Journalistikk fra krinkelkroker

I OMSTILLING. Administrerende direktør Siv Tveitnes og sjefredaktør Øyulf Hjertenes orienterer de ansatte om organisasjonsendringer i Bergens Tidende. Foto: BT

I OMSTILLING. Administrerende direktør Siv Tveitnes og sjefredaktør Øyulf Hjertenes orienterer de ansatte om organisasjonsendringer i Bergens Tidende. Foto: BT

BERGEN – Det er min siste arbeidsdag i Schibsted-konsernet. Styremøter i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. To stolte og tradisjonsrike regionaviser som sliter i motbakke, midt i den digitale transformasjonen. Det føles uendelig trist at den siste arbeidsdagen går med til å behandle spørsmål om oppsigelse av journalister og sentralisering av kommersiell virksomhet.

Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har spilt en svært viktig rolle i Medie-Norge, som to journalistiske fyrtårn på vestlandskysten. Et korrektiv til hovedstadspressens tidvis navlebeskuende innhold. Stemmer fra et annerledes utsiktspunkt.

Begge mediehus har representert en drivende kraft i undersøkende og kritisk journalistikk de siste årene. Om halvannet år skal mediehuset med adresse Krinkelkroken i Bergen flytte til det nye Media City Bergen, sammen med NRK, TV2 og Bergensavisen bl.a. Der kan det bli godt om plassen.

Bergens Tidendes redaksjon er redusert med om lag 100 stillinger i løpet av ti år. I en by hvor det knapt finnes grenser for hvilke offentlige skandaler som kan oppstå. Spørsmålet blir nå om det finnes en grense for hva slags ressurser som må til for at media kan sies å ivareta selve samfunnsoppdraget.

I morgen trer heldigvis de digitale nyhetsmedienes nye nullmomsregime i kraft. Det er vel og bra. Politikerne har nå kastet seg over oppgaven med å sikre NRK og TV2 gode rammevilkår som allmennkringkastere. NRK-lisensen skal kanskje avløses av en medieskatt. TV2s virksomhet i Bergen skal sikres.

Det er ganske forstemmende at ingen politikere er opptatt av å effektivisere allmennkringkasterne. De skal åpenbart kunne fortsette å pøse penger ut på kostbare reality-produksjoner og dyre sportsrettigheter.

Ved NRKs lisenskontor i Mo i Rana frykter man at en fremtidig medieskatt vil rasere arbeidsplasser. Jeg fikk for min del kaffen i halsen da jeg i forrige uke leste at det er 101 ansatte ved NRKs kontor for lisensinnkreving. Det er langt flere enn det blir rom for i Bergens Tidendes fremtidige redaksjon..

I forrige uke ble vi også vitne til at journalister og redaktører i Amedia trakk et lettelsens sukk da Sparebankstiftelsen kjøpte ut Telenor, LO og Fritt Ord som eiere. Det skal bli deilig å få en eier uten strenge krav til avkastning, mente nok mange. Jeg er redd pipen snart vil få en annen lyd. Behovene for omstilling og bemanningsreduksjon de neste fem årene vil nok være like tydelige i Amedia som andre steder.

De ansatte i norske private mediehus sitter i samme båt. Utfordret av globale giganter som Google og Facebook, og et politikerbeskyttet NRK.

– Publishing is over, skriver Emily Bell – direktør ved Columbia-universitetets senter for digital journalistikk. Forretningsmodellen med innpakking og distribusjon av innhold er snart død. Store aktører vil eie et sammensatt nett av ledninger for distribusjon av innhold og inntektsstrømmer fra annonsesalg.

Dermed kan vi i fremtiden bli henvist til å drive journalistikk fra krinkelkroker. Bokstavelig talt. Små nisjer med trange kår. Hvis vi ikke gjør noe drastisk.

I dette lys må vi se utspillet fra Schibsteds styreleder, Ole Jacob Sunde, da han i forrige uke tok til orde for en større grad av samordning av norske mediers innsats for sin uavhengighet av globale giganter som verken produserer innhold eller betaler skatt. Mer samarbeid på tvers er nødvendig både når det gjelder distribusjon av redaksjonelt innhold og inntekter fra brukere og annonsører.

Dette handler ikke om å etablere en front mot aktører som Facebook og Google, som er svært populære tjenester i befolkningen. Våre nasjonale, regionale og ikke minst lokale mediehus må finne fram til en fornuftig sameksistens med delingsmediene.

