Møkkagravernes kongress

FIKK GRAVEPRIS: Bosniske Miranda Patrucic har nettopp mottatt den internasjonale graveprisen Global Shining Light Awards på Lillehammer lørdag kveld. Prisen ble overrakt av argentinske Gabriela Manuli i det globale nettverket. Til høyre amerikanske David Kaplan, direktør i GIJN. Prisen ble gitt etter at hun avslørte tette bånd mellom regjeringstopper og organisert kriminalitet i Montenegro. Foto: JOHN BONES

FIKK GRAVEPRIS: Bosniske Miranda Patrucic har nettopp mottatt den internasjonale graveprisen Global Shining Light Awards på Lillehammer lørdag kveld. Prisen ble overrakt av argentinske Gabriela Manuli i det globale nettverket. Til høyre amerikanske David Kaplan, direktør i GIJN. Prisen ble gitt etter at hun avslørte tette bånd mellom regjeringstopper og organisert kriminalitet i Montenegro.
Foto: JOHN BONES

LILLEHAMMER – Man må nesten være gravejournalist for å finne ut at 900 av verdens farligste journalister i fire døgn har vært samlet på norsk jord. Bortsett fra et par artikler i GD (Gudbrandsdølen Dagningen) og DN (Dagens Næringsliv) har det ikke vært mye medieomtale av Global Investigative Journalism Conference 2015 i folkelige massemedier.

Mange av dem lever svært farlig og ønsker kanskje ikke like stor oppmerksomhet som vanlige journalister. Deltagere fra 121 land var samlet på møkkagravernes verdenskongress, til mer enn 60 faglige sesjoner med avansert journalistisk metode.

– En fire dagers verdensutstilling av møkkagraving, konstaterte nettverkets direktør, David Kaplan.

Det voksende globale nettverket av undersøkende journalister sprer seg som et virus. Det angriper maktmisbrukere og kriminelle, og gjør verden gradvis bedre. Men det har også en kostnad: 44 journalister er drept hittil i år.

Jeg fulgte seminarene på GIJC15 gjennom fire døgn – et tettpakket program fra morgen til midnatt. Et program for journalistnerder – hvor man om ettermiddagen kunne nyte et glass øl på data-pub, og avslutte kvelden med en avslørende dokumentarfilm. Metode-utveksling og bygging av nettverk foregikk kontinuerlig.

Her må man kunne karakterisere kleskoden som uformell. Det sivile politiet, som sto vakt om arrangementet, hadde latt de mørke konferansedressene henge i skapet og tatt fram hva jeg nærmest vil karakterisere som spanerantrekk.

Undersøkende journalistikk handler nå oftere om et globalt marked. Korrupsjon, maktmisbruk og organisert kriminalitet krysser landegrensene. Undertrykkere i Langtvekkistan gjemmer eller hvitvasker sitt utbytte i London og Paris, de har kontoer i Gibraltar og sveitsiske banker. Terrorister i Midt-Østen kan ha forbindelse til narkotikakarteller i Sør-Amerika. Afrikanske maktpersoner forsyner seg av penger fra Europa. Den italienske mafia invaderer Tyskland. Kriminalitet i Norge styres fra land på Balkan.

Et velkjent journalistisk mantra lyder «follow the money». Det meste av maktmisbruk, korrupsjon og organisert kriminalitet lar seg i dag dokumentere på papir eller som data, for den som graver dypt nok. Nesten alle finansielle transaksjoner det det nå mulig å spore, alt arkiveres på en eller annen måte. Alle som opererer internasjonalt er avhengig av å ha fullmaktstrukturer som kan identifisere ansvarlige personer.

Det har vært imponerende å se hvordan gravejournalistene kan søke seg fram til avslørende data, Nesten alt mennesker foretar seg på kloden vår lagres på en eller annen måte som data. Metadata fra eposter, bilder og video, innhold fra sosiale medier, lokaliseringsdata og dokumentasjon lagret på nettet. Mye ligger åpent tilgjengelig og det kommer stadig nye dataverktøy som gjør det mulig å lete fram avsløringer.

Seminaret om hvordan det er mulig å spore seg tilbake til den russiske militære enheten som avfyrte den dødelige raketten mot passasjerflyet MH17 over Ukraina, fremstår som et lysende eksempel på hvor langt det er mulig å komme gjennom analyse av søk i slike åpne kilder. Den prisbelønte undersøkende journalisten Eliot Higgins har samarbeidet med etterforskerne fra Nederland, som publiserer en rapport om nedskytingen denne uken. Higgins mener å ha identifisert det mobile rakettbatteriet som krysset grensen til Ukraina. Kanskje kan han også identifisere mannskapene som avfyrte raketten.

Samtidig hviler det en uhyggelig og kald skygge over de journalistiske suksesshistoriene. Virksomheten er ekstremt farlig. ISIL har kapasitet til å ramme de syriske journalistene som opererer i eksil i Tyrkia eller inne i hjemlandet. Kartellene fortsetter å drepe journalister i Mexico. Journalister som avslører diktatorfamiliene i øst kastes i fengsel.

– Å ha kontakt med kilder innen organisert kriminalitet, er som å holde en giftslange etter halen, fortalte en serbisk krimreporter under GIJC15.

I mange deler av verden tvinges undersøkende journalister til å operere anonymt eller bak pseudonymer. Det gjelder særlig landene i Midt-Østen og Vest-Afrika.

Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland engasjerer seg i behovet for å gi journalister beskyttelse. Han har etablert et varslingssystem for truede journalister og lover å følge sakene opp i direkte dialog med regimenes ledere. Blant sponsorene til GIJC15 finner vi også Det Kongelige Norske Utenriksdepartement.

Norge topper listen over nasjoner med pressefrihet, og norske medier høster bred anerkjennelse for høye faglige standarder og sin presseetikk. Utenriksminister Børge Brende bør derfor kjenne sin besøkelsestid og øke den norske støtten til journalistisk demokratibygging.

Gratispassasjerer truer demokratiet

IMG_1125LONDON – Det er en opplest og vedtatt sannhet: Uten velfungerende nyhetsmedier som samtidig skaper arena for viktig samfunnsdebatt, vil demokratiene forvitre og råtne på rot. Så hva ville innholdet i våre sosiale medier være dersom alle nyhetsmedier gikk konkurs?

Sannsynligvis et hav av rykter, familiebilder, ukvalifiserte meninger og ukritisk formidling av informasjon. Jeg får våge den påstanden, ettersom jeg tror på den. Likevel fortsetter det digitale våpenkappløpet, hvor det handler om å utvikle stadig nye produkter og metoder som truer nyhetsmedienes eksistens.

Først tapte nyhetsmediene inntektene fra rubrikkannonsene, som fra de trykte medienes morgen hadde finansiert mye av journalistikken. At vi så oss nødt til å formidle mye innhold gratis under den digitale oppveksten, bidro til å devaluere innholdets verdi. Google og andre aktører kunne utfordre opphavsretten og mediene ble mer avhengig av inntektene fra merkevarereklame. Inntil Google og Facebook forsynte seg av halve reklamemarkedet også.

