Sjarlataner i journalistikk

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

LONDON – Flyktninger og terror gir rekord- oppslutning for Europas innvandrings-kritikere, leser vi i avisen. Det gir grunn til å minne om at media forvalter et stort ansvar for at innbyggerne får korrekt og nyansert informasjon. Presseetikk og kildekritikk må få en mer sentral plass i redaksjonenes nyhetsarbeid med disse spørsmål.

At det finnes sjarlataner i journalistikk er ingen nyhet. Den siste uken er det rullet opp en avsløring som igjen setter britisk sensasjonspresse i et uheldig lys. Avisen The Sun leverte en rystende historie om hvor lett det var å ta seg ubemerket gjennom Europas grenser fra Tyrkia til terrormålene i Paris i løpet av seks dager. Hele reportasjen viste seg å være en gigantisk bløff.

Men først vakte historien så stor oppsikt at parlamentarikere rykket ut med bekymrede spørsmål om sikkerheten i Europa. Opplysningene og kommentarene ble også videreformidlet av en rekke medier.

Etter to dagers storm måtte redaktøren i The Sun krype til korset og beklage reportasjen. Avisen hevdet at den var ført bak lyset av en frilansjournalist.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

I reportasjen «6 DAYS TO TERROR» beskrev den tidligere Royal Marine-soldaten Emile Ghessen hvordan han hadde unngått alle kontrollpunkter på reisen fra Tyrkia til Hellas, gjennom Balkan, til Østerrike og Tyskland før reisen endte opp i konsertlokalet Bataclan i Paris. Frilansjournalisten hevdet at han hadde reist med båt og tog ved hjelp av menneskesmuglere, og beskrev inngående hvordan han hadde lurt seg unna identitetskontroller ved å gjemme seg på toaletter o.l.

Påstandene fikk myndighetene i Kroatia til å reagere, og vips kunne innenriksministeriet publisere ikke bare ett, men to avtrykk av Ghessens britiske pass. Det ene var scannet i passkontrollen på en flyplass. Frilansjournalisten hadde fløyet gjennom Europa..

Så mye for sannheten.

Skandalen kom bare et par uker etter at den forrige skandalen rammet skandaleavisen. Hittil er det kommet inn over 3000 klager mot The Suns presentasjon av en undersøkelse som angivelig skulle vise at 20 prosent av britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Klagene behandles av IPSO – et britisk klageorgan for medieoppslag.

Storbritannia har et stort antall borgere med innvandrerbakgrunn, svært mange av dem arbeider også innen media, men landet er skjermet for strømmen av asylsøkere som nå fyller Europa. De har samlet seg i en svær teltleir ved Calais på den andre siden av Kanalen, innenfor grensen mot Schengen.

Flyktningkrisen er årets største story i Europa. Etter all sannsynlighet blir den vår største mediehistorie også neste år. Krisen vil etterlate seg flere politiske jordskjelv i Europa og det er viktig at mediene dekker alt som skjer på en kritisk måte. Ofte skjer det ved hjelp av beretninger om enkeltindividenes dramatiske opplevelser, eller gjennom fokusering på uheldige sider ved menneskestrømmen. Mediene må sørge for at de pressefaglige faner holdes høyt over denne oppgaven.

Dette har vi arbeidet med i det internasjonale Ethical Journalism Network. Under et styremøte i London i forrige uke la vi siste hånd på en stor rapport – «Moving Stories» – om medienes behandling av migrasjon i alle verdensdeler. Det er ikke bare Europa som møter utfordringen av store menneskemengder i bevegelse – det skjer innenfor store nasjoner som Brasil, fra mange afrikanske land til Sør-Afrika, mellom Latin-Amerika og USA, fra land i Asia og Midt-Østen. Til Australia.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, har skrevet forordet til rapporten, som skal presenteres under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo kommende fredag – på den internasjonale migrantdagen.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

Temaet blir stadig mer aktuelt, også i USA hvor mediene nå ser ut til å lage en felles front mot Donald Trumps kamp for å bli nominert til republikansk presidentkandidat. Hans siste forslag om innreiseforbud til USA for muslimer har ikke falt i god jord. The Huffington Post har besluttet å flytte dekningen av Trump fra seksjonen for underholdning til seksjonen for politikk, ettersom man anser ham som en fare for nasjonens sikkerhet. Noen amerikanske redaktører tillater sine nyhetsjournalister å bruke svært nedsettende karakteristikker av den høyrepopulistiske milliardæren, som stadig leder kampen om å bli republikanernes kandidat.