Ole Jacob Sunde leder også en stiftelse som er Schibsted-konsernets dominerende eier, Stiftelsen Tinius. Denne stiftelsens formål er å sikre medienes redaksjonelle uavhengighet og kvalitetsjournalistikken. Diskusjonen om medienes evne til å løse sitt samfunnsoppdrag hører også hjemme her.

Når jeg i dag legger ned min penn i VGs spalter, vil jeg avslutningsvis poengtere tre viktige hensyn: Folk må ha tiltro til mediehusene som uavhengige kilder til informasjon. Redaksjonene må opprettholde høy presseetisk standard. Evnen til å avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet må beholdes.

Takk for oppmerksomheten!

Den Uavhengige RIP

THE END: Britiske The Independent publiserer sin siste papirutgave 26. mars. Heretter blir det bare digitale nyheter. Foto:DAN KITWOOD/ GETTY IMAGES

THE END: Britiske The Independent publiserer sin siste papirutgave 26. mars. Heretter blir det bare digitale nyheter. Foto:DAN KITWOOD/ GETTY IMAGES

Det hviler tung symbolikk over nedleggelsen av den britiske papiravisen The Independent. En av de yngste britiske riksaviser går i graven bare 30 år gammel. Den Uavhengige ble digitaliseringens første offer, og vil heretter bare komme ut som nettavis.

The Independent kom som et friskt pust i 1986, født av entusiastiske utbrytere fra konservative The Daily Telegraph. Uavhengig, kritisk og undersøkende journalistikk var idealene. Det ble skrevet suksesshistorie – etter bare tre år var opplaget 420 000 eksemplarer.

Alan KurdiThe Independent ble den første fullformatavisen som gikk over til tabloidformat, og ble siden kjent for sine ikoniske førstesider. Førstesiden med bildet av tre år gamle Aylan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia, var en av de siste som vakte stor oppmerksomhet og debatt. Jeg venter spent på den aller siste førstesiden som skal publiseres 26. mars.

Den russiske eieren, Alexander Lebedev, vil drive The Independent videre som en ren nettavis med lave kostnader og 75 medarbeidere. På høyden hadde The Independent 200 dyktige journalister.

Det er kanskje ikke spesielt oppsiktsvekkende at en avis hvis opplag nå er sunket til ca. 50 000 eksemplarer, velger å legge ned sin papirutgave. Totalt har opplaget til britiske papiraviser falt med 36 prosent de siste seks årene. Siden 2005 har 200 lokalaviser gitt opp kampen i et sterkt fallende annonsemarked.

Fremtiden som nettavis vil nok også bli høyst usikker. Britiske nettsteder for generelle nyheter, sliter med å bli lønnsomme, ettersom leserne finner gratis innhold hos lisensfinansierte BBC.

Markedet er likevel ikke uten optimisme. Samtidig med nyheten om at The Independent stenger, kom meldingen om at avisgruppen Trinity Mirror, skal lansere en helt ny løssalgsavis i papir på selveste skuddårsdagen, 29. februar. «New Day» skal inneholde nasjonale nyheter og stoff om livsstil og underholdning, spesielt rettet mot kvinnelige lesere.

Selv om markedet i Storbritannia er stort, vil det overraske mange bransjefolk om et slikt prosjekt lykkes. Det er få som tror på en ny dag for papiraviser, andre steder enn i nisjene. Avisnavnet er for øvrig kjent i Skandinavia fra aviser med tilknytning til kommunister og nasjonalsosialister.

I forrige uke presenterte både Schibsted-konsernet og Polaris Media sine resultater fra det turbulente fjoråret, som var preget av betydelige inntektsfall i mediehusene vesentlig som følge av et sviktende annonsemarked. For abonnementsavisene er opplagsinntektene forholdsvis stabile på grunn av prisøkning og salg av digitale tilganger. For VGs papirutgave falt opplaget i fjerde kvartal med 18 prosent til 112 000 eksemplarer på hverdager. VGs pluss-utgave har nå 76 000 digitale abonnenter og nærmer seg papirutgaven i ekspressfart.

Mediebedriftenes Landsforening skal presentere de samlede medietallene for 2015 om et par uker, og selv om statistikken nå vil vise mediehusenes samlede utbredelse, kan vi vente nye spekulasjoner om papiravisens død.

