle journalister er utsatt for hets, sjikane eller trakassering, for det meste på nettet. En fjerdedel har opplevd direkte trusler. Tilstanden beskrives som et demokratisk problem.

Men Norge troner fortsatt i toppen av listen over verdens mest pressefrie land. Vi nyter i hvert fall friheten til å henge oss opp i statsministerens puppestell.

Mer katolsk enn Paven

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer - mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer – mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

Som ansvarlig redaktør nektet jeg å sette karikaturen av Paven på trykk i Verdens Gang. Hans spisse og buede hatt var tegnet som en erigert penis. Jeg avslo også å trykke en tegning av Jesus Kristus på korset med opphisset manndom pekende opp under lendekledet. Da jeg unnlot å trykke profeten Muhammed med en bombe i turbanen brøt helvete løs..

Det har alltid forundret meg at noen kolleger mener det skal være forskjellige vurderingskriterier for publisering av tegning og tekst. Hvis en redaktør unnlater å trykke tegninger skrikes det opp om sensur. Gjelder det tekst, kalles det redigering.

Det tok ikke lang tid før den som ikke publiserte Mohammed-karikaturer i 2006 ble karakterisert som feig og svikefull overfor ytringsfriheten. Den gang, som nå, ble redaktørene pepret av testosteronbomber fra forleggere og kulturredaksjoner: Alle måtte for enhver pris publisere Mohammed-karikaturer i solidaritet med danske Jyllandsposten og redaktøren av en marginal nisjeavis for kristne fundamentalister på Vestlandet.

Jeg føler meg ikke overbevist om at avisa Dagen ville ha trykket tegningene av Paven eller Jesus på korset heller.

Likevel var det uhyre viktig å støtte redaktørens rett til å trykke Mohammed-tegningene, og ta kraftig avstand fra drapstruslene fra radikale islamister som ville nedkjempe ytringsfriheten. Dette gjorde også en samlet norsk presse. Nå lyder det fra et knippe kulturredaktører og politiske redaktører, som er godt skjermet fra å forvalte noe publisistisk totalansvar, at vi falt Magazinet-redaktøren i ryggen og at vår unnfallende holdninger kan ha banet veien for den grufulle terroren mot tegneseriebladet Charlie Hebdo.

Heldigvis har Norsk Presseforbunds nestor, Per Edgar Kokkvold, understreket at pressefriheten også innebærer en rett til ikke å publisere tegningene. Kokkvold ble selv på mystisk vis utpekt som et av terroristenes viktigste mål.

Beslutningen om ikke å trykke Mohammed-karikaturene i 2006 ble tatt etter en såkalt «helhetsvurdering»: Tegningene var ganske dårlige, men likevel sterkt krenkende overfor en stor gruppe av lesere. Vilkårlig krenkelse av tusenvis fredelige muslimer som provokasjon eller demonstrasjon for ytringsfrihet ble ansett som et publisistisk feilgrep. Det eksisterte en reell fare for at publisering av karikaturene i store nasjonale massemedier som NRK og VG ville virke som bensin på bålet og forsterke konflikter i samfunnet. Til slutt var det et spørsmål om redaksjonens sikkerhet.

En del kulturpolitiske meningsbærere har bare forakt til overs for dette siste hensynet. Men det er interessant å merke seg at heller ikke Jyllandsposten har publisert de siste Mohammed-karikaturene fra Charlie Hebdo. Ti år innestengt i en godt bevoktet bunker har kostet redaksjonen mye frihet.

Det er altså gått nesten ti år siden den forrige karikatur-striden. I løpet av samme tiår har mediene gjennomgått en kolossal forandring. Hastigheten og rekkevidden i formidlingen av budskap er mangedoblet. Nå gikk det bare sekunder fra nyheten om angrepet på Charlie Hebdo til publiseringen av bladets Muhammed-karikaturer.

