NRK-Thor på sporet

ROM FOR TO? Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og TV2-sjef Olav T. Sandnes var med å legge ned grunnsteinen for det nye Media City i Bergen. Det er et åpent spørsmål om bygningen vil huse begge allmennkringkasterne om ti år. Foto:  MARIT HOMMEDAL NTB/Scanpix

ROM FOR TO? Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og TV2-sjef Olav T. Sandnes var med å legge ned grunnsteinen for det nye Media City i Bergen. Det er et åpent spørsmål om bygningen vil huse begge allmennkringkasterne om ti år. Foto: MARIT HOMMEDAL NTB/Scanpix

NRK-ledelsen er i ferd med å innta en langt mer ydmyk holdning i forhold til sin dominerende posisjon i det norske medielandskapet som Statens mediepolitikk har skapt grunnlaget for. Nå gjelder det å redde sitt eget skinn gjennom å bidra mer aktivt til å sikre mangfoldet i Medie-Norge.

Våre politikere er i ferd med å meisle ut en mer offensiv mediepolitikk, som parkerer Stoltenberg-regimets dogmatiske innstilling til kulturpolitiske behov i en ny tid. Kulturminister Thorhild Widvey har tatt rollen som lokfører på toget som skal føre oss inn i en ny heldigital medietid, men hun får god hjelp av både Arbeiderpartiet og Venstre.

For en drøy uke siden presenterte Arbeiderpartiets mediepolitiske utvalg sine råd til partiet, under symbolske omstendigheter i råbygget til Bergens nye Media City, hvor både NRK, TV2, grafikkselskapet Vizrt, Bergens Tidende, BergensAvisen skal flytte inn sammen med deler av Universitetet i Bergen. Utvalget leverte nye og langt mer moderne tanker enn AP hittil har stått for, og lederen, stortingsrepresentant Arild Grande, er i ferd med å innta rollen som en av Stortingets mer markante mediepolitikere.

Sist torsdag ble det også holdt høring i Stortingets Familie- og kulturkomite om Regjeringens stortingsmelding om NRKs rammevilkår og mediemangfoldet i Norge. På løpende bånd leverte alle slags berørte organisasjoner sine ti minutters partsinnlegg, som for det meste besto av velkjente synspunkter. Det var ikke tid til å svare på spørsmål eller diskusjon, egentlig en litt meningsløs forestilling.

Bortsett fra TV2-sjef Olav T. Sandnes som benyttet anledningen til å sette ned foten: Hvis ikke politikerne bedrer rammevilkårene for kanalen (momsfritak og kompensasjoner for drift fra Bergen etc.) vil det kunne bety slutten for kommersiell allmennkringkasting i Norge. Et farvel til nyheter og andre samfunnsnyttige formål.

TV2-sjefen lot den blodferske dekningen av terroranslagene i Paris illustrere sitt ultimatum. NRK har fått kraftig kritikk for at kanalen lot seg slå ned i støvlene av TV2 i de første dramatiske timene. Men jeg stiller meg ikke uten videre opp i hylekoret av kritikere, for vi fikk i grunnen servert de substansielle og verifiserte informasjoner etter hvert som de var gryteferdige. Jeg er lei krigen mellom kanalene ved slike dramatiske hendelser som time etter time går ut på å ha en hær av standup’ere stående i anonyme bakgater og rapportere om ingenting utover de rene spekulasjoner.

Jeg har nylig lest den nederlandske utredningen om medielandskapet i år 2025. Her skisseres fire ulike fremtidsscenarier, og felles for dem er at de ikke rommer plass for særlig mer enn én allmennkringkaster. Og det er en allmennkringkaster som ikke har plass til sport og underholdning. I 2025 har ikke allmennkringkasteren finansiering til annet enn nyheter, dokumentar og kultur.

