Spekulanter på statslønn

ÅRETS NYHET? Mange satte nok morgenkaffen i halsen da Per Sandberg ble utropt av Magnus Takvam som Norges nye innvandringsminister. Ankomsthallen på Gardermoen er for øvrig et av de sikreste steder for statsrådspotting.  Foto: TERJE BRINGEDAL

ÅRETS NYHET? Mange satte nok morgenkaffen i halsen da Per Sandberg ble utropt av Magnus Takvam som Norges nye innvandringsminister. Ankomsthallen på Gardermoen er for øvrig et av de sikreste steder for statsrådspotting. Foto: TERJE BRINGEDAL

Det er ikke så ofte vi skrur på NRK-nyhetene i tidlig morgenstund og knapt tror våre egne ører: FrPs nestleder Per Sandberg blir Regjeringens nye innvandringsminister! Et par timer senere var nyheten død og begravet. Dementert og depublisert. Men er det oppgaven til en statlig allmennkringkaster å spekulere så uhemmet?

Ingen medier nyter så stor tillit og troverdighet i Norges befolkning som NRK. Det må også være noe av poenget med å ha en statlig allmennkringkaster. NRK skal likevel ikke fungere som et statlig informasjonsbyrå. Men selv om NRK er en uavhengig journalistisk institusjon bør man kanskje utvise noe større varsomhet med nyheter basert på anonyme kilder enn kommersielle mediehus.

Det kunne høres ut som om nyheten om innvandringsminister Sandberg hadde sitt utspring fra NRKs prestisjetunge kommentariat, som også kommenterte sin egen nyhet senere i sendingen. Lars Nehru Sand og Magnus Takvam er blitt så integrert i NRKs politiske nyhetsarbeid at statsråd-bommen fremstår som litt mer enn en ripe i lakken. Den er en bulk i panna.

Noen sier kanskje at det ikke er så farlig. Feilen kunne jo rettes opp allerede i neste sending. På den annen side kan man innvende at det nettopp er et behov for å utvise større varsomhet i dagens direkte og kjappe nyhetsformidling. Vær Varsom-plakaten maner til større aktsomhet og faktakontroll ved bruk av anonyme kilder, og krever dessuten at det skal fremgå klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer. I NRK fremstår kommentatorenes vurderinger stadig oftere som en del av nyhetene.

Det hadde vært interessant å vite om noen av redaktørene i NRK var involvert i publiseringen av nyheten om innvandringsminister Sandberg. Publiseringen av en så sensasjonell nyhet basert på anonyme kilder burde etter min oppfatning være forankret i kildekritiske vurderinger på ansvarlig redaktørhold. Slik er det nok også i de fleste mediehus, men jeg føler meg ikke sikker på NRK. Historisk sett har NRK også hatt temmelig trange rammer for sin kommentarvirksomhet.

En regjeringsomdannelse er som selveste julekvelden for politiske journalister. Et chicken-race for å komme først med statsråd-nyhetene. Redaksjonene svir av en måneds overtidsbudsjett i løpet av et døgn eller to i bestrebelsene på å få publisert den komplette statsrådslisten bare noen timer før den offentliggjøres på Slottsplassen.

Det er neppe verdt det, folk virker ikke veldig interessert, men du verden så viktig for den journalistiske selvoppholdelsesdriften. Og for selvtilliten. Ved en av Bondevik-kabalene ble det f.eks. laget egne jakkemerker i VGs politiske avdeling. Samme dag som den nye regjeringen ble presentert gikk avisens medarbeidere omkring i Stortinget – og senere i Tostrupkjelleren – med «Vi klarte alle!» på jakkeslaget.

Men det har også vært nedturer. Ved en regjeringsdannelse i 70-årene bestemte kolleger i Stortingets Presselosje seg for å fôre en VG-journalist med mer eller mindre sensasjonelle statsrådkandidater. Summen av ryktespredning fra kafébordene i stortingsrestauranten ble til en spinnvill førsteside…

Det var heller ikke så lett å gjette utfallet av Thorbjørn Jaglands mer eksperimentelle regjeringsdannelser. Hvem kunne forutse en Bendik Rugaas eller en Anne Holt? Eller en oppringning til Nils Arne Eggen?

– E’ du blitt toillat, svarte heldigvis orkdalingen.

Alt var i grunnen verre før internettets tidsalder, den gang feilene sto utstilt på førstesider i et helt døgn før feilen kunne rettes opp. Jeg glemmer aldri den natten i februar 1981 da VG utropte Rolf Hansen til landets nye statsminister etter Odvar Nordlis avgang. Det var korrekt da avisen gikk i trykken, men innen avisen nådde ut til leserne var Gro Harlem Brundtland blitt landets nye statsminister.

Som eneste avis fulgte vi de nattlige forhandlingene i Ap-ledelsen, som foregikk hjemme hos parlamentarisk leder Trygve Bratteli. Leiligheten lå på toppen av Ullevålsveien i Oslo, like i nærheten av stedet som på folkemunne kalles for «Idioten». Bak buskene på tvers av gaten sto en liten hvit Volvo parkert. Den tilhørte Reiulf Steen og var landets første partipolitiske «firmabil». Så var det bare å vente.

De fem personene i møtet, inkludert den mektige LO-bossen Tor Aspengren, bestemte seg for at den anonyme Rolf Hansen skulle overta statsministerjobben, fikk vi vite av gode kilder. Men så sa han neitakk og alt var duket for Gro.

Sånt svir i et journalisthjerte.

Sjarlataner i journalistikk

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

LONDON – Flyktninger og terror gir rekord- oppslutning for Europas innvandrings-kritikere, leser vi i avisen. Det gir grunn til å minne om at media forvalter et stort ansvar for at innbyggerne får korrekt og nyansert informasjon. Presseetikk og kildekritikk må få en mer sentral plass i redaksjonenes nyhetsarbeid med disse spørsmål.

At det finnes sjarlataner i journalistikk er ingen nyhet. Den siste uken er det rullet opp en avsløring som igjen setter britisk sensasjonspresse i et uheldig lys. Avisen The Sun leverte en rystende historie om hvor lett det var å ta seg ubemerket gjennom Europas grenser fra Tyrkia til terrormålene i Paris i løpet av seks dager. Hele reportasjen viste seg å være en gigantisk bløff.

Men først vakte historien så stor oppsikt at parlamentarikere rykket ut med bekymrede spørsmål om sikkerheten i Europa. Opplysningene og kommentarene ble også videreformidlet av en rekke medier.

Etter to dagers storm måtte redaktøren i The Sun krype til korset og beklage reportasjen. Avisen hevdet at den var ført bak lyset av en frilansjournalist.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

I reportasjen «6 DAYS TO TERROR» beskrev den tidligere Royal Marine-soldaten Emile Ghessen hvordan han hadde unngått alle kontrollpunkter på reisen fra Tyrkia til Hellas, gjennom Balkan, til Østerrike og Tyskland før reisen endte opp i konsertlokalet Bataclan i Paris. Frilansjournalisten hevdet at han hadde reist med båt og tog ved hjelp av menneskesmuglere, og beskrev inngående hvordan han hadde lurt seg unna identitetskontroller ved å gjemme seg på toaletter o.l.

