De ufeilbarlige

At Statens egen allmennkringkaster igjen troner øverst på verstingtoppen for presseetiske overtramp var ikke en nyhet som ble prioritert i NRKs mange publiseringskanaler sist onsdag. Nyheten ble markert med nesten øredøvende taushet.

NRKs hovedkvarter på Marienlyst omtales gjerne som «det hvite hus», men rullebladet til redaksjonene er langt fra rent. I 2013 vakte det berettiget oppsikt at allmennkringkasteren ble utropt til norsk presses etikkversting, basert på statistikken fra publiseringsåret i forveien. Den nye kringkastingssjefen, Thor Gjermund Eriksen, beordret rev i seilene og det ga synlige resultater. De to følgende årene fikk NRK færre fellelser i Pressens Faglige Utvalg, selv om romkvinnesaken i 2013 ble en stor skandale.

Men i 2015 ble NRK felt ti ganger i PFU, like mange ganger som i 2012. Da Norsk Presseforbund i forrige uke presenterte sin dystre statistikk, viste det seg at de fleste uttalelsene mot NRK handlet om ganske slett journalistisk håndverk.

PÅ URIASPOST: Per Arne Kalbakk er redaktør for god presseskikk i NRK. Nå skal han iverksette kursprogram for alle NRK-journalister.  Foto:

PÅ URIASPOST: Per Arne Kalbakk er redaktør for god presseskikk i NRK. Nå skal han iverksette kursprogram for alle NRK-journalister. Foto: ANNE LIV EKROLL

 

– Dette er vi ikke fornøyd med, konstaterte NRKs nye etikkredaktør, Per Arne Kalbakk.
Han har fått ansvaret for å gjenreise NRKs tapte ære og vil iverksette et omfattende kursprogram for alle NRKs medarbeidere når det gjelder presseetikk. Kalbakk bør la eksemplene tale sitt tydelige språk og ta utgangspunkt i PFUs konkrete vurderinger av NRK-journalistenes arbeid, selv om det kan virke smertefullt for den enkelte.

Seks av de ti sakene fra fjorårets PFU-statistikk gjelder regelrette brudd på god presseskikk. I fire av sakene får NRK kritikk for dårlig arbeid og sviktende skjønn. Jeg har lest alle uttalelsene og kan konstatere at det er et ganske vidt omfavnende synderegister: Sviktende faktakontroll og kildekritikk, mangel på saklighet og omtanke, utelatelse av sentrale opplysninger, ingen samtidig imøtegåelse av sterke påstander, manipulering av bildemateriale osv.

Det verste overtrampet gjelder nok en reportasje om romfolk. Denne gang i magasinet Urix hvor en navngitt nordmann henges ut som kynisk bolighai i Bucarests fattigkvarter, hvor romfolk er kastet på gaten. Det er sjelden PFU er så nådeløs i sin karakteristikk av et journalistisk arbeid.

– Reportasjen gir en feilaktig framstilling når det hevdes at han har kastet et antall fattige mennesker på gata nå. Faktum er at han har latt dem bo gratis i sju år og har siden 2009 hatt støtte i en rettsavgjørelse for utkastelse i 2014. Det fremstår som underlig for utvalget at disse sentrale fakta – som NRK var kjent med – blir utelatt i selve reportasjen. NRK har satt klageren i et urettmessig kritisk lys, mener PFU.

Utvalget finner grunn til å påpeke at verken den journalistiske arbeidsprosessen eller reportasjen oppfyller kravene til saklighet og omtanke. PFU slår fast at klageren burde ha blitt kontaktet på et lang tidligere tidspunkt i den journalistiske prosessen.

– Regelen om rett til samtidig imøtegåelse er ikke en pliktøvelse på slutten av arbeidet, men en del av sakens opplysning før man bestemmer seg for vinkling, presiserer PFU.

Og utvalget nøyer seg ikke med dette: Vær Varsom-plakaten er ikke bare en ren teknisk beskrivelse av hvordan journalistikk skal være. Presseetikken skal skape bevissthet om den maktutøvelse som journalistikk er, og det inntrykk man skaper av noen eller noe ute i samfunnet.

Dette er en ganske sjeldent klargjørende uttalelse fra PFU. NRKs etikkredaktør vil oppnå gode resultater med å drøfte den detaljert med NRKs mange redaksjoner.

Jeg har diskutert presseetikk med NRK-journalister i snart 40 år, og det har festet seg et inntrykk av at mange anser seg som ufeilbarlige, ja nærmest gudesendt av Staten for å opplyse folket eller avsløre kritikkverdige forhold der hvor markedskreftene rår. I trygg forvissning om at overtramp er et fenomen som først og fremst oppstår i kommersielle medier. Slik er det ikke. Overtramp i private medier belønnes sjelden med mer penger fra Staten, man risikerer tvert i mot sviktende inntekter fra brukerne. Hvis NRK skal beholde sin høye troverdighet som statlig finansiert allmennkringkaster er det derfor svært viktig å opprettholde en høy presseetisk standard.

I fjor ble det riktig nok registrert et stigende antall klager mot mediene generelt. At NRK får flest klager harmonerer godt med størrelse og gjennomslagskraft. Andelen fellelser er likevel for høy sammenlignet med de private mediene.

Året 2016 innledes med store bemanningskutt i mange redaksjoner. Erfarne journalister fases ut og det er en betydelig fare for at de tar med seg presseetiske reflekser og faglig kompetanse. Det kan derfor være på høy tid at også andre redaksjoner enn NRK iverksetter kursprogram i god presseskikk.

* Sent torsdag kveld publiserte NRK en sak om årets PFU-statistikk på sine nettsider for kultur. Fredag publiserte NRK Ytring en kronikk av etikkredaktør Per Arne Kalbakk om statistikken.

Når galt går bedre

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

I høst har både «medieofre» og pressens egne organisasjoner satt Pressens Faglige Utvalg (PFU) under lupen. Igjen er det fremsatt krav om sterkere offentlig styring, og som et mottrekk har pressen iverksatt en gjennomgang av alle sider ved selvdømmeordningen. Både saksbehandling og vedtekter i PFU skal evalueres av et eget utvalg, nedsatt av Norsk Presseforbund.

Kritikerne krever at Kulturdepartementet må komme på banen og foreslå tiltak som innebærer sterkere statlig kontroll med medienes virksomhet. Flere av kritikerne er personer som ikke har nådd helt fram med sine klagemål overfor PFU.