Også i Norge kommer finansieringen av NRK til å bli det store mediepolitiske spørsmålet. NRK-lisensens fremtid skal vurderes av et eget utredningsutvalg. Arbeiderpartiets medieutvalg foreslår at NRKs rammevilkår skal settes mer langsiktig for fire år av gangen, på grunnlag av en egen melding til Stortinget. Jeg synes det er et godt forslag, som også vil gjøre tilværelsen mer forutsigbar for kringkastingssjefen. Når det gjelder NRK-lisensen er det vanskelig å se for seg en ordning som ikke omfatter alle brukere uavhengig av plattformer.

Det ser også ut til å gå mot politisk oppslutning om mindre detaljregulering av NRK gjennom plakat og vedtekter. Regjeringen vil barbere NRK-plakaten ned fra 36 til 12 punkter. Forslaget om å pålegge NRK et større ansvar for mediemangfoldet, gjennom aktivt å vurdere konsekvenser for kommersielle aktører, ser også ut til å bli godt mottatt. Thor Gjermund Eriksen har politisk gehør nok til å oppfatte alt dette. Det er neppe tilfeldig at NRK inviterer hele mediebransjen til mangfoldseminar i Store Studio på Marienlyst kommende onsdag.

Parallelt foregår debatten om BBCs rammevilkår i Storbritannia, og det kan være interessant å se NRKs utfordringer i lys av denne. Onsdag i forrige uke presenterte BBC kostnadskutt på nesten 2 milliarder kroner for å dekke inn tapte inntekter som følge av smutthull i ordningen med kringkastingslisens. Tapet fremkommer som følge av at stadig flere briter ser BBCs programmer enkeltvis på mobiler og nettbrett og selskapets nye internettplayer. Til våren må BBC presentere kutt på ytterligere 7, 2 milliarder kroner for årene frem til 2022.

De umiddelbare effektiviseringskravene er knalltøffe. 1000 stillinger forsvinner, særlig støttefunksjoner og mellomledere. Nesten 500 millioner kroner skal spares inn på sportsrettigheter. Satsingen på kvalitetsdrama, som f. eks. Downton Abbey opprettholdes, mens det blir mindre penger til komedieserier og underholdningsshow som The Voice. Det er verdt å merke seg at BBC Online må kutte over 150 millioner allerede neste år.

Denne utviklingen vil heller ikke unngå  norske politikeres – og kringkastingssjefens – oppmerksomhet.

Veileder i grenseland

LOS I GRENSELAND: Harald Stanghelle (t.v.) leder Norsk Redaktørforening. Nå vil han veilede sin egen direktørredaktør Espen Egil Hansen i presseetikkens grenseland. Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

LOS I GRENSELAND: Harald Stanghelle (t.v.) leder Norsk Redaktørforening. Nå vil han veilede sin egen direktørredaktør Espen Egil Hansen i presseetikkens grenseland.
Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

Harald Stanghelle (59) er grenselosen som skal lede landets redaktører gjennom ulendt terreng og farlig farvann i arbeidet med å skille redaksjonelt innhold fra kommersielle budskap i media. Journalistikkens tillit og troverdighet kan drukne i Bølgen av nye former for markedsføring som nå skyller inn over medielandskapet.

Allerede 1. desember skal styret i Norsk Redaktørforening vedta en egen veileder om såkalt innholdsmarkedsføring, med råd til redaktørene om hvordan man sikrer et klart skille mellom reklame og redaksjonelt innhold. Veilederen skal også inneholde oversikt over presseetiske regler, aktuell lovgivning og PFU-saker.

Problemstillingen var også hovedtema på Norsk Redaktørforenings høstmøte for to uker siden, og som foreningens leder var Harald Stanghelle forbilledlig klar i sin åpningstale:

– Publikum er forvirret og det er ikke nødvendigvis publikums feil. Det er et redaktøransvar å rydde opp, sa Stanghelle og viste til medieforskerne Jens Barland og Ragnhild Olsens første spede studie om folkets forhold til innholdsmarkedsføring.