Påstandene fikk myndighetene i Kroatia til å reagere, og vips kunne innenriksministeriet publisere ikke bare ett, men to avtrykk av Ghessens britiske pass. Det ene var scannet i passkontrollen på en flyplass. Frilansjournalisten hadde fløyet gjennom Europa..

Så mye for sannheten.

Skandalen kom bare et par uker etter at den forrige skandalen rammet skandaleavisen. Hittil er det kommet inn over 3000 klager mot The Suns presentasjon av en undersøkelse som angivelig skulle vise at 20 prosent av britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Klagene behandles av IPSO – et britisk klageorgan for medieoppslag.

Storbritannia har et stort antall borgere med innvandrerbakgrunn, svært mange av dem arbeider også innen media, men landet er skjermet for strømmen av asylsøkere som nå fyller Europa. De har samlet seg i en svær teltleir ved Calais på den andre siden av Kanalen, innenfor grensen mot Schengen.

Flyktningkrisen er årets største story i Europa. Etter all sannsynlighet blir den vår største mediehistorie også neste år. Krisen vil etterlate seg flere politiske jordskjelv i Europa og det er viktig at mediene dekker alt som skjer på en kritisk måte. Ofte skjer det ved hjelp av beretninger om enkeltindividenes dramatiske opplevelser, eller gjennom fokusering på uheldige sider ved menneskestrømmen. Mediene må sørge for at de pressefaglige faner holdes høyt over denne oppgaven.

Dette har vi arbeidet med i det internasjonale Ethical Journalism Network. Under et styremøte i London i forrige uke la vi siste hånd på en stor rapport – «Moving Stories» – om medienes behandling av migrasjon i alle verdensdeler. Det er ikke bare Europa som møter utfordringen av store menneskemengder i bevegelse – det skjer innenfor store nasjoner som Brasil, fra mange afrikanske land til Sør-Afrika, mellom Latin-Amerika og USA, fra land i Asia og Midt-Østen. Til Australia.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, har skrevet forordet til rapporten, som skal presenteres under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo kommende fredag – på den internasjonale migrantdagen.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

Temaet blir stadig mer aktuelt, også i USA hvor mediene nå ser ut til å lage en felles front mot Donald Trumps kamp for å bli nominert til republikansk presidentkandidat. Hans siste forslag om innreiseforbud til USA for muslimer har ikke falt i god jord. The Huffington Post har besluttet å flytte dekningen av Trump fra seksjonen for underholdning til seksjonen for politikk, ettersom man anser ham som en fare for nasjonens sikkerhet. Noen amerikanske redaktører tillater sine nyhetsjournalister å bruke svært nedsettende karakteristikker av den høyrepopulistiske milliardæren, som stadig leder kampen om å bli republikanernes kandidat.

Nyhetsmagasinet Time kåret i forrige uke Tysklands Angela Merkel til prestisjetunge «Person of the Year». Merkel ønsker en million flyktninger velkommen til Tyskland. Det står i en viss kontrast til Norge, hvor bl.a. mange lesere av VG ser ut til å ønske seg islamkritikeren Hege Storhaug som «Årets Navn».

Når enden er nær

HVITT PÅ SVART: Som papiravisen Daily News indikerer, vil bønn og forkynnelse av helvetes ild vil heller ikke hjelpe mediebransjen. Her er det hyklerske politikere som får unngjelde etter San Bernadino-skytingen.

HVITT PÅ SVART: Som papiravisen Daily News indikerer, vil bønn og forkynnelse av helvetes ild vil heller ikke hjelpe mediebransjen. Her er det hyklerske politikere som får unngjelde etter San Bernadino-skytingen.

Svovelpredikantene gjenoppstår i norske mediehus som befinner seg i helvetes forgård. Avisene trues med helvetes ild og evige pinsler hvis ikke grådige eiere kastes på dør og erstattes av fromme stiftelser eller statsstøtte.

Det er kanskje ikke spesielt oppsiktsvekkende at den siste salven kommer fra Stavanger:

– Avisbransjen går til helvete, skriver journalist og fotograf Jarle Aasland i et engasjert debattinnlegg i Klassekampen og Kampanje i forrige uke. Oppgaven med å finansiere samfunnsnyttig journalistikk er for stor til å overlates til kapitalister hvis eneste mål er å tjene penger, mener han.

Som medarbeider i Stavanger Aftenblad har Aasland de senere år vært vitne til pinefulle kutt og nedbemanning. Bergens Tidende, Dagbladet og VG varsler ytterligere nedbemanning det kommende året. Lokalavisene i Polaris Media og Amedia må trolig også redusere bemanningen med flere hundre personer de nærmeste årene. NRK må kutte mer i nyhetsstaben.

I forrige uke varslet svenske Bonnier at konsernet må redusere kostnadene med to milliarder kroner frem til 2018. Pengene må brukes til å finansiere digital satsing, som skal stå for minst 50 prosent av inntektene i 2018. I Tyskland – Europas største marked for papirmedier – skjer det samme. I forrige uke varslet magasinet Der Spiegel at man vil kvitte seg med en femtedel av de 700 ansatte og innføre brukerbetaling på nettet.

Det er dessverre naivt å tro at frelsen for papirbasert medieindustri i flammer ligger i statsfinansiering og eierskap fra stiftelser. Det er like naivt som å tro at medier kan drives for sparebankbøker og eiendomsverdier. Også stiftelser må drives med fornuftig avkastning. Uten risikovillig, privat kapital og lokalt eierskap vil den usedvanlig rikholdige norske avisfloraen raskt visne hen.

Mediebransjen trenger raskere digital vekst. Jarle Aasland skriver at bransjen «preges av selvbedrag og desperasjon». Er det virkelig noen som tror at video er redningen for de gamle avisene? Det er fortsatt bokstaver og stillbilder vi skal leve av i fremtiden..

BREAKING NEWS: For første gang leverte Snapchat Breaking News til sine brukere.

BREAKING NEWS: For første gang leverte Snapchat Breaking News til sine brukere.

Nei. Ærlig talt. Dette blir som å høre argumentasjonen mot fargefjernsyn og fargebilder i trykte aviser. At nyhetsdekningen oftere skjer i form av levende bilder må da være et kommunikasjonsmessig fremskritt.

Stavanger Aftenblad var tidlig ute med å distribuere sitt innhold via Snapchat. I forrige uke fikk vi demonstrert hvordan Snapchat selv ønsker å utvikle seg som nyhetskanal. Den dødelige skyteepisoden i San Bernadino, USA, ble første «Breaking News»-dekning fra Snapchat gjennom tekstede bilder og videoer fra brukerne. Dette vil vi nok få se mer av i året som kommer.