Schibsteds konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, tror papiraviser vil leve i minst ti år til. I Danmark tror medieledere på 15 – 20 års forlenget levetid. Hvilke aviser som vil overleve er et annet spørsmål.

Det viktige er nå at mediehusene klarer å bevare sin uavhengighet og presseetiske standard i den digitale transformasjonen. Alt for mange medieledere later til å tro at de selv kan definere sin uavhengige rolle. Men dette er det faktisk opp til brukerne å avgjøre.

Selv om nesten alle anerkjenner at journalistikken er viktig for demokrati og samfunn, begynner publikums tillit til mediene å bli tynnslitt. Som vanlig aller mest for løssalgsaviser, men også for journalistikk i sin alminnelighet. I en fersk svensk undersøkelse mener 60 prosent av de spurte at media vinkler nyheter for å skape et bilde av samfunnet som de selv foretrekker. 73 prosent tror også at media bevisst vinkler innhold for å få klikk på sine nettsteder.

For et par uker siden vakte det stor debatt da svenske Aftonbladet gjorde sponset, betalt innhold til sitt hovedoppslag på papirutgavens førsteside. Redaktøren sa at hun sto 100 prosent inne for innholdet i artikkelen om personlig økonomi. Det spiller tydeligvis ingen rolle hva folk tror.

Mer enn tusen ord

ÅRETS BILDE 2014: Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet sitt. Foto: KYRRE LIEN

ÅRETS BILDE 2014: Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet sitt. Foto: KYRRE LIEN

En gang het det et godt pressebilde kunne fortelle mer enn tusen ord. Nå hører vi at en rørlegger like gjerne kan ta bildet som dokumenterer en viktig nyhetshendelse. Som journalist og redaktør er jeg dypt bekymret over nedprioriteringen av pressefotografenes arbeid i all verdens medier.

Hvorfor er jeg det? Alle kan jo ta bilder med mobilen og det er langt flere rørleggere enn pressefotografer? Så sjansen for å komme tidlig til et åsted er høyere? Dokumentasjonen blir da ferskere og informasjonen kommer raskere ut til publikum?

Jo, det er rett nok. Men kvalitetsjournalistikk handler også om visuell kommunikasjon. Bildet er den viktigste driveren for trafikk i digitale medier. Det profesjonelle reportasjebildet har en egen verdi i formidlingen av kunnskap og informasjon. Dette undervurderes av dagens medier, som kvitter seg med sine ansatte fotografer.

I stedet etterspørres i stigende grad bilder som forteller det samme som teksten allerede har fortalt, pyntede portretter som får kildene til å ta seg bedre ut enn de gjør i virkeligheten, studiobilder uten forstyrrende elementer, journalistbilder av velvoksen mann som uttaler seg.

Analysesjef Kristina Nilsen i medieovervåkningsbyrået Retriever påpekte overfor Medier24 at bruken av bedriftenes «pressebilder» nå er blitt en egen sjanger i dagspressen. For egen del vil jeg tilføye at bildebyråene lever godt på salg av halvnakne modeller som skal illustrere alt fra sex og samliv til ryggplager og allergier i nettavisene. Det handler mer om illustrasjon og blikkfang enn historiefortelling.

I forrige århundre var kåringen av «Årets Bilde» og «Snill gutt» i regi av Pressefotografenes Klubb (PK) en nyhetsbegivenhet av betydning. Slik er det ikke lenger. I følge fjorårsvinneren, Kyrre Lien, var 62 prosent av de premierte bildene tatt av frilansere. Mange av bildene var egne prosjekter uten tilknytning til en redaksjon.

– Vi risikerer å ende opp som kildebildefotograferende privatsjåfører, skriver Lien i en kronikk på nettstedet Medier24. Han oppfordrer gjenlevende pressefotografer til selv å ta ansvar for en mer fotojournalistisk tilnærming i sin produksjon.

11. mars er det duket for nok en kåring av «Årets Bilde». 3500 stillbilder og 150 videoproduksjoner er sendt inn til juryen. Ca. 40 arbeider er nominert til «Årets Bilde», og i følge nettstedet Journalisten har en fjerdedel av dem tilknytning til VG. Det er neppe tilfeldig. Fotojournalistikk har i over 50 år vært en grunnleggende faktor i mediehusets suksesshistorie.