Nyhetsmagasinet Time kåret i forrige uke Tysklands Angela Merkel til prestisjetunge «Person of the Year». Merkel ønsker en million flyktninger velkommen til Tyskland. Det står i en viss kontrast til Norge, hvor bl.a. mange lesere av VG ser ut til å ønske seg islamkritikeren Hege Storhaug som «Årets Navn».

Terrorismens dilemma

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees.  Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees. Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PARIS  – På vei til styremøte i det franske mediehuset 20 Minutes møtes jeg av et geværlag fra franske sikkerhetsstyrker som patruljerer utenfor de store varehusene Printemps og Gallerie Lafayette. I full kamuflasjeutrustning smyger soldatene seg langs fortauet og dukkene i de juledekorerte utstillingsvinduene.

– Velkommen til Paris. Du er en modig mann, sier direktøren tørt, idet han tar imot meg ni etasjer over bakken. Det er stille i avishusets redaksjonslokale, etter hektiske arbeidsdøgn. Men business as usual.

Besøket i Paris gir meg anledning til å reflektere litt over medienes opptreden i tiden etter den svarte fredagen 13. november. Hvorfor blir medienes integritet og presseetiske regelverk tilsynelatende tilsidesatt og plassert i skyggen av terrorangrepet?

Fordi det oppstår et absolutt og umiddelbart behov for å informere allmennheten. Nå. Fra minutt til minutt. Tidsrommet som skal brukes til refleksjon, etiske vurderinger, kvalitetssikring – forsvinner.

De første timene etter angrepet syder alle kanaler av rykter og spekulasjoner. Det er lite annet å rapportere om. Likevel er det en forventning om at mediene skal holde publikums oppmerksomhet kontinuerlig fanget i dramaet som foregår på skjermen. Mye av innholdet bygger på meldinger, bilder og video, klipp og livestream via sosiale medier. Det viser seg at en god del av informasjonen er falsk eller feilaktig.

Både NRK og Sveriges Television (SVT) har fått knusende kritikk for at de ikke avbrøt sine sendinger (dansk fredagskrim og en Madonna-konsert) for å formidle det som skjedde i Paris denne kvelden – LIVE. Men det finnes nesten ikke en skandinavisk korrespondent å oppdrive i den franske hovedstaden lenger.

Dermed ble nesten parodisk å se NRKs Europa-korrespondent Åse Marit Befring på Kveldsnytt stående i en bakgate i Roma hvor hun forsøkte å rapportere om hendelsene mens hun febrilsk lette etter oppdateringer på sin mobiltelefon. For øvrig ikke et vondt ord om Befring som har stått på kontinuerlig fra Malta, Roma, Paris og Grand Place i Brüssel de siste tre ukene. Både SVT og NRK trekker nok sine lærdommer fra denne svarte november-natten.

– Vi søker en ny identitet hvor hurtighet må bli en mer sentral del av vårt kvalitetsbegrep, skriver SVTs sjef, Anna Lagercrantz i et blogginnlegg.

Jeg er selvfølgelig enig i det. Men la det ikke føre til mer spekulasjon, ryktespredning og innholdsløse kommentarer til livestream. Bruk heller ressursene på journalistikk, på egne reportasjer og intervjuer. Så må det innarbeides langt bedre rutiner for rask verifikasjon av såkalt brukergenerert innhold.

Det ser nesten ut til at noen av vår sivilisasjons viktigste regler settes ut av spill når samfunnet står overfor terrortrusselen. Budskapet fra nasjonale sikkerhetsmyndigheter formidles stort sett ukritisk, regler for beskyttelse av personlig integritet og rettssikkerhet tilsidesettes. Pressens Vær Varsom-plakat skyves i bakgrunnen.

Dette har vi sett både etter angrepet mot Boston Maraton, hvor potensielle terrorister ble hengt ut feilaktig. Her hjemme ble det spekulert åpent om islamistisk terror de første timene etter Breiviks dødelige angrep mot Staten og norsk ungdom.