I følge Stanghelle er den presseetiske demningen mellom journalistikk og reklame en stor del av grunnmuren som pressens troverdighet bygger på. Den må ikke få lov til å forvitre. Utydelighet skader også annonsørene og det vil utarme journalistikken. Det vil være en varslet katastrofe for den langsiktige tilliten mellom publikum og media.

Jeg kunne ikke si meg mer enig, men det er verd å merke seg at Harald Stanghelle talte til en ganske spesiell forsamling denne dagen. Sjelden har vel innslaget av såkalte «publishere», eneledere i mediehus, vært sterkere på noe høstmøte i redaktørforeningen.

Enelederne bekler rollen både som administrerende direktør og ansvarlig redaktør i mediehuset. Avgrensningen for reklame mot journalistikk blir dermed henvist til en diskusjon mellom venstre og høyre hjernehalvdel, og hvor debetsiden ofte trekker det lengste strå.

Mange medieeiere har sett gevinsten som ligger i eneleder-modellen for mediehus, fremfor tradisjonell tautrekking mellom direktør og redaktør i slike spørsmål. Min erfaring er at denne tautrekkingen i mange tilfeller tvang markedsavdelingen til å lete fram nye og forsvarlige løsninger, som ivaretok hensynet til uavhengighet.

I dag snakker mange direktører og redaktører med begeistring om innholdsmarkedsføring. Selv om pressen har hatt tydelige annonseformater i mer enn 100 år, avskrives disse nå som noe som aldri mer vil bli etterspurt. Jeg er ikke så skråsikker på det, og merker meg at det også i reklamebransjen foregår en intens debatt om effekten av «reklamejournalistikk». Kanskje er det noen redaktører og annonsører som vil inngå en «dødspakt» gjennom publisering av utydelig reklameinnhold?

Norsk Redaktørforening vil selvfølgelig ikke kunne beslutte hvordan den frie og uavhengige redaktør skal forholde seg til hvert enkelt veivalg. Likevel bør man kunne gi noen klare råd:

• Skillet mellom redaksjonelt- og kommersielt innhold skal fremstå så tydelig at det er «åpenbart» for publikum. «Umiddelbart».
• Et tydelig skille sikres best ved at journalistikk og reklame har ulik presentasjonsform i oppbygning og typografi.
• Merking bør skje med begreper som er glassklare for publikum, som «reklame» og «annonse».
• Merking gjennom forklarende tekst eller i ledsagende sak er et tegn på at skillet er for dårlig. Fungerer på samme måte som liten skrift på baksiden av en forsikringspolise.
• Merking skal ha en iøynefallende plassering.
• Å låne ut egen merkevare for uavhengig journalistikk (f.eks. logo) til kommersielle aktører innebærer risiko for tapt troverdighet.
• Redaktører bør tenke nøye gjennom hvordan «samarbeid» med kommersielle aktører påvirker publikums tillit til fri og uavhengig journalistikk på samme eller tilgrensende område.
• Redaktører kan ikke selv avgjøre om hensynet til redaksjonens integritet eller tillit er tilstrekkelig ivaretatt. Det er det publikum som bestemmer. Redaksjonen bør derfor låne et ekstra øre til stemmer som ytrer seg om dette.
• Vær Varsom-plakatens nye regler om redaksjonell integritet må drøftes og klargjøres i hvert enkelt mediehus, som også bør ha en innarbeidet prosedyre for redigering av innhold i grenseland.

Det er bare fem måneder siden de nye reglene ble innarbeidet i Vær Varsom-plakaten. Enkelte redaktører tar allerede til orde for at disse må omarbeides, men det er nå mest hensiktsmessig at Pressens Faglige Utvalg gis anledning til å tilkjennegi tydelige vurderinger gjennom sine uttalelser.

Presentasjonene fra NRs høstmøte kan du se her.

 

I REKLAMENS MAKT: Den fri og uavhengige journalistikken er utsatt for stadig sterkere press fra markedsførerne, men kvalitetsjournalistikk trenger også finansiering fra reklame. Et voksende dilemma for landets redaktører. Avisa Nordlys vil bytte ut utydelige begreper som «sponset innhold» med  glassklare ord som «reklame» og «annonse». Her fra presentasjonen på Norsk Redaktørforenings høstmøte. Foto: TOR TORGERSEN

I REKLAMENS MAKT: Den fri og uavhengige journalistikken er utsatt for stadig sterkere press fra markedsførerne, men kvalitetsjournalistikk trenger også finansiering fra reklame. Et voksende dilemma for landets redaktører. Avisa Nordlys vil bytte ut utydelige begreper som «sponset innhold» med glassklare ord som «reklame» og «annonse». Her fra presentasjonen på Norsk Redaktørforenings høstmøte. Foto: TOR TORGERSEN

Medielandskapet i 2025

STYRER MOT FREMTIDEN: Nederlandske Blendle har en viss suksess med sin Spotify-løsning for kjøp av nyhetsartikler. CEO Marten Blankesteijn satser nå også tungt i det tyske mediemarkedet. Foto: DPA

STYRER MOT FREMTIDEN: Nederlandske Blendle har en viss suksess med sin Spotify-løsning for kjøp av nyhetsartikler. CEO Marten Blankesteijn satser nå også tungt i det tyske mediemarkedet. Foto: DPA

Jeg har vært på en spennende reise inn i fremtiden – til medielandskapet i år 2025. Det er bare ti år fram i tid, men alt ser annerledes ut enn i dag. På mange områder står vi overfor voldsom journalistisk avskoging. Både mediebildet og journalistrollen er kraftig forandret i forhold til hva vi ser i dag.

Spørsmålet er hvordan vi vil ivareta kunnskaps- og informasjonsbehov, samfunnsdebatt og demokratisk delaktighet i det heldigitaliserte framtidssamfunnet. Hvilket behov det vil være for mediebedrifter og hvilken rolle skal egentlig myndighetene spille i dette bildet?

Min reise var bare en snartur, gjennom en nederlandsk fremtidsstudie i form av fire ulike scenarier for journalistikk, medier og myndigheter – slik det kan se ut i 2025. Utredningsarbeidet har foregått i regi av Dutch Journalism Fund (DJF), et samarbeidsprosjekt mellom Staten, mediebransjen og ulike publisistiske institusjoner innen forskning og utdanning.

Et representativt utvalg av 150 fagpersoner har deltatt i prosjektet som har drøftet utviklingstrekk, trusler og muligheter i ti større konferanser. Et mylder av 700 gule post-it-lapper er destillert ned til fire mulige scenario-modeller. Tanken er at scenariene vil sette oss bedre i stand til å planlegge for fremtiden gjennom strategiprosesser og en mer målrettet mediepolitikk. Prosjektet har søkt å skille sikre trender fra de mer usikre.

Nederland har mange utviklingstrekk for media som ligner på de norske, med gradvis utfasing av papiraviser og lineær TV som de mest iøynefallende, sammen med økende arbeidsledighet blant journalister. Publikums tillit til de tradisjonelle mediene og profesjonelle journalister er også fallende. Det er vanskelig å finne nye, lønnsomme forretningsmodeller og myndighetene famler i jakten på en bærekraftig mediepolitikk.

Men det skjer en del spennende nyskaping i det nederlandske mediemiljøet, med fremveksten av Blendle – et slags Spotify for betalt journalistisk innhold av forskjellig opprinnelse. Også etableringen av den nye nettavisa De Correspondent er et spennende initiativ.

«Teknologi» og «Tillit» er nøkkelbegreper i den nederlandske medieutredningen. Fremtidens medieplattformer vil være basert på mobil teknologi og skjermer overalt. Styrt av stemmer eller bevegelser, kanskje helt intuitive. Samtidig kommer folks tillit til myndigheter, institusjoner, politikere og medier under et økende press. Hvordan vil vi dekke behovet for informasjon og deltagelse oppi alt dette?

