Julegaven fra Høyesterett

OMSTRIDT VIDEO: Den fatale pågripelsen av Erik Are Stedt (35) på Oslo Legevakt ble fanget opp av tre overvåkningskameraer. Tre år senere er videoklippene omsider utlevert og offentliggjort.

OMSTRIDT VIDEO: Den fatale pågripelsen av Erik Are Stedt (35) på Oslo Legevakt ble fanget opp av tre overvåkningskameraer. Tre år senere er videoklippene omsider utlevert og offentliggjort.

Seks dager før julaften kom årets julegave fra Norges Høyesterett til pressen: NRK fikk endelig medhold i kravet om utlevering av overvåkningsvideoen fra Oslo Legevakt som viser det fatale halsgrepet med døden til følge for Erik Are Stedt (35) under en dramatisk pågripelse.

I tur og orden har Spesialenheten for politisaker, Riksadvokaten, Oslo Tingrett og Borgarting lagmannsrett avvist kravet om innsyn på vegne av offentligheten. Saken har stor betydning for pressens mulighet til å kunne utøve sin funksjon som samfunnets vaktbikkje; å etterprøve maktbruken ved den dødelige pågripelsen.

Med utgangspunkt i europeiske menneskerettigheter kom flertallet i Høyesterett til at det var et unødvendig inngrep i informasjonsfriheten å nekte NRK innsyn i opptakene fra tre overvåkningskameraer på Legevakten. Retten påla Spesialenheten å utlevere opptakene til NRK i sladdet, anonymisert stand.

Opptakene viser hvordan to kvinnelige politibetjenter strever med å få kontroll over den schizofrene mannen som ønsker å forlate Legevakten. Omsider får de hjelp av en tilfeldig ambulansearbeider som fester det fatale halsgrepet og holder mannen nede til han blir livløs. Straffesaken mot de tre var avgjort og henlagt da NRK begjærte innsyn. Begjæringen ble støttet av avdødes pårørende som fritok påtalemyndigheten for taushetsplikt.

Det siste året har Høyesterett vist en større interesse for å vurdere tvistemål som har med medienes arbeidsvilkår å gjøre. Bare noen uker i forveien opphevet Høyesterett politiets beslag av upublisert videomateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Avgjørelsen styrker pressens kildevern i betydelig grad.

Den siste saken styrker pressens innsynskrav på vegne av offentligheten, særlig i de straffesaker som blir avgjort av påtalemyndigheten uten domstolsbehandling. Som for eksempel ved forelegg eller henleggelse.

Fire kvinner og en mann har vurdert NRKs innsynskrav. Wenche Arntzen, kjent som dommer i rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik, var førstevoterende. Hennes votum ble støttet av Bergljot Webster og Ingse Stabel. Høyesterettsdommerne Ragnhild Noer og Knut Kallerud tok dissens.

Diskusjonen i Høyesterett følger de klassiske spor i motsetningene mellom Den Europeiske Menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet og informasjonsfrihet og artikkel 8 om personvern. Det er avveiningen av de samme hensyn som preger svært mange redaksjonelle avgjørelser i dekningen av straffesaker.

Førstevoterende legger til grunn nyere rettspraksis fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) etter 2006, som peker i retning av en bredere forståelse av informasjonsfrihetsbegrepet. Det handler også om retten til å få tilgang til informasjon, særlig når det er snakk om pressens innsyn i saker av stor offentlig interesse og rollen som «public watchdog». Dette er et syn som også deles av FNs menneskerettskomité.

Høyesterett la også tilsvarende hensyn til grunn i vurderingen av NRKs krav om utlevering av lydbåndopptakene fra Treholt-saken: «Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon.»

Politiregisterloven gir dessuten en mulighet for å gi pressen innsyn under forutsetning av at det skjer uten bruk av navn eller andre identifiserende opplysninger. Tidligere hendelser med kvelningsdød ved bruk av mageleie og halsgrep har utløst rundskriv fra Politidirektoratet om behovet for større åpenhet omkring de faktiske forhold.