I Sverige hevet man terrortrusselen til nivå 4 og etterlyste en 22-årig asylsøker med navn og bilde som mistenkt ISIL-terrorist. Han ble raskt pågrepet ved a
et asylmottak i Boliden, langt inne i blåbærskogen. «Ladies and gentlemen: We got him», skrek Göteborgsposten fra sin første side. 48 timer senere var han satt fri utenfor mistanke, men merket for livet.

Mens franske sikkerhetsstyrker løsnet 5000 skudd mot en leilighet i St. Denis rapporterte all verdens medier om ISILs første kvinnelige selvmordsbomber, som senere ble omtalt «The cowgirl». Hennes tidligere liv ble illustrert med festlige boblebadbilder og portretter som viste seg å være av en helt annen kvinne. Kvinnen i leiligheten var heller ikke selvmordsbomber og det er uklart hvilken tilknytning hun har hatt til terrorhandlingene.

I Storbritannia gikk tabloidavisen «The Sun» fullstendig av skaftet med en meningsmåling som angivelig skulle vise at én av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Det britiske klageorganet for medier, IPSO, har mottatt over 2000 klager mot oppslaget, og avisen er nå tvunget til retrett.

Er det frykten som gjør at noen medier taper besinnelsen? At vi slutter å holde fast i de etiske overveielsene? At mediene mer eller mindre lar seg styre ukritisk av sikkerhetsmyndighetenes vurderinger?

Jeg frykter at det kan være tilfelle.

Norsk presse-havari

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Norsk Redaktørforening ville frelse norsk presse fra arvesynden – den massive neglisjeringen av menneskets rett til å forsvare sitt gode navn og rykte – men må ved årsskiftet konstatere at en presseetisk helvetesild regjerer i redaksjonene.

For ørtende år på rad topper manglende rett til samtidig imøtegåelse brudd-statistikken til Pressens Faglige Utvalg. I alt 33 brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om dette, tre ganger flere enn på noe annet punkt i plakaten. De siste fem årene har utvalget konstatert 170 tilfeller av brudd på bestemmelsen eller tilfeller med berettiget kritikk av redaksjonenes handlemåte.

Norsk Presseforbund konstaterer på sin nettside at «2013 ble et fryktelig år når det gjelder et av pressens viktigste bud, den samtidige imøtegåelsesretten».

Det har ikke manglet på innsatser fra presseorganisasjonenes side. For et år siden var situasjonen så ille at Norsk Redaktørforening etablerte en eget redningsgruppe, «4.14-skvadronen». Foreningens generalsekretær sto på scenen iført en pilothjelm fra redningstjenesten og manet redaktørene til innsats.

I 2011 ble det utgitt en 10 sider lang veileder til hvordan pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten skulle brukes og fortolkes. Veilederen inneholder et betydelig antall referanser til konkrete spørsmål som utvalget har behandlet de siste årene. Nå er veilederen ajourført med fjorårets misèrer og utgitt på nytt.

Bestemmelsen lyder slik: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Kan den være så vanskelig å forstå, da?

Svarene fra norske redaktører på klagene som fremmes overfor PFU tyder på det. Samlingen som gjengis i veilederen er så mangfoldig at den kan sammenlignes alle forklaringer som folk har når de kommer for seint på jobben. Det handler ofte om tidspress, misforståelser og om at objektet er så vanskelig tilgjengelig. I alle tenkelige varianter. I noen tilfeller er det også slik at redaksjonen mangler en klar forståelse av hvem som besitter retten til å imøtegå kritikken, fordi den rammer forvaltningsorganer, institusjoner eller organisasjoner.

Ofte opplever journalister at den som blir utsatt for alvorlig kritikk, gjemmer seg for offentlighetens søkelys og unnlater å svare på spørsmål. Men her er reglene helt klare: Det skal ikke lønne seg.

Klagene som ender med konstatering av brudd på god presseskikk er likevel eksempler på at redaksjonene har det for travelt med å publisere. Jeg kjenner igjen den hastefølelsen fra mange år i bransjen: Frykten for at nyheten skal sprekke. At en konkurrent skal få snusen i det vi holder på med. At den kritiserte gis sjansen til å foreta en avledningsmanøver eller ødelegge dokumentasjon.

I mange redaksjoner var det å kontakte den angrepne part, noe av det siste man gjorde like før publisering, gjerne på kveldstid når «offeret» hadde minimale ressurser til disposisjon.

Dagens Næringsliv jobbet i måneder med å avsløre virksomheten til finansmannen Arne Fredly. Da det nærmet seg publisering fikk mannen frist over natten til å kommentere innholdet i en serie svært kompliserte transaksjoner. Det resulterte i en smekk over fingrene fra PFU. Selv om avisen hadde stilt en rekke spørsmål til Fredly under arbeidet med saken, konstaterte utvalget at opplysningene om reportasjens innhold og påstander ga et svært ufullstendig bilde.

De siste fem årene har det vært ganske mange klager mot etermediene på dette punktet. Særlig mot NRK og TV2, som ble felt tre ganger hver ifjor. Den viktige kjennelsen mot Dagens Næringsliv ble avgitt i 2008 under Odd Isungsets ledelse av PFU. Han har bakgrunn fra begge kanaler og er nå blitt sjef for NRKs Brennpunkt. Kanskje sørger han nå for å skjerpe bevisstheten.

I min 17 år lange karriere som ansvarlig redaktør i VG ble avisen felt fire ganger for brudd på pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Det var fire ganger for mye. Sakene var både gode og avslørende, men de hadde heller ikke blitt dårligere om vi hadde gitt objektene for viktig og berettiget kritikk en bedre og mer presis mulighet til å forsvare seg. Vi må huske at journalistikken blir bedre av å ivareta retten til samtidig imøtegåelse. Også leserne spør seg hva den kritiserte har å si til sitt forsvar.

En journalistisk tragedie

OFFER OG OVERGRIPER? Marit Christiensen har identifisert seg med medieofrene, men hennes bok om massemorderens mor betegnes som et presseetisk overgrep. Foto: TROND SOLBERG/VG

OFFER OG OVERGRIPER? Marit Christiensen har identifisert seg med medieofrene, men hennes bok om massemorderens mor betegnes som et presseetisk overgrep. Foto: TROND SOLBERG/VG

Marit Christensens bok «Moren» er en ny norsk tragedie. En tragedie for massemorderens familie. En tragedie for journalisten Marit Christensen. En tragedie for omdømmet til forlagshuset Aschehoug. For de to sistnevnte sannsynligvis en svært lønnsom tragedie.

Boken har fått en drepende mottagelse blant de fleste kommentatorer og skribenter som er familiær med begreper som etikk og integritet innen media. Forfatterens og forlagets famlende forsvar har vært en patetisk øvelse.

Et eller annet sted på veien i en lang og spennende journalistisk karriere må det ha gått fullstendig i ball for Marit Christensen. Hun var blant de første som fikk toårig journalistutdanning her i landet på begynnelsen av 1970-tallet. Hun er i tillegg utdannet cand.mag med fag som russisk, etnografi og folkeminnevitenskap.

Marit Christensen fikk sin praktiske journalistoppdragelse i det strenge presseetiske regimet i NRK Dagsnytt. Hun er opplært til å følge et restriktivt sett av programregler. Så fikk hun spennende korrespondentoppdrag i Russland og København. Programleder- og redaktøroppgaver i fjernsynet.

Hun ble kjendis. Gjennom flere år en utleverende selvbiografisk forsideperson i Se & Hør. For henne må utleverende skildringer av Wenche Behring Breiviks utlagte tarm ha fortonet seg som litt av en bagatell.

Så ble hun medie-offer, etter et rettslig og påtalemessig sirkus i en bedragerisak. Medieoffer-rollen fikk henne til å bli delaktig i et forskingsprosjekt om personfokusering i massemediene. I følge Wikipedia har hun utarbeidet diagnoseverktøy for såkalt medieoffer syndrom i samarbeid med bl.a. psykiatriprofessor Lars Weisæth.

Det er visstnok ikke så uvanlig at et offer kan utvikle seg til selv å bli en overgriper.

Rent presseetisk er boken et overgrep mot Wenche Behring Breivik, hennes ettermæle og hennes familie. Og ikke minst mot hennes gjenlevende eksmann.