Blant disse er nevrokirurgen Per Kristian Eide som ikke fikk medhold i alle sine klagepunkter etter omtalen i TV2 og andre medier av et forskningsprosjekt ved Rikshospitalet i 2012. Han følte seg motarbeidet av PFU-sekretariatet som skulle behandle hans «monsterklage» på flere tusen sider. I en kronikk i Aftenposten tidligere i høst dissekerte han pressens selvdømmeordning og gikk til voldsomt angrep på generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Det er Presseforbundets styre som oppnevner medlemmene i PFU.

PFU består av fire representanter for pressen (to journalister og to redaktører) og tre representanter for den såkalte «allmennheten». Mediene har altså flertall i organet for pressens selvjustis. Det skal ha en sterkere oppdragende og korrigerende effekt å bli vurdert og dømt av sine egne, enn ved et statlig oppnevnt ombud eller tilsyn.

I motsetning til kirurgi er ikke journalistikk et fag som krever offentlig autorisasjon. Journalistikk har med ytringsfrihet å gjøre, og er en av grunnsteinene for et velfungerende demokrati. Det skulle bare mangle om ikke medisinsk forskning på pasienter får journalisters kritiske søkelys rettet mot seg.

Journalistikk er heller ikke forskning, med krav til vitenskapelig dokumentasjon før publisering. Det er med rette sagt at journalistikk er historiens kladdebok, verken mer eller mindre, og det som publiseres blir dermed viktige innspill til den offentlige samtale. Vær Varsom-plakaten, som nettopp er revidert, stiller likevel strenge krav til journalistisk metode.

Norsk presseetisk selvjustis er anerkjent som en av verdens aller beste, fordi den er helt uavhengig av offentlige myndigheter og fordi den virker. De presseetiske reglene er som regel strengere enn lovgivningen, og fordømmelse fra egne kolleger har en sterkere effekt enn domstolens. Jeg vet av erfaring at kjennelser fra PFU tillegges større vekt i utviklingen av redaksjonell kompetanse enn domstolenes juridiske vurderinger. Grunnen til dette er at kjennelser fra PFU oppleves som mer konkrete og faglig relevante.

PFU behandler ca. 300 klagesaker i året og avgir uttalelse i om lag halvparten av dem. Det er som regel flere fellende enn frifinnende uttalelser. Kritikerne viser til at svært mange klager blir avvist etter forenklet (administrativ) behandling i sekretariatet. Detter er klager som helt åpenbart ikke handler om brudd på presseetikkens regler, men de blir likevel forelagt utvalget til orientering.

I forrige uke ble ni av 19 klager avgjort med fellende dom eller kritikk i PFU. Det var nedslående å registrere nye eksempler på arvesynden i norsk presse, brudd på regelen om at den som utsettes for alvorlig kritikk, skal innvilges rett til samtidig imøtegåelse av påstandene. På tross av iherdig opplysningsarbeid fra bl.a. Norsk Redaktørforening, viser bruddstatistikken igjen en stigende tendens på dette punktet.

Etter sommeren har PFU fått stadig flere saker som handler om redaksjonell uavhengighet og troverdighet etter reklamejournalistikkens inntog i spaltene. Et flertall av pragmatiske redaktører later til å foretrekke reklame som ligner på journalistikk fremfor en redaksjon med færre journalister. Det skal bli svært krevende for PFU med VG-journalist Alf Bjarne Johnsen og NRKs nyutnevnte nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord i spissen, å trekke opp grensene i forhold til Vær Varsom-plakatens helt nye bestemmelse på dette området.

I dag møtes over 100 av landets redaktører til sitt tradisjonelle høstmøte i Oslo. Her vil det også bli fremlagt en fersk undersøkelse av norske redaktørers holdninger til PFU. Resultatet vil neppe svekke utvalgets autoritet.

Kritikernes viktigste anliggende nå, ser ut til å være behovet for å endre valgprosedyren når det gjelder allmennhetens representasjon i PFU. Det vises til at i Sverige og Danmark skjer utnevnelsen av organer som er uavhengige av pressen. Selv om den svenske og danske selvdømmeordning fungerer dårligere enn den norske, kan det godt hende at et slikt krav bør imøtekommes. Sett med pressens øyne kan resultatet neppe bli dårligere ved at et uavhengig, ikke-statlig organ innstiller kandidater fra allmennheten. Utvalget bør likevel fortsatt oppnevnes av Norsk Presseforbunds styre.

Monster-uttalelse mot TV2

OPPGJØRETS TIME: Hjernekirurg Per Kristian Eide (t.v.) med PFUs leder, VG-journalisten Alf Bjarne Johnsen, og klageforefatter Anders Cappelen. PFU brukte en hel dag på å diskutere seg frem til tidenes lengste uttalelse. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB/Scanpix.

OPPGJØRETS TIME: Hjernekirurg Per Kristian Eide (t.v.) med PFUs leder, VG-journalisten Alf Bjarne Johnsen, og klageforefatter Anders Cappelen. PFU brukte en hel dag på å diskutere seg frem til tidenes lengste uttalelse. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB/Scanpix.

Det har tatt 748 dager å behandle klagen til Pressens Faglige Utvalg. PFUs beskjedne sekretariat har brukt minst et årsverk på arbeidet med å forberede saken. «Monsterklagen» på vegne av en hjernekirurg mot TV2 var på 3500 sider og inneholdt anklager om mer enn 4000 brudd på god presseskikk. Nå foreligger kjennelsen i form av 7616 ord.

Vi har aldri opplevd maken. Det er meningsløst.

Rett nok er TV2 felt for å ha brutt fire av punktene i Vær Varsom-plakaten, men i to av tilfellene er det dissens i utvalget. Den omfattende uttalelsen er imidlertid ingen fullstendig seier for legen og hans profesjonelle klageskriver Anders Cappelen. På svært mange punkter får TV2 medhold i sine anførsler under klagebehandlingen.

Denne saken er dessverre et nytt eksempel på at ærestap oppleves som spesielt smertefullt hvis man er lege. Knapt noen yrkesgruppe har gitt seg selv så stor fallhøyde. I mange av klagesakene fra leger og helsevesen mot mediene synes pasientperspektivene å bli helt borte.

Dette er interessant fordi pasientperspektivet er en høyst naturlig innfallsvinkel for media i dekningen av helsevesenet. I saker som har med forskning på pasientgrupper å gjøre er det av stor viktighet at media tar på seg rollen som vaktbikkje og utøver kritisk journalistikk.

Denne saken dreier seg om en hjernekirurg, forsker og næringsdrivende innen medisinsk utstyr som tok vevsprøver av hjernesyke pasienter. Forskningsprosjektet var godkjent av både etisk komité og personvernombud ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Men for noen pasienter oppstod det komplikasjoner i form av hjerneblødning. Prosjektet ble midlertidig stanset og Helsetilsynet alarmert. Tilsynssak var opprettet da TV2 startet sin dekning i desember 2012.

TV2 ble felt av flertallet i PFU for å ha brutt bestemmelsen om at den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha retten til samtidig imøtegåelse. Journalistene konfronterte legen dagen før publisering, og igjen ser vi at publiseringspresset tar overhånd i redaksjonene. Moderne journalistisk metode tilsier nå at i slik kritisk journalistikk bør man møte «offeret» på et tidligere tidspunkt, under ordnede forhold og gjøre det klart og tydelig hva kritikken inneholder. Det skader ikke å opprettholde en dialog med den man utsetter for kritisk gransking. Redaktørenes to representanter i PFU mener at legen fikk tilstrekkelig mulighet til å imøtegå beskyldningene, men at han selv henviste TV2 til sine overordnede.

TV2 ble også felt av PFU for brudd på bestemmelsen om kildebruk og kontroll av opplysninger. I de første presentasjonene av saken ble utvelgelsen av kildemateriale for ensidig og enkelte opplysninger bevisst utelatt. TV2 ble også felt for brudd på bestemmelsen om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, også her under dissens fra tre av PFUs medlemmer. På et punkt var dekningen særlig rammende for legens omdømme, mente flertallet.

PFU påpeker at når dekningen blir svært massiv (47 TV-innslag og 23 nettartikler), så må redaksjonen gjøre valg som oppveier for fraværet av den angrepne part. Bruken av ord som «skandaleprosjektet» var heller ikke vel overveid. Endelig ble TV2 også felt for ikke å ha fjernet to leserutsagn i kommentarfelt til saken på TV2.no som bl.a. sammenlignet legen med nazilegen Josef Mengele.

Den 7616 ord lange uttalelsen fra PFU er imidlertid langt mer nyansert enn klageren skulle ønske seg. Utvalget mener bl.a. at identifiseringen av legen var berettiget:

– Personer i betrodde stillinger og verv, deriblant leger, må i større grad akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i klanderverdige forhold av betydning for utøvelsen av stillingen, fastslår PFU.

Utvalget legger her også vekt på hensynet til pasientene. Utydelighet om informasjonen gjorde at denne pasientgruppen hadde et reelt behov for å vite hvilket prosjekt saken gjaldt.
Legen og Anders Cappelen fikk heller ikke PFU med på at TV2 hadde gjort seg skyldig i forhåndsdømming, og utvalget minner dessuten om at viktige debatter i samfunnet ikke må hindres av at parter ikke er villig til å medvirke. PFU er forundret over den unnfallenhet som bl.a. OUS har utvist i denne saken.

PFU mener at TV2 har bidratt til å gjøre materialet i denne saken forståelig for et bredt publikum og lar seg derfor ikke friste til å felle journalistikken på unøyaktige medisinske detaljer i fremstillingen.

Utvalgets dom over «monsterklagens» utforming er tindrende klar: «Unødvendig omfattende og komplisert».

Så får vi se om også andre fagmiljøer, offentlig forvaltning eller bedrifter velger samme strategi for å redusere trykket fra kritisk journalistikk.

Nytt fra skammekroken

FORNØYD VG-LESER: Bronsestatuen av en avisleser utenfor VG-huset illustrerer den internasjonale presse-rapporten «The Trust Factor». Foto: JAN PETTER LYNAU

FORNØYD VG-LESER: Bronsestatuen av en avisleser utenfor VG-huset illustrerer den internasjonale presse-rapporten «The Trust Factor». Foto: JAN PETTER LYNAU

Få ting bygger så sterkt tillit og troverdighet som evnen til å innrømme egne feil. Derfor var det befriende å lese VGs førsteside på nettet i forrige uke: «Dette skammer vi oss over».

Tittelen henviste til samlingen av fellende uttalelser og kritikk fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) det siste året – til sammen fire skraper i den journalistiske lakken til Norges mest leste mediehus. Statistikken viser en ny liten fjelltopp, sammenlignet med de tre foregående år hvor VG ikke hadde noen innslag som ble rammet av pressens selvjustis.

Publiseringen innebærer nok ikke at redaktører og journalister er enig i alle kritiske merknader, det gjelder kanskje spesielt den fellende uttalelsen om Tom Staavis kommentar til en parkeringssak, der parkeringsselskapet nylig tapte sin sak i lagmannsretten. Poenget er at PFU-kjennelsen likevel respekteres av redaksjonen og blir retningsgivende for senere arbeid.

VGs «skammekrok» ble presentert side om side med mediehusets «skrytealbum» – oversikten over fjorårets største journalistiske prestasjoner og gjennomslag. Denne listen illustreres med «Historien om Odin», den unge gutten som tok sitt liv etter mobbing på skolen.

Et redaksjonelt regnskap har altså en side for kostnader og for inntekter. På samme måte som VG har nå både Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad publisert sine redaksjonelle årsregnskaper. Både Schibsted, Polaris og Amedia – de tre store mediekonsernene i Norge – publiserer sine redaksjonelle årsrapporter. Senere i vår vil også Norsk Redaktørforening publisere en samlet norsk, redaksjonell årsrapport.

Vi bør ha all mulig grunn til å være stolte av disse publikasjonene, som tar publikum med til innsiden av redaksjonslokalene. De er ganske enestående i sitt slag, og vekker oppsikt internasjonalt.

Men det er ikke bare parkeringsvakter som ikke liker å bli fortalt hvordan de skal gjøre jobbene sine. Det gjelder i høy grad også pressefolk. Journalister og redaktører har rykte på seg for å være hysterisk sensitive overfor kritikk av ethvert slag.

– Når journalister får kritikk, lukkes skallet som på en østers, sies det.

Likevel foretrekker de definitivt kritikk fra sine egne kolleger fremfor regulatoriske inngrep fra statlige myndigheter eller rettsvesenet.

Etisk og faglig selvjustis anses derfor i mange land som en styrke for demokratiet. Egen røkt sies også å fremtvinge større respekt enn statlig innblanding og tvang, som dessuten vil være egnet til å undergrave medias uavhengighet. Men det er et skjørt system. Hver gang pressen går bananas kommer det garantert krav om at myndighetene skjerper sitt tilsyn.

Jeg tilhører et internasjonalt presseetisk nettverk som arbeider aktivt for å forsvare pressens selvjustis og for å introdusere disse prinsippene i land som sliter med medias uavhengighet og troverdighet. I dette arbeidet står den norske modellen helt sentralt. Ethical Journalism Network (EJN) har nettopp publisert sin rapport «The Trust Factor», og på forsiden sitter VG-leseren med sin avis på benken utenfor Akergaten 55, VG-huset.

I rapporten skriver min lengeværende pressekollega, Sven Egil Omdal, en svært god artikkel om hvordan gjennomsiktighet og presseetiske standarder oppnår økt respekt i mediene. Økningen i antall klager til PFU, er ikke nødvendigvis bevis på flere overtramp, men kan også skyldes en større anerkjennelse av at pressens selvdømmeordning fungerer godt.

I Norge har vi den forholdsvis unike situasjon at PFU kan behandle klager mot alle medier, enten det er magasiner, aviser, nettaviser, radio- eller TV. PFU kan også behandle klager mot medier som står utenfor presseorganisasjonene som finansierer dette arbeidet. Nesten alle de norske redaktørstyrte mediene er tilsluttet ordningen.

Slik er det ikke i f. eks. Nederland, som har et system ganske likt det norske. Her står noen av de største mediehusene utenfor selvdømmeordningen. Store presseskandaler og treg saksbehandling har fremkalt beskyldninger om at det nederlandske klageorganet er en tannløs tiger med sløve klør.

Den norske selvdømmeordningen er blitt justert mange ganger siden PFU så dagens lys i 1928. Mange av revisjonene er gjort under trusselen fra krav om større offentlig innblanding. Det er ikke uvanlig med en behandlingstid for klager på tre måneder. Spørsmålet er om den digitale transformasjonen vil skape behov for et nytt «fast track» i PFU.

Spetalen «amok» i PFU?

VARAMEDLEMMER TIL PFU: Øystein Stray Spetalens Medieofferfond utbetalte 100 000 kroner i støtte til tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.v.) i kampen mot Dagbladet. Nå er de begge vararepresentanter for allmennhetens medlemmer av Pressens Faglige Utvalg. Foto: ESPEN BRAATA

VARAMEDLEMMER TIL PFU: Øystein Stray Spetalens Medieofferfond utbetalte 100 000 kroner i støtte til tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.v.) i kampen mot Dagbladet. Nå er de begge vararepresentanter for allmennhetens medlemmer av Pressens Faglige Utvalg. Foto: ESPEN BRAATA

Endelig er det duket for milliardærens debut som allmennhetens representant i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Øystein Stray Spetalen skal i morgendagens møte vurdere medias dekning av et samfunnsfenomen som han har førstehånds kjennskap til: Nabokrangel.

På den lett trivielle sakslisten til PFU står avisa iTromsø sin dekning av en klassisk og årelang garasjebyggingstvist mellom to naboer. Avisa hevder at klageren nå forsøker å bruke PFU som våpen i nabokrangelen.

Kuriøst nok var det også medias dekning av en nabokrangel som utløste Spetalens etter hvert anstrengte forhold til tabloide journalister. For over ti år siden ble han så provosert at han gikk til fysisk angrep på VGs fotograf Line Møller, da hun tok bilder av Spetalens nabo som hengte opp plakater i Madserud Allé med påskriften «Kjør stille, millionæren hviler». «Her går Spetalen AMOK», lød tittelen i VG dagen derpå. Det hører også med til historien at Spetalen la seg padde flat og beklaget angrepet.

Da Dagbladet tre år senere skrev «KJENDIS-milliardær AMOK på utested» ble det virkelig bråk. Her ble en ikke navngitt Spetalen beskyldt for både å ha slått vilt rundt seg og kastet ølglass i hodet på en kvinnelig gjest så hun blødde. Alt var basert på anonyme kilder.

Spetalen gikk til motangrep og fikk Dagbladets journalistikk dømt nord og ned i PFU for manglende kildekritikk. Milliardæren tok også ut søksmål mot Dagbladet og fikk avisen dømt for ærekrenkelser i Oslo Tingrett. Dagbladet og ansvarlig redaktør Anne Aasheim ble dømt til å betale Spetalen 270 000 kroner i oppreisning. To journalister ble frifunnet av retten.

Spetalen var likevel ikke fornøyd og anket dommen til lagmannsretten, men idet saken skulle opp til behandling i Borgarting, inngikk partene forlik. Dagbladet beklaget og utbetalte formodentlig et ukjent pengebeløp til milliardæren.

Pengene skal Spetalen ha brukt til å opprette det såkalte Medieofferfondet. Jeg kjenner ikke til at dette fondet har utbetalt penger til andre enn tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken, som i 2009 fikk 100 000 kroner i støtte til sin kamp mot nettopp Dagbladet. Ingen av de to medieofrene var navngitt i avisen. Nå sitter både Spetalen og Schjenken som vararepresentanter for allmennhetens medlemmer av PFU.

Noen tabloide journalister trodde derfor at det var en dårlig spøk da nyheten i fjor sommer kom om at styret i Norsk Presseforbund har oppnevnt de to presseofrene som varamedlemmer til PFU. Tanken bak valget er at ofrene skal gi en ekstra tyngde og legitimitet til pressens selvdømmeordning, hvor redaktører og journalister utgjør flertallet. Fra tidligere sitter også Eva Sannum som fast medlem av utvalget

«Amok» er altså et ord som sitter ganske løst i løssalgsmedienes vokabular. Jeg tror det skyldes at ordet er utrolig kort og effektivt – som skapt for førstesiden. Du får sagt utrolig mye på drøye fire anslag, selv om synonymet «berserk» er et bedre beskrivende uttrykk.

Ordet «amok» forekommer også hyppig i kombinasjon med ordet «kjendis». Jeg innrømmer gladelig at jeg selv har brukt disse ordene i kombinasjon flere ganger. Som da en NRK-kjendis gikk amok med pølse i brød overfor en taxisjåfør høsten 1998. Denne saken endte heldigvis ikke i PFU, men i kasjotten.

På morgendagens liste over saker som skal behandles i PFU, er det også noen tilfeller av medias mer løsslupne dekning av nattlige episoder, bl.a. et særdeles fuktig nachspiel med kommunetopper i en kystkommune.

Ellers skal PFU behandle et par tekstreklamesaker som vekker min interesse. Dagbladet er innklaget for sin publisering av en reklame-video fra Forsvaret hvor mediehusets logo benyttes på annonsørens innhold. Klageren – en vanlig seer – finner det vanskelig å skille mellom redaksjonelt og sponset innhold.

I en annen sak er TV2 innklaget for å ha sendt programmet «Nyttårsfest» med Arne Hjeltnes som programleder fra restaurant «Vaaghals» i Oslo. Det fokuseres på restaurantens navn og logo i programmet. Også her er klageren en vanlig seer, som mener at det burde vært opplyst at Hjeltnes er medeier i restauranten.

Her får i hvert fall Øystein Stray Spetalen et stykke presseetikk å bite i.

Løgnen som metode

MED SKJULT KAMERA: Med videokamera i skjorteknappen filmet aktivisten Frank Nervik overgrep mot dyr hos noen norske pelsdyrfarmere. I to år utga han seg for å være en kandidat til å starte pelsdyroppdrett. Den oppsiktsvekkende aktivistfilmen ble i forrige uke publisert av NRK «Brennpunkt». Foto: PIRAYA FILM

MED SKJULT KAMERA: Med videokamera i skjorteknappen filmet aktivisten Frank Nervik overgrep mot dyr hos noen norske pelsdyrfarmere. I to år utga han seg for å være en kandidat til å starte pelsdyroppdrett. Den oppsiktsvekkende aktivistfilmen ble i forrige uke publisert av NRK «Brennpunkt».
Foto: PIRAYA FILM

NRK Brennpunkt har avslørt grotesk dyremishandling hos et knippe norske pelsdyroppdrettere, ved hjelp av løgnen som journalistisk metode. Nå skal Pressens Faglige Utvalg (PFU) vise oss hvor grensen går for bruk av falsk identitet og skjult kamera i journalistikken.

Jeg misliker bruk av provokasjon og falske premisser som journalistisk metode i mediene. Problemet er at det innebærer en alvorlig krenkelse av menneskers integritet og at resultatet i beste fall dokumenterer en bestemt del av virkeligheten. Skjulte opptak bekrefter bare bildet der og da. Jeg er derfor redd for at slike metoder i det lange løp vil svekke medienes tillit og anseelse

Gjentatte opptak og mengden av opptak kan selvsagt si noe om en tendens eller alvorligheten av konkrete handlinger, men det generelle bildet kan ikke anses dokumentert. Det er et interessant spørsmål om Brennpunkt-dokumentaren «Pels» går for langt i å tegne et generelt bilde av forholdene i næringen.

Vær Varsom-plakaten setter to absolutte krav til journalisters bruk av falsk identitet og skjult kamera/opptak:
• Det som avsløres skal være forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.
• Det skal være eneste mulighet for å kunne avdekke kritikkverdige forhold.

Pressens Faglige Utvalg har de siste 15 årene vurdert 30 klager på bruk av falsk identitet og skjult kamera/opptak. Svært mange av sakene er rettet mot dokumentar- og forbrukerprogram i NRK, TV2 og TV Norge. 11 av sakene resulterte i brudd på god presseskikk eller kritikk fra PFUs side.

Utvalget legger listen ganske lavt når det gjelder kravet til vesentlighet. Mange av sakene som frikjennes handler om forhold som har betydning for mange menneskers helse. Så hvorfor ikke dyrehelse?

Når det gjelder det andre kravet til metoden – at det skal være eneste mulighet – så hevder noen at dette innebærer at alle andre muligheter skal være prøvd. Ingen ting i PFUs praksis tyder på at dette kravet er absolutt. I mange saker begrenser utvalget seg til å avgi en vurdering hvorvidt metoden kan anses «nødvendig for å tegne et realistisk bilde» av en problemstilling.

Et par av sakene i PFUs tidligere praksis kan komme til anvendelse i denne saken. Det gjelder TV2s viktige avsløring av muslimske rådgiveres forhold til omskjæring. I programmet «Rikets Tilstand» bidro TV2 til å kaste lys over et vanskelig tilgjengelig område for storsamfunnet. Bruken av skjult opptaksutstyr på 15-åringer ble godkjent av PFU.

NRKs «Brennpunkt» har tidligere infiltrert aktivistmiljøer for å avdekke forhold ved hjelp av falsk identitet og skjult kamera. I 2004 gikk journalister inn i ulvejegermiljøet for å avdekke holdninger til ulovlig jakt. Produksjonen, som ble gjennomført i samarbeid med Sveriges Television, fikk også godkjentstempel i PFU. Utvalget har i flere sammenhenger lagt vekt på at mediene opptrer åpent i etterkant av provokasjonen og sikret retten til samtidig imøtegåelse.

To sett etiske verdier står mot hverandre i vurderingen av «Pels»-dokumentaren. Ikke bare prinsippet om dyrevelferd. Man plikter også å vurdere virkningen som bruk av skjulte opptak har på vanlige mennesker. Det er ingen tvil om at den er en krenkelse av integritet og en stor personlig belastning. Berettigelsen bør være åpenbar.

Jeg tviler ikke på at NRK har vurdert disse forholdene inngående. Programredaktør Lars Kristiansen har levert en inngående og detaljert begrunnelse for publiseringen. «Brennpunkts» redaksjonelle leder, Odd Isungset, er tidligere leder av PFU og har paradoksalt nok vært med på å legge grunnlaget for presseetikken i dette vanskelige farvann.

Jeg har heller ingen sympati med pelsdyrnæringen, men det er et problem at NRK i denne saken benytter seg av et utenforstående produksjonsselskap og aktivister. Og at man kom relativt sent inn i produksjonsprosessen. Det er en vesentlig del av redaktøransvaret å kontrollere den journalistiske innsamlingsprosessen og metodebruk til enhver tid. Eksklusiv tilgang til en aktivistproduksjon setter ekstreme krav til kildekritikk.

Jeg tviler på om NRK hadde satt i gang en slik produksjon på egen kjøl. Men det er klart at fristelsen til å publisere ble stor når man sto overfor et slikt debattskapende TV-drama med dokumentarisk tilsnitt. Hvis jeg var kringkastingssjef (og det er det minst 3000 NRK-ansatte som gleder seg over at jeg ikke er) ville jeg lagt listen høyere for bruk av løgnen som journalistisk metode.

Presseetikk på direkten

LANDET TRYGT: Flyet fra Novair landet trygt på Gardermoen 31. august i år. Direktesendingen i NRK landet også trygt i Kringkastingsrådet, som i oktober behandlet klager mot dekningen. I morgen kommer saken opp i Pressens Faglige Utvalg. Foto: TROND SOLBERG

LANDET TRYGT: Flyet fra Novair landet trygt på Gardermoen 31. august i år. Direktesendingen i NRK landet også trygt i Kringkastingsrådet, som i oktober behandlet klager mot dekningen. I morgen kommer saken opp i Pressens Faglige Utvalg.
Foto: TROND SOLBERG

Den direktesendte nødlandingen på Gardermoen kunne i teorien ha endt med at passasjerflyet gikk opp i flammer. Fjernsyns-produsenten ville ha mindre enn tretti sekunder på seg til å gjøre en presseetisk vurdering og eventuelt avbryte sendingen.

Slik er den nye mediehverdagen blitt, og i morgen skal Pressens Faglige Utvalg (PFU) diskutere om et slikt direktesendt TV-drama er forsvarlig ut fra hensynet til pårørende og publikum i sin alminnelighet.

Klagen retter seg mot NRK, selv om flere andre medier hadde tilsvarende direktesendinger om kvelden 31. august i år. Et Airbus-fly fra selskapet Novair hadde angivelig punktert i forbindelse med avgang til Kreta. 191 passasjerer befant seg om bord.

Klageren er en vanlig TV-seer med bakgrunn fra helsesektoren:

– Hva om dette hadde gått galt? Skulle da pårørende, som kanskje visste eller fryktet at deres kjære var på flyet, bli vitne til at de omkom? På direkten, med liten mulighet for å skjerme seg, spør hun.

PFU skal måle klagen opp mot bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten hvor det blant annet heter at redaksjonen skal legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Videre at man skal ta hensyn til hvordan omtale av ulykker kan virke på ofre og pårørende. For bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for tekst og tale.

PFU har dessuten avgitt en egen prinsipputtalelse om dekningen av ulykker og katastrofer. Her er det slått fast at pressen har et klart informasjonsansvar ved slike hendelser og en rett til å fortelle om det som skjer i samfunnet.

I vår tid foregår en stigende andel av nyhetsformidlingen i sann tid. Det er umulig å glemme CNNs direktesendte bilder 11. september 2001 av flyet som styrer rett inn i World Trade Center-bygningen i New York. I USA dekkes skolemassakre, gisselsituasjoner og biljakter fra helikopter LIVE.

Teknologisk er det blitt mye enklere å formilde dramatiske hendelser i direktesendte bilder. Denne utviklingen fører også til at mediene senker terskelen for hva slags hendelser som formidles i sann tid. Det er et godt spørsmål om såkalt «kontrollerte nødlandinger» bør dekkes på en slik måte, og om redaksjonene har en god beredskap for å takle de presseetiske ut fordringene.

Et merkelig begrep, forresten, påtvunget mediene av flyselskapene i 1990-årene, ettersom de mente begrepet «nødlanding» skapte unødig engstelse i befolkningen. Uansett er det vel en landing som er fremprovosert av en nødsituasjon. På samme måte vil muligens ordet «flykrasj» være et mer presist uttrykk for en «ukontrollert nødlanding».

Selve nyheten om den dramatiske situasjonen i luften over Østlands-området 31. august ble heller ikke formidlet av noe nyhetsmedium. Det var Romerike 110-sentral som først meldte om hendelsen på Twitter: «Nødetatene på vei til OSL. Beredskap. Fly som har punktert ved takeoff».

Senere kunne publikum følge flyets bevegelser på radarkart mens det fløy i sløyfer over store deler av Østlandet, for å kvitte seg med drivstoff. Enkelte steder ble også flyet fotografert fra bakken.

Det var altså skapt en dramaturgi som NRK, TV2, VG og Aftenposten ikke kunne motstå fristelsen av å formidle direkte til sine seere. NRK brøt inn i sitt oppsatte programskjema kl. 2055 søndag kveld for å gi rom til en over 30 minutter lang ekstrasending. Her følger studiovert Atle Bjurstrøm og reporter Hallvard Sandberg dramaet på Gardermoen.

– Hvordan tenker de nå, at nå er det bare noen sekunder igjen før de får greie på om det er noe mer alvorlig feil med flyet enn det piloten sannsynligvis har fortalt dem hele veien, sier Sandberg. Bjurstrøm forteller at TV-signalet er direkte og snakker om «et spenningsnivå som jeg ikke tør gi meg ut på å beskrive en gang».

Mange reagerte negativt på medienes sendinger denne kvelden. NRK anfører i sitt tilsvar til PFU at man hadde kontroll over situasjonen. Sannsynligheten for en katastrofe var liten og det hadde vært mulig å stoppe utsendelsen av TV-bildene fordi det av tekniske årsaker ligger en forsinkelse på 10 – 30 sekunder i overføringen. Dessuten kan seerne selv velge å slå av apparatet.

Jeg kan vanskelig se for meg at PFU vil kritisere formidlingen av disse bildene. På Stavanger Aftenblads nettsider kan du se direktebilder av enhver landing på Sola Lufthavn, hvis du tør..

Opp til eksamen

KJØR DEBATT: Harald Stanghelles (i midten) kommentar om First House og Kina utløste heftig debatt, her med First House-partner Morten Wetland (t.v.) og VGs kommentator Anders Giæver. Foto: ØRN E. BORGEN, Aftenposten

KJØR DEBATT: Harald Stanghelles (i midten) kommentar om First House og Kina utløste heftig debatt, her med First House-partner Morten Wetland (t.v.) og VGs kommentator Anders Giæver. Foto: ØRN E. BORGEN, Aftenposten

Aftenpostens profilerte redaktør, Harald Stanghelle, har ikke hatt mange eksamensdager i sin karriere. I morgen skal imidlertid kvaliteten på hans journalistiske arbeid prøves i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Det er altså duket for et aldri så lite pressehistorisk oppgjør når Stanghelles oppsiktsvekkende kommentar om First House og angrepene på Nobel-komiteens leder Thorbjørn Jagland skal vurderes av fire kolleger og to representanter for allmennheten i PFU.

First House vil ha det til at  Stanghelle, som også er leder av Norsk Redaktørforening, brøt to sentrale punkter i Vær Varsom-plakaten da avisen refererte til at PR-byrået ifølge «gode, men ubekreftede rykter» var innleid av kinesiske interesser i en kampanje mot Jagland og Nobel-komiteen.

De to punktene er pkt. 3.2 om kildekritikk og kontroll av opplysninger og pkt. 4.14 om rett til samtidig imøtegåelse når det fremsettes sterke beskyldninger mot noen. First House mener at Aftenposten har fremsatt en alvorlig beskyldning om at kineserne har leid inn byrået for å lage en «drittpakke» mot Jagland og Nobelkomiteen.

Dette er uttrykkelig tilbakevist av First House og Aftenposten har heller ikke vært i stand til å dokumentere påstanden. PR-byrået mener at kravet til kildekritikk må være skjerpet når avisen viser til «ubekreftede rykter» og oppgir at det dreier seg om en enslig, anonym kilde. Det dreier seg imidlertid om en påstand av faktisk art, som utløser rett til samtidig imøtegåelse.

Aftenposten innså etter hvert at formuleringen om «gode, men ubekreftede rykter» var uheldig, og at den kunne så berettiget tvil om det faktiske kildegrunnlaget og om kvaliteten på avisens redaksjonelle kvalitet. Formuleringen ble også senere beklaget, både i egen avis og gjennom intervjuer i flere medier. Aftenposten har også forsøkt å komme til en minnelig løsning av saken med First House – uten å lykkes.

Harald Stanghelle har imidlertid ikke på noe tidspunkt veket tilbake for å forsvare substansen i sitt angrep på First House. Han mener å ha full rett til å stille sine kritiske spørsmål om byråets rolle og at artikkelen er en subjektiv kommentar. For å kunne skape en levende samfunnsdebatt må kommentaren ha en friere stilling enn nyhetsjournalistikken, hevder avisen.

– Klageren forveksler et polemisk angrep med en faktisk anklage, påpeker avisen i sitt tilsvar til klagen. Aftenposten mener det er feil å hevde at avisen har formidlet en «uriktig og alvorlig påstand».

Akkurat dette siste kan det nok være delte oppfatninger om i PFU. Slik Stanghelle formulerer seg, er det liten tvil om at han forsøker å formidle en nyhet av faktisk karakter til sine lesere. Og den er ikke formulert som noe spørsmål.

Spisse kommentarartikler har også tidligere i år vært gjenstand for både rettslig og presseetisk oppmerksomhet. Norges Høyesterett kom til at Dagbladets kommentator bygget på en feilaktig fremstilling av faktum i den såkalte ambulanse-saken. PFU har tidligere i år felt en VG-kommentar for feilaktig faktagrunnlag i en sak om parkeringsgebyr.

Dermed blir det heller ikke lett å se hvordan Redaktørforeningens leder skal komme helskinnet gjennom behandlingen i PFU, når det gjelder grunnlaget for Aftenpostens ryktespredning. At ryktene representerer en alvorlig og sterk beskyldning som i seg selv utløser rett til samtidig imøtegåelse, er etter min mening mer tvilsomt. Det er vel ikke akkurat noen straffbar handling å ta oppdrag fra «kinesiske interesser». Terskelen for hva som kan hevdes i kommentarer og løpende innlegg i en debatt bør være lav, og det skal mye til før innleggene utløser noe mer enn alminnelig tilsvarsrett.

Klagen mot Harald Stanghelle og Aftenposten setter også integriteten til Pressens Faglige Utvalg på en prøve. Utvalget har kontorfellesskap med Norsk Redaktørforening som Stanghelle leder. Norsk Presseforbunds generalsekretær, Kjersti Løken Stavrum, var i mange år en nær kollega av Stanghelle. Hun uttalte seg også om denne saken på et tidlig stadium, og er nå naturligvis inhabil i saken.

PFUs nye leder, Alf Bjarne Johnsen, var en av søkerne til jobben som generalsekretær i NP, men ble funnet uegnet av bl.a. Stanghelle. Artig, i grunnen, at en av Johnsens første oppgaver blir å vurdere kvaliteten på Stanghelles arbeid..

Dagbladet i helvete

FORAN KLUBBENS HULE: Advokat John Christian Elden (t.h.) forsvarer Hells Angels gode navn og rykte. Her sammen med Hells Angels talsmamm Rune Olsgaard og kollega Astri Aas-Hansen på klubbens eiendom ved Alnabru I Oslo. Foto: ERLEND AAS, NTB/Scanpix

FORAN KLUBBENS HULE: Advokat John Christian Elden (t.h.) forsvarer Hells Angels gode navn og rykte. Her sammen med Hells Angels talsmamm Rune Olsgaard og kollega Astri Aas-Hansen på klubbens eiendom ved Alnabru I Oslo. Foto: ERLEND AAS, NTB/Scanpix

I morgen er det duket for et interessant oppgjør i Pressens Faglige Utvalg mellom Hells Angels og Dagbladet. Temaet er kildekritikk og stigmatisering. Englene fra helvete finner seg ikke i å bli karakterisert som en «kriminell organisasjon».

Norsk politi og deres kolleger i mange andre land nøler ikke med å utrope Hells Angels til en samfunnsfiende og sier rett ut at motorsykkelklubben er tuftet på kriminell virksomhet, som narkohandel, vold, prostitusjon og menneskesmugling. Spørsmålet er om media kan formidle det samme bildet på grunnlag av politiets uttalelser.

I årenes løp er svært mange Hells Angels-medlemmer straffedømt for ulike forbrytelser. Men politiet har stort sett møtt veggen i bestrebelsene på å arrestere organisasjonen kollektivt. Det later til at klubben følger en internasjonal strategi i for å bekjempe stemplet som en «kriminell organisasjon». Her i Norge er det den kjente forsvarsadvokaten John Christian Elden som fører denne kampen på vegne av Hells Angels – og hittil har han lykkes ganske bra.

Norsk Høyesterett forkastet for et drøyt halvår siden politiets forsøk på å ta beslag i klubbens eiendom ved Alnabru i Oslo. I juni fastslo Sivilombudsmannen at politiet ikke har rett til å bortvise fra Norge personer med tilknytning til Hells Angels. Det må foreligge en konkret begrunnelse basert på det enkelte individs opptreden.

Nå står media for tur, og i morgen starter kanskje hvitvaskingen av Hells Angels i Pressens Faglige utvalg. Bakgrunnen er et ganske trivielt Dagblad-oppslag fra 20. mai i år, hvor avisen ga inntrykk av å avsløre Hells Angels indre liv, basert på et oppslag i svenske Expressen som igjen hadde basert sine skriverier på tyske medier. Her var det altså at Dagbladets reporter kom i skade for å omtale Hells Angels som en «kriminell organisasjon».