Det er som å befinne seg i en dødsspiral på vei ned mot avgrunnen. Nå er det bare en ting som forener Google og mediene – kampen mot de såkalte «adblockers», systemene for annonseblokkering på mobiler, nettbrett og datamaskiner.

Sammen med en gruppe europeiske publisister sitter jeg og diskuterer disse problemene mellom de mørke eikepanelene i ærverdige The Law Society, 100 meter opp i en sidegate til den fordums berømte avisgaten Fleet Street. Vi er kommet hit fra USA, Tyskland, Nederland, Belgia, Portugal, Danmark, Finland og Norge for å diskutere sammen med britene hva som kan gjøres for å stanse gratispassasjerene.

Dette skjer i lys av arbeidet som nå gjøres i EU for å styrke opphavsretten i vår digitale tidsalder. Det handler om å begrense piratvirksomhet, parasitt-medier og innsamling av artikler i kort format uten skikkelig dyp-lenking. I kampen mot globale aktører som Google ønsker EU å innføre et nytt copyright-regime for digitalt innhold. Dagens lover og regler har alt for mange huller i forhold til beskyttelsen av opphavsrett for journalister og publisister.

En undersøkelse fra Belgia viser at 27 prosent av alle artikler på websider formidles videre uten tillatelse. Inntektstapet som følge av stofftyveri er beregnet til 27 millioner Euro og 7 millioner Euro for parasitt-medier. I tillegg kommer inntektstapet fra annonsører som følge av redusert antall sidevisninger.

En rettsavgjørelse fra patent- og merkevaredomstolen i München har gitt tyske mediehus nytt håp: Bare sju ord av en artikkel skal være gratis å videreformidle. Fra og med det åttende ordet må Google betale..

Det store, tyske mediekonsernet Axel Springer støtter arbeidet med å etablere et felles foretak for alle mediehus som skal samle inn vederlag for gjenbruk. Foretaket bærer navnet «VG»  (!). Men Google forsøker å splitte fronten av mediehus, gjennom å lansere ulike programmer for støtte til journalistikk og produktutvikling.

– Det første vi må gjøre er å fjerne all urettmessig kopiering som foregår mediehusene imellom, lød en sarkastisk stemme fra diskusjonen. Og det gjenstår å se hvilken effekt München-dommen vil ha på globale aktører.

I forbindelse med EUs arbeid for å etablere et enhetlig og felles digitalt marked er det likevel et klart mål om å beskytte mediehusenes opphavsrett. Ellers vil vi ikke ha europeisk mediemangfold om 30 – 40 år.

Et annet og mer akutt problem er framveksten av annonseblokkeringsystemer. I løpet av fem år er bruken nesten tidoblet og nærmer seg nå nesten 200 millioner brukere på verdensbasis. Paradoksalt nok er det grekerne som leder an i utviklingen. Det finnes nå minst 200 annonseblokkeringsprodukter på markedet.

I følge en undersøkelse fra IAB (Internet Advertising Bureau) er hele 56 prosent av brukerne ikke klar over at de derved også blokkerer nyhetsmedienes reklameinntekter og finansieringen av viktig journalistikk. Installasjonen er ofte motivert av hensynet til opplevelsesrike og raske dataspill.

Etter lanseringen av operativsystemet iOS9 vil bruken av blokkeringsknapper øke ytterligere, og mediebransjen spekulerer på om Apple snart vil tilby å sluse annonsene gjennom mot et gebyr på 30 prosent av omsetningen. Det er allerede oppstått mafialignende tilstander der noen annonseblokkeringsleverandører tilbyr «beskyttelse» av forhåndsgodkjente annonseformater.

Det er «vill vest» i mediebransjen, men løsningen ligger neppe i å stenge brukerne ute. Mediebransjen må fortsatt basere seg på dialog med sine brukere.

Med Widvey som kaos-pilot

medieutviklingen 2015Facebook, Google og Norsk Rikskringkasting. Trenger vi egentlig noe mer for å få det til å gå rundt i hverdagen?

Sosiale medier som Facebook sørger for en stadig større del av nyhetsstrømmen og blir en stadig viktigere arena for utveksling av meninger. Google er et oppslagsverk og et enormt lager for kunnskap. NRK er et filter som gir oss riktige doser påfyll på norsk, og fordeler innhold på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Vi snakker om en mektig trefoldighet i media.

Det er i grunnen pussig å tenke på at Willoch-regjeringen for over tretti år siden måtte bryte opp NRK-monopolet for å skape mangfold i media. Nå om dagen ønsker mange å styrke NRKs mediemakt for å sikre mangfoldet.

Sist torsdag fikk vi nok en gang servert oss bildet av den brutale virkelighet som preger norsk mediebransje:

I følge TNS-Gallup falt samlet lesing av papiraviser med over ti prosent det siste året. VG mistet nesten 120 000 lesere på papir. Aftenposten 70 000. Mange nettaviser opplever også fall i lesertallene.

Papiravisenes leserdekning er falt ti 55 prosent av befolkningen over 12 år. Facebook har overtatt avisenes historisk høye posisjon med 83 prosent leserdekning. Lesningen på mobilen er eksplosiv – 41 prosent av oss gjør dette nå og vi gjør det 10 -12 ganger i døgnet.

Strømmen av inntekter tilbake til media er dessverre ikke like sterk. Google og Facebook stikker av med nær halvparten av annonsekronene. Annonseblokkering truer med å strupe kommersielle mediehus og viske ut det strenge skillet mellom redaksjonelt innhold og reklame. Betalingsviljen for digitalt innhold er omskiftelig og utvikler seg langsommere enn det som er ønskelig.

I forrige uke ble det også kjent at storavisen The Washington Post har bestemt seg for å publisere alt sitt innhold – 1200 artikler i døgnet – på Facebook Instant Articles. Vi må anta at beslutningen vil få en betydelig signaleffekt. Flere norske lokalaviser forsøker nå ulike former for integrasjon mot Facebook. Også kommersielt har mange norske mediehus valgt å gå til sengs med fienden – de globale annonsenettverkene.

Heller ikke NRK er uberørt av veksten til globale aktører på internett, men finansieringen av innholdsproduksjonen er ikke like utsatt så lenge modellen med statlig tvangsfinansiering fungerer. Kampen for å bevare lisensavgiften er nå blitt så viktig at kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og hans skandinaviske kolleger har sendt en støtteerklæring til BBC som kjemper mot den konservative britiske regjeringens ønske om budsjettkutt og fjerning av lisensavgift.

