«Drittsekker» for demokrati

DAGENS HELT: Siri Gedde-Dahl er journalist i Kapital, har tidligere lang erfaring fra Aftenposten og er leder for Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Foto:BJØRM ÅGE MOSSIN

DAGENS HELT: Siri Gedde-Dahl er journalist i Kapital, har tidligere lang erfaring fra Aftenposten og er leder for Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Foto:BJØRM ÅGE MOSSIN

De er «drittsekkene» i pressen som fører an i krigen mot «vriompeisene» i offentlig forvaltning. Journalist Siri Gedde-Dahl (Kapital) og Vegard Venli (Kommunal Rapport) kjemper utrettelig for økt dokumentinnsyn og åpenhet om beslutnings-prosessene i kommuner, fylker og i stats-administrasjonen.

Gedde-Dahl er leder for Pressens Offentlighetsutvalg, som utøver et vedvarende press mot forvaltningsorganer som ikke innretter seg etter intensjonene med «Offentleglova». I forrige uke slo hun i bordet med en rapport som dokumenterer 13 kritikkverdige innsynssaker.

Dagens Helt II: Journalist Vegard Venli i Kommunal Rapport. Foto: NTB/Scanpix

Dagens Helt II: Journalist Vegard Venli i Kommunal Rapport. Foto: NTB/Scanpix

En av dem gjelder retten til innsyn i Skatteetatens aksjonærregister. Etter mer enn to års innsats lykkes det Vegard Venli å nedkjempe toppbyråkratenes innbitte motstand mot å la media kontrollere mulige dobbeltroller hos våre folkevalgte og medarbeidere i offentlig forvaltning. Et journalistisk kunststykke av et arbeid! Landets redaktører ble den første yrkesgruppen som ble gransket for mulige habilitetskonflikter.

Jeg kan levende forestille meg hvordan offentlige saksbehandlere og politikere banner og sverter over brysomme journalister som griper forstyrrende inn i deres arbeidshverdag med sine omfattende krav om ekspeditt innsyn. Men journalister som Gedde-Dahl og Venli bør være folkets helter. Uten deres innsats ville vi ikke ha et velfungerende demokrati, skal vi tro jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.

Som en av landets fremste eksperter på forvaltningsrett har professoren ved Universitetet i Bergen valgt tydelig side i innsynskampen. Også Sivilombudsmannen stiller stadig oftere kritiske spørsmål til offentlige forvaltningsorganer når det gjelder praktiseringen av offentlighetsprinsipper. Det skjer som en konsekvens av at journalister oftere sender inn klager på avslag om innsyn og trenering av innsynsbegjæringer.

Rapporten fra Pressens Offentlighetsutvalg ble fremlagt under Sivilombudsmannens seminar om innsyn og offentlighet sist onsdag. Mange av sakene dreier seg om det siste årets mest omtalte avsløringer: Asylbarn-saken og historien om Forsvarets skandaløse salg av skip til krigsherrer i Vest-Afrika. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet må sies å være ledende i treneringsteknikker når det gjelder krav om offentlig innsyn.

Det er også mange grelle eksempler fra kommunal forvaltning:

Stavanger kommune opererte med hemmelige sakskart og møter i formannskapet helt til dette ble avslørt av Aftenbladets journalister. Møtene ble brukt til å vedta hemmelige forlik og utbetalinger til ofre for kommunal vanskjøtsel. Hensikten var åpenbart å unngå at flere ofre skulle gjøre samme krav gjeldende.

Kristiansand kommune fjernet like godt hele sin digitalt søkbare postjournal, inntil journalister i Fædrelandsvennen slo alarm og opprettet en «privat» søkbar dokumentjournal for publikums innsyn.

Noen kommuner og fylkeskommuner har innført parlamentarisk styring, med f. eks. byråd som utøvende organ. Her hjemler dagens lov en utvidet adgang til å lukke beslutningsprosesser uten nærmere begrunnelse. Under en høring i Stortinget i forrige uke ba både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening om at denne adgangen oppheves.