Selvsagt må Dagbladet fritt kunne formidle politiets betraktninger når det gjelder virksomheten til Hells Angels. Men alle pressefolk er i en slik sammenheng forpliktet til å vurdere hvorvidt uttalelser er rimelig godt fundert, om de er injurierende og om det dreier seg om alvorlige beskyldninger som utløser rett til samtidig imøtegåelse.

John Christian Elden mener at Dagbladets ordbruk er stigmatiserende for en hel gruppe av mennesker og således i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 4.3: «Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende».

Men Dagbladets artikkel handler egentlig ikke om Hells Angels angivelige kriminelle virksomhet. Den handler om organisasjonens interne vedtekter. At det er forbudt å nyte alkohol på annet enn interne fester. At medlemmene ikke skal benytte seg av offentlig kommunikasjonsmidler. I følge advokat Elden beskriver Dagbladet et regelverk på linje med «et gjennomsnittlig norsk bedehusmiljø, dog litt mindre strengt enn Frimurerordenen».

Likevel er det fullt mulig å felle en presseetisk fellende dom over Dagbladets ukritiske bruk av begrepet «kriminell organisasjon». Selv om mange nasjoner og institusjoner verden over bruker dette begrepet i rapporter og utsagn forblir det en udokumentert sjablong. På fotballspråket ville man kanskje ha kalt det en «juniorfeil» å bruke dette uttrykket ukritisk. En formulering med referanse til politiets oppfatning ville ha vært uangripelig, dog like begripelig for lesere flest.

Klagen omfatter også påståtte brudd på flere andre punkter i Vær Varsom-plakaten, bl.a. bruk av identifiserende bilder som er tatt i andre sammenhenger. Dagbladets redaktør, John Arne Markussen, tilbakeviser kategorisk alle anførsler fra advokat Elden. I avisens tilsvar henvises det det en omfattende dokumentasjon fra nasjonale og internasjonale rapporter som underbygger at Hells Angels som verdensomspennende fenomen er å betrakte som en kriminell organisasjon. Avisen avviser å ha brukt disse ordene om den norske klubben.

Hells Angels Norway tyr altså til presseetisk millimeterjustis for å forsvare sitt gode navn og rykte (?!). Det skal bli spennende å se om medlemmene av Pressens Faglige Utvalg finner noen annen utvei i dette spørsmålet enn domstol og sivilombud, nemlig at det skal mye til for å ramme Hells Angels som et kriminelt kollektiv.

Dermed får vi vel også legge til grunn at advokat Elden kan ta seg betalt for sine tjenester av penger som er tjent på ærlig vis.

Med slegge på ville veier

Av Hilde Haugsgjerd leder for Pressens Faglige Utvalg  

DEBATT: Vær Varsom-plakatens formål er ikke å gjøre jobben lett for redaktøren, eller å bidra til skarpe debatter.

Mens jeg søndag var på vei til København og deilige Gråbrødre torv, bruker min navnesøster, BTs kultur- og debattredaktør, storslegga i en kommentar.

«Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meiningsjournalistikk». «Med PFU og leiar Hilde Haugsgjerd er vi i augneblinken på veg mot ei tannlaus prippen presse med dei krenkte (og advokatane deira) i førarsetet», skriver Hilde Sandvik.

Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meinings­journalistikk. Og det var vel ikkje meininga med pressas vaktbikkje?

Hennes dommedagsprofetier skyldes at PFU nylig felte Stavanger Aftenblads dekning av en sak på ett punkt: For å ha trykket en kronikk uten at en omtalt lokalhistoriker som ble utsatt for sterke, konkrete anklager kom til ordet med en samtidig imøtegåelse – les: sitt svar, sin versjon eller sin kommentar til anklagene. Og at PFU også nylig felte en kommentar i VG for et liknende forhold.

Ingen fristilling

I de snart ti årene jeg har vært med i PFU, har utvalget stått for den samme tolkning av Vær Varsom-plakaten overfor meningsjournalistikken: I ledere, kronikker, kommentarer, anmeldelser og debattinnlegg skal takhøyden være svært, svært stor når det gjelder meningen, standpunktet, karakteristikken og ideologien som publiseres. Og for slike ytringer gjelder ingen rett til samtidig imøtegåelse. På dette grunnlaget har vi mange ganger latt medier gå fri når en leder, en kommentar eller et leserinnlegg er blitt klaget inn.

Men meningsjournalistikken er ikke fristilt fra presseetikken. Når redaktøren skriver leder og kommentar eller publiserer et innlegg, kan hun ikke legge til side bestemmelser som å vise respekt for menneskers privatliv, som å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barn, som at den som utsettes for sterke beskyldninger skal få adgang til samtidig imøtegåelse. I Norsk Presseforbunds veileder om retten til samtidig imøtegåelse, VVP-plakatens paragraf 4.14, heter det at «Den gjelder like mye på debattsidene som på nyhetsplass». Og det presiseres at imøtegåelsesretten utløses bare ved sterke angrep av faktisk art, det vil si konkrete, etterprøvbare beskyldninger.

Meningsjournalistikken er ikke fristilt fra presseetikken

En enkel illustrasjon på hva dette innebærer: En bokanmelder kan gjerne skrive at en bok er et makkverk, språket grenseløst banalt og at forfatteren burde ta grunnskolen på nytt. Men hvis anmelderen skriver om en krimbok at forfatteren må ha hentet det kjedelige plottet fra det underslaget han selv skal ha begått, kan det ikke publiseres uten at forfatteren får komme samtidig til ordet.

Blir ikke dårligere

Kommentarer blir vel ikke dårligere fordi om sterkt kritiske påstander av faktisk karakter blir sjekket, endret eller imøtegått? Det innebærer da vel ingen trussel mot de sterke meninger og de spennende kommentarer?

Vær Varsom-plakatens formål er ikke å gjøre jobben lett for redaktøren eller å bidra til skarpe debatter. Den er i første rekke ment for å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet. For en krenket og skadet person spiller det ingen rolle om krenkelsen eller den feilaktige, faktiske beskyldningen sto i en kronikk, ikke på nyhetsplass.

Et av de redaktørstyrte medienes fortrinn i konkurransen fra all annen digital debatt og meningsytring er nettopp redaktørens og redaksjonens kvalitetssikring og etiske kontroll.