Utredningen tar utgangpunkt i to forhold hvor det råder kritisk usikkerhet med hensyn til utviklingen: I hvilken grad vil folk omfavne teknologien – radikalt eller motstrebende? Hva vil folk stole på – egne initiativ eller det som er tilrettelagt for oss? Langs disse to aksene forsøker man å bygge opp de ulike scenariene:

• «EN HÅNDFULL EPLER» – En medieverden hvor de globale gigantene, som Facebook og Google; fortsatt regjerer økonomisk, sosialt og politisk. Alt tilbys brukerne gjennom integrerte verdikjeder. Nyheter er skreddersydd for personer. De fleste tradisjonelle mediehus er forsvunnet og et fåtall journalister arbeider i nisjene.
• «FOLKET VET BEST» – En medieverden dominert av stadig nye start-ups og kooperative initiativ. Gjør-det-selv-tankegangen er den rådende. Hva som er nyheter bestemmes ikke lenger av merkevarene innen media, men av flokker av brukere. Innflytelsen til store aktører som Apple og Facebook er betydelig redusert.
• «MANGE SMÅ ØYER» – En medieverden basert på mange autonome, små øyer hvor forsiktigheten råder. Mange små medietilbud med lokalt eller regionalt fokus. Aviser og magasiner, som preget mediebildet i 2010 er forsvunnet til fordel for mange tematiske nettfellesskap hvor både amatører og profesjonelle journalister deltar.
• «DARWINS LOV» – En medieverden hvor både myndighetenes politikk og medienes forretningsmodeller utvikles i takt. Mange tradisjonelle mediehus har greid å gjøre seg transparente og relevante igjen, og forsinker fallende brukertall. Men folk setter strenge krav til journalisters troverdighet og forholder seg ikke lojalt til merkevare.

Det er ikke godt å si hvilket scenario av disse som vil slå til, men utredningen beskriver mange felles trekk, som vi for alvor bør sette på dagsorden i norske mediehus. Selve journalistrollen vil bli kraftig forandret – som tilrettelegger av innhold, som undersøkende ressurs for avsløring og fakta-kontroll, som en personlig merkevare. Hensynet til personvern og integritet vil få sterkere betydning for inntektsstrømmene. Likeså behovet for et mer åpent kildetilfang og adgangen til effektiv deling av informasjon.

Det er mange biter i dette puslespillet. Reisen til Nederland i 2025 har overbevist meg om at dette er scenarier som også norsk mediebransje bør se nærmere på. Sist torsdag offentliggjorde den store svenske medieutredningen sin første delrapport. Her er også de nederlandske scenariene beskrevet i et eget kapitel.

Når galt går bedre

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

HAR HØY TROVERDIGHET: Pressens Faglige Utvalg (PFU) ledes av VG-journalist Alf Bjarne Johnsen. Utvalgets uttalelser legger tydelige føringer for utviklingen av medienes faglige standard i Norge, og fremstår som et forbilde internasjonalt. Foto: VIDAR RUUD, NTB/Scanpix.

I høst har både «medieofre» og pressens egne organisasjoner satt Pressens Faglige Utvalg (PFU) under lupen. Igjen er det fremsatt krav om sterkere offentlig styring, og som et mottrekk har pressen iverksatt en gjennomgang av alle sider ved selvdømmeordningen. Både saksbehandling og vedtekter i PFU skal evalueres av et eget utvalg, nedsatt av Norsk Presseforbund.

Kritikerne krever at Kulturdepartementet må komme på banen og foreslå tiltak som innebærer sterkere statlig kontroll med medienes virksomhet. Flere av kritikerne er personer som ikke har nådd helt fram med sine klagemål overfor PFU.

Blant disse er nevrokirurgen Per Kristian Eide som ikke fikk medhold i alle sine klagepunkter etter omtalen i TV2 og andre medier av et forskningsprosjekt ved Rikshospitalet i 2012. Han følte seg motarbeidet av PFU-sekretariatet som skulle behandle hans «monsterklage» på flere tusen sider. I en kronikk i Aftenposten tidligere i høst dissekerte han pressens selvdømmeordning og gikk til voldsomt angrep på generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Det er Presseforbundets styre som oppnevner medlemmene i PFU.

