Mer enn tusen ord

ÅRETS BILDE 2014: Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet sitt. Foto: KYRRE LIEN

ÅRETS BILDE 2014: Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet sitt. Foto: KYRRE LIEN

En gang het det et godt pressebilde kunne fortelle mer enn tusen ord. Nå hører vi at en rørlegger like gjerne kan ta bildet som dokumenterer en viktig nyhetshendelse. Som journalist og redaktør er jeg dypt bekymret over nedprioriteringen av pressefotografenes arbeid i all verdens medier.

Hvorfor er jeg det? Alle kan jo ta bilder med mobilen og det er langt flere rørleggere enn pressefotografer? Så sjansen for å komme tidlig til et åsted er høyere? Dokumentasjonen blir da ferskere og informasjonen kommer raskere ut til publikum?

Jo, det er rett nok. Men kvalitetsjournalistikk handler også om visuell kommunikasjon. Bildet er den viktigste driveren for trafikk i digitale medier. Det profesjonelle reportasjebildet har en egen verdi i formidlingen av kunnskap og informasjon. Dette undervurderes av dagens medier, som kvitter seg med sine ansatte fotografer.

I stedet etterspørres i stigende grad bilder som forteller det samme som teksten allerede har fortalt, pyntede portretter som får kildene til å ta seg bedre ut enn de gjør i virkeligheten, studiobilder uten forstyrrende elementer, journalistbilder av velvoksen mann som uttaler seg.

Analysesjef Kristina Nilsen i medieovervåkningsbyrået Retriever påpekte overfor Medier24 at bruken av bedriftenes «pressebilder» nå er blitt en egen sjanger i dagspressen. For egen del vil jeg tilføye at bildebyråene lever godt på salg av halvnakne modeller som skal illustrere alt fra sex og samliv til ryggplager og allergier i nettavisene. Det handler mer om illustrasjon og blikkfang enn historiefortelling.

I forrige århundre var kåringen av «Årets Bilde» og «Snill gutt» i regi av Pressefotografenes Klubb (PK) en nyhetsbegivenhet av betydning. Slik er det ikke lenger. I følge fjorårsvinneren, Kyrre Lien, var 62 prosent av de premierte bildene tatt av frilansere. Mange av bildene var egne prosjekter uten tilknytning til en redaksjon.

– Vi risikerer å ende opp som kildebildefotograferende privatsjåfører, skriver Lien i en kronikk på nettstedet Medier24. Han oppfordrer gjenlevende pressefotografer til selv å ta ansvar for en mer fotojournalistisk tilnærming i sin produksjon.

11. mars er det duket for nok en kåring av «Årets Bilde». 3500 stillbilder og 150 videoproduksjoner er sendt inn til juryen. Ca. 40 arbeider er nominert til «Årets Bilde», og i følge nettstedet Journalisten har en fjerdedel av dem tilknytning til VG. Det er neppe tilfeldig. Fotojournalistikk har i over 50 år vært en grunnleggende faktor i mediehusets suksesshistorie.

Formater er ikke uten betydning for et mediums utvikling og popularitet. Da VG introduserte tabloidformatet i 1963 fikk bildet en mer sentral plassering. Allerede i første utgave strakk et eneste bilde seg fra sistesiden til første side. Som avismaker i senere år lærte jeg om bildeformatets betydning gjennom standardverket «Pictures on a Page» av den legendariske britiske redaktøren Harold Evans. Dagens nettaviser er for preget av monoton og kjedelig billedbruk. Det er på tide å finne opp et nytt og revolusjonerende format for visuell kommunikasjon.

Selvsagt spiller levende bilder – video – en stadig viktigere rolle i digitale medier. Fotografene må derfor beherske multimediaproduksjon. Dette er svært krevende når formatet varierer fra en avisside til mobilskjermen. Mobilen er blitt vårt viktigste medium for nyheter.

I Sverige var løssalgsavisen Expressen gjennom mange år et skandinavisk mønsterbruk for fotojournalistikk. Avisen hadde 25 usedvanlig dyktige pressefotografer fast ansatt. Nå er det ingen fotografer tilbake i Expressen. I Bonnier-konsernets andre storavis, Dagens Nyheter, er fotoavdelingen halvert.

Svenska Fotografers Forbund (SFF) har utgitt en god rapport som beskriver utviklingen i bekymrede ordelag: Bilder konsumeres mer enn noensinne i den digitale informasjonsflyten, men fotografer og opphavsrettshavere til bildene får lavere og lavere status. Den klassiske bildejournalistikken er på tilbaketog. Det er lav bevissthet for hva et bilde er og hva bildet betyr. Markedsføringsbyråer tar over som oppdragsgivere og endrer fotografenes vilkår.

– Fotografiet skal ikke bare billedlegge det skrevne ord, men være en katalysator som løfter fram hele journalistikken, sier Dagens Nyheters prisbelønte fotograf Paul Hansen i rapporten. I mange år var han også en svært synlig bidragsyter i VGs spalter.