Vi ble vitne til et fullbyrdet og dødelig angrep på ytringsfriheten, hvor 12 uskyldige ofre lå igjen i en blodpøl. For de fleste norske medier ble det nærmest en selvfølge å følge opp med visningen av karikaturene som relevant bakgrunn for nyhetshendelsen. Selv om nesten alle norske medier nå har publisert tegningene, høres det fortsatt stemmer som mener at tegningene må publiseres som en demonstrasjon av solidaritet.

I andre land velges det en mer forsiktig linje. I USA er det nesten ingen medier som viser tegningene. Muligens er terskelen for religionsatire høyere i det amerikanske samfunnet. Sjefredaktøren i The New York Times, Dean Baquet, har fått kritikk – også fra egne rekker – for ikke å ville publisere Muhammed-tegninger fra Charlie Hebdo. Tatt i betraktning den rolle avisen spiller i internasjonal nyhetsformidling, finner jeg det ikke så vanskelig å forstå avgjørelsen.

I Sverige har redaktøren i Aftonbladet, Jan Helin, fått unngjelde for en mer forsiktig tilnærming til publiseringsspørsmålet enn sin kollega i Expressen, Thomas Mattsson. Expressen valgte en håndtegnet førsteside med Charlie Hebdos siste karikaturtegning før angrepet. Men tegningen var ikke av profeten Muhammed – den var av lederen for IS – og dermed ingen fornærmelse av uskyldige, troende muslimer.

Men Paven, da, hva mener han? I en tale til troende katolikker på Sri Lanka sa pave Frans at religionsfrihet og ytringsfrihet er fundamentale menneskerettigheter. Men det går en grense. Man kan ikke provosere eller fornærme mennesker for deres religion. Man skal ikke spøke med troen. Ei heller drepe noen i Guds navn, sa han.

Paven er altså mann for sin hatt.

I skyggen av terror

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

Mens blodtørstige terrorister gikk til dødelig angrep på journalister og tegnere i Charlie Hebdo, satt jeg og funderte på et betimelig spørsmål: Hvilken pris skal demokratiet betale for å få slutt på all terror?

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om et av demokratiets aller viktigste verdispørsmål – pressefriheten – etter forslagene om utvidet adgang til å kontrollere og overvåke kommunikasjon mellom menneskene i vårt samfunn. Mange frykter at utvidet adgang til overvåkning av våre mobiltelefoner skal ramme pressens kildevern, og derved svekke både ytringsfrihet og pressefrihet.

Alt i terrorbekjempelsens navn. Det er et merkelig paradoks.

Adgangen til risikofritt å kunne varsle journalister om urett og maktmisbruk i samfunnet er grunnleggende for vårt demokrati. Derfor har de høyeste rettsinstanser i Norge og Europa stadfestet pressens kildevern som tilnærmet absolutt. Enhver journalist eller redaktør ville gått i fengsel for å forsvare prinsippene om pressefrihet.

Men hva skjer med pressens kildevern når 99 prosent av kommunikasjonen mellom mennesker digitaliseres og mobildata lagres? Hvis våre myndigheter skal ha lettvint tilgang til denne informasjonen – tør noen tipse mediene da?

I terrorismens kjølvann har mange stater de siste 15 årene innført nye lover og regler for kommunikasjonskontroll. I land som USA, Storbritannia og Norge vekker dette sterk debatt. Overvåkningen skjer ved bruk av falske basestasjoner for mobiltrafikk, slike som Aftenposten glimrende har avslørt står utplassert i Oslo sentrum. Nedlastningen av mobildata tar bare noen sekunder og kan gjøres fra fly, biler på bakken eller mer stasjonært utstyr.

Felles for mange vestlige land som trues av terror er at man lemper på kravet om rettslig kjennelse for myndigheters overvåkning av mobiltrafikk. Man tillater i stigende grad også kommunikasjonskontroll som ledd i forebyggende arbeid, og politisjefer gis fullmakter til å iverksette hastetiltak på egen hånd.

I Storbritannia har mediefolk organisert kampanjen «Save our sources» i et opprør mot Regjeringens forslag til nye retningslinjer for telefonovervåkning av journalister (RIPA – Regulation of Investgatory Powers Act). Forslagene er ute på høring og skal behandles denne vinteren. I følge medietidsskriftet The Press Gazette vil forslagene gi myndighetene adgang til å gå inn i journalisters telefonlogger på grunnlag av beslutning fra høytstående polititjenestemenn. Man frykter at slike fullmakter skal bringe mange av pressens kilder og varslere til taushet.

Frykten er ikke ubegrunnet. De siste årene har britisk politi iverksatt mer enn 400 offisielle etterforskinger i jakten på pressens kilder. Mange av dem er iverksatt for å avsløre lekkasjekilder internt i politiet. Metropolitan Police gikk nylig inn i telefonloggene til nyhetsdesken og den politiske redaktøren i The Sun for å avsløre og straffe tre politikilder. Det er et sykdomstegn for demokratiet, hevder pressefolk.

Langt fra alle sakene handler om mediers innbrudd i kjendisers mobiltelefoner eller betaling av politikilder. Sakene mot The Sun og enkelte regionaviser handler om å finne kilder til samfunnskritiske avsløringer.

I Danmark har Høyesterett nylig avsagt dom i den såkalte Se og Hør-saken, som i utgangspunktet handler om å finne kilden til bladets omtale av kjendisers kredittkortkjøp. Dommen gir politiet rett til å granske journalisters mobiltelefoner og PC’er som allerede er beslaglagt. Medier kan nå bli tvunget til å oppbevare kildeopplysninger på steder hvor de ikke kan nås av myndighetene.

Her i Norge har advokat Jon Wessel Aas i en delrapport til Fritt Ord om ytringsfrihetens kår, påpekt uheldige konsekvenser for pressefriheten av den lovmessige utglidning av myndighetenes rett til å overvåke kommunikasjonen i vårt samfunn. – Kildevernet er blitt en illusjon, hevder Aas.

Han peker særlig på at såkalt «hastekompetanse» kan benyttes av PST-sjefen eller sikkerhetspolitiets nestkommanderende også i rent forebyggende øyemed. Altså når det ikke er snakk om konkret terror-mistanke. Ved rettslig begjæring om innsyn er det heller ingen som representerer pressen eller offentligheten i slike spørsmål. I tillegg representerer sikkerhetstjenestenes utveksling av data mellom ulike land en mulig krenkelse av menneskers integritet. Det er stor risiko for at alt dette vil ha en nedkjølende effekt på kildenes lyst til å gi opplysninger om kritikkverdige forhold i samfunnet.

De fleste mennesker aksepterer en viss grad av kommunikasjonskontroll for å hindre terror. Spørsmålet er om vi skal godta stadige forslag om utvidelser på dette område, slik Justisdepartementet nå har sendt ut på høring. Kanskje burde justisminister Anders Anundsen se til Sverige, hvor det lovforbud og straffebud for å forfølge pressens kilder. Det vil i det minste kunne veie opp for noe av den nedkjølende effekt som økt kommunikasjonskontroll har overfor de som varsler om urett i vårt samfunn.

Mission Impossible?

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

KAIRO (VG) – Idet utenriksminister Børge Brende gjør sine hoser grønne hos Egypts nyvalgte president Sisi, sitter jeg på Groppi Cafè i hjertet av Kairo og diskuterer pressefrihet med et knippe egyptiske journalister og redaktører.

Vi er sju nordmenn og to briter som er sendt hit av internasjonale presseorganisasjoner for å støtte arbeidet med å etablere frie og uavhengige medier. Det føles nesten som en «Mission Impossible».

For i Egypt er motsetningene harde og til dels brutale. Etter to revolusjoner på tre år står krigen mot terror og hensynet til samfunnets sikkerhet steilt mot ytringsfrihet. Folket mot Det muslimske brorskap. Hat mot dialog.

På bordet foran oss ligger dagens bunke med aviser. Alle skriver om at presidenten har gjort ditt og datt, et velkjent trekk fra totalitære stater. Avisene sier Sisi hele veien. Også til en toppnyhet om at det arbeides med nye sikkerhetslover som kan begrense informasjonsfriheten. Alt skjer i demokratiets navn. Børge Brende får et hovedoppslag over seks spalter og halve førstesiden i «The Egyptian Gazette». Oppslaget fremhever håpet om flere norske investeringer i regionen. Få vet at Børge Brende også finansierer vårt besøk i Egypt.

Men i aviser, radio og fjernsynsprogrammet er det en stemme som mangler. Stemmen til det forhatte, ekstreme brorskapet. Spørsmålet vårt er om ikke det å stenge dem ute, snarere vil føre til økt radikalisering og større usikkerhet.

– Akkurat nå er Staten viktigere enn friheten, konstaterer den svært anerkjente kommentatoren Abdulla Sanaby fra den privatfinansierte avisa «Sharouk». Han poengterer at Egypt nå befinner seg i en svært vanskelig overgangsfase hvor mangfold og balanse i mediene settes til side av hensyn til behovet for sikkerhet.

Dette er et synspunkt som antagelig har bred folkelig støtte. Egypt er omgitt av ekstreme terrorister i både øst og vest. Den 1600 kilometer lange grensen til Libya, som kan bli et nytt oppmarsjområde for IS, er vanskelig å kontrollere.

– Vi er muslimer, men vi vil ha et moderne liv. Vi ønsker ikke en ekstrem, religiøs stat, sier Sanaby. Den optimale presse- og ytringsfrihet er satt på vent, men en ny konstitusjonell forfatning er under utskriving. Så skal det velges et nytt parlament som skal utforme nye, demokratiske lover i hundretall.

Langs Nilens bredd ligger maktens fyrtårn på rekke og rad. Utenriksdepartementet og det statlige TV-huset med sine 43 000 ansatte. Her står også revolusjonære monumenter som det nedlagte informasjonsministeriet og den utbrente ruinen av innenriksdepartementet. Like i nærheten ligger Journalist-Syndikatet, hvor alle pressefolk må være registrert og den regimevennlige storavisa Al Ahram.

Vår delegasjon besøkte også flere av de private mediene – aviser og TV-stasjoner – som preges av selvsensur. Håpet om pressefrihet må kanskje bygges nedenfra. Fra nye multimedia-entreprenører og hyperlokale aviser som vil satse profesjonelt.

Inntil videre er det altså anarki, vold og ropet på en sterk stat som råder. Populær fascisme. Og nåde den journalist som faller ut av folden, og slipper til det forhatte brorskapets meninger i media. Hundrevis av journalister er brakt til taushet. Fortsatt sitter minst 15 journalister fengslet for «fornærmelser» mot Staten eller det militære. Tre av de mest berømte er Al Jazeera-korrespondentene som ble fengslet like før nyttår og dømt til sju års fengsel for å ha tatt seg inn i landet som «turister» under den siste revolusjonen.

En hel verden har fordømt fengslingen av reporterne. President Sisi forsøkte å bli kvitt dette problemet gjennom å få dem deportert, men han ble stanset av en domstol som ønsket full rettslig behandling av «forbrytelsen».

Derfor reiste vår delegasjon over broen til Nilens andre bredd hvor det betonggrå monumentet av et utenriksdepartement ligger. Her fikk vi møte statssekretæren som er pressetalsmann:

– Vi er ingen bananrepublikk! Her gjelder prinsippet om at politisk makt må være adskilt fra rettslig behandling, fikk vi vite. Talsmannen for UD var også opptatt av å forklare at Al Jazeera- reporterne var tatt på fersk gjerning i å produsere et forfalsket bilde av demonstrasjoner og blodige opptøyer. TV-kanalen drev sin virksomhet ulovlig fra en hel etasje av Marriott-hotellet som ligger på den fasjonable øya som deler Nilen i to gjennom Kairo.

Vår beskjed var tydelig: Det er utvilsomt riktig at Qatar som kontrollerer Al Jazeera, spiller en svært spesiell rolle i dekningen av konfliktene i Midt-Østen. TV-kanalens støtte til Det muslimske brorskap er også godt dokumentert. Men å fengsle journalister i sju år for dårlig journalistikk er fullstendig uakseptabelt.

Vi talte nok for døve ører, men det kan ikke sies ofte nok.

Demokratiets pris – tross alt

PRISVINNERE: Alan Rusbridger (t.v.) og Glenn Greenwald har høstet priser og lovord for sine avsløringer basert på Edward Snowdens lekkasjer.  Foto: CHANG W LEE, The New York Times

PRISVINNERE: Alan Rusbridger (t.v.) og Glenn Greenwald har høstet priser og lovord for sine avsløringer basert på Edward Snowdens lekkasjer. Foto: CHANG W LEE, The New York Times

LONDON (VG) – En vandring langs Fleet Street levner få spor etter det som en gang var verdens mest berømte avisgate. I avishusenes blankslipte granittfasader er det fortsatt gapende hull etter avisutstillingsmonter. Bare klokkene øverst på fasaden står igjen som et minne om en tid da Fleet Street var selve symbolet på en fri presse.

Nå er alt snudd på hodet. Etter mer enn 300 år med pressefrihet er verdens oppmerksomhet rettet mot britiske myndigheters iherdige forsøk på å tilrettevise en uavhengig presse gjennom lover, forskrifter og politikerstyrt overvåkning.

Det vakte pinlig oppsikt da den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN – IFRA sist vinter sendte en offisiell utredningsgruppe til Storbritannia for å finne ut hva som skjer med britisk pressefrihet. Pressens selvjustis er satt fullstendig ut av spill etter de massive skandaleavsløringene av tabloidenes arbeidsmetoder med telefonavlytting og bestikkelser.

AVISEN SOM DØDE I SKAM: The Sun varsler om verdens endelikt ved begravelsen av søsteravisen News of The World,som gikk inn i 2011 etter utgivelse i 168 år.

AVISEN SOM DØDE I SKAM: The Sun varsler om verdens endelikt ved begravelsen av søsteravisen News of The World,som gikk inn i 2011 etter utgivelse i 168 år.

Avsløringene førte til arrestasjon av over 60 redaktører og journalister. Skandaleavisen The News of The World gikk inn etter 168 års utgivelse. «THE WORLD`s END» – Verdens Ende – lød oppslaget i Storbritannias største dagsavis på den siste utgivelsesdagen i 2011.

Nedleggelsen var ikke nok. Britenes tillit til media og pressens selvjustis var på bristepunktet. Den offentlig oppnevnte Leveson-utredningen kom i 2012 med en rekke forslag til lovendringer og tiltak, som vakte massiv motstand fra medienes side. En lang tautrekking endte med et tverrpolitisk forlik og et såkalt Royal Charter som skulle sikre fortsatt selvregulering av pressen, men under en viss overvåkning fra myndighetenes side. Ordningen skal være frivillig, men de mediene som ikke tilslutter seg systemet risikerer å bli påført store kostnader som følge av klager fra publikum. Spesielt regionavisene har stilt seg kritisk til dette.

Britiske medier har i stedet etablert et nytt Pressens Faglige Utvalg – IPSO – men nekter samtidig å la dette underkaste seg det nye overvåkingsorganet. 90 prosent av britiske mediehus har tilsluttet seg IPSO, som forventer å være i drift fra juni i år. Tre store avishus, The Guardian, The Financial Times og The Independent, har stilt seg avventende til IPSO.

I påsken ble det kjent at The Financial Times har besluttet at man ikke vil tilslutte seg IPSO, og i stedet satse på en egen løsning for klagebehandling. Denne avisen har jo en global leserkrets, selv om redaksjonen er lokalisert til London.

Uavhengige miljøer har også etablert et alternativt organ for pressens selvjustis, IMPRESS, som skal operere under det nye statlige overvåkingspanelet. Problemet er at ingen medier vil slutte seg til IMPRESS. Mediene er også sterkt kritiske til lovforslag som gir parlamentet mulighet til å endre overvåkingssystemet i fremtiden.