Jeg følte at jeg måtte. Det var mitt samfunnsoppdrag, sier Marit Christensen. Derved har hun selv bragt journalistrollen inn i diskusjonen.

Hun beskriver kilden Wenche Behring Breivik som en syk og ustabil person, som skiftet standpunkt fra dag til dag. Derfor kunne hun ikke legge vekt på at kilden trakk seg fra prosjektet. Marit Christensen sier hun er overbevist om at kilden egentlig hadde full tillit til henne.

Har verken forfatteren eller forlaget tidligere opplevd at en kilde har trukket seg? Det innebærer som regel at man ikke kan publisere, i hvert fall ikke denne type intime opplysninger.

Av erfaring vet jeg hvor dumt det lyder når man skal forsvare en publisering med argumenter uten substans og forankring i presseetiske regler. Aschehougs forlagsdirektør, Kari Spjeldnæs, velger å møte kritikken med overbærende smil og innholdsløse fraser om etiske og juridiske vurderinger og alt materiale som er utelatt i redigeringsprosessen.

Jeg har hørt den før. Men at forlaget ikke anser det nødvendig å kontakte «Morens» eksmann fordi han har uttalt seg før til andre medier, er en av de grunneste forklaringer jeg har hørt. Et klart brudd på de presseetiske retningslinjer, som forlagsbransjen ikke anser seg bundet av.

Da jeg for et drøyt år siden skulle hjelpe et forlag med råd i redigeringen av et biografisk verk, falt det meg helt naturlig å legge Vær Varsom-plakaten til grunn for vurderingene. Opplysninger og karakteristikker knyttet til avdøde personer måtte lukes ut. Noen av de mest sentrale publiseringsreglene i Vær Varsom-plakaten lyder slik:

  • Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft
  • Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
  • De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Men forlagsbransjen ønsker ikke at sakprosa skal reguleres på samme måte som journalistikk. Det er et problem i seg selv, siden alt handler om publisering av opplysninger om mennesker. Hva kunne vi ikke ha skrevet? Om vi legger Marit Christensens grensesetting til grunn..

 

* Artikkelforfatteren er styreleder i Schibsted Forlag

Kan døden privatiseres?

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

En mørk tinet flekk på den islagte parkeringsplassen vitner om den dramatiske bilbrannen hvor en direktør i et av verdens største rederier – John Fredriksens Frontline – brant inne. Nesten ingen medier – ikke en gang shippingpressen – har bragt nyheten om den avdøde 57-årige mannens identitet. 

Mannens 51-årige kone er varetektsfengslet siktet for drap, etter det vi forstår etter et svært konfliktfylt ekteskap. Paret har flere barn. Hvis det blir fastslått at man her står overfor et drapsmysterium, vil det være en stor familiær tragedie.

En familietragedie, kalte vi det for i avisspaltene for noen tiår tilbake. Slike dramatiske hendelser ble gjerne forbigått med notisens størrelse, i full forståelse med den gjenværende familie 

Ikke så sjelden opplever også redaksjonene nå at pårørende ønsker en fullstendig anonymisert omtale av involverte personer ved slike dypt tragiske hendelser. Men er det riktig å privatisere døden på denne måten? 

Generelt vil jeg si at opplysningen om hvem som er funnet død, hvem som er omkommet i en ulykke, eller identiteten til den som er offer i et drapsmysterium, absolutt hører hjemme i det offentlige rom. Det er en del av medienes samfunnsoppgave å bringe denne informasjonen ut til allmennheten. Dette forutsetter selvsagt at alle nære pårørende er orientert om hendelsen. 

På den annen side eksisterer det en uskreven lov om at den som er opptatt av å verne om sitt gode rykte i allmenheten, for all del bør unngå å bli offer for en fatal forbrytelse. Hvis døden inntreffer i en slik situasjon, så risikerer du nemlig at følsomme deler av ditt private liv blir brettet ut for offentligheten i journalistikkens streben etter å kaste lys over mulige kriminelle motiver. 