Det er nå svært viktig å få fart på lokalavisenes digitale utvikling. Norge må for all del unngå samme nedbygging av lokale medier som svenskene har opplevd. I følge årboken til Institutt for mediestudier er 100 lokalredaksjoner nedlagt i Sverige de siste ti årene, i samme periode er antall lokalavisjournalister redusert med 25 prosent. 68 svenske kommuner har nå ingen fast nyhetsredaksjon, som kan overvåke myndigheter og politikere.

Annonseinntekter kan ikke finansiere denne journalistikken alene. Det ser dessverre ikke ut til at 2016 vil bringe sterkere vekst i avisenes digitale annonseinntekter, heller ikke for mobilen. Merkevareannonseringen via desktop/mobil forventes å bli 2,7 milliarder neste år. Den sterkeste veksten forventes å komme i tilknytning til digitale søk. Facebook og Google vil i Norge omsette for 200 millioner mer enn papiravisenes samlede annonseinntekter.

Derfor må vi finne frem til enklere betalingsmodeller for digitalt innhold. I forrige uke ble notifikasjonsbrevet for nullmoms på norske nettaviser sendt til Brüssel. Ordningen blir trolig iverksatt fra 1. mars neste år, og dette blir myndighetenes vesentligste bidrag til digital utvikling.

Det er også verd å merke seg en stigende norsk interesse for den nederlandske aviskiosk-modellen Blendle, som har en viss suksess med mikrobetaling for enkeltartikler fra tilknyttede medier etter en slags iTunes-modell. Det er også tatt til orde for Spotify-løsninger på tvers av medier. Hittil har tradisjonelle norske mediehus inntatt en kjølig holdning til slike initiativ, men tiden er nå kanskje moden for at dette blir et hetere tema.

I 2016 vil omstillingsarbeidet altså fortsette i norsk medieindustri. Året vil bli preget av sammenslåinger, økt samarbeid og samordningsløsninger. Flere mediehus vil få felles administrasjon, salg- og støttefunksjoner. Jeg merket meg at det store britiske lokalavis-konsernet Johnston Press i forrige uke utnevnte en felles sjefredaktør for regionavisene i Nord-England.

I likhet med Den norske kirke tar jeg avstand fra forkynnelsen om evig fortapelse og tortur i helvete, men her tror jeg sannelig at britene er kommet til et grenseland.

* Artikkelforfatteren er styremedlem i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, samt styreleder i Polaris Media.

Terrorismens dilemma

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees.  Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PÅ VAKT: Franske sikkerhetsstyrker patrulerer langs julemarkedene på hovedgaten Champs-Elysees. Foto JACKY NAEGELEN, Reuters

PARIS  – På vei til styremøte i det franske mediehuset 20 Minutes møtes jeg av et geværlag fra franske sikkerhetsstyrker som patruljerer utenfor de store varehusene Printemps og Gallerie Lafayette. I full kamuflasjeutrustning smyger soldatene seg langs fortauet og dukkene i de juledekorerte utstillingsvinduene.

– Velkommen til Paris. Du er en modig mann, sier direktøren tørt, idet han tar imot meg ni etasjer over bakken. Det er stille i avishusets redaksjonslokale, etter hektiske arbeidsdøgn. Men business as usual.

Besøket i Paris gir meg anledning til å reflektere litt over medienes opptreden i tiden etter den svarte fredagen 13. november. Hvorfor blir medienes integritet og presseetiske regelverk tilsynelatende tilsidesatt og plassert i skyggen av terrorangrepet?

Fordi det oppstår et absolutt og umiddelbart behov for å informere allmennheten. Nå. Fra minutt til minutt. Tidsrommet som skal brukes til refleksjon, etiske vurderinger, kvalitetssikring – forsvinner.

De første timene etter angrepet syder alle kanaler av rykter og spekulasjoner. Det er lite annet å rapportere om. Likevel er det en forventning om at mediene skal holde publikums oppmerksomhet kontinuerlig fanget i dramaet som foregår på skjermen. Mye av innholdet bygger på meldinger, bilder og video, klipp og livestream via sosiale medier. Det viser seg at en god del av informasjonen er falsk eller feilaktig.

Både NRK og Sveriges Television (SVT) har fått knusende kritikk for at de ikke avbrøt sine sendinger (dansk fredagskrim og en Madonna-konsert) for å formidle det som skjedde i Paris denne kvelden – LIVE. Men det finnes nesten ikke en skandinavisk korrespondent å oppdrive i den franske hovedstaden lenger.

Dermed ble nesten parodisk å se NRKs Europa-korrespondent Åse Marit Befring på Kveldsnytt stående i en bakgate i Roma hvor hun forsøkte å rapportere om hendelsene mens hun febrilsk lette etter oppdateringer på sin mobiltelefon. For øvrig ikke et vondt ord om Befring som har stått på kontinuerlig fra Malta, Roma, Paris og Grand Place i Brüssel de siste tre ukene. Både SVT og NRK trekker nok sine lærdommer fra denne svarte november-natten.

– Vi søker en ny identitet hvor hurtighet må bli en mer sentral del av vårt kvalitetsbegrep, skriver SVTs sjef, Anna Lagercrantz i et blogginnlegg.

Jeg er selvfølgelig enig i det. Men la det ikke føre til mer spekulasjon, ryktespredning og innholdsløse kommentarer til livestream. Bruk heller ressursene på journalistikk, på egne reportasjer og intervjuer. Så må det innarbeides langt bedre rutiner for rask verifikasjon av såkalt brukergenerert innhold.

Det ser nesten ut til at noen av vår sivilisasjons viktigste regler settes ut av spill når samfunnet står overfor terrortrusselen. Budskapet fra nasjonale sikkerhetsmyndigheter formidles stort sett ukritisk, regler for beskyttelse av personlig integritet og rettssikkerhet tilsidesettes. Pressens Vær Varsom-plakat skyves i bakgrunnen.

Dette har vi sett både etter angrepet mot Boston Maraton, hvor potensielle terrorister ble hengt ut feilaktig. Her hjemme ble det spekulert åpent om islamistisk terror de første timene etter Breiviks dødelige angrep mot Staten og norsk ungdom.

I Sverige hevet man terrortrusselen til nivå 4 og etterlyste en 22-årig asylsøker med navn og bilde som mistenkt ISIL-terrorist. Han ble raskt pågrepet ved a
et asylmottak i Boliden, langt inne i blåbærskogen. «Ladies and gentlemen: We got him», skrek Göteborgsposten fra sin første side. 48 timer senere var han satt fri utenfor mistanke, men merket for livet.

Mens franske sikkerhetsstyrker løsnet 5000 skudd mot en leilighet i St. Denis rapporterte all verdens medier om ISILs første kvinnelige selvmordsbomber, som senere ble omtalt «The cowgirl». Hennes tidligere liv ble illustrert med festlige boblebadbilder og portretter som viste seg å være av en helt annen kvinne. Kvinnen i leiligheten var heller ikke selvmordsbomber og det er uklart hvilken tilknytning hun har hatt til terrorhandlingene.

