Journalistikk i kalde spor

AVSLØRENDE BOK: I boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» avslører forfatteren Bjørn Olav Jahr politiets skandaløse etterforskning på Karmøy. Men boken reiser også flere medieetiske problemstillinger. Foto: NTB scanpix

AVSLØRENDE BOK: I boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» avslører forfatteren Bjørn Olav Jahr politiets skandaløse etterforskning på Karmøy. Men boken reiser også flere medieetiske problemstillinger. Foto: NTB scanpix

Tre uoppklarte kvinnedrap i nyere tid har satt sine spor på Vestlandet. Det er mer eller mindre kalde spor etter gjerningspersonen(e) i Birgitte-saken, Trude-saken og Tina-saken. Drapssakene er ikke uten likhetstrekk, og det er noen av de mest medieomtalte kriminalgåtene i moderne tid.

Milevis av journalistikk er lagt ned. Ofrenes nære pårørende har aldri funnet fred. Det har heller ikke den som står bak ugjerningen. Etterforskningen av alle uoppklarte drap er avhengig av offentlig oppmerksomhet. Derfor spiller kriminaljournalistikk en så viktig rolle i slike saker.

Men det kan være smertefullt å lese om det. Journalister må vise omtanke for hvordan omtalen virker på nærstående, involverte og publikum. Også den betydning omtalen kan ha for ofrenes ettermæle. Dette er grunnen til at kriminaljournalistikk har fått en bred plass i presseetikken. I publiseringsregler og Vær Varsom-plakat.

Den siste uka har jeg lest Bjørn Olav Jahrs bok «Hvem drepte Birgitte Tengs?», og fått en påminnelse om dette. Boken gir svært detaljerte beskrivelser av de grufulle handlingene som den 17 år gamle jenta ble utsatt for natt til 6. mai 1995.

Vi har sett det flere ganger: Forlagsbransjen velger å forholde seg til jussen, der resten av mediebransjen velger å forholde seg til etikken. Etter utgivelsen av Marit Christensens bok «Moren» i 2013 oppsto det en debatt om behovet for et etisk regelverk i forlagsbransjen. Det skulle tas grep for å få noe slikt på plass, men nå later det til at spørsmålet er henlagt.

I prinsippet skal bevis og opplysninger som legges fram i retten være offentlige. Men det hender at retten lukkes når slike detaljer legges frem eller at dommerne formaner tilstedeværende journalister til å omtale dem med varsomhet. I Baneheia-saken la f. eks. dommeren ned referatforbud når det gjaldt beskrivelsene av selve drapshandlingene.

Bjørn Olav Jahr er både journalist og forlagsmann. Som journalist ble han i 2003 tildelt SKUP-prisen for sine avsløringer i den såkalte «Finance Credit-skandalen». Birigitte-saken kom han i befatning med da han for Dagbladet/Magasinet laget en sak om falske tilståelser. Jahr er vel kjent med vårt presseetiske regelverk når det gjelder dekningen av kriminalsaker.

Boken er svært veldokumentert, og inneholder en rekke forklarende fotnoter og en forbilledlig kildehenvisning. Jahr har hatt god tilgang til et omfattende skriftlig materiale i form av obduksjonsrapporter, avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater mv.

Også journalistene som i sin tid dekket saken, hadde tilgang til et bredt kildemateriale. Likevel valgte pressen å legge bånd på seg i presentasjonen av de mest grufulle og intime detaljer. Det er problematisk å se bort fra disse begrensningene når historien skal samles mellom to permer og utgis 20 år senere. Men i noen grad kan man også si at det er nødvendig for å kaste lys over alternative hendelsesforløp og drapsvåpen.

Bjørn Olav Jahr retter et skarpt søkelys mot sporene som forble kalde, etter pågripelsen av Birgtte Tengs 17 år gamle fetter. Alle personer som omtales i boken – bortsett fra offeret, hennes familie og de som har en offisiell rolle – har fått fiktive navn, men beskrivelsene er sterkt identifiserende. Det gjelder ikke minst beskrivelsen av alternative mistenkte gjerningspersoner på den såkalte «enerlisten».

Jahr konsentrerer sin mistanke mot «Kjell Dalstrøm» – en straffedømt mann med flere seksuelt motiverte overfall på samvittigheten. «Dalstrøm» er en alternativ hovedperson i boken. Da er det spesielt at forfatteren av en journalistisk dokumentarbok ser bort fra kontradiksjon og retten til samtidig imøtegåelse i fremstillingen. Det hadde i hvert fall ikke kostet ham mye arbeid å få hans advokat, John Christian Elden, i tale. Dette er en klar svakhet ved boken.

For øvrig representerer boken viktig dokumentasjon av den rettsskandalen som rammet Birgitte Tengs 17 år gamle fetter. Den vel dokumenterte fremstillingen av politiets strategiske feilgrep og tvilsomme avhørsmetoder er rystende lesning. Heller ikke advokater og dommere kan vente seg en plass i rettsstatens «Hall of Fame», etter beskrivelsene i boken å dømme. En av de mest omtalte politifolkene har ikke hatt mulighet til å forsvare seg mot beskrivelsen av hans opptreden.

Det er viktig at samfunnet ikke gir opp disse sakene. Her kan media spille en viktig rolle. Undersøkende journalistikk kan i dag spille på et teknologisk register som gjør det mulig å formidle informasjon i tekst, lyd og bilde på helt nye måter. I USA har vi sett eksempler på hvordan kalde spor er varmet opp gjennom føljetonger av dokumentarprogrammer. Kanskje vil vi få se de uoppklarte Vestlands-drapene på en slik måte også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *