Kjendisenes død er avisenes brød

2016: David Bowie døde 10. januar i år og ble minnet på The Guardians førsteside.

2016: David Bowie døde 10. januar i år og ble minnet på The Guardians førsteside.

Få hendelser har utløst så sterke følelser med tilhørende avissalg som superkjendisenes brå og uventede død. Når dødsbudskapet landet på nyhetsdesken, var det bare å bestille 20 prosent påslag i avisopplaget som skulle trykkes og distribueres.

En av journalistikkens tydeligste og uskrevne lover kunne tre i kraft: Folk vil lese om livet og skjebnen til kjente mennesker som man føler et nært forhold til, som folkekjære artister, musikere, kunstnere, forfattere, skuespillere, idrettsutøvere – og noen få politikere.

Siden romjulen har vi så å si daglig fått dødsbudskap om den ene kjendisen etter den andre: Lemmy Kilmister, David Bowie, Glenn Frey, Natalie Cole, Bård Breivik, Karsten Isachsen, Lars Roar Langslet..

Rekken av døde minner meg om at en god journalist aldri skal undervurdere interessen for kjente menneskers død og fordervelse.

Døds-drama ble gjenfortalt fra førstesiden, men ofte ble det også laget ikoniske førstesider hvor løssalgsstativene fungerte som minnetavler over vårt ganske land. Svært mange tok vare på avisene med slike førstesider.

Nå lages det ikke slike førstesider lenger. I stedet deler vi våre sorger på Facebook eller Twitter og tenner liksomlys og skriver i kondolanseprotokoller på en eller annen nettside. Som kanskje dør med døgnet. Jeg må innrømme at jeg blir litt trist i savnet av de symboltunge og tankevekkende avisfrontene.

For en som ble voksen i de glade og litt løsslupne 1970-årene er det en stor nyhet når både David Bowie og The Eagles tar av mot skyene i løpet av ei uke. Det slår meg hvor formatstyrt nettavisenes journalistiske presentasjon er blitt. Hvor likt Dagens Drama brettes ut fra dag til dag. Hvor er det blitt av det kreative uttrykket med utspring i sterke følelser?

Norge sto stille i ett minutt da Winston Churchill døde for ganske nøyaktig 51 år siden. I byen stanset trikkene og bilene og vi som var skoleelever reiste oss ved pultene. Før det ble vanlig å spørre folk hvor du var da Oddvar Brå brakk staven, var det attentatet på president John F. Kennedy folk var opptatt av. Mordet på Olof Palme bringer fortsatt overskrifter. Mandelas død samlet en hel verden i sorg.

«ELVIS MORT» lød overskriften på avisenes løpesedler langs Champs Elysees denne augustdagen i 1977 hvor jeg for alvor ble bevisst kraften i dødsbudskapet. På ferietur til Paris. Det var før mobiltelefonen begynte å levere nyhetsvarsel uavhengig av hvor vi befinner oss. Samtidig lærte jeg noe om betydningen av linjefall i overskrifter, en vitenskap som er gått ut på dato.

«GRACE ER DØD» var overskriften i VGs mestselgende 2.utgave fra 13. september 1982. Den glamorøse fyrstinnen av Monaco hadde kjørt utfor klippene og ble dratt døende ut av bilvraket. Den unge britiske prinsesse Diana var til stede i begravelsen, men 15 år senere omkom også hun i en tragisk bilulykke i Paris. En av VGs mestselgende søndagsutgaver så dagens lys.

Mordet på John Lennon 8. desember 1980 ble tema for en av de heftigste budkamper om bilderettigheter mellom VG og Dagbladet noensinne. Bildet var av Lennon og hans morder, Mark David Chapman, tatt under autografskriving like i forveien. Dagbladets redaktører var villig til å punge ut mest og en ny ikonisk førsteside var skapt.

Det er når døden kommer brått og uventet at folket reagerer spontant. Linjen til VGs tipstelefon glødet da den folkekjære skuespilleren Rolf Just Nilsen falt om og døde på scenen til Det Norske Teatret i 1981. De plutselige dødsfallene til yngre helter, som musikeren Marius Müller (1999) og svømmeren Aleksander Dale Oen (2012), utløste også en svært sterk deltagelse hos publikum.

1987: Landsfaderens hender hviler på VGs førsteside.

1987: Landsfaderens hender hviler på VGs førsteside.

Å komponere den ikoniske førstesiden om et populært menneskes død handler som regel om å finne det talende fotografiet, som utløser følelser og ettertanke. Landsfaderens død i 1987 er et eksempel på dette. VGs førsteside med Einar Gerhardsens hender som hviler på stokken er noe av det mest ekstreme jeg har vært med på å lage. Oppslaget vakte anerkjennende reaksjoner blant leserne og ble senere belønnet med hedersprisen i den nordiske mønstringen av god avisdesign.

Den brå bortgangen til to av Arbeiderpartiets utenriksministre, Knut Frydenlund (1987) og Johan Jørgen Holst (1994), er også eksempler på at politikerdødsfall kan utløse bred deltagelse i folket.

Listen over store stjerner som er sloknet på avisenes førstesider er uendelig lang. Det er nok å nevne navn som Buddy Holly, James Dean, Marilyn Monroe, Janice Joplin, Jimy Hendrix, Jim Morrison, Michael Jackson..

Og David Bowie, som preget oss gjennom seks tiår. Hans spektakulære sorti var en ikonisk førsteside verdig.