Avisen The Guardian og dens redaktør, Alan Rusbridger, står sentralt i debatten. Det var denne avisen som avslørte tabloidenes telefonavlytting og bestikkelser av polititjenestemenn. Det var denne avisen som i fjor sommer publiserte en serie avslørende artikler om overvåkingsmetodene til amerikansk og britisk etterretning basert på lekkasjene fra varsleren Edward Snowden.

The Guardian er fortsatt under politietterforskning, og beskyldes for å løpe i terroristers ærend. Nasjonal sikkerhet skal være satt i fare. Alan Rusbridger ble tvunget til å ødelegge harddiskene hvor Snowdons materiale lå oppbevart, selv om myndighetene utmerket visste at kopier var forvart både i USA og Brasil, slik at det journalistiske arbeidet kunne fortsette.

Alan Rusbridger ble også innkalt til fordømmende og til dels ydmykende utspørringer i parlamentet. Partneren til journalisten Glenn Greenwald ble arrestert og satt i varetekt. Uttalelser fra statsminister David Cameron og parlamentsmedlemmer levner liten tvil om at myndighetene ønsker å ha en hånd på rattet i britisk presse.

Den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN – IFRA er i sin rapport sterkt kritisk til britisk medieregulering og til flere av myndighetenes aksjoner både i avlyttingsskandalen og overfor The Guardian. Man frykter internasjonal smittefare, og at presseregulering i et av verdens ledende demokratier skal gi legitimitet til totalitære regimer som ønsker å kneble offentlig debatt. Rapporten påpeker at den britiske konstitusjonen mangler et kapitel om ytringsfrihet.

Det var derfor en stor, positiv nyhet at verdens gjeveste journalistpris, den amerikanske Pulitzer-prisen, i påskeuken ble tildelt The Guardian og The Washington Post for sin avslørende og ansvarsfulle rapportering med utgangspunkt i Edward Snowdens lekkasjer fra sin tid i den amerikanske sikkerhetstjenesten NSA. Journalistikk som har stor betydning for verdensborgernes individuelle rettigheter.

En pris til demokratiet, der en fri og uavhengig presse er en solid bærebjelke. Tross alt.

Pest eller kolera?

PROTEST I BUDAPEST: Titusener marsjerte for pressefrihet i Budapest på minnedagen for 1956-opprøret 23. oktober. Demonstrasjonen ble arrangert av Milla – bevegelsen «En million innbyggere for pressefrihet». Foto: REUTERS

BUDAPEST (VG) – Titusener av innbyggere brukte nasjonaldagen til å protestere mot Statens og oligarkenes automatiserte diktatur – medielovgivningen som knebler all kritisk og undersøkende journalistikk i dagens Ungarn. 

I hele mitt journalistiske liv har jeg arbeidet i mediebedrifter som er grunnlagt på demokratiske verdier. I Norge har den frie og uavhengige journalistikken lovfestet vern. I Ungarn har journalister som yrkesgruppe tapt nesten all tillit. Redaktørene likeså. Alt handler om hva som tjener de to statsbærende partienes felles interesse, og deres støttespillere – de mektige oligarkiske grupperingene. 

«En million innbyggere for pressefrihet», lød hovedparolen i Budapest 23. oktober – under feiringen av 56-årsdagen for folkeopprøret mot Sovjetunionen i 1956. Jeg brukte dagen i forveien til et møte med en av de nye opprørerne, redaktøren og journalisten Balasz Weyer (40). 

Min venn Balasz er president i den uavhengige sammenslutningen av sjefredaktører i Ungarn. Foreningen består av 42 medlemmer og den kjemper for journalistisk uavhengighet og integritet i Ungarn. Balasz har stått i spissen for utarbeidelsen av presseetiske regler som skal sikre medienes kritiske samfunnsrolle. Han er dessuten en varm tilhenger av pressens selvjustis, slik vi har det bl.a. i Norge. 