Formater er ikke uten betydning for et mediums utvikling og popularitet. Da VG introduserte tabloidformatet i 1963 fikk bildet en mer sentral plassering. Allerede i første utgave strakk et eneste bilde seg fra sistesiden til første side. Som avismaker i senere år lærte jeg om bildeformatets betydning gjennom standardverket «Pictures on a Page» av den legendariske britiske redaktøren Harold Evans. Dagens nettaviser er for preget av monoton og kjedelig billedbruk. Det er på tide å finne opp et nytt og revolusjonerende format for visuell kommunikasjon.

Selvsagt spiller levende bilder – video – en stadig viktigere rolle i digitale medier. Fotografene må derfor beherske multimediaproduksjon. Dette er svært krevende når formatet varierer fra en avisside til mobilskjermen. Mobilen er blitt vårt viktigste medium for nyheter.

I Sverige var løssalgsavisen Expressen gjennom mange år et skandinavisk mønsterbruk for fotojournalistikk. Avisen hadde 25 usedvanlig dyktige pressefotografer fast ansatt. Nå er det ingen fotografer tilbake i Expressen. I Bonnier-konsernets andre storavis, Dagens Nyheter, er fotoavdelingen halvert.

Svenska Fotografers Forbund (SFF) har utgitt en god rapport som beskriver utviklingen i bekymrede ordelag: Bilder konsumeres mer enn noensinne i den digitale informasjonsflyten, men fotografer og opphavsrettshavere til bildene får lavere og lavere status. Den klassiske bildejournalistikken er på tilbaketog. Det er lav bevissthet for hva et bilde er og hva bildet betyr. Markedsføringsbyråer tar over som oppdragsgivere og endrer fotografenes vilkår.

– Fotografiet skal ikke bare billedlegge det skrevne ord, men være en katalysator som løfter fram hele journalistikken, sier Dagens Nyheters prisbelønte fotograf Paul Hansen i rapporten. I mange år var han også en svært synlig bidragsyter i VGs spalter.

Det digitale markedet krever flere og fremfor alt bedre bilder. Gjerne levende bilder. Men å kvitte seg med alt profesjonelt skaperverk kan fort bli som et selvskudd mot egne føtter.

La det svinge, Linda!

SWING IT MINISTER`N: Linda Hofstad Helleland bør sende ut noen signaler om hvordan hun mener at det nye momsregimet skal sikre mediemangfold i Norge.  Foto: HARALD HENDEN

SWING IT MINISTER`N: Linda Hofstad Helleland bør sende ut noen signaler om hvordan hun mener at det nye momsregimet skal sikre mediemangfold i Norge.
Foto: HARALD HENDEN

Vår nye kulturminister Linda Hofstad Helleland kunne innkassere en stor seier i pressens øyne allerede før hun var blitt varm i trøya: Som første nasjon i Europa kan Norge fra 1. mars innføre momsfritak for digitale nyhetstjenester.

– Jeg er stolt, sa Linda på det hun kalte «en stor dag for norske medier og mediebrukere». Reformen skal rede grunnen for mer innovasjon og styrke forretningsmodellene i norsk mediebransje.

Men det er noen store skår i gleden. Fritaket skal ikke gjelde fagpressen, som i stigende grad bidrar til vårt store nyhetsbilde. Og det skal ikke gjelde salg av enkeltartikler, som kan utvikle seg til å bli en mønstergyldig affære i vårt fremtidige konsum av samfunnsnyttig informasjon og nyheter. Dessuten kan regelverket komme til å begrense mediehusenes mulighet for å dele opp innholdet i spiselige porsjoner som er tilpasset din smak.

Det er nå opp til byråkratene i Skattedirektoratet å utforme forslag til detaljert regelverk for momsfritaket. Regelverket må være innenfor rammen av Regjeringens notifikasjon og ESAs godkjennelse, hvor utgangspunktet er at fritaket omfatter «tjenester som inneholder en bred dekning av nyhets- og aktualitetsstoff som er rettet mot allmenheten».

Her vil man selvsagt stå overfor et ikke ubetydelig avgrensningsproblem. Det er nå viktig at avgrensningen ikke struper mediemangfoldet som reformen søker å bevare, enn si videreutvikle.

For det norske mediemangfoldet, som er grunnleggende for vårt velfungerende demokrati, består egentlig av mange små biter – alt fra bøker, ukeblader, fagpresse, blogger, dagspresse, små lokalaviser, radio- og tv-kanaler, allmennkringkastere. Alt dette bidrar til at vi har en åpen og opplyst offentlig samtale, slik Grunnloven forutsetter at myndighetene tilrettelegger. Alt dette bidrar til at vi kan bevare vårt språk og kulturelle identitet. Å avgrense noe av dette er i seg selv et demokratisk problem, hvis man ser det fra et prinsipielt ståsted.