Slik sett er det heller ikke vanskelig å forstå at nære pårørende har et innstendig ønske om å verne familien fra offentlig innsyn i interne samlivsproblemer og konflikter. Ansvarlige medier forsøker så godt som mulig å finne en fornuftig balanse mellom dette hensynet og offentlighetens behov for å vite. Jeg vet at det ikke er enkelt, og i mange saker handler det om å finne det riktige tidspunkt. 

Når et medium velger å identifisere et offer eller en siktet gjerningsperson, får det raskt konsekvenser for hva slags øvrige opplysninger man kan formidle om hendelsen, motivet eller forhistorien. Identifikasjon skjerper automatisk kravet til dokumentasjon og innsnevrer adgangen til spekulasjon. Problemet er at mangfoldet av medier kan vurdere enkelthetene i saken ulikt, slik at summen av opplysninger danner et for familien svært belastende helhetsinntrykk. 

I et åpent og demokratisk samfunn eksisterer det ingen statsoppnevnt øverste redaktør som kan regulere slike spørsmål. Heldigvis. Det hele blir dermed en del av kostnaden ved å ha en fri presse. I Vær Varsom-plakaten finnes det heller ingen bestemmelse som eksplisitt omhandler offerets identitet i drapssaker. Det meste dreier seg her om gjerningspersonens identitet. Sentralt står likevel plakatens punkt 4.6 og 4.7 i vurderingen av slike forhold. Her heter det bl.a.: 

  • «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.» 
  • «Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.» 

Vær Varsom-plakaten inneholder også strenge bestemmelser om at man skal unngå å fokusere på private forhold som er saken uvedkommende. Det er likevel for tidlig å konstatere hvorvidt man i Lier-mysteriet står overfor brudd på plakaten. 

Fatal voldsutøvelse i samlivskonflikter er et stort samfunnsproblem, og det føles riktig at norsk presse nå har kvittet seg med tradisjonen som gikk ut på å legge et anonymt slør over slike hendelser. Det er gått over fem år siden VG tok opp dette problemet i en stor redaksjonell satsing og våre politikere lovet handling mot problemet. Det har foreløpig ikke materialisert seg i nevneverdig grad.

****

Lokale etiske regler

Stadig flere norske mediehus utarbeider sine egne sett av presseetiske regler, i tillegg til Vær Varsom-plakaten som nesten alle norske medier har sluttet seg til. I forrige uke publiserte Drammens Tidende sitt nye regelverk som avisens journalister er pålagt å følge. 

Den mystiske bilbrannen skjedde i DTs distrikt, i Lier, og regelverket inneholder bestemmelser som kunne anvendes i dekningen av drapssaken. Lokalavisen har ikke bragt navnet på avdøde, men man har samtidig offentliggjort opplysninger om ekteparets samlivsproblemer og mannens yrkesmessige tilknytninger. 

I DT`s flunkende nye regelverk heter det bl.a. at det skal utvises omtanke for alle parter i en sak. Det skal spesielt tas hensyn til alle som er berørt av dramatiske hendelser, spesielt når barn og unge er berørt. 

De fleste mediene som har egne presseetiske husregler, publiserer disse på sine hjemmesider. VG har hatt et slikt regelverk de siste 25 år.

10 RÅD TIL NRK

SYNGER SISTE VERS: Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas iverksetter presseetisk tiltaksplan før han slutter. Foto: HALLGEIR VÅGENES

SYNGER SISTE VERS: Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas iverksetter presseetisk tiltaksplan før han slutter. Foto: HALLGEIR VÅGENES

Det famøse Dagsrevy-innslaget om den straffedømte romkvinnen har tvunget NRK-ledelsen i kne. Nå starter arbeidet med å gjenreise tilliten til institusjonens faglige standard. Her er mine ti beste råd med på veien for å skape større bevissthet omkring presseetikk i Norges største og viktigste journalistiske arbeidsmiljø. 

1)      Skap større rom for presseetisk debatt i alle redaksjoner, gjennom hver dag å identifisere en presseetisk problemstilling siste døgn, og evaluere hvordan den er håndtert av redaksjonen. Analyser argumenter for og mot publisering. 

2)      NRK`s organisasjon bør gi rom for en egen presseetisk veileder. Vedkommende kan også ha et ansvar for kursopplegg og kunnskapsdeling. 

3)      Sørg for at redaksjonene raskt blir engasjert i utarbeidelsen av en praktisk presseetisk veileder i ti punkter. Heng den opp i alle rom. 