I Storbritannia gikk tabloidavisen «The Sun» fullstendig av skaftet med en meningsmåling som angivelig skulle vise at én av fem britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Det britiske klageorganet for medier, IPSO, har mottatt over 2000 klager mot oppslaget, og avisen er nå tvunget til retrett.

Er det frykten som gjør at noen medier taper besinnelsen? At vi slutter å holde fast i de etiske overveielsene? At mediene mer eller mindre lar seg styre ukritisk av sikkerhetsmyndighetenes vurderinger?

Jeg frykter at det kan være tilfelle.

NRK-Thor på sporet

ROM FOR TO? Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og TV2-sjef Olav T. Sandnes var med å legge ned grunnsteinen for det nye Media City i Bergen. Det er et åpent spørsmål om bygningen vil huse begge allmennkringkasterne om ti år. Foto:  MARIT HOMMEDAL NTB/Scanpix

ROM FOR TO? Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og TV2-sjef Olav T. Sandnes var med å legge ned grunnsteinen for det nye Media City i Bergen. Det er et åpent spørsmål om bygningen vil huse begge allmennkringkasterne om ti år. Foto: MARIT HOMMEDAL NTB/Scanpix

NRK-ledelsen er i ferd med å innta en langt mer ydmyk holdning i forhold til sin dominerende posisjon i det norske medielandskapet som Statens mediepolitikk har skapt grunnlaget for. Nå gjelder det å redde sitt eget skinn gjennom å bidra mer aktivt til å sikre mangfoldet i Medie-Norge.

Våre politikere er i ferd med å meisle ut en mer offensiv mediepolitikk, som parkerer Stoltenberg-regimets dogmatiske innstilling til kulturpolitiske behov i en ny tid. Kulturminister Thorhild Widvey har tatt rollen som lokfører på toget som skal føre oss inn i en ny heldigital medietid, men hun får god hjelp av både Arbeiderpartiet og Venstre.

For en drøy uke siden presenterte Arbeiderpartiets mediepolitiske utvalg sine råd til partiet, under symbolske omstendigheter i råbygget til Bergens nye Media City, hvor både NRK, TV2, grafikkselskapet Vizrt, Bergens Tidende, BergensAvisen skal flytte inn sammen med deler av Universitetet i Bergen. Utvalget leverte nye og langt mer moderne tanker enn AP hittil har stått for, og lederen, stortingsrepresentant Arild Grande, er i ferd med å innta rollen som en av Stortingets mer markante mediepolitikere.

Sist torsdag ble det også holdt høring i Stortingets Familie- og kulturkomite om Regjeringens stortingsmelding om NRKs rammevilkår og mediemangfoldet i Norge. På løpende bånd leverte alle slags berørte organisasjoner sine ti minutters partsinnlegg, som for det meste besto av velkjente synspunkter. Det var ikke tid til å svare på spørsmål eller diskusjon, egentlig en litt meningsløs forestilling.

Bortsett fra TV2-sjef Olav T. Sandnes som benyttet anledningen til å sette ned foten: Hvis ikke politikerne bedrer rammevilkårene for kanalen (momsfritak og kompensasjoner for drift fra Bergen etc.) vil det kunne bety slutten for kommersiell allmennkringkasting i Norge. Et farvel til nyheter og andre samfunnsnyttige formål.

TV2-sjefen lot den blodferske dekningen av terroranslagene i Paris illustrere sitt ultimatum. NRK har fått kraftig kritikk for at kanalen lot seg slå ned i støvlene av TV2 i de første dramatiske timene. Men jeg stiller meg ikke uten videre opp i hylekoret av kritikere, for vi fikk i grunnen servert de substansielle og verifiserte informasjoner etter hvert som de var gryteferdige. Jeg er lei krigen mellom kanalene ved slike dramatiske hendelser som time etter time går ut på å ha en hær av standup’ere stående i anonyme bakgater og rapportere om ingenting utover de rene spekulasjoner.

Jeg har nylig lest den nederlandske utredningen om medielandskapet i år 2025. Her skisseres fire ulike fremtidsscenarier, og felles for dem er at de ikke rommer plass for særlig mer enn én allmennkringkaster. Og det er en allmennkringkaster som ikke har plass til sport og underholdning. I 2025 har ikke allmennkringkasteren finansiering til annet enn nyheter, dokumentar og kultur.

Også i Norge kommer finansieringen av NRK til å bli det store mediepolitiske spørsmålet. NRK-lisensens fremtid skal vurderes av et eget utredningsutvalg. Arbeiderpartiets medieutvalg foreslår at NRKs rammevilkår skal settes mer langsiktig for fire år av gangen, på grunnlag av en egen melding til Stortinget. Jeg synes det er et godt forslag, som også vil gjøre tilværelsen mer forutsigbar for kringkastingssjefen. Når det gjelder NRK-lisensen er det vanskelig å se for seg en ordning som ikke omfatter alle brukere uavhengig av plattformer.

Det ser også ut til å gå mot politisk oppslutning om mindre detaljregulering av NRK gjennom plakat og vedtekter. Regjeringen vil barbere NRK-plakaten ned fra 36 til 12 punkter. Forslaget om å pålegge NRK et større ansvar for mediemangfoldet, gjennom aktivt å vurdere konsekvenser for kommersielle aktører, ser også ut til å bli godt mottatt. Thor Gjermund Eriksen har politisk gehør nok til å oppfatte alt dette. Det er neppe tilfeldig at NRK inviterer hele mediebransjen til mangfoldseminar i Store Studio på Marienlyst kommende onsdag.

Parallelt foregår debatten om BBCs rammevilkår i Storbritannia, og det kan være interessant å se NRKs utfordringer i lys av denne. Onsdag i forrige uke presenterte BBC kostnadskutt på nesten 2 milliarder kroner for å dekke inn tapte inntekter som følge av smutthull i ordningen med kringkastingslisens. Tapet fremkommer som følge av at stadig flere briter ser BBCs programmer enkeltvis på mobiler og nettbrett og selskapets nye internettplayer. Til våren må BBC presentere kutt på ytterligere 7, 2 milliarder kroner for årene frem til 2022.

De umiddelbare effektiviseringskravene er knalltøffe. 1000 stillinger forsvinner, særlig støttefunksjoner og mellomledere. Nesten 500 millioner kroner skal spares inn på sportsrettigheter. Satsingen på kvalitetsdrama, som f. eks. Downton Abbey opprettholdes, mens det blir mindre penger til komedieserier og underholdningsshow som The Voice. Det er verdt å merke seg at BBC Online må kutte over 150 millioner allerede neste år.

Denne utviklingen vil heller ikke unngå  norske politikeres – og kringkastingssjefens – oppmerksomhet.