Stemningen i Budapest denne høstdagen virker resignert. Det kjennes merkelig at Ungarn mer enn 20 år etter Berlinmurens fall, sliter med å få etablert en av de mest grunnleggende demokratiske verdier – pressefriheten. I mediene er fraværet av kritisk politisk journalistikk og debatt iøynefallende. Alt handler om tabloid underholdning – og om penger. 

Balasz Weyer har lang fartstid i radio, TV og internettmedier. Han var med på å grunnlegge det største online medieselskapet, Origo, men gründerne solgte seg ut til et hollandsk teleselskap på et tidlig stadium. Nå har han gitt opp den journalistiske karrieren og livnærer seg som musiker. 

– Å være journalist er noe du skammer deg over i dagens Ungarn. Tilliten er falt fra 80 til 20 prosent på ti år. Bare politikere har lavere tillit enn pressefolk, forteller Balasz. 

Siden år 2000 er noe gått fullstendig galt i det ungarske samfunnet. Det hele begynte med medielovgivningen, mener han. Det handler ikke så mye om sensur og fysiske trusler. Mest om penger og innflytelse over medienes økonomi. 

Brudd på medielovgivningen kunne resultere i million-bot for utgiver og redaktør. Loven svekket pressens kildevern og hindret presseetisk selvjustis. Den sørget for at regjeringspartiet har eneveldig kontroll over medietilsynet som styrer konsesjoner og lisenser. 

– Hensikten er å skremme utgiverne. Regjeringen bryr seg ikke om kritiske meninger. Det eneste den frykter er den undersøkende journalistikken, som avslører oligarkenes korrupsjon, sier Balasz. 

Staten bruker store beløp på annonsering i mediene. Annonseinntektene fordeles av mediebyråer. Oligarkene kontrollerer både byråene og de største mediene. Regjeringen sørger for til gjengjeld for at oligarkene kan ha sugerørene uforstyrret i Statens budsjetter og EU-støtten til investeringer i samfunnets infrastruktur. 

Utgivere, journalister og redaktører preges av mangel på selvtillit. Det er et stort rom for selvsensur. En solid økonomi er jo en vesentlig forutsetning for medienes uavhengighet. 

– Det er en overdrivelse å si at det er like ille som under kommunismen, men oligarkene legger en hånd på alt. Redaktørene skyr dekningen av all politikk, forteller Balasz. TV-mediene dekker bare kriminalitet og hendelser. Avisene bare fotball og underholdning. Og de beste fotball-lagene eies av statsminister Viktor Orban og av de mektigste oligarkene.. 

Tillitskrisen til mediene blir monumental. Den største nasjonale avisen har falt fra 800 000 til 55 000 i opplag på få år. 

Journalister i Ungarn må velge mellom pest eller kolera. Møtet med Balasz Weyer ble en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å bevare medienes uavhengighet og den frie, samfunnskritiske journalistikken her i landet.

*******

Europa presser på

Den ungarske medieloven er et viktig styringsredskap for den ungarske regjeringen og dens støttespillere – oligarkene. Medieloven trådte i kraft i januar 2011 og har utløst et massivt press fra både EU og Europarådet. 

I mai førte presset til at parlamentet vedtok enkelte justeringer, men disse imøtekommer bare 11 av i alt 66 anbefalinger fra Europarådet. Rådet har vært spesielt opptatt av sammensetningen av det ungarske medietilsynet, som fordeler lisenser og konsesjoner. Alle de fem medlemmene kommer fra statsminister Viktor Orbans regjeringsparti. 

Generalsekretær Thorbjørn Jagland har pekt på viktigheten av at medietilsynet har uavhengige medlemmer som ikke oppfattes som regjeringens talspersoner. 

Europeiske menneskerettsorganisasjoner er også opptatt av at flere lover truer demokratiet i Ungarn, bl.a. når det gjelder domstolenes uavhengighet, religionsfrihet, likestilling og diskriminering på grunn av rase eller seksuell legning.