Det digitale markedet krever flere og fremfor alt bedre bilder. Gjerne levende bilder. Men å kvitte seg med alt profesjonelt skaperverk kan fort bli som et selvskudd mot egne føtter.

Jungelens lov i Aftenposten

AFTENPOSTEN JUNIOR har et opplag på over 20000 eksemplarer.

AFTENPOSTEN JUNIOR har et opplag på over 20000 eksemplarer.

På en av sine aller siste arbeidsdager som Aftenpostens sjefredaktør må Hilde Haugsgjerd svare for en Junior-tabbe i Pressens Faglige Utvalg (PFU), hvor hun de siste ti årene har vært medlem og leder. Barnas egen nyhetsavis er innklaget for brudd på god presseskikk etter at det i september trykket bilde av regnskog-indianere uten å ha innhentet deres samtykke på forhånd.

Det var da heller ikke så lett, siden indianerstammen som lever i Peru, skyr inntrengere fra sivilisasjonen som pesten..

Den vanligvis så politisk korrekte ukeavisen for barn fant Reuter-bildet i arkivet, og brukte det som illustrasjon til en nyhetsartikkel om indianere som presses ut av regnskogen. I billedteksten heter det:

«Denne stammen i Peru vil ikke ha kontakt med mennesker utenfor stammen. Derfor er det ikke lett å ta bilder av dem. Han som tok dette bildet måtte bruke et teleskop, det vil si en kikkert, for å ta bildet.»

Vi står med andre ord overfor en bevisst krenkelse i dokumentasjonsøyemed. Hvorfor trykke bilde av noen som ikke vil ha kontakt med andre mennesker?

Det er en leser som har klaget Aftenposten Junior inn for PFU. Normalt må man innhente skriftlig samtykke fra den som er direkte krenket for å få behandlet en klage i utvalget. PFUs sekretariat slår lakonisk fast at det synes noe vanskelig å framskaffe et slikt samtykke i denne saken. Fordi man anser at klagen likevel kan ha en viss prinsipiell interesse skal den behandles i morgendagens møte.

Klagen gjelder tre av punktene i Vær Varsom-plakaten. Om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Videre punktet om å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Endelig skal Aftenposten Junior ha brutt regelen om å vise særlig hensyn til konsekvenser for barn som eksponeres gjennom reportasjen.

Klageren mener at det er et overtramp å publisere bildet mot de avbildede personenes vilje. Artikkelen omhandler ikke spesifikt denne stammen. Avisen kunne med fordel ha valgt et annet bilde.

Klageren er også opptatt av at Aftenposten Junior undergraver de regler man ellers søker å innprente de unge gjennom skolen, om at det er galt å legge ut bilder uten elevenes samtykke. Avisen sender dermed et svært uheldig signal til sine lesere.

Aftenpostens redaktør viser i sitt tilsvar til at bildet ikke er tatt av Aftenposten, men distribuert fra organisasjonen Survival International, som arbeider for urfolks rettigheter. Avisen mener at bildet er en viktig dokumentasjon på at det lever mennesker i skjul av regnskogen, uten kontakt med det moderne samfunn. Noe myndighetene i enkelte land benekter er tilfelle.

– De er fotografert slik de lever i sitt miljø, og det er derfor ikke belastende for dem. Ingen i verden utenfor deres samfunn kan identifisere dem, skriver Aftenposten i sitt svar på klagen. Avisen medgir imidlertid at billedteksten er uheldig formulert.

Aftenposten Junior kommer ut på tirsdager og skal gi barn nyheter fra Norge og verden. Avisen tar sikte på å forklare vanskelige sammenhenger og forteller om det viktigste som har skjedd den siste uken. Junior har nå et opplag på over 20 000 eksemplarer.

Men avisens innhold distribueres ikke via internett, så det er dermed minimal risiko for at noen i Peru, skal dra kjensel på medlemmene av den skye indianerstammen.

I årenes løp har Pressens Faglige Utvalg behandlet mange klager om urettmessig eksponering av mennesker på bilder. Innenfor visse rammer eier vi alle retten til eget bilde.

Hvis bildeeksponeringen inngår i dokumentasjonen av en nyhetshendelse som har allmenn interesse, opphører i noen tilfelle denne retten.

Flere medier er tidligere blitt dømt i PFU for å ha publisert bilder uten samtykke, men som regel i forbindelse med omtale som kunne oppfattes belastende. Eksempelvis i forbindelse med prostitusjon i asiatiske land, selvmordsforsøk og farlig ekstremisme. Jeg tviler på om Aftenposten Junior havner i denne kategorien. Den unge avisen slipper nok unna med en påtaleunnlatelse.

Skudd i mørke

Paradoksalt nok kalles det å skyte en film – et bilde fra en pressefotograf – og blinkskuddene de siste 100 år hører til vår viktigste historiske dokumentasjon. Men bortsett fra den svært omfattende og gode bildedokumentasjonen av «22. juli» har norske pressefotografer de siste par årene levert stadig færre viktige bidrag til historiefortellingen. 