Flertallet i Høyesterett legger i tillegg vekt på at opptakene finnes lett tilgjengelig på en minnepinne hos Spesialenheten og at de kan sladdes uten et betydelig merarbeid.

Mindretallet viser til at det ikke foreligger noen ny storkammeravgjørelse, bare mindre avdelingsavgjørelser fra EMD i slike spørsmål. Disse omhandler heller ikke samme tema eller problemstilling som i saken fra Oslo Legevakt. Derfor velger mindretallet å legge større vekt på personvernet for de impliserte. Avdødes nærmeste pårørende har sett opptakene mange ganger, og hensynet til offentligheten kunne vært ivaretatt gjennom en visning uten utlevering.

I dagene før jul ble videoklippet publisert i mange medier, og det er påpekt at sladdingen er utført for omfattende til at man kan se selve halsgrepet skikkelig. Spesialenheten har sagt seg villig til å vurdere sladdingen på nytt etter årsskiftet. Uansett har Høyesterett igjen levert et viktig bidrag til undersøkende og kritisk journalistikk.

NRK fortjener ros for atter å ha bragt et viktig demokratispørsmål til topps i domstolene, med støtte fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening. Det er dessverre ingen selvfølge at redaktører prioriterer slikt i disse ulvetider.

Høyesterett har talt

 

6.AUGUST 2007: Pressens kritikere I ambulansesaken hevder at dette bildet, som viser Ali Farah (I brun skjorte) stående oppreist ved ambiulansen, er et viktig bevis I saken og at det aldri er publisert I pressen. Bildet ble imidlertid publisert av VG Nett 9. august 2007 under tittelen "Slik skjedde ambulanseskandalen". Foto: ØYVIND LÅTE

6.AUGUST 2007: Pressens kritikere I ambulansesaken hevder at dette bildet, som viser Ali Farah (I brun skjorte) stående oppreist ved ambiulansen, er et viktig bevis I saken og at det aldri er publisert I pressen. Bildet ble imidlertid publisert av VG Nett 9. august 2007 under tittelen «Slik skjedde ambulanseskandalen». Foto: ØYVIND LÅTE

Norges Høyesterett har talt til yrkesutøvere i norske medier: Det er greit å videreformidle sterke beskyldninger om rasistisk motiverte handlinger fra vitner og tilskuere. At journalister og redaktører gjør slike oppfatninger til sine egne er ugreit, med mindre det kan føres sannhetsbevis.

Slik velger jeg å forstå Høyesteretts endelige avgjørelse i favør av den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken i injuriesaken mot Dagbladet. Avgjørelsen falt i forrige uke – seks og et halvt år etter hendelsen i Sofienbergparken der ambulansepersonalet nektet å ta med seg den hodeskadede somalieren Ali Farah til legevakt eller sykehus.

Dagbladet er dømt til å betale 200 000 kroner i oppreisning og over en million kroner i saksomkostninger til Erik Schjenken. Utfallet er det samme som Borgarting Lagmannsrett kom til, men premissene er noe forskjellige. Dommen er endelig med mindre den bringes videre til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Jeg har tidligere kommentert denne saken flere ganger og blir jevnlig beskyldt for å tilhøre pressens klamme frimureri av uforstående kynikere som forsvarer journalisters rett til å ødelegge menneskers liv og helse. Mitt forsvar er ikke begrunnet i omtanken for Dagbladets ve og vel, men i kjærligheten til ytringsfriheten. Jeg anser at det er betydelig fare for at ytringsfriheten kommer svekket ut av behandlingen i Høyesterett.

Kritikken mot tjenestekvinner og – menn, som handler på vegne av myndighetene må stå helt sentralt i et demokratisk samfunn. Alle inngrep i denne retten må være strengt nødvendige. Således kan det være berettiget å kritisere politifolk som opptrer diskriminerende, slik det ble oppfattet i f.eks. Obiora-saken. I 1970-årene snakket vi om «klassepurk». Etter norsk rett er det lov å kalle politifolk for «hestkuk», i hvert fall når uttalelsen faller et stykke nord for Sinsen-krysset.