Likevel er det altså dette Skattedirektoratet nå skal gjøre. Direktoratets høringsnotat er møtt med unisone advarsler fra en samstemt mediebransje, som frykter at reglene vil bremse fremtidsrettede utviklingstiltak. Det kan se ut som om direktoratet har tatt utgangspunkt i fortidens mediebilde på papir, i stedet for å forutse fremtidig utvikling av nyhetsmediene.

For noen av våre bredeste nyhetstjenester vil det være slik at generelle nyheter er gratis, men at man søker å finansiere samfunnsnyttig journalistikk gjennom betaling for brukertilpassede produkter på spesifikke områder. Ved å abonnere på en nyhetstjeneste om sport bidrar du til å finansiere arbeidet med allmenne nyheter, for eksempel. Slik kan det være med flere nisjer som leveres av en merkevare som i all hovedsak betjener et bredt publikum. Det er grunn til å tro at mye av fremtidens produktutvikling vil finne sted på denne måten.

Det samme gjelder systemer og plattformer for mikrobetaling av enkeltartikler. Det blir stadig flere av oss som bygger vår deltagelse i samfunnslivet på et mangfold av kilder. Heldigvis. Før var vårt nyhetsbilde preget av lokalavisen, kanskje en riksavis og av NRK. Nå oppsøker folk i stigende grad nisjene eller andre medier med utgangspunkt i anbefalinger i sosiale medier. I andre land ser vi at det bygges egne plattformer for kjøp av enkeltsaker, og hvor du betaler med et klikk på mobilen.

For en uke siden publiserte Stavanger Aftenblad en unik reportasje over 64 sider om et barnevernsbarn i samme avis og på nettet. Det var en samfunnsviktig historie, som appellerte til lesere over hele landet. Det ville vært himmelropende feil om en leser på Senja, i motsetning til abonnenten i Randaberg, skulle betale moms for artikkelen. For et par år siden så vi likeså hvordan den avslørende Janne-saken fra Bergens Tidende ble lest – og debattert – av mer enn en million nordmenn. Så mange avislesere finnes det ikke i Bergen.

Kvalitetsjournalistikken som fører til god norsk samfunnsdebatt utvikler seg universelt. Nå må ikke Skattedirektoratet lage et regelsett som begrenser nye utviklingsmuligheter for samfunnsviktig kritisk journalistikk. Det nye nullmomsregimet gir muligheter for å utøve fornuftig skjønn og praksis bør derfor ligge nærmere de samfunnsmessige intensjoner som fritaket begrunnes ut fra.

Det er også slik at mange fagpressepublikasjoner leverer viktige premisser for samfunnsdebatten gjennom nyhetsarbeid som henvender seg til et bredt publikum. Kommunal Rapport, som eies av Kommunenes Sentralforbund, er en svært viktig og uavhengig leverandør av undersøkende journalistikk mot et ganske bredt publikum. Teknisk Ukeblad er et annet eksempel på et nettsted som leverer vesentlige bidrag til vår offentlige samtale. Derfor bør det nå sendes tydelige politiske signaler på hva som er hensikten med reformen, nemlig å være til støtte for slik journalistikk på ganske bred basis.

Du må la det svinge, Linda. La det rock and roll. Helt til Siv mister all kontroll.

Grenseløs arroganse

LYDHØRT: 65 medieledere fra de nordiske land var invitert til Facebook for å høre siste nytt og Instant Articles og andre sosiale medieplattformer. Giganten er blitt så sterk at mediehusene må la seg innlosjere. Foto: OLA STENBERG, VG

LYDHØRT: 65 medieledere fra de nordiske land var invitert til Facebook for å høre siste nytt og Instant Articles og andre sosiale medieplattformer. Giganten er blitt så sterk at mediehusene må la seg innlosjere. Foto: OLA STENBERG, VG

Den siste ukens reise gjennom medielandskapet ga oss en opplevelse av grenseløs, ja nærmest sømløs arroganse. Google og Facebook leverte en forestilling som levner liten tvil: Her i gården gjør vi som vi vil. Enter blir dere med oss, eller så vil fortapelsen sluke dere.

Mediehusene står i sjakk.