Veileder i grenseland

LOS I GRENSELAND: Harald Stanghelle (t.v.) leder Norsk Redaktørforening. Nå vil han veilede sin egen direktørredaktør Espen Egil Hansen i presseetikkens grenseland. Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

LOS I GRENSELAND: Harald Stanghelle (t.v.) leder Norsk Redaktørforening. Nå vil han veilede sin egen direktørredaktør Espen Egil Hansen i presseetikkens grenseland.
Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

Harald Stanghelle (59) er grenselosen som skal lede landets redaktører gjennom ulendt terreng og farlig farvann i arbeidet med å skille redaksjonelt innhold fra kommersielle budskap i media. Journalistikkens tillit og troverdighet kan drukne i Bølgen av nye former for markedsføring som nå skyller inn over medielandskapet.

Allerede 1. desember skal styret i Norsk Redaktørforening vedta en egen veileder om såkalt innholdsmarkedsføring, med råd til redaktørene om hvordan man sikrer et klart skille mellom reklame og redaksjonelt innhold. Veilederen skal også inneholde oversikt over presseetiske regler, aktuell lovgivning og PFU-saker.

Problemstillingen var også hovedtema på Norsk Redaktørforenings høstmøte for to uker siden, og som foreningens leder var Harald Stanghelle forbilledlig klar i sin åpningstale:

– Publikum er forvirret og det er ikke nødvendigvis publikums feil. Det er et redaktøransvar å rydde opp, sa Stanghelle og viste til medieforskerne Jens Barland og Ragnhild Olsens første spede studie om folkets forhold til innholdsmarkedsføring.

I følge Stanghelle er den presseetiske demningen mellom journalistikk og reklame en stor del av grunnmuren som pressens troverdighet bygger på. Den må ikke få lov til å forvitre. Utydelighet skader også annonsørene og det vil utarme journalistikken. Det vil være en varslet katastrofe for den langsiktige tilliten mellom publikum og media.

Jeg kunne ikke si meg mer enig, men det er verd å merke seg at Harald Stanghelle talte til en ganske spesiell forsamling denne dagen. Sjelden har vel innslaget av såkalte «publishere», eneledere i mediehus, vært sterkere på noe høstmøte i redaktørforeningen.

Enelederne bekler rollen både som administrerende direktør og ansvarlig redaktør i mediehuset. Avgrensningen for reklame mot journalistikk blir dermed henvist til en diskusjon mellom venstre og høyre hjernehalvdel, og hvor debetsiden ofte trekker det lengste strå.

Mange medieeiere har sett gevinsten som ligger i eneleder-modellen for mediehus, fremfor tradisjonell tautrekking mellom direktør og redaktør i slike spørsmål. Min erfaring er at denne tautrekkingen i mange tilfeller tvang markedsavdelingen til å lete fram nye og forsvarlige løsninger, som ivaretok hensynet til uavhengighet.

I dag snakker mange direktører og redaktører med begeistring om innholdsmarkedsføring. Selv om pressen har hatt tydelige annonseformater i mer enn 100 år, avskrives disse nå som noe som aldri mer vil bli etterspurt. Jeg er ikke så skråsikker på det, og merker meg at det også i reklamebransjen foregår en intens debatt om effekten av «reklamejournalistikk». Kanskje er det noen redaktører og annonsører som vil inngå en «dødspakt» gjennom publisering av utydelig reklameinnhold?

Norsk Redaktørforening vil selvfølgelig ikke kunne beslutte hvordan den frie og uavhengige redaktør skal forholde seg til hvert enkelt veivalg. Likevel bør man kunne gi noen klare råd:

• Skillet mellom redaksjonelt- og kommersielt innhold skal fremstå så tydelig at det er «åpenbart» for publikum. «Umiddelbart».
• Et tydelig skille sikres best ved at journalistikk og reklame har ulik presentasjonsform i oppbygning og typografi.
• Merking bør skje med begreper som er glassklare for publikum, som «reklame» og «annonse».
• Merking gjennom forklarende tekst eller i ledsagende sak er et tegn på at skillet er for dårlig. Fungerer på samme måte som liten skrift på baksiden av en forsikringspolise.
• Merking skal ha en iøynefallende plassering.
• Å låne ut egen merkevare for uavhengig journalistikk (f.eks. logo) til kommersielle aktører innebærer risiko for tapt troverdighet.
• Redaktører bør tenke nøye gjennom hvordan «samarbeid» med kommersielle aktører påvirker publikums tillit til fri og uavhengig journalistikk på samme eller tilgrensende område.
• Redaktører kan ikke selv avgjøre om hensynet til redaksjonens integritet eller tillit er tilstrekkelig ivaretatt. Det er det publikum som bestemmer. Redaksjonen bør derfor låne et ekstra øre til stemmer som ytrer seg om dette.
• Vær Varsom-plakatens nye regler om redaksjonell integritet må drøftes og klargjøres i hvert enkelt mediehus, som også bør ha en innarbeidet prosedyre for redigering av innhold i grenseland.

Det er bare fem måneder siden de nye reglene ble innarbeidet i Vær Varsom-plakaten. Enkelte redaktører tar allerede til orde for at disse må omarbeides, men det er nå mest hensiktsmessig at Pressens Faglige Utvalg gis anledning til å tilkjennegi tydelige vurderinger gjennom sine uttalelser.

Presentasjonene fra NRs høstmøte kan du se her.

 

I REKLAMENS MAKT: Den fri og uavhengige journalistikken er utsatt for stadig sterkere press fra markedsførerne, men kvalitetsjournalistikk trenger også finansiering fra reklame. Et voksende dilemma for landets redaktører. Avisa Nordlys vil bytte ut utydelige begreper som «sponset innhold» med  glassklare ord som «reklame» og «annonse». Her fra presentasjonen på Norsk Redaktørforenings høstmøte. Foto: TOR TORGERSEN

I REKLAMENS MAKT: Den fri og uavhengige journalistikken er utsatt for stadig sterkere press fra markedsførerne, men kvalitetsjournalistikk trenger også finansiering fra reklame. Et voksende dilemma for landets redaktører. Avisa Nordlys vil bytte ut utydelige begreper som «sponset innhold» med glassklare ord som «reklame» og «annonse». Her fra presentasjonen på Norsk Redaktørforenings høstmøte. Foto: TOR TORGERSEN

Medielandskapet i 2025

STYRER MOT FREMTIDEN: Nederlandske Blendle har en viss suksess med sin Spotify-løsning for kjøp av nyhetsartikler. CEO Marten Blankesteijn satser nå også tungt i det tyske mediemarkedet. Foto: DPA

STYRER MOT FREMTIDEN: Nederlandske Blendle har en viss suksess med sin Spotify-løsning for kjøp av nyhetsartikler. CEO Marten Blankesteijn satser nå også tungt i det tyske mediemarkedet. Foto: DPA

Jeg har vært på en spennende reise inn i fremtiden – til medielandskapet i år 2025. Det er bare ti år fram i tid, men alt ser annerledes ut enn i dag. På mange områder står vi overfor voldsom journalistisk avskoging. Både mediebildet og journalistrollen er kraftig forandret i forhold til hva vi ser i dag.

Spørsmålet er hvordan vi vil ivareta kunnskaps- og informasjonsbehov, samfunnsdebatt og demokratisk delaktighet i det heldigitaliserte framtidssamfunnet. Hvilket behov det vil være for mediebedrifter og hvilken rolle skal egentlig myndighetene spille i dette bildet?