BBC er et modellbruk for de statlige allmennkringkasterne i Skandinavia. BBCs strategi i kampen mot de konservative er å bidra til styrket mangfold i medielandskapet. Tidligere denne måneden lovet generaldirektør Tony Hall å ansette 100 nye journalister som skal produsere nyheter for lokale mediehus i Storbritannia. Vi kan se spor av den samme strategien i NRKs ønske om et tettere samarbeid med norske lokalaviser på ulike områder. Spørsmålet er om lokalavisene blir til nye husmannsplasser.

FINNER HUN VEIEN? Kulturminister Thorhild Widvey vil være kaos-pilot og stake ut kursen for en mangfoldig norsk mediebransje inn i fremtiden. Foto: MORTEN RAKKE

FINNER HUN VEIEN? Kulturminister Thorhild Widvey vil være kaos-pilot og stake ut kursen for en mangfoldig norsk mediebransje inn i fremtiden. Foto: MORTEN RAKKE

Midt i dette urolige mediebildet står kulturminister Thorhild Widvey og vil være en slags kaos-pilot. Det er ikke en pilot som skaper mer kaos, men en pilot som skal finne en kreativ vei ut av kaos. Vi trenger en ny politikk som sikrer mangfold i mediene, snarere enn trefoldighet. Definisjonen på mediemangfold er som kjent variert innhold fra et sammensatt utvalg av ulike aktører. Utfordringen fra Facebook og Google tvinger mediehusene til å søke sammen og finne felles løsninger, noe som igjen kan føre til redusert mangfold.

Mediebransjen trenger nå nye plattformnøytrale støtteordninger, samtidig som NRKs fremtidige rolle må avklares. Kaos-pilot Widvey har satt ned et nytt utvalg – det ørtende i rekken – som skal stake ut kursen mot et mer levedyktig mangfold. Dessverre bærer det topptunge utvalget mer preg av å være et partssammensatt utvalg enn en tankesmie.

Loven om medieeierskap skulle være en garanti for mangfold i media. Denne loven har satt grenser for hvormye en aktør kan eie av medier både nasjonalt og regionalt. Nå vil Regjeringen skrote loven og overlate problemet med konsentrert eierskap til konkurransejuristene. Det er et paradoks at Amedia med sine 62 lokalaviser, samtidig legges ut for salg eller delsalg. Det skal bli spennende å se om det finnes en ny eier som ikke bidrar til økt konsentrasjon, nå som både Telenor og LO egentlig vil kaste kortene.

Frykten for de fremmede

PÅ FØRSTESIDEN: Aviser over hele verden publiserte bildene av treåringen Alan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia. The Independent hadde kanskje den sterkeste presentasjonen.

PÅ FØRSTESIDEN: Aviser over hele verden publiserte bildene av treåringen Alan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia. The Independent hadde kanskje den sterkeste presentasjonen.

TALLINN  – Skal landene i Europa dele på byrdene av flyktningekatastrofen, eller skal vi dele på ansvaret? Journalisters valg av ord kan ikke bygge på tilfeldigheter. Ordet er et mektig våpen og medienes ordbruk kan være egnet til å påvirke opinionen.

Spørsmålet ovenfor ble nylig stilt i nyhetsredaksjonen til det finske nyhetsbyrået STT-Lehtikuva, forteller sjefredaktør Mika Pettersson. Vi deltar sammen i en paneldiskusjon om medias rolle når det gjelder flyktningekatastrofen, hat og fremmedfrykt i Europa.

Scenen er «Open Society Forum» i Estlands hovedstad. Temadagen om Islam i Europa arrangeres av Open Estonia Fournadation, som støttes av bl.a. Norges ambassade i landet.

Hvorfor skriver media om «illegale asylsøkere» når det bare er domstoler som kan avgjøre om noe er legalt eller ikke? Hvorfor bruker media ord som at vi kan vente en «invasjon» av flyktninger over grensene, en «flombølge» av flyktninger over Middelhavet eller en «sverm» av flyktninger gjennom Europa?

Ordene benyttes ofte av politikere eller debattanter som vi referer til i media. Den britiske utenriksministeren brukte nylig ordet «sverm» om flyktningene, som om de var fluer. Samtidig spres intolerante og hatefulle budskap i kommentarfelt og sosiale medier. Kanskje burde media oftere stå opp og sjekke faktum når det gjelder mange av de ryktebaserte og fordomsfulle påstandene.

Mange medier omtaler dem som «migranter» – folk på flyttefot. Det upresise begrepet rommer mange slags hensikter – omstreifere, lykkejegere, flyktninger og asylsøkere. Flere mediefolk har tatt til orde for at vi bør slutte å bruke uttrykket «migrant». I regi av FN er det utgitt en presis ordliste til bruk for journalister når det gjelder beskrivelsen av folkeforflytninger.

Dessverre ser det ut til at flyktningkrisen drar ned et nytt jernteppe over Europa, hvor piggtråd og grensegjerder skiller de intolerante fra mer liberale nasjonalstater. Øst står igjen mot vest og de unge demokratiene, med Ungarn i spissen, vil ikke dele ansvar for flyktningestrømmen. Felles for mange av disse nasjonene er at befolkningen, historisk sett, har delt skjebne med de syriske flyktningene.

Her er de baltiske landene intet unntak, og det pågår en heftig debatt om innvandring, selv om nesten ingen flyktninger er kommet hit. Siden Estland i 1997 tiltrådte FNs flyktningkonvensjon har landet bare mottatt 130 flyktninger. Nå er landet spurt om å ta imot 300 nye. I Litauen diskuterer man så fillene fyker forslag om lovforbud mot burka og nijab. Ingen har noensinne sett slike plagg i landet. I følge The Economist er landet nå bedt om å ta imot 1100 flyktninger. Bladet siterer konservative politikere som mener at syrere ikke fortjener opphold i Litauen, siden de ikke har stått opp i forsvaret av sitt eget land.

LIFE & DEATH: The Sun markerte sin snuoperasjon med både liv og død, en fødsel på jernbanestasjonen i Budapest og treåringen på stranden.

LIFE & DEATH: The Sun markerte sin snuoperasjon med både liv og død, en fødsel på jernbanestasjonen i Budapest og treåringen på stranden.

I vestlige land har mediene klart å snu rapporteringen vekk fra et politisk spill om tall, til å skildre et dypt menneskelig drama. Bildene av den døde kroppen til treåringen Alan Kurdi på stranden i Tyrkia, markerte et nytt kapitel. Noen populære mediehus, som f.eks. The Sun i Storbritannia, ble tvunget til å endre sin fremmedfiendtlige dekning av flyktningekatastrofen.

I flere land oppsto diskusjoner om det presseetiske aspektet ved å publisere slike bilder. Negative reaksjoner fikk den tyske populær-avisen Bild Zeitung til å trykke en hel utgave uten bilder for å demonstrere hvor viktig slik dokumentasjon kan være. Jeg synes medieprofessoren Abeer Al-Najaar, ved American University i Sharjah, oppsummerte betydningen av bildet på en god måte:

BARE ORD: Bild Zeitung demonstrerte behovet for  dokumentariske foto ved å trykke en hel avisutgave uten bilder.