Men «rasisme»-begrepet skal man altså være ytterst varsom med, enten handlingene har rot i bevisste eller ubevisste holdninger. Ubevisst motiverte handlinger kan være uttrykk for såkalt «skjult rasisme» eller «institusjonell rasisme», viktige diskusjoner som står på den politiske agenda. Å føre denne debatten uten næring fra konkrete hendelser i samfunnet blir svært vanskelig.

Avgrensningen mellom ytringsfrihet og personvern i et demokratisk samfunn kan være komplisert å foreta. Begreper som «verdivurderinger» og «fakta-påstander» står helt sentralt her. Verdivurderinger har en vesentlig sterkere beskyttelse mot inngrep enn fakta-påstander.

Dagbladets nyhetsjournalistikk frikjennes langt på vei av Høyesterett. Formidlingen av en rekke diskutable påstander om hvordan Ali Farah ble forlatt i parken aksepteres som «overdrivelser» innenfor rammen av journalistisk frihet. Det har også betydning at ambulansefolkenes språkbruk var en del av grunnlaget for de sterke reaksjonene som kom.

Beskyldningene om uforsvarlig pasientbehandling ligger også innenfor det som er vernet av ytringsfriheten. Høyesterett refererer her bl. a. den knusende dommen over tjenestemennenes opptreden som ble gitt av Statens Helsepersonellnemnd.

Høyesteretts førstevoterende, Kristin Normann, er ikke nådig i omtalen av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. I hennes kommentarartikkel og i en senere lederartikkel gikk Dagbladet over fra å formidle andres beskyldninger om rasisme til selv å konkludere i det konkrete saksforholdet – uten noen forbehold. Avisen offentliggjorde dessuten opplysninger som bidro til å identifisere Erik Schjenken for en videre krets.

– Å konkludere slik Dagbladet gjorde, kan heller ikke sees som et nødvendig element for å fremme debatten, skriver dommer Normann.

Marie Simonsen står dermed igjen på den rettslige slagmarken som et kommentarjournalistikkens svar på Cruella de Ville – ondskapens fyrstinne.

Det er interessant at Høyesteretts vurdering i denne saken er avgitt med dissens. Dommer Clement Endresen kom til motsatt konklusjon av de fire øvrige dommere: Også Dagbladets utsagn må vurderes som verdibaserte ytringer. Dagbladets dekning er i større grad en systemkritikk enn en kritikk rettet mot ambulansepersonellet, mener Endresen. Han mener også at Dagbladet i tilstrekkelig grad har klarlagt det faktiske grunnlaget for avisens karakteristikker av ambulansefolkenes handlemåte.

Høyesteretts dissens kan virke som en invitasjon til å søke Den Europeiske Menneskerettsdomstolens avveining av viktige forhold som påvirker ytringsfriheten. Jeg vet ikke om Dagbladet orker å klage, men for Europas medier vil det kunne ha stor betydning.

Møte med Høyesterett

I RETTEN: Advokatene Frode Elgesem (t.v.) og Carl Bore I Høyesterett. På første benk Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen og avisens kommentator John Olav Egeland. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

I RETTEN: Advokatene Frode Elgesem (t.v.) og Carl Bore I Høyesterett. På første benk Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen og avisens kommentator John Olav Egeland. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

I forrige uke ga jeg mitt vitneprov til Norges Høyesterett. Nå gjenstår det bare å se om Høyesteretts dommere vil markere 200-årsjubileet for Grunnloven med en kraftig innsnevring av ytringsfriheten i pressen.

Det handler om rammene for kommentar- journalistikken. Tredje og siste runde i norsk rett for Dagbladets dekning av den såkalte ambulansesaken sommeren 2007. Ambulansesjåfør Erik Schjenken mener seg utsatt for ærekrenkende beskyldninger om rasistiske holdninger, da han sammen med en kollega etterlot Ali Farah med alvorlige hodeskader i Sofienbergparten.