Min reise var bare en snartur, gjennom en nederlandsk fremtidsstudie i form av fire ulike scenarier for journalistikk, medier og myndigheter – slik det kan se ut i 2025. Utredningsarbeidet har foregått i regi av Dutch Journalism Fund (DJF), et samarbeidsprosjekt mellom Staten, mediebransjen og ulike publisistiske institusjoner innen forskning og utdanning.

Et representativt utvalg av 150 fagpersoner har deltatt i prosjektet som har drøftet utviklingstrekk, trusler og muligheter i ti større konferanser. Et mylder av 700 gule post-it-lapper er destillert ned til fire mulige scenario-modeller. Tanken er at scenariene vil sette oss bedre i stand til å planlegge for fremtiden gjennom strategiprosesser og en mer målrettet mediepolitikk. Prosjektet har søkt å skille sikre trender fra de mer usikre.

Nederland har mange utviklingstrekk for media som ligner på de norske, med gradvis utfasing av papiraviser og lineær TV som de mest iøynefallende, sammen med økende arbeidsledighet blant journalister. Publikums tillit til de tradisjonelle mediene og profesjonelle journalister er også fallende. Det er vanskelig å finne nye, lønnsomme forretningsmodeller og myndighetene famler i jakten på en bærekraftig mediepolitikk.

Men det skjer en del spennende nyskaping i det nederlandske mediemiljøet, med fremveksten av Blendle – et slags Spotify for betalt journalistisk innhold av forskjellig opprinnelse. Også etableringen av den nye nettavisa De Correspondent er et spennende initiativ.

«Teknologi» og «Tillit» er nøkkelbegreper i den nederlandske medieutredningen. Fremtidens medieplattformer vil være basert på mobil teknologi og skjermer overalt. Styrt av stemmer eller bevegelser, kanskje helt intuitive. Samtidig kommer folks tillit til myndigheter, institusjoner, politikere og medier under et økende press. Hvordan vil vi dekke behovet for informasjon og deltagelse oppi alt dette?

Utredningen tar utgangpunkt i to forhold hvor det råder kritisk usikkerhet med hensyn til utviklingen: I hvilken grad vil folk omfavne teknologien – radikalt eller motstrebende? Hva vil folk stole på – egne initiativ eller det som er tilrettelagt for oss? Langs disse to aksene forsøker man å bygge opp de ulike scenariene:

• «EN HÅNDFULL EPLER» – En medieverden hvor de globale gigantene, som Facebook og Google; fortsatt regjerer økonomisk, sosialt og politisk. Alt tilbys brukerne gjennom integrerte verdikjeder. Nyheter er skreddersydd for personer. De fleste tradisjonelle mediehus er forsvunnet og et fåtall journalister arbeider i nisjene.
• «FOLKET VET BEST» – En medieverden dominert av stadig nye start-ups og kooperative initiativ. Gjør-det-selv-tankegangen er den rådende. Hva som er nyheter bestemmes ikke lenger av merkevarene innen media, men av flokker av brukere. Innflytelsen til store aktører som Apple og Facebook er betydelig redusert.
• «MANGE SMÅ ØYER» – En medieverden basert på mange autonome, små øyer hvor forsiktigheten råder. Mange små medietilbud med lokalt eller regionalt fokus. Aviser og magasiner, som preget mediebildet i 2010 er forsvunnet til fordel for mange tematiske nettfellesskap hvor både amatører og profesjonelle journalister deltar.
• «DARWINS LOV» – En medieverden hvor både myndighetenes politikk og medienes forretningsmodeller utvikles i takt. Mange tradisjonelle mediehus har greid å gjøre seg transparente og relevante igjen, og forsinker fallende brukertall. Men folk setter strenge krav til journalisters troverdighet og forholder seg ikke lojalt til merkevare.

Det er ikke godt å si hvilket scenario av disse som vil slå til, men utredningen beskriver mange felles trekk, som vi for alvor bør sette på dagsorden i norske mediehus. Selve journalistrollen vil bli kraftig forandret – som tilrettelegger av innhold, som undersøkende ressurs for avsløring og fakta-kontroll, som en personlig merkevare. Hensynet til personvern og integritet vil få sterkere betydning for inntektsstrømmene. Likeså behovet for et mer åpent kildetilfang og adgangen til effektiv deling av informasjon.

Det er mange biter i dette puslespillet. Reisen til Nederland i 2025 har overbevist meg om at dette er scenarier som også norsk mediebransje bør se nærmere på. Sist torsdag offentliggjorde den store svenske medieutredningen sin første delrapport. Her er også de nederlandske scenariene beskrevet i et eget kapitel.

Når galt går bedre

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

I høst har både «medieofre» og pressens egne organisasjoner satt Pressens Faglige Utvalg (PFU) under lupen. Igjen er det fremsatt krav om sterkere offentlig styring, og som et mottrekk har pressen iverksatt en gjennomgang av alle sider ved selvdømmeordningen. Både saksbehandling og vedtekter i PFU skal evalueres av et eget utvalg, nedsatt av Norsk Presseforbund.

Kritikerne krever at Kulturdepartementet må komme på banen og foreslå tiltak som innebærer sterkere statlig kontroll med medienes virksomhet. Flere av kritikerne er personer som ikke har nådd helt fram med sine klagemål overfor PFU.

Blant disse er nevrokirurgen Per Kristian Eide som ikke fikk medhold i alle sine klagepunkter etter omtalen i TV2 og andre medier av et forskningsprosjekt ved Rikshospitalet i 2012. Han følte seg motarbeidet av PFU-sekretariatet som skulle behandle hans «monsterklage» på flere tusen sider. I en kronikk i Aftenposten tidligere i høst dissekerte han pressens selvdømmeordning og gikk til voldsomt angrep på generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Det er Presseforbundets styre som oppnevner medlemmene i PFU.

PFU består av fire representanter for pressen (to journalister og to redaktører) og tre representanter for den såkalte «allmennheten». Mediene har altså flertall i organet for pressens selvjustis. Det skal ha en sterkere oppdragende og korrigerende effekt å bli vurdert og dømt av sine egne, enn ved et statlig oppnevnt ombud eller tilsyn.

I motsetning til kirurgi er ikke journalistikk et fag som krever offentlig autorisasjon. Journalistikk har med ytringsfrihet å gjøre, og er en av grunnsteinene for et velfungerende demokrati. Det skulle bare mangle om ikke medisinsk forskning på pasienter får journalisters kritiske søkelys rettet mot seg.

Journalistikk er heller ikke forskning, med krav til vitenskapelig dokumentasjon før publisering. Det er med rette sagt at journalistikk er historiens kladdebok, verken mer eller mindre, og det som publiseres blir dermed viktige innspill til den offentlige samtale. Vær Varsom-plakaten, som nettopp er revidert, stiller likevel strenge krav til journalistisk metode.