BARE ORD: Bild Zeitung demonstrerte behovet for dokumentariske foto ved å trykke en hel avisutgave uten bilder.

– Det er symbolsk, fordi det viser hvordan en hel verden har vendt ryggen til menneskelig lidelse i de fire årene som borgerkrigen i Syria har pågått, sier hun i følge Al Arabiya News.

Bildet av Alan Kurdi unngikk tydeligvis Fremskrittspartiets oppmerksomhet. Siv Jensen & Co oppfanget ikke stemningsskiftet i befolkningen for to uker siden og gikk på sitt største valgnederlag på 22 år. Det har vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser.

Spørsmålet blir nå hvordan media vil fortsette å dekke flyktningkrisen, etter at inntrykkene som bildet etterlot, blir noe fjernere. Åpenhet og respekt blir viktige stikkord her. Media må ikke unnlate å fortelle om problemer og utfordringer knyttet til integrering. Samtidig må vi også få fram menneskeskjebnene i dramaet som utspiller seg, og dokumentere hva som er faktum.

Vårt etiske regelverk sier et det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot forsømmelser og overgrep. Og at vi skal vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. At vi skal være varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. I den foreliggende situasjon er det viktig at mediene lever opp til dette.

En påtrengende avis på mobilen

FRA BAKGÅRDEN: Sjefredaktør Lars Trier Mogensen (t.v.) og direktør Nikolai Thyssen satser alt på fem kort når mobilmagasinet «Føljeton» lanseres senere i høst. Mobiltjenesten skal aldri skrive om mer enn fem saker, men det skal oppleves som en besettelse for de unge å følge med dem. Foto: GEIR TERJE RUUD

FRA BAKGÅRDEN: Sjefredaktør Lars Trier Mogensen (t.v.) og direktør Nikolai Thyssen satser alt på fem kort når mobilmagasinet «Føljeton» lanseres senere i høst. Mobiltjenesten skal aldri skrive om mer enn fem saker, men det skal oppleves som en besettelse for de unge å følge med dem. Foto: GEIR TERJE RUUD

KØBENHAVN (VG) – Fra i høst kan du abonnere på en mobilavis som gir deg mulighet til å følge fem utvalgte saker over tid. Hverken mer eller mindre. Til gjengjeld skal avisen dekke et leserbehov som du finner ubehagelig påtrengende.

Det er kanskje noen av oss som begynner å bli lei av det store loppemarkedet av historier på nettavisenes forsider. Mye av det daglige nyhetsbildet deles uansett gjennom sosiale medier, fra et stort utvalg av kilder. Vi savner et medium som våger å satse på færre saker og gjøre dem virkelig lesverdige.

I en gammel industribakgård på Nørrebro sitter et par avhoppere fra tradisjonelle mediehus som har tenkt å gjøre noe med dette. Lars Trier Mogensen og Nikolai Thyssen er sjefredaktør og direktør for mobilmagasinet «Føljeton», som skal lanseres senere i høst.

Det er «work in progress» i et nakent rom med et stort arbeidsbord, fem-seks stoler og et par store tavler. For tiden går diskusjonen heftig om det skal koste 49 eller 59 kroner måneden å abonnere på det nye mobilmagasinet. Det skal appellere til ungdom og må være langt billigere enn Spotify og Netflix.

«Føljeton»-prosjektet har fått en rekordstor offentlig støtte på 4,4 millioner danske kroner fra Kulturstyrelcens innovasjonspenger. I Danmark går pressestøtten også til nyskapning. I tillegg har private investorer støttet prosjektet med tre millioner. Gründerne tror startkapitalen er tilstrekkelig til å holde prosjektet gående i tre år.

– Det måtte bli et mobilmagasin. Hva fanden skulle det ellers være, spør Lars Trier Mogensen. Før helgen presenterte han prosjektet for nettverket av online-journalister i Danmark på #DONA15.

Trier Mogensen tror at folk vil lese stadig mer på mobilen. Overalt. I alle situasjoner. Det er en stor og voksende gruppe studenter i Danmark som føler seg hjemløse i dagens mediemarked. Det er først og fremst disse «Føljeton» vil mobilisere gjennom et spennende utvalg av tema, vinklet for å vekke nysgjerrighet og engasjement.

Redaksjonen skal være på åtte personer, hvorav fem er partnere rekruttert fra den elitistiske avisen Information, fra JyllandsPosten og med bakgrunn fra Politikens Hus. Redaksjonen vil til enhver tid følge fem tidsaktuelle tema innenfor politikk, næringsliv og kultur som i en føljetong. «Føljeton» vil også knytte til seg frilansere som bidragsytere.

– Hver dag skal vi presentere to hovedsaker, og et knippe kortere innslag i revy, forteller sjefredaktøren. Det blir ikke «breaking news», som folk får via sosiale medier, men tidsaktuelle temaer som skaper en påtrengende oppmerksomhet hos deg som leser.

REDAKTØR MED TARROT-KORT: Lars Trier Mogensen vil fylle gapet som de gamle medienes tillitskrise skaper til ungdommen. Han legger fem kort på bordet. Foto: GEIR TERJE RUUD

REDAKTØR MED TARROT-KORT: Lars Trier Mogensen vil fylle gapet som de gamle medienes tillitskrise skaper til ungdommen. Han legger fem kort på bordet. Foto: GEIR TERJE RUUD

Lars Trier Mogensen nevner den greske gjeldskrisen og flyktningestrømmen gjennom Danmark akkurat nå, som eksempler på slike. Redaksjonen vil levere lange, velskrevne og perspektivgivende artikler med et personlig sting. Hver artikkel må kunne leses for seg selv, men føljetongene skal gi dyp innsikt og forståelse. Inspirasjonskildene er anerkjente magasiner som The New Yorker og The Economist. Et svar på den populære danske «WeekendAvisen» for den mobile generasjon.

Sjefredaktøren sitter med en kortstokk i hånden, og legger opp fem kort på bordet. Hvert av dem på størrelse med et mobilvindu. Så beskriver han hvordan sakene skal bygges opp. Design og svipevennlig navigering er på det nærmeste ferdig utviklet. Hvis det dukker opp et nytt engasjerende tema i tiden, må et av kortene byttes ut. Det skal alltid være fem på hånden.

Gründerkollega Nikolai Thyssen, som inntil nylig var digitalredaktør i danske Information, forteller at tjenesten vil være lukket for login. Mulige delingsfunksjoner diskuteres fortsatt. Men tjenesten skal være gratis for alle gymnasieelever, som vil kunne logge seg inn via sin tilgang til undervisningssystem. Det samme gjelder arbeidsledige som kan logge seg inn som registrert bruker hos A-kassen. «Føljeton» vil knytte sponsorater opp til slike tilganger.