Flere av pressens klagesaker handler om innsyn i tilsynsrapporter fra sykehjem og psykiatriske institusjoner i kommunene. Dette er selvsagt både viktig og komplisert, men det er også et problem at hensynet til offentlighet praktiseres helt ulikt fra fylke til fylke. Flertallet i Oslo bystyre sørget for straffeforfølgelse av Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, fordi han offentliggjorde konklusjonene i tilsynsrapporter. Heldigvis ble han frifunnet og dommen ble i forrige uke rettskraftig. Hvor juristen og ytringsfrihetsforkjemperen Fabian Stang var da han tok initiativ til politianmeldelsen, kan man bare undre seg over.

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger benyttet likevel sitt åpenhetsseminar til å trekke fram at det også finnes gode grunner til å unnta saker fra offentlighet, som f. eks. hensynet til personvernet og en forsvarlig saksbehandling.

Samtidig er dette hensyn som forvaltningsorganer, politi og helsevesen skyver foran seg for å unngå uønsket oppmerksomhet. Ulike treneringsteknikker som hensyn til saksmengde, ferie- og sykdomsfravær benyttes også i stor utstrekning, noe som blir jevnlig påtalt både av Sivilombudsmannen og Pressens Offentlighetsutvalg.

Journalistikk er demokratisk ferskvare. Offentlige hensyn kan ikke vike i måneder i påvente av klageinstansenes omhyggelige og sendrektige saksbehandling. Vi trenger et jourhavende organ, gjerne underlagt Sivilombudsmannen, som kan rykke ut og gi forvaltningsorganer hurtige råd om offentlighet på løpende bånd.

Det dødelige halsgrepet

 

MINNER: Erik Are Tvedt (35) døde av kvelning etter halsgrepet under pågripelsen. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

MINNER: Erik Are Tvedt (35) døde av kvelning etter halsgrepet under pågripelsen. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

I USA vekker dødelige politiarrestasjoner offentlig oppvask, oppslag i mediene og nærmest opptøyer i berørte nabolag. I Norge henlegger Spesialenheten for politisaker og Riksadvokaten en slik sak som «intet straffbart forhold» uten nevneverdig offentlig debatt og belysning i åpen rett.

Det er ikke bra at tragiske hendelser med et så alvorlig utfall stues vekk uten at offentligheten får nærmere innsyn i hva som faktisk skjedde og media gis mulighet til å kontrollere myndighetenes håndtering av saken.

Derfor er det prisverdig at NRK nå går videre rettens vei for å få avklart viktige prinsipper i denne forbindelse. NRK har begjært utlevert en overvåkningsvideo som viser den fatale pågripelsen av en psykisk syk pasient på Oslo Legevakt 29. november 2012. Riksadvokaten har nektet å utlevere videoen, og NRK led nederlag i Oslo Tingrett som prøvde spørsmålet rett før påske. Nå er avgjørelsen anket til Borgarting lagmannsrett.

Det rettslige spørsmålet gjelder om det strider mot menneskeretten og retten til ytringsfrihet å nekte media innsyn i videomaterialet.

Den dødelige pågripelsen ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker. To kvinnelige politibetjenter forsøkte å få kontroll over Erik Are Stedt (35). En ambulansesjåfør som var til stede mente politibetjentene trengte hjelp og festet et halsgrep rundt mannen i et minutt, mens han ble påsatt håndjern.

Erik Are Stedt var psykisk syk og hadde ikke et kriminelt rulleblad. Han var heller ikke ruset. Han hadde diagnosen paranoid schizofren og hadde selv oppsøkt politiet fordi han følte seg forfulgt. Ifølge vitner var han redd/psykotisk og forsøkte å komme seg unna. Vitnene har forklart at det ikke forelå noen nødvergesituasjon. 35-åringen døde på stedet som følge av kvelning.