4)      Rett særlig et kritisk søkelys mot sentral nyhetsredaksjon, lokalredaksjoner, Brennpunkt og FBI. Her er det størst rom for presseetiske forbedringer. 

5)      Utarbeid et eget presseetisk kursopplegg som rommer konkrete eksempler på saker hvor NRK er felt av Pressens Faglige Utvalg. Det er effektivt å lære av egne feil. 

6)      Sett fokus på utarbeidelsen av introduksjoner, sammendrag og vinklinger. Innfør rasjoneringskort i bruk av dramaturgiske effekter i nyhetsproduksjonen – journalistikk uten spillerom for teater. 

7)      Praksis viser at NRK har store problemer med håndteringen av tilsvar og retten til samtidig imøtegåelse. NRK bør etablere kultur for en mer romslig praktisering av tilsvarsretten og utvikle programkonsepter som gjør dette mulig. 

8)      Rettelser og beklagelser kan ikke henvises til andre publiseringsplattformer. Nyhetssendinger må gi rom for denne type innslag. Et daglig eller ukentlig pustehull for kritikk og selvkritikk kan også overveies. 

9)      Det bør utarbeides en daglig journalistisk oversikt over kontroversielle eller kritiske saker som bringes til torgs. Ledere må vite hva slags journalistisk metode, innhold og presentasjon de skal ta ansvar for. Tid gir handlingsrom. 

10)  Det viktigste er kanskje den gode, gamle regelen om at det er ingen skam å snu. Ta time-out hvis det oppstår rom for tvil. Presseetiske problemstillinger løses best i dagslys. 

Noe av dette har NRK-ledelsen allerede tenkt på, slik det fremgår av en rekke strakstiltak som ledelsen kunngjorde fredag kveld. Jeg tror NRK stadig har behov for en tydeligere ledelse både internt og overfor eksterne miljøer. For den som blir utsatt for pågående journalistikk er det ikke alltid like lett å vite hvem som sitter med det reelle metodiske og publisistiske ansvaret. Det kan se ut som at enhver nærmest er sin egen redaktør. 

Mange pressefolk har nok reagert over kollegers brutale uthenging av enkeltmedarbeidere i NRK de siste dagene. Det har ikke vært et vakkert syn. Som sjef må du av og til filleriste medarbeidere som viser grov svikt i vurderingsevnen. Men det er også et lederansvar å bygge disse opp igjen. En redaksjon er avhengig av tillitsforhold internt. Så lenge tillit eksisterer bør ledelsen ta støyten når det begås feil. 

Historien om romkvinnen tvang NRK-ledelsen ut på banen – sent, men godt. Jeg kan likevel ikke helt fri meg fra forestillingen om at de siste dagers rygg- og kneøvelser har klar sammenheng med at Hans Tore Bjerkaas synger på siste verset som kringkastingssjef. Han lover at arbeidet med å rette opp NRK-skuta skal være godt i gang når den nye sjefen – Thor Gjermund Eriksen – overtar sjefsstolen på Marienlyst 11. mars. 

For å forstå den uheldige håndteringen av romkvinnehistorien savner jeg likevel svar på tre sentrale spørsmål: Når ble reportasjen laget? Når ble den redigert? Og når ble de kontroversielle spørsmålene forelagt de ansvarlige for nyhetssendingen? 

NRK`s virksomhet er lisensfinansiert. Det innebærer ikke at enhver NRK-journalist har lisens til å forvalte sannheten etter eget skjønn.

****

På klagetoppen

47 av de 374 klagene over brudd på pressens Vær Varsom-plakat rettet seg i fjor mot NRK`s redaksjonelle virksomhet. NRK topper bruddstatistikken til PFU med åtte brudd og to tilfeller av kritikk for overtredelse av reglene om god presseskikk. 

Det er tredje år på rad at NRK topper denne statistikken. Samlet har NRK flere brudd på god presseskikk enn VG, Dagbladet, Aftenposten og TV2 til sammen. 

NRK er landets suverent største redaksjonelle organisasjon og publiserer sitt innhold i en flora av kanaler. Institusjonen sysselsetter hele 20 prosent av landets yrkesaktive journalister.