– Vi vil ikke satse på bannerannonser. Sponsorater fra organisasjoner, institusjoner og næringsliv blir en del av finansieringen. Vi er nå i ferd med å inngå slike avtaler. Vår lønnsomhetsgrense vil ligge under 10 000 abonnenter og det er en god sjanse for at dette er innen rekkevidde, mener Thyssen. Han regner med at «Føljeton» kan drives for 450 000 danske kroner i måneden.

Vi deler alle en kjærlighet til prosjektet. Så her er det ikke snakk om høye lønninger eller konsulenthonorarer. Vi tror det å være født på mobilen kommer til å bli en stor fordel for oss, sier Nikolai Thyssen.

Medieprofessorene ved Københavns Universitet er nok skeptiske til at prosjektet vil lykkes, men det er spennende å møte folk som våger å satse alt på fem kort. I troen på at godt innhold fortsatt vil være Kongen, selv i Kongens by.

Klikkokratiet – et faresignal

DEBATTBOK: "Klickokratin" beskriver hvordan medias rolle som premissleverandør til demokratiet blir gradvis svakere og hvordan journalistrollen er i endring.

DEBATTBOK: «Klickokratin» beskriver hvordan medias rolle som premissleverandør til demokratiet blir gradvis svakere og hvordan journalistrollen er i endring.

Det er vanskelig å se for seg et velfungerende demokrati uten levedyktige, profesjonelle og uavhengige nyhetsmedier. Men den digitale revolusjonen knuser tradisjonelle forretningsmodeller og endrer budbringerrollen. Journalister blir vår tids nye industriarbeidere – nyhetsproletariatet. Kvartalskapitalismen har seiret. Klikkokratiet overtar makten.

Dette bildet tegnes opp av den svenske kulturjournalisten Ulrika Kärnborg i boken «Klickokratin – Mediekrisens första offer är sanningen», som kom ut for et par uker siden.
Kärnborg, som har bakgrunn fra bl.a. Expressen og Dagens Nyheter, tar oss med på en reise gjennom endringene i medielandskapet.

Hun beskriver endringene som har preget journalistyrket de siste par tiår – like lenge som nettavisenes eksistens. Gjennom samtaler med kolleger, forskere, medievitere og en ny kulturminister tegner hun et ensidig svart bilde av klikk-journalistikkens inntog i redaksjonene.

Det handler først og fremst om kulturjournalistikkens endelikt. Fraværet av profesjonell kritikk. Nedbemanning av journalister med erfaring og spesialkompetanse. Nedbygging av lokaljournalistikk og journalistisk gravekapasitet. Medieselskapene som etablerer egne bemanningsforetak for å drive «hamster-hjulene» i nyhetsredaksjonene.

– Churnalism, har den kjente britiske gravejournalisten Nick Davies kalt den nye trenden.

Ressursknappheten fører til færre ekte reportasjer ute blant vanlige mennesker og færre avsløringer om vanskjøtsel av offentlige verdier. I stigende grad blir andre journalisters artikler eneste kilde for vår nyhetsjournalistikk. I tillegg til alt som kommer flytende fra sosiale medier. Vi bygger et relasjonssamfunn i stedet for et kunnskapssamfunn. Populismen overtar både i journalistikk og politikk.

Ulrika Kärnborg mener at det finnes en virkelig kobling mellom svekkelsen av journalistikken som institusjon og fremveksten av høyreradikale miljøer som vi ser i mange vestlige land.

I boken tar hun utgangspunkt i sammenslåingen av de to tradisjonsrike mediehusene Helsingborgs Dagblad og Sydsvenska Dagbladet. Et stort antall journaliststillinger ble slaktet. Kultur- og lederredaksjonene ble slått sammen. Slike eksempler vil vi få se flere av. I fjor høst forsvant 350 journaliststillinger i Sverige. Hittil i år like mange. MTG har varslet kutt av 300 stillinger. I skrivende stund kom nyheten om kutt av 13 redaksjonelle stillinger i Nord-Sverige. Fotografer og redigerere får gå først. Slik er realitetene i Norge også. Medieutviklingen domineres av teknisk/økonomiske perspektiver, og konsernene leter med lys og lykt etter folk som kan forene journalistisk kompetanse med teknisk innsikt.

– Men bedriver vi journalistikk for å tjene penger, eller tjener vi penger for å bedrive journalistikk, lyder et av de retoriske spørsmål som boken stiller. Forfatteren imøteser en omlegging av statlig produksjonsstøtte slik at den i større grad øremerkes til reportere og prosjekter som krever spesiell kompetanse. Økte overføringer til kvalitetsjournalistikk kan finansieres gjennom økt skattlegging av mobil- og bredbånd-selskaper.

Boken om «Klickokratiet» er ellers kjemisk renset for oppskrifter på hvordan god journalistikk skal finansieres i fremtiden. Den omtaler prosjekter som Blank Spot, hvor et knippe utenriksjournalister har samlet inn en drøy million fra 2000 bidragsytere og starter et nytt nettsted i høst. Den fordømmer medieforetakenes «desperate forsøk på leke reklamebyråer» gjennom egne avdelinger for content marketing og native advertising. Forbrukerne vil vende ryggen til slike produkter, tror forfatteren.

Ulrika Kärnborg beskriver også den økende selvopptattheten i journalistikken, som er et resultat av oppmerksomhetssamfunnet vi lever i. Privatsfæren må vike på mange områder i samfunnet. Journalistikken preges mer og mer av private bekjennelser. Til og med journalister av den gamle skole tvinges til å gi intime skildringer fra sine hjemlige miljøer. Meningstyranni fortrenger i en viss grad objektiv og nøytral journalistikk.

Jeg må erkjenne at også jeg kjenner på et visst ubehag hver gang jeg bruker jeg-ordet.

Men personifiserte spalter gir som regel mange klikk og er et billig alternativ til kostbare reportasjer og fordyrende jakt på nyheter.

Jeg fant likevel trøst i ordene fra en av bokens kilder – Mattias Göransson, redaktør i magasinet Filter:

-Journalistikk oppstår når du forlater deg selv og går ut i virkeligheten…

Et stort hull i Oslo

AVSLØRT: Medias største avsløring hittil i valgkampen er Arbeiderpartiets apostrof-blunder på trikkereklamen. Byrådslederkandidat Raymond Johansen ønsker seg mer kritisk overvåkning av Oslos makthavere. Foto: TORE WALAKER

AVSLØRT: Medias største avsløring hittil i valgkampen er Arbeiderpartiets apostrof-blunder på trikkereklamen. Byrådslederkandidat Raymond Johansen ønsker seg mer kritisk overvåkning av Oslos makthavere. Foto: TORE WALAKER

I Oslo er det ingen andre som graver enn kommunens innleide gravemaskiner. De ansatte i Oslo kommune – landets største arbeidsplass – og politikerne som bestemmer der, får uforstyrret skalte og valte med 60 milliarder kroner hvert år.