Norsk presseetisk selvjustis er anerkjent som en av verdens aller beste, fordi den er helt uavhengig av offentlige myndigheter og fordi den virker. De presseetiske reglene er som regel strengere enn lovgivningen, og fordømmelse fra egne kolleger har en sterkere effekt enn domstolens. Jeg vet av erfaring at kjennelser fra PFU tillegges større vekt i utviklingen av redaksjonell kompetanse enn domstolenes juridiske vurderinger. Grunnen til dette er at kjennelser fra PFU oppleves som mer konkrete og faglig relevante.

PFU behandler ca. 300 klagesaker i året og avgir uttalelse i om lag halvparten av dem. Det er som regel flere fellende enn frifinnende uttalelser. Kritikerne viser til at svært mange klager blir avvist etter forenklet (administrativ) behandling i sekretariatet. Detter er klager som helt åpenbart ikke handler om brudd på presseetikkens regler, men de blir likevel forelagt utvalget til orientering.

I forrige uke ble ni av 19 klager avgjort med fellende dom eller kritikk i PFU. Det var nedslående å registrere nye eksempler på arvesynden i norsk presse, brudd på regelen om at den som utsettes for alvorlig kritikk, skal innvilges rett til samtidig imøtegåelse av påstandene. På tross av iherdig opplysningsarbeid fra bl.a. Norsk Redaktørforening, viser bruddstatistikken igjen en stigende tendens på dette punktet.

Etter sommeren har PFU fått stadig flere saker som handler om redaksjonell uavhengighet og troverdighet etter reklamejournalistikkens inntog i spaltene. Et flertall av pragmatiske redaktører later til å foretrekke reklame som ligner på journalistikk fremfor en redaksjon med færre journalister. Det skal bli svært krevende for PFU med VG-journalist Alf Bjarne Johnsen og NRKs nyutnevnte nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord i spissen, å trekke opp grensene i forhold til Vær Varsom-plakatens helt nye bestemmelse på dette området.

I dag møtes over 100 av landets redaktører til sitt tradisjonelle høstmøte i Oslo. Her vil det også bli fremlagt en fersk undersøkelse av norske redaktørers holdninger til PFU. Resultatet vil neppe svekke utvalgets autoritet.

Kritikernes viktigste anliggende nå, ser ut til å være behovet for å endre valgprosedyren når det gjelder allmennhetens representasjon i PFU. Det vises til at i Sverige og Danmark skjer utnevnelsen av organer som er uavhengige av pressen. Selv om den svenske og danske selvdømmeordning fungerer dårligere enn den norske, kan det godt hende at et slikt krav bør imøtekommes. Sett med pressens øyne kan resultatet neppe bli dårligere ved at et uavhengig, ikke-statlig organ innstiller kandidater fra allmennheten. Utvalget bør likevel fortsatt oppnevnes av Norsk Presseforbunds styre.

Journalistikk i kalde spor

AVSLØRENDE BOK: I boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» avslører forfatteren Bjørn Olav Jahr politiets skandaløse etterforskning på Karmøy. Men boken reiser også flere medieetiske problemstillinger. Foto: NTB scanpix

AVSLØRENDE BOK: I boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» avslører forfatteren Bjørn Olav Jahr politiets skandaløse etterforskning på Karmøy. Men boken reiser også flere medieetiske problemstillinger. Foto: NTB scanpix

Tre uoppklarte kvinnedrap i nyere tid har satt sine spor på Vestlandet. Det er mer eller mindre kalde spor etter gjerningspersonen(e) i Birgitte-saken, Trude-saken og Tina-saken. Drapssakene er ikke uten likhetstrekk, og det er noen av de mest medieomtalte kriminalgåtene i moderne tid.

Milevis av journalistikk er lagt ned. Ofrenes nære pårørende har aldri funnet fred. Det har heller ikke den som står bak ugjerningen. Etterforskningen av alle uoppklarte drap er avhengig av offentlig oppmerksomhet. Derfor spiller kriminaljournalistikk en så viktig rolle i slike saker.

Men det kan være smertefullt å lese om det. Journalister må vise omtanke for hvordan omtalen virker på nærstående, involverte og publikum. Også den betydning omtalen kan ha for ofrenes ettermæle. Dette er grunnen til at kriminaljournalistikk har fått en bred plass i presseetikken. I publiseringsregler og Vær Varsom-plakat.

Den siste uka har jeg lest Bjørn Olav Jahrs bok «Hvem drepte Birgitte Tengs?», og fått en påminnelse om dette. Boken gir svært detaljerte beskrivelser av de grufulle handlingene som den 17 år gamle jenta ble utsatt for natt til 6. mai 1995.

Vi har sett det flere ganger: Forlagsbransjen velger å forholde seg til jussen, der resten av mediebransjen velger å forholde seg til etikken. Etter utgivelsen av Marit Christensens bok «Moren» i 2013 oppsto det en debatt om behovet for et etisk regelverk i forlagsbransjen. Det skulle tas grep for å få noe slikt på plass, men nå later det til at spørsmålet er henlagt.

I prinsippet skal bevis og opplysninger som legges fram i retten være offentlige. Men det hender at retten lukkes når slike detaljer legges frem eller at dommerne formaner tilstedeværende journalister til å omtale dem med varsomhet. I Baneheia-saken la f. eks. dommeren ned referatforbud når det gjaldt beskrivelsene av selve drapshandlingene.

Bjørn Olav Jahr er både journalist og forlagsmann. Som journalist ble han i 2003 tildelt SKUP-prisen for sine avsløringer i den såkalte «Finance Credit-skandalen». Birigitte-saken kom han i befatning med da han for Dagbladet/Magasinet laget en sak om falske tilståelser. Jahr er vel kjent med vårt presseetiske regelverk når det gjelder dekningen av kriminalsaker.

Boken er svært veldokumentert, og inneholder en rekke forklarende fotnoter og en forbilledlig kildehenvisning. Jahr har hatt god tilgang til et omfattende skriftlig materiale i form av obduksjonsrapporter, avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater mv.

Også journalistene som i sin tid dekket saken, hadde tilgang til et bredt kildemateriale. Likevel valgte pressen å legge bånd på seg i presentasjonen av de mest grufulle og intime detaljer. Det er problematisk å se bort fra disse begrensningene når historien skal samles mellom to permer og utgis 20 år senere. Men i noen grad kan man også si at det er nødvendig for å kaste lys over alternative hendelsesforløp og drapsvåpen.

Bjørn Olav Jahr retter et skarpt søkelys mot sporene som forble kalde, etter pågripelsen av Birgtte Tengs 17 år gamle fetter. Alle personer som omtales i boken – bortsett fra offeret, hennes familie og de som har en offisiell rolle – har fått fiktive navn, men beskrivelsene er sterkt identifiserende. Det gjelder ikke minst beskrivelsen av alternative mistenkte gjerningspersoner på den såkalte «enerlisten».