Første trekk sto Googles Norge-sjef Jan Grønbech for da han entret scenen på Mediemangfold-utvalgets første innspillmøte:

– Den største trusselen mot mediemangfoldet er at det finnes et utvalg som tror det vil ha noen som helst påvirkning på mediemangfoldet, sa Grønbech belærende, og viste til at dagens 16-åringer aldri kommer til å ta i en fjernkontroll, ei heller lese en papiravis. Så forlot han innspillmøtet uten videre deltagelse i diskusjonen. Jeg har knapt noensinne vært vitne til så makeløs arroganse.

Hans kollega i Facebook Norge, Rune Paulseth, ville ikke ofre tid på det regjeringsoppnevnte utvalget i det hele tatt. I følge Dagens Næringsliv fordi man bare var invitert som «observatør». Alle som var til stede kunne imidlertid komme med innspill i møtet.

Neste trekk var også i regi av Facebook. 65 medieledere fra nordiske land måtte reise til London for å høre om SoMe-gigantens nyeste publiseringsplattformer. Her fikk de vite at Facebook Instant Articles vil være tilgjengelig for norske mediehus før sommeren. Aller-gruppen (Dagbladet) har allerede inngått avtale og vil så smått starte publiseringen av artikler i disse dager.

Avtalene fungerer slik at Facebook kan selge annonser på mediehusenes artikler. Mediehusene får overført 70 prosent av inntektene fra salget. Mediehusene beholder 100 prosent av eget salg på disse sidene.

Google og Facebook har allerede tatt en stor jafs av mediehusenes annonseomsetning, og inntektene fra det norske markedet forventes å bli oppunder fire milliarder kroner dette året. Med Instant Articles vil norske mediehus kunne få en andel i veksten, men må samtidig trolig gi fra seg noe av retten til å bestemme hva som skal publiseres. Det er ikke alt Facebook vil se på sine sider. Situasjonen minner meg om en butikkeier på Hedemarken som ikke ville selge VG fordi han mislikte dagens hovedoppslag. Eller avisbudet som nektet å levere Aftenposten med tilsvarende begrunnelse.

Mediehusene har likevel neppe noe annet valg enn å bli med på ferden. Brukerne vil kunne nyte et medium på mobilen som går ti ganger raskere enn nå.

Facebook offentliggjorde før helgen fantastiske resultater for siste del av fjoråret. Inntektene økte med 44 prosent i løpet av 2015 til svimlende 18 milliarder dollar. Resultatet ble på mer enn seks milliarder. Facebook har nå over en milliard daglige brukere. I siste kvartal kom 80 prosent av annonseinntektene via mobil. I dag vil Google offentliggjøre sine tall. De blir neppe dårlige, de heller.

Spillet handler om definisjonsmakt og distribusjonsmakt på internett. Her i Norge er 79 prosent av den voksne befolkningen brukere av Facebook, 2,6 millioner av oss daglige brukere, i følge ferske tall fra Ipsos.

Google og Facebook tjener store penger på innhold i sosiale medier, men de investerer ikke i innhold. Og så betaler de heller ikke nevneverdig i skatt tilbake til samfunnet.

Norske medieledere kunne i forrige uke feire ESAs godkjennelse av null moms på digitale nyhetstjenester. Men champagneglassene var ikke blitt tomme, før det kom et skår i gleden. Fritaket gjelder ikke for nyheter solgt i løs vekt, bare abonnement. Mye av fremtidens nyhetsformidling kommer til å være stykkbasert og distribuert via sosiale medier.

Den neste kampen for mediehusene blir nå å få de globale gigantene inn i samme skatteregime. Optimismen steg i forrige uke da det ble kjent at Google og den britiske regjeringen hadde inngått avtale om betaling av 130 millioner pund i skatt for siste tiår. Men ifølge The Guardian gir det en samlet skatteprosent på bare 2,77 prosent siste tiår. Forliket innebærer at Google slipper unna en samlet skatteregning på 1,6 milliarder pund.

Samtidig pågår det en bred debatt i mange europeiske land om allmennkringkasteroppdraget – «public service». NRK deltok på forrige ukes Facebook-samling i London og vil nok ønske å distribuere sitt innhold via Instant Articles og på andre plattformer. Det vil kunne forsterke en allerede konkurransevridende effekt av statlig finansiering.

«Public service» trenger åpenbart en ny definisjon i fremtidens medielandskap. Eller er det rett og slett bare Facebook og Google?