I halvannet år har jeg sett ned på to stygge krater i gaten utenfor min bolig, hvor ingenting skjer. Oslos vann- og avløpsvesen har visstnok ansvaret. Gjennom Ullevål Hageby har kommunen nettopp brukt to år på å bygge 700 meter «miljøgate». Gravingen har forstyrret Norges største konsentrasjon av journalister, men ingen stiller kritiske spørsmål.

Jeg værer en skandale, men det er ingen skandaler i Oslo lenger. Alt er fryd og gammen og byrådsleder Stian Berger Røssland kunne under en Civita-frokost i forrige uke hevde at «Oslo er den mest effektivt drevne kommunen i landet». I trygg forvissning om at ingen medier ville sjekke holdbarheten i dette utsagnet.

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om denne alvorlige trusselen mot vårt demokrati da Ap`s byrådslederkandidat Raymond Johansen tok ordene ut av fingrene på meg:

– I dag er det nærmest «risikofritt» å være styrende politiker i Oslo, sånn bør det ikke være, skrev han i et betimelig debattinnlegg i Dagens Næringsliv.

Raymond Johansen påpeker at det er et voksende demokratisk problem når så få har et forhold til beslutningene som fattes i byen. Vi som bor her kjenner heller ikke til hvem det er som fatter disse beslutningene. Valgdeltagelsen er synkende, bare 65 prosent ved forrige kommunevalg.

Da Raymond Johansen var samferdselsbyråd i hovedstaden for 20 år siden, hadde han ikke en arbeidsdag uten utfordringer fra media. Mange journalister har rent ut i fjorden siden de dager hvor VG kunne avsløre detaljer fra nachspiel i Rune Gerhardsens byregjering.

Aftenpostens aftenutgave er lagt ned. Det samme er VGs Oslo-sider og gruppen av hovedstadsjournalister. Dagbladet har dempet Oslo-stemmen som avisen var kjent for. Dagsavisen er ikke lenger et organ for Oslo øst. Østlandssendingen pludrer videre med trafikkmeldinger ispedd blødmer og familiære hverdagsbetraktninger. Ditt Oslo er snart lagt helt ned. Hovedstadens 15 lokalaviser er redusert til en håndfull.

Riksavisene bygget opp store politiske avdelinger hvor Oslo-politikken var en del av agendaen. Raymond Johansen vet hva han snakker om, hans mor var i mange år sekretær for VGs politiske avdeling som jeg hadde gleden av å lede i 1980-årene. Hennes oppdragerrolle var så sterk at journalisten Eirik Mosveen i flere år hadde et portrett av moderen i glass og ramme ved sin arbeidsplass.

Den digitale transformasjonen har tvunget mediene til å organisere seg annerledes. Få journalistene til å løpe fra sak til sak. Raymond Johansen skriver at han ofte blir intervjuet av journalister som ikke har hatt tid til å sette seg inn i saken. De siste fire årene er det bare skrevet litt over 600 artikler om byregjeringens prioriteringer. Det skrives aldri analytiske kommentarartikler fra Rådhuset. Dekningen begrenser seg til et paradeintervju med den joviale Fabian Stang i stedet.

Det er sjelden å høre politikere som ønsker seg et mer kritisk søkelys mot egen virksomhet. Det er verd å lytte til, men foreløpig er utfordringen fra Raymond Johansen stort sett møtt med rungende taushet fra Oslos redaktører.

Paradoksalt nok var det PR-byrået Geelmuyden & Kiese som tok opp tråden i et frokostseminar sist torsdag. – Hvordan kan Oslos borgere velge sine representanter uten gode arenaer for debatt, spurte byrået i invitasjonen. I løpet av sju år er antallet avisoppslag om Oslo-politikken redusert med 40 prosent. Raymond Johansen og Carl I. Hagen svarte på vegne av politikerne, og var rørende enige: – Vi vet nesten ikke hvordan vi skal kommunisere, sa Hagen.

Debattene i rådhuset overføres på kommune-tv på nettet og beslutninger kommuniseres gjennom sosiale medier fragmentert og uten perspektiv. Resultatet av medias manglende nærvær kan bli et behov for flere skrytevideoer ala Anundsen, som mediene i sin tur kan bruke arbeidskraft på å latterliggjøre.

Nei, her er det bare en ting å gjøre, redaktører: Hyr inn noen svære gravemaskiner!

Siste nytt fra ryktebørsen

ET FORBILDE: Redaksjonen til BuzzFeed på Manhattan inspirerte flere medier til å satse på viral nyhetsformidling – ryktespredning. Nå ser det ut til at nettstedet går foran med skjerpede krav til verifikasjon av opplysninger og åpenhet når det gjelder dokumentasjon. Foto: REUTERS

ET FORBILDE: Redaksjonen til BuzzFeed på Manhattan inspirerte flere medier til å satse på viral nyhetsformidling – ryktespredning. Nå ser det ut til at nettstedet går foran med skjerpede krav til verifikasjon av opplysninger og åpenhet når det gjelder dokumentasjon. Foto: REUTERS

– Vi satser på å bygge et viralt nettsted, sa hun og jeg skjønte ikke helt hva den unge journalisten mente. Ordet «viral» sto ikke oppført i den engelske ordboka jeg brukte på skolen. Men jeg forstår at uttrykket er beslektet med «virus», innhold som sprer seg raskt fra datamaskin til datamaskin via internett.

Historier som er for gode til å være sanne. Ubekreftede rykter som sprer seg fra munn til munn. Som ild i tørt gress. Kilden er alt det folk snakker om og deler gjennom sosiale medier på nettet. Mye av det lar seg ikke verifisere gjennom sjekk av originale kilder. Historien sendes videre, med forrige avsender som opphav.

Det er ikke bare reklamejournalistikk som truer troverdigheten til dagens medier. Nå også ryktejournalistikk. Fra slutten av 1980-årene var Ryktebørsen et nattlig vannhull for journalister midt i Oslo, hvor man måtte ha pressekort for å slippe inn. Her verserte de utroligste historier, men det ble sjelden spandert trykksverte på dem.

Om Jens Stoltenberg som visstnok hadde et hemmelig, homofilt forhold til en kjent langrennsløper. Eller var det til en berømt fiolinist? Om bilder av svenskekongen på sex-klubb. Om en amatørvideo av kronprinsessen i heftige scener..

Ryktene gikk fra munn til munn og spredte seg til hele Norge, uten medienes hjelp. Som redaktør møtte jeg en gang et medlem av Norges Høyesterett som lurte på om jeg ikke snart skulle trykke historien om kronprinsesse-filmen. Han var sikker på at den eksisterte. En nær venn hadde nemlig sett den..

Media ble mest brukt til å dementere slike historier. «Jeg er ikke homo», skrek Jens fra førstesiden av VGs søndagsutgave.