Jahr konsentrerer sin mistanke mot «Kjell Dalstrøm» – en straffedømt mann med flere seksuelt motiverte overfall på samvittigheten. «Dalstrøm» er en alternativ hovedperson i boken. Da er det spesielt at forfatteren av en journalistisk dokumentarbok ser bort fra kontradiksjon og retten til samtidig imøtegåelse i fremstillingen. Det hadde i hvert fall ikke kostet ham mye arbeid å få hans advokat, John Christian Elden, i tale. Dette er en klar svakhet ved boken.

For øvrig representerer boken viktig dokumentasjon av den rettsskandalen som rammet Birgitte Tengs 17 år gamle fetter. Den vel dokumenterte fremstillingen av politiets strategiske feilgrep og tvilsomme avhørsmetoder er rystende lesning. Heller ikke advokater og dommere kan vente seg en plass i rettsstatens «Hall of Fame», etter beskrivelsene i boken å dømme. En av de mest omtalte politifolkene har ikke hatt mulighet til å forsvare seg mot beskrivelsen av hans opptreden.

Det er viktig at samfunnet ikke gir opp disse sakene. Her kan media spille en viktig rolle. Undersøkende journalistikk kan i dag spille på et teknologisk register som gjør det mulig å formidle informasjon i tekst, lyd og bilde på helt nye måter. I USA har vi sett eksempler på hvordan kalde spor er varmet opp gjennom føljetonger av dokumentarprogrammer. Kanskje vil vi få se de uoppklarte Vestlands-drapene på en slik måte også.

«Drittsekker» for demokrati

DAGENS HELT: Siri Gedde-Dahl er journalist i Kapital, har tidligere lang erfaring fra Aftenposten og er leder for Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Foto:BJØRM ÅGE MOSSIN

DAGENS HELT: Siri Gedde-Dahl er journalist i Kapital, har tidligere lang erfaring fra Aftenposten og er leder for Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg. Foto:BJØRM ÅGE MOSSIN

De er «drittsekkene» i pressen som fører an i krigen mot «vriompeisene» i offentlig forvaltning. Journalist Siri Gedde-Dahl (Kapital) og Vegard Venli (Kommunal Rapport) kjemper utrettelig for økt dokumentinnsyn og åpenhet om beslutnings-prosessene i kommuner, fylker og i stats-administrasjonen.

Gedde-Dahl er leder for Pressens Offentlighetsutvalg, som utøver et vedvarende press mot forvaltningsorganer som ikke innretter seg etter intensjonene med «Offentleglova». I forrige uke slo hun i bordet med en rapport som dokumenterer 13 kritikkverdige innsynssaker.

Dagens Helt II: Journalist Vegard Venli i Kommunal Rapport. Foto: NTB/Scanpix

Dagens Helt II: Journalist Vegard Venli i Kommunal Rapport. Foto: NTB/Scanpix

En av dem gjelder retten til innsyn i Skatteetatens aksjonærregister. Etter mer enn to års innsats lykkes det Vegard Venli å nedkjempe toppbyråkratenes innbitte motstand mot å la media kontrollere mulige dobbeltroller hos våre folkevalgte og medarbeidere i offentlig forvaltning. Et journalistisk kunststykke av et arbeid! Landets redaktører ble den første yrkesgruppen som ble gransket for mulige habilitetskonflikter.

Jeg kan levende forestille meg hvordan offentlige saksbehandlere og politikere banner og sverter over brysomme journalister som griper forstyrrende inn i deres arbeidshverdag med sine omfattende krav om ekspeditt innsyn. Men journalister som Gedde-Dahl og Venli bør være folkets helter. Uten deres innsats ville vi ikke ha et velfungerende demokrati, skal vi tro jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.

Som en av landets fremste eksperter på forvaltningsrett har professoren ved Universitetet i Bergen valgt tydelig side i innsynskampen. Også Sivilombudsmannen stiller stadig oftere kritiske spørsmål til offentlige forvaltningsorganer når det gjelder praktiseringen av offentlighetsprinsipper. Det skjer som en konsekvens av at journalister oftere sender inn klager på avslag om innsyn og trenering av innsynsbegjæringer.

Rapporten fra Pressens Offentlighetsutvalg ble fremlagt under Sivilombudsmannens seminar om innsyn og offentlighet sist onsdag. Mange av sakene dreier seg om det siste årets mest omtalte avsløringer: Asylbarn-saken og historien om Forsvarets skandaløse salg av skip til krigsherrer i Vest-Afrika. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet må sies å være ledende i treneringsteknikker når det gjelder krav om offentlig innsyn.

Det er også mange grelle eksempler fra kommunal forvaltning:

Stavanger kommune opererte med hemmelige sakskart og møter i formannskapet helt til dette ble avslørt av Aftenbladets journalister. Møtene ble brukt til å vedta hemmelige forlik og utbetalinger til ofre for kommunal vanskjøtsel. Hensikten var åpenbart å unngå at flere ofre skulle gjøre samme krav gjeldende.

Kristiansand kommune fjernet like godt hele sin digitalt søkbare postjournal, inntil journalister i Fædrelandsvennen slo alarm og opprettet en «privat» søkbar dokumentjournal for publikums innsyn.

Noen kommuner og fylkeskommuner har innført parlamentarisk styring, med f. eks. byråd som utøvende organ. Her hjemler dagens lov en utvidet adgang til å lukke beslutningsprosesser uten nærmere begrunnelse. Under en høring i Stortinget i forrige uke ba både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening om at denne adgangen oppheves.

Flere av pressens klagesaker handler om innsyn i tilsynsrapporter fra sykehjem og psykiatriske institusjoner i kommunene. Dette er selvsagt både viktig og komplisert, men det er også et problem at hensynet til offentlighet praktiseres helt ulikt fra fylke til fylke. Flertallet i Oslo bystyre sørget for straffeforfølgelse av Bjørnar Moxnes fra partiet Rødt, fordi han offentliggjorde konklusjonene i tilsynsrapporter. Heldigvis ble han frifunnet og dommen ble i forrige uke rettskraftig. Hvor juristen og ytringsfrihetsforkjemperen Fabian Stang var da han tok initiativ til politianmeldelsen, kan man bare undre seg over.

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger benyttet likevel sitt åpenhetsseminar til å trekke fram at det også finnes gode grunner til å unnta saker fra offentlighet, som f. eks. hensynet til personvernet og en forsvarlig saksbehandling.

Samtidig er dette hensyn som forvaltningsorganer, politi og helsevesen skyver foran seg for å unngå uønsket oppmerksomhet. Ulike treneringsteknikker som hensyn til saksmengde, ferie- og sykdomsfravær benyttes også i stor utstrekning, noe som blir jevnlig påtalt både av Sivilombudsmannen og Pressens Offentlighetsutvalg.

Journalistikk er demokratisk ferskvare. Offentlige hensyn kan ikke vike i måneder i påvente av klageinstansenes omhyggelige og sendrektige saksbehandling. Vi trenger et jourhavende organ, gjerne underlagt Sivilombudsmannen, som kan rykke ut og gi forvaltningsorganer hurtige råd om offentlighet på løpende bånd.