PFU består av fire representanter for pressen (to journalister og to redaktører) og tre representanter for den såkalte «allmennheten». Mediene har altså flertall i organet for pressens selvjustis. Det skal ha en sterkere oppdragende og korrigerende effekt å bli vurdert og dømt av sine egne, enn ved et statlig oppnevnt ombud eller tilsyn.

I motsetning til kirurgi er ikke journalistikk et fag som krever offentlig autorisasjon. Journalistikk har med ytringsfrihet å gjøre, og er en av grunnsteinene for et velfungerende demokrati. Det skulle bare mangle om ikke medisinsk forskning på pasienter får journalisters kritiske søkelys rettet mot seg.

Journalistikk er heller ikke forskning, med krav til vitenskapelig dokumentasjon før publisering. Det er med rette sagt at journalistikk er historiens kladdebok, verken mer eller mindre, og det som publiseres blir dermed viktige innspill til den offentlige samtale. Vær Varsom-plakaten, som nettopp er revidert, stiller likevel strenge krav til journalistisk metode.

Norsk presseetisk selvjustis er anerkjent som en av verdens aller beste, fordi den er helt uavhengig av offentlige myndigheter og fordi den virker. De presseetiske reglene er som regel strengere enn lovgivningen, og fordømmelse fra egne kolleger har en sterkere effekt enn domstolens. Jeg vet av erfaring at kjennelser fra PFU tillegges større vekt i utviklingen av redaksjonell kompetanse enn domstolenes juridiske vurderinger. Grunnen til dette er at kjennelser fra PFU oppleves som mer konkrete og faglig relevante.

PFU behandler ca. 300 klagesaker i året og avgir uttalelse i om lag halvparten av dem. Det er som regel flere fellende enn frifinnende uttalelser. Kritikerne viser til at svært mange klager blir avvist etter forenklet (administrativ) behandling i sekretariatet. Detter er klager som helt åpenbart ikke handler om brudd på presseetikkens regler, men de blir likevel forelagt utvalget til orientering.

I forrige uke ble ni av 19 klager avgjort med fellende dom eller kritikk i PFU. Det var nedslående å registrere nye eksempler på arvesynden i norsk presse, brudd på regelen om at den som utsettes for alvorlig kritikk, skal innvilges rett til samtidig imøtegåelse av påstandene. På tross av iherdig opplysningsarbeid fra bl.a. Norsk Redaktørforening, viser bruddstatistikken igjen en stigende tendens på dette punktet.

Etter sommeren har PFU fått stadig flere saker som handler om redaksjonell uavhengighet og troverdighet etter reklamejournalistikkens inntog i spaltene. Et flertall av pragmatiske redaktører later til å foretrekke reklame som ligner på journalistikk fremfor en redaksjon med færre journalister. Det skal bli svært krevende for PFU med VG-journalist Alf Bjarne Johnsen og NRKs nyutnevnte nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord i spissen, å trekke opp grensene i forhold til Vær Varsom-plakatens helt nye bestemmelse på dette området.

I dag møtes over 100 av landets redaktører til sitt tradisjonelle høstmøte i Oslo. Her vil det også bli fremlagt en fersk undersøkelse av norske redaktørers holdninger til PFU. Resultatet vil neppe svekke utvalgets autoritet.

Kritikernes viktigste anliggende nå, ser ut til å være behovet for å endre valgprosedyren når det gjelder allmennhetens representasjon i PFU. Det vises til at i Sverige og Danmark skjer utnevnelsen av organer som er uavhengige av pressen. Selv om den svenske og danske selvdømmeordning fungerer dårligere enn den norske, kan det godt hende at et slikt krav bør imøtekommes. Sett med pressens øyne kan resultatet neppe bli dårligere ved at et uavhengig, ikke-statlig organ innstiller kandidater fra allmennheten. Utvalget bør likevel fortsatt oppnevnes av Norsk Presseforbunds styre.