I USA er det en flora av nettsteder og trykte medier som sprer usannheter og fabrikkerte historier, med National Report i spissen. Folk vet å ta alt som kommer derfra med en klype salt. Verre er det med mer anerkjente nettaviser som sprer historier videre uten verifisering. Mange av dem har latt seg inspirere av nettsteder som BuzzFeed og Gawker, populære sajter med et verdenspublikum.

– Dette er utrolig pinlig, innrømmet redaktør Olav Haugan i TV2.no overfor «Journalisten» for et par uker siden. På vegne av redaksjonen måtte han beklage publisering av historien om en nygift mann som angivelig skulle gå til søksmål mot kona etter å ha sett henne uten sminke for første gang. TV2 siterte nettstedet Emirates 24/7, men «nyheten» viste seg å være ren satire.

TV2`s sak ble raskt den mest delte i sosiale medier denne dagen. Problemet er at korreksjonen og beklagelsen nesten ikke deles av noen. Slik er virkeligheten i virale medier, i følge en rapport fra Tow Center for Digital Journalism ved Columbia Journalism School. Rapporten bærer den interessevekkende tittel « Lies, Damn Lies, and Viral Content».

For de siste årenes mediehistorie er full av slike eksempler på usannheter og lureri. Beslektet med TV2s historie er en klassiker fra BuzzFeed om kvinnen som fikk transplantert et tredje bryst for å virke mindre attraktiv overfor menn. Selv om påstanden var omtalt som uverifisert, ble historien raskt delt 30 000 ganger på Facebook. Derfra gikk den videre til andre medier – nå uten merkelappen «uverifisert».

Vi finner et oppkomme av slike saker særlig rundt store nyhetshendelser, som naturkatastrofer, krig og epidemier. I kjølvannet av ebola-utbruddet i Vest-Afrika kom nyheten om at en hel by i Texas var satt i karantene. Orkanen Sandy førte med seg nyheten om at Wall Street-børsen sto under vann. Den mystiske forsvinningen til flight MH370 over Det indiske hav førte til en sverm av rykter og spekulasjoner. Formidlingen av disse førte til at nyhetsformidlere som CNN doblet sitt publikum de to første ukene.

Også i forbindelse med kriger og konflikter – bl.a. i Syria og Ukraina – ser vi hvordan viral historieformidling er blitt et effektivt våpen for å skape helter og gi noen skyld.

Utstrakt bruk av uverifisert innhold i media fører derfor til et kritisk søkelys mot journalistikk i sin alminnelighet. Det står om medias troverdighet, og det er ikke rart at både VG og Dagens Næringsliv nå stenger sine forsøk på egne nettsteder for viralt tant og fjas.

Nå gjelder det å forhindre at viruset sprer seg til våre viktigste nyhetsformidlere, nettavisene. Jeg tror utviklingen raskt går i retning av skjerpede krav og bedre metode når det gjelder verifisering av opplysninger – og mer åpenhet rundt de kilder som media benytter seg av. BuzzFeed kan fort vise seg å bli et forbilde også på dette område.

Torpedo mot kildevernet

UTFORDRER KILDEVERNET: PST-sjef Benedicte Bjørnland har fått medhold i to rettsinstanser etter beslagene hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Holder det i Høyesterett? Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

UTFORDRER KILDEVERNET: PST-sjef Benedicte Bjørnland har fått medhold i to rettsinstanser etter beslagene hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Holder det i Høyesterett? Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

I løpet av sommeren har to norske rettsinstanser skutt ut torpedoer mot kildevernet. Hvis ikke Høyesterett griper inn og underkjenner avgjørelsene i tingrett og lagmannsrett, kan ikke norske borgere lenger trygt ta kontakt med journalister for å få belyst vesentlige samfunnsforhold under løfte om anonymitet.

Alt skjer i terrorbekjempelsens navn. Frykten for terror legitimerer drastiske tiltak fra politi og rettsvesen som innsnevrer veien til levedyktige demokratier. Resultatet kan bli en rettsstat som blir musespist innenfra. Slik vil også terroristene lykkes i å svekke de fundamentale demokratiske verdier i vestlige land, som f. eks. ytringsfriheten.

Vi kan ikke la dette skje. Politiets razzia og beslag av upublisert videomateriale hjemme hos filmdokumentaristen Ulrik Imtiaz Rolfsen føyer seg inn i rekken av episoder i vestlige land som selv undergraver de demokratiske fundamenter.

• I Tyrkia trues stadig pressefriheten. For få dager siden ble 18 journalister fra ni dagsaviser tiltalt for «terroristpropaganda» etter at deres medier publiserte bilder fra et gisseldrama i Istanbul i mars. I følge den europeiske journalistføderasjonen kan de dømmes til fengsel i inntil 7 ½ år.
• I forrige uke fikk den tyske riksadvokaten sparken etter at han hadde iverksatt etterforskning mot to journalister for landsforræderi etter deres avsløringer av sikkerhetspolitiets planer om utstrakt overvåkning av kommunikasjon på nettet. Saken er nå henlagt.
• I Storbritannia granskes politiet i bl.a. Skottland for å ha gått inn i journalisters samtaleregister i teleselskapene uten forutgående rettslig kjennelse, slik loven krever.
• I USA får forsvarsledelsen sterk kritikk for å ha utgitt manualer som slår fast at krigskorrespondenter kan behandles helt uten rettigheter og som spioner.
• I Norge går Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) til aksjon mot en filmskaper som vil dokumentere hvordan ungdom lar seg rekruttere til krigen i Syria og Irak. PST ønsker å benytte hans upubliserte materiale for å sikre bevis mot fremmedkrigere og miljøer som står bak rekrutteringen.

Det er ingen tvil om at Rolfsens prosjekt handler om å dokumentere en ny og vesentlig utvikling i det norske samfunnet, og at virksomheten kan sidestilles med undersøkende journalistikk. Politiets og rettsvesenets aksjon vekker derfor massiv kritikk fra et samlet norsk mediemiljø.

– Lagmannsrettens konklusjon i Rolfsen-saken er pressefiendtlig, mener lederen i Norsk Journalistlag, Thomas Spence. Han frykter at journalisters informasjonskanaler vil tørke inn og at viktig informasjon til borgerne vil gå tapt, dersom avgjørelsen blir stående.

Norske journalister ønsker seg en styrking av kildevernet, selv om norsk Høyesterett tidligere har stemplet det som tilnærmet et absolutt vern. I Sverige har journalister et lovpålagt kildevern, og den som etterforsker pressens kilder begår samtidig en straffbar handling.