HISTORISK BILDE: En UPI-fotograf tok dette dokumentariske bilde av nattklubbeier Jack Ruby som skyter John F. Kennedys antatte drapsmann i det han føres ut av politistasjonen foran tilstedeværende pressefotografer. Foto: NTB/Scanpix

HISTORISK BILDE: En UPI-fotograf tok dette dokumentariske bilde av nattklubbeier Jack Ruby som skyter John F. Kennedys antatte drapsmann i det han føres ut av politistasjonen foran tilstedeværende pressefotografer. Foto: NTB/Scanpix

Fraværet av den profesjonelle pressefotograf er blitt merkbar når historien skal dokumenteres. Aldri er det sannsynligvis blitt tatt flere bilder fra aktuelle hendelser. Medienes evne til å gjengi bilder sylskarpt er blitt stadig bedre rent teknisk. Men er det blitt bedre bilder i mediene? 

For et par uker siden fikk vi se det ypperste av norsk pressefotografi i den tradisjonelle konkurransen om Årets Bilde. Jeg ble ikke imponert over nivået. Heller ikke av vinnerbildet. Det som er tilbake av fast ansatte pressefotografer i landets mediehus brukes i stor grad som illustratører, til featureoppdrag og arrangerte bilder i magasiner, til å ta bilder av produkter i forbrukertester og til å ta instruksjonsbilder av mer eller mindre obskure treningsøvelser. 

Tankene fylles muligens av nostalgi, men jeg savner de klassiske nyhetsreportasjebildene fra 1960, -70, og -80-årene. LIFE-tradisjonens sønner og et fåtall døtre. Mange av dem hadde en unik evne til å fryse det historiske øyeblikket fast til netthinnen. Noen av oss husker Robert Capas berømte bilder fra den spanske borgerkrigen og landgangen i Normandie, vi glemmer aldri bildet av politisjefen som skyter en mann i hodet eller den løpende napalmjenta i Vietnam. 

I formidlingen av nyhetsbilder har det vært mange fremskritt opp gjennom årene. Månelandingen i 1969. Lennart Nilssons fantastiske fotosafari gjennom kroppens indre.

De siste årene har digitaliseringen gjort flommen av inntrykk mange ganger sterkere. Vi kommer tidligere og tettere på begivenhetene enn før. På Facebook publiseres det 300 millioner bilder hver dag. På Instagram lastes det opp 58 nye bilder hvert sekund. 

– Vil fotojournalistikken overleve, spør fotosjefen i Bergens Tidende, Øivind Christensen, i en artikkel i sin egen avis i for en uke siden. Han stiller spørsmålet på bakgrunn av alle bildemønstringene i Norge de siste to ukene. Under en kåring av regionavisenes beste bilder ble det bemerket at i år var nyhetsbildene nesten fraværende. 

Ved siden av VG, har Bergens Tidende i mange år huset noen av landets mestvinnende pressefotografer. Christiansen er opptatt av at det som skiller avisens egne fotografer fra de andre bildeleverandørene er evnen til å kunne formidle en historie på en troverdig måte. Kravet til journalistisk innhold øker, for at bildene skal skille seg ut fra den store mengden, både i form og innhold. Det er mangelen på troverdighet som kan være en trussel mot fotojournalistikken, ikke at det fotograferes digitalt. 

Det er ikke slik at alt var bedre før.  Digital teknologi gir oss nå levende bilder på nettet i realtid. De store mediehusenes nettsider nærmer seg TV-kanalenes format, bare raskere, råere og mer direkte i formen. Mediehusene ansetter ikke lenger pressefotografer. De ansetter videojournalister. 

Et lite videokamera er ikke lenger bare noe som festes på hjelmen til en utforkjører i alpinbakken eller en skihopper i Holmenkollen. En ny farsott er å ha videokamera på dæsjbordet i bilen. Fra Russland har vi slik fått levende bilder av passasjerfly som kræsjer ved enden av rullebanen og store kometer som treffer jorden med eksplosiv kraft. 

Ved Sola Lufthavn har Stavanger Aftenblad montert et kamera som fanger opp alle fly som tar av eller lander. På nettet er bildene koblet til oppdatert rutetidsinformasjon, og systemet blir trolig snart utvidet til andre norske flyplasser. 

Soldater i krig har nå videokamera festet til hjelmen. Vi fikk se hvordan president Obama og hans stab dermed kunne følge spesialstyrkenes angrep på Osama Bin Laden i Pakistan. Men bildene har ikke media fått vise. Derimot kunne The Washington Post følge en amerikansk soldat i strid med taliban fra en av Afghanistans fjellsider – helt til denne soldaten ble skutt og såret. 

I forrige uke ble det kjent at politiet vurderer å ta i bruk flyvende droner i terrorberedskapen. Det er kanskje også en ide for media i kameraovervåkingen av alt som skjer i hovedstaden eller som kan sendes dit i Norge hvor et drama utspiller seg. Spekket med teknologi kan dronene overføre de mest spektakulære bilder i realtid. Temaet står allerede på dagsorden for et stort medieseminar i Paris i juni: Drone-journalistikk.