I den opphetede debatten som fulgte publiserte Dagbladet noen skarpe refleksjoner fra sine fast ansatte kommentatorer. Oslo Tingrett dømte avisen til å betale en million kroner i oppreisning. Lagmannsretten reduserte beløpet til 200 000, men fastslo samtidig at avisens samlede dekning fikk et massivt rasismefokus uten tilstrekkelig dekning i faktum.

Dagbladet anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett som dermed for første gang siden 2005 skal ta opp til doms en sak om ærekrenkelse. Siden århundreskiftet har Høyesterett behandlet åtte saker med dette tema, syv av dem endte med frifinnelse. To av Høyesteretts vurderinger ble senere omstøtt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Det knytter seg dermed stor spenning til Høyesteretts avgjørelse i Schjenken-saken, som er ventet i løpet av tre uker. Omtrent samtidig skal Høyesterett også avgjøre om man vil ta opp anken fra kirurgen Rastislav Kunda mot frifinnelsen av Avisa Nordland sin dekning av kirurgi-skandalen ved Sykehuset Nordland.

Flere av Høyesteretts siste avgjørelser i saker om ærekrenkelse innrømmer media ganske vidtgående rammer for hva som kan skrives og sies om navngitte personer. Det vil nok vekke stor oppsikt om Høyesterett feirer grunnlovsjubileet med to saker som går i motsatt retning.

Advokat Carl Bore, som nå representerer både Schjenken og Kunda, er klar på at disse sakene ikke handler om innsnevring av ytringsfrihet men om «å markere grensene for skandalejournalistikk».

Den europeiske menneskerettskonvensjonen inneholder bestemmelser som både verner om ytringsfriheten og om personvernet. Det er når disse rettigheter havner på kollisjonskurs at rettssystemet må avklare hvilket prinsipp som skal ha forkjørsrett basert på samfunnets allmenne interesser.

I over 30 år har jeg stått i den beinharde konkurransen mellom VG og Dagbladet. Så det føles ikke uten videre naturlig å falle Dagbladets redaktør om halsen i en sak som denne. Men i likhet med Norsk Redaktørforenings tidligere generalsekretær, Nils E. Øy, finner jeg at denne saken har prinsipiell betydning for pressens rolle i samfunnsdebatten. Vi har begge avgitt en skriftlig forklaring til støtte for Dagbladets argumentasjon overfor Høyesterett.

I min forklaring tar jeg utgangspunkt i at ambulanse-saken var en klassisk nyhetshendelse hvor mediene formidler inntrykk og opplysninger fra vitner og involverte. Det var ikke mediene som tok opp rasismespørsmålet på grunnlag av ambulansepersonalets opptreden i parken. Vitneutsagn ble snart fulgt opp av pårørende, ideelle organisasjoner og politikere. Som vanlig var offentlige etater svært tilbakeholdne med opplysninger og kommentarer. Ingen av de to sjåførene ble identifisert med navn av media.

Lagmannsrettens vurdering av at Dagbladets synspunkter var premissgivende for debatten, er etter min oppfatning feilaktig. Kommentatorenes rolle er å lete etter sammenhenger og spisse problemstillinger som egner seg for videre debatt. Kommentatorene er frie og uavhengige stemmer, og deres ytringer baserer seg på verdivurderinger mer enn faktaundersøkelser. I et åpent og demokratisk samfunn skal det ikke være nødvendig å kvele slike stemmer. I hvert fall ikke når personenes identitet holdes anonyme. I likhet med de fleste andre nordmenn kjente jeg ikke til Erik Schjenkens identitet før han selv sto fram som medieoffer i Aftenposten i 2008.

I norsk presses tradisjon gjelder det en annerledes og lavere terskel for hva man kan uttrykke i personlige kommentarer enn den som kommer til uttrykk gjennom medienes nyhetsformidling. Sentralt i nyhetsjournalistikken står formidling av vitneobservasjoner og eventuell kritikk som fremsettes. Dette blir i sin tur et element i kommentatorenes frie vurderinger, avhengig av om de velger å legge vekt på dem eller ikke.

I likhet med Helsedirektøren synes jeg det var en viktig debatt om såkalt «institusjonell rasisme» som oppstod på grunnlag av hendelsen i Sofienbergparken.