Også Norsk Redaktørforening anser seg som en berørt part i saken, siden den kan bli dramatisk skadelig for alle mediers mulighet til å drive kritisk journalistikk mot radikaliserte muslimske miljøer. Foreningen har engasjert advokat Vidar Strømme, som har tung erfaring fra flere saker om ytringsfrihet. Strømme har levert en partshjelperklæring for Høyesterett, som påpeker svikt i det rettslige grunnlag for lagmannsrettens avgjørelse.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har flere ganger slått ned på slike beslag og politiaksjoner mot journalister og medier. Men lagmannsretten vurderer overhode ikke den samfunnsmessige betydning av inngrepet mot ytringsfriheten. Advokat Strømme viser til 12 dommer fra EMD siden 1996, som alle legger til grunn at inngrep i kildevernet er uforenlig med menneskerettens punkt om ytringsfrihet. I tillegg vises det til tidligere avgjørelser i norsk Høyesterett, hvor det heter at kildevernet er tilnærmet absolutt når det gjelder opplysninger av samfunnsmessig betydning.

Lagmannsretten har ikke foretatt noen samlet vurdering av disse hensyn, og sier rett ut at den er kommet til sitt resultat «under betydelig tvil». Det skal ikke være tvil i slike saker – beslaget skal være «særlig påkrevd» fordi «vektige samfunnsinteresser» tilsier det.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er ikke bare en dokumentarfilmprodusent, han er også medlem av Arbeiderpartiets medieutvalg. Under Arendalsuka før helgen opplyste utvalgets leder, stortingsrepresentant Arild Grande, at partiet nå vil foreslå et styrket kildevern etter svensk modell. Jeg regner med at flere partier vil støtte dette initiativet. Hvis ikke Høyesterett forstår hvilken retning vinden blåser, vil det være høyst merkelig.

Kunsten å plagiere

ANSVARLIG: Sjefredaktør Amund Djuve har lagt mye prestisje i Dagens Næringslivs magasin- og featurejournalistikk, som nå har fått seg en skikkelig bulk. Foto: JAN PETTER LYNAU

ANSVARLIG: Sjefredaktør Amund Djuve har lagt mye prestisje i Dagens Næringslivs magasin- og featurejournalistikk, som nå har fått seg en skikkelig bulk. Foto: JAN PETTER LYNAU

I sommer feiret jeg 40 årsjubileum som journalist. Dessverre legger vi bak oss en sommer helt uten store nyhetsavsløringer. Den største avsløringen kom fra en filmarbeider på et sosialt medium. Der delte han nyheten om at Dagens Næringslivs profilerte magasin-reporter egentlig var en plagiat-kunstner.

Senere har saken vokst i omfang. Vi står overfor systematisk teksttyveri og noe mer enn en ripe i lakken på Amund Djuves prestisjetunge journalistiske flaggskip. Aftenpostens redaktør var raskt ute med å forsikre at noe lignende neppe foregikk der i gården. Blekket hans var knapt tørket før det ble påpekt at en magasinartikkel var et låneprosjekt uten kildeangivelse.

Redaktøren i fagbladet Journalisten har de senere år gjort seg bemerket som en kritisk kilderevisor i norsk presse. Nå ble det raskt avdekket at også han hadde sitt synderegister som journalist i Dagbla’ på nett.

Ja, slikt forekommer i de beste familier. Jeg tror alle større redaksjoner har hatt sine kleptomaner. Det alvorligste i avsløringen av DN-journalisten er likevel ikke hangen til tekst-tyveri, men viljen til å servere leserne dikt og bedrag som sannheter annenhver lørdag. Journalisten har lånt historiefortellinger fra magasinet The New Yorker og plassert dem i en forfalsket norsk kontekst.

Det er heller ikke første gang slikt avdekkes. Den tidligere redaktøren av The Washington Post, Ben Bradlee, ble legendarisk da han ledet redaksjonens avsløring av Watergate-skandalen. Få år senere fikk redaksjonen Pulitzer-prisen for en skjebnehistorie fra narkotikamiljøet. Problemet var bare at hele historien var oppdiktet..

Senere ble en betrodd reporter i The New York Times avslørt som serie-bedrager i spaltene. Og senest i år har en ny skandale rystet pressemiljøene i USA. En reportasje i det anerkjente magasinet The Rolling Sone om angivelige seksuelle overgrep på universitets-campus i Virginia viste seg å være et falsum. I sommer måtte redaktøren gå.

Ikke alt var bedre før. Da VG slo seg fram som en populær riksavis i 1970-årene var avisen helt avhengig av to faktorer: Tusen-tipset og lokalavisene som kilder. Og det hendte nok at en og annen lokalavisjournalist protesterte mot stofftyveri, selv om alle kilder i regelen skulle krediteres. De fikk takk for lånet.

Ved korrespondentkontorene i utlandet var det legitimt å rapportere fra nyhetsbildet uten konkret kildeangivelse. Det er nok riktig som det er påstått, at noen av reportasjene fra Falklandskrigen ble skrevet fra pubene i London. VGs London-kontor var i mange år bemannet av vaktsjefer og redigerere som i kvartalsvis turnus forsynte seg av avisbunkene.

Den som gransker min tosiders artikkel fra 1985 om frokostvanene som holder Dynasti-stjernen Joan Collins ung og slank, må antagelig lete langt mellom cornflakene etter en kildeangivelse.

En pressefotograf fortalte meg en gang at han fikk kraftig kjeft av redaktøren fordi han ikke kunne levere bilder til journalistkollegaens intervju med maskerte ETA-terrorister i Baskerland, hvor de hadde vært på reportasjereise. Problemet var at fotografen ikke hadde vært vitne til noe slikt intervju..

Etter avsløringen av DN-journalisten har pressens egne organisasjoner sett behov for å oppdatere sine medlemmer i god skikk og kildebruk. Et plagiat er å ettergjøre andres verk på utilbørlig måte og utgi det som sitt eget. Det er legitimt å sitere fra andres verk som er offentliggjort, forutsatt at tekstmengden er innenfor rimelighetens grenser og kilden krediteres. Dette handler egentlig om respekt for andres arbeid og folkeskikk, påpeker både Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag.

Det kan se ut som at DNs journalist ikke har forstått dette, og at prisen for hans uforstand blir en skipbrudden journalistkarriere. For et år siden ble jeg selv intervjuet av ham i forbindelse med DNs langhalm av en reportasje om PR-bransjen. Det ble det merkeligste intervjuet jeg noensinne har opplevd. Journalisten blandet mine aktuelle utsagn med alt annet jeg tidligere hadde sagt og skrevet om temaet, og utga det som et nytt intervju helt utenfor sin kontekst. Heldigvis hadde jeg bedt om sitatsjekk, noe jeg vanligvis ikke gjør.

Likevel er det redaktørens ansvar å bygge en journalistisk kultur som sikrer kvalitet i journalistisk metode og innhold. Det er også redaktørens ansvar å foreta en kildekritisk vurdering av det journalistiske produkt. Min erfaring tilsier at dette er spesielt viktig når journalister skal ikle sin historie novellens form. I magasinjournalistikken er det blitt populært å tilnærme seg de litterære grep.

Nesten som ved et sammentreff fant DN-journalisten ut at tiden var inne til å si opp sin stilling, bare noen få uker før avsløringen var et faktum.