Spesialenheten konkluderte med å henlegge saken mot politibetjentene ettersom «intet straffbart forhold anses bevist» og saken mot ambulansesjåføren ble henlagt «etter bevisets stilling». Riksadvokaten hadde klarert at ambulansesjåføren også kunne etterforskes av Spesialenheten ettersom han tross alt var å betrakte som en uniformert, offentlig tjenestemann.

STØTTER ANKEN:  Avdødes foreldre, Erik og Vivi Stedt, ga NRK samtykke til å begjære overvåkingsvideoen utlevert. Nå håper de at anken til lagmannsretten vil føre fram, slik at den fatale pågripelsen på Oslo Legevakt kan bli belyst offentlig. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

STØTTER ANKEN: Avdødes foreldre, Erik og Vivi Stedt, ga NRK samtykke til å begjære overvåkingsvideoen utlevert. Nå håper de at anken til lagmannsretten vil føre fram, slik at den fatale pågripelsen på Oslo Legevakt kan bli belyst offentlig. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

Den avdødes familie påklaget henleggelsene, men Riksadvokaten valgte i stedet å henlegge sakene mot alle de tre fordi «intet straffbart forhold anses bevist». NRK hadde begjært videoen utlevert etter samtykke fra de etterlatte.

I følge Vær Varsom-plakaten er det en av pressens fremste oppgaver «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner». Det ligger i kjernen av medienes samfunnsoppdrag å utøve en demokratisk kontroll av offentlig maktutøvelse og påse at borgernes rettssikkerhet blir ivaretatt. Denne oppgaven krever åpenhet og offentlighet.

Det burde være en selvfølge at slike omstridte hendelser med dødelig utgang blir gjenstand for en offentlig høring, med full kontradiksjon og belysning av faktum. I det minste at så vidt sentralt etterforskningsmateriale som en overvåkningsvideo, som viser tjenestemennenes inngripen, blir frigitt for gjennomsyn av de etterlatte eller etter deres fullmakt, media. Tilliten til offentlige maktutøvere er også avhengig av dette.

Spesialenheten for politisaker mener at retten ikke engang har anledning til å prøve et slikt spørsmål. Det sier sitt om etterforskernes sans for åpenhet. Dommeren i Oslo Tingrett nektet heldigvis å etterkomme dette ønsket, men kom likevel til den tvilsomme konklusjon at hensynet til ambulansesjåførens velbehag tilsier at han må beskyttes mot offentlig innsyn. Ettersom han bare «tilfeldig» var til stede ved pågripelsen. Hvorfor polititjenestekvinnene lot ham feste det dødelige halsgrepet sier dommen ingen ting om.

Jeg begynner dessverre å ane et mønster hvor offentlighetens krav om innsyn skal avskjæres når det oppstår risiko for kritikk mot politi og påtalemyndighet. I vinter har vi sett dette i flere saker hvor media i sin undersøkende journalistikk krever innsyn i logger og saksdokumenter. Det gjelder Dagbladets undersøkelser av «et varslet mord» i Buskerud og ikke minst har vi sett det i forbindelse med Bergens Tidenes opprulling av «Asylbarnsaken» og Hordaland politikammers trenering av «Monika-saken». Omstridte henleggelser lar seg sjelden skjermes i lengden bak en mur av taushet.

Jeg har vanskelig for å se for meg at politidrapet i Ferguson, politiets kvelning av en ubevæpnet mann i New York i fjor sommer eller denne ukas fatale politiskudd mot en løpende mann i Charleston, Sør-Carolina, ville la seg skjule bak taushetsplikt overfor folket. Den norske rettsstaten bør dessuten ta inn over seg at i vår tid er videodokumentasjon stadig oftere bare et fingertrykk unna – på mobilen.

Maktbruk kommer for en dag.