Et stort hull i Oslo

AVSLØRT: Medias største avsløring hittil i valgkampen er Arbeiderpartiets apostrof-blunder på trikkereklamen. Byrådslederkandidat Raymond Johansen ønsker seg mer kritisk overvåkning av Oslos makthavere. Foto: TORE WALAKER

AVSLØRT: Medias største avsløring hittil i valgkampen er Arbeiderpartiets apostrof-blunder på trikkereklamen. Byrådslederkandidat Raymond Johansen ønsker seg mer kritisk overvåkning av Oslos makthavere. Foto: TORE WALAKER

I Oslo er det ingen andre som graver enn kommunens innleide gravemaskiner. De ansatte i Oslo kommune – landets største arbeidsplass – og politikerne som bestemmer der, får uforstyrret skalte og valte med 60 milliarder kroner hvert år.

I halvannet år har jeg sett ned på to stygge krater i gaten utenfor min bolig, hvor ingenting skjer. Oslos vann- og avløpsvesen har visstnok ansvaret. Gjennom Ullevål Hageby har kommunen nettopp brukt to år på å bygge 700 meter «miljøgate». Gravingen har forstyrret Norges største konsentrasjon av journalister, men ingen stiller kritiske spørsmål.

Jeg værer en skandale, men det er ingen skandaler i Oslo lenger. Alt er fryd og gammen og byrådsleder Stian Berger Røssland kunne under en Civita-frokost i forrige uke hevde at «Oslo er den mest effektivt drevne kommunen i landet». I trygg forvissning om at ingen medier ville sjekke holdbarheten i dette utsagnet.

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om denne alvorlige trusselen mot vårt demokrati da Ap`s byrådslederkandidat Raymond Johansen tok ordene ut av fingrene på meg:

– I dag er det nærmest «risikofritt» å være styrende politiker i Oslo, sånn bør det ikke være, skrev han i et betimelig debattinnlegg i Dagens Næringsliv.

Raymond Johansen påpeker at det er et voksende demokratisk problem når så få har et forhold til beslutningene som fattes i byen. Vi som bor her kjenner heller ikke til hvem det er som fatter disse beslutningene. Valgdeltagelsen er synkende, bare 65 prosent ved forrige kommunevalg.

Da Raymond Johansen var samferdselsbyråd i hovedstaden for 20 år siden, hadde han ikke en arbeidsdag uten utfordringer fra media. Mange journalister har rent ut i fjorden siden de dager hvor VG kunne avsløre detaljer fra nachspiel i Rune Gerhardsens byregjering.

Aftenpostens aftenutgave er lagt ned. Det samme er VGs Oslo-sider og gruppen av hovedstadsjournalister. Dagbladet har dempet Oslo-stemmen som avisen var kjent for. Dagsavisen er ikke lenger et organ for Oslo øst. Østlandssendingen pludrer videre med trafikkmeldinger ispedd blødmer og familiære hverdagsbetraktninger. Ditt Oslo er snart lagt helt ned. Hovedstadens 15 lokalaviser er redusert til en håndfull.

Riksavisene bygget opp store politiske avdelinger hvor Oslo-politikken var en del av agendaen. Raymond Johansen vet hva han snakker om, hans mor var i mange år sekretær for VGs politiske avdeling som jeg hadde gleden av å lede i 1980-årene. Hennes oppdragerrolle var så sterk at journalisten Eirik Mosveen i flere år hadde et portrett av moderen i glass og ramme ved sin arbeidsplass.

Den digitale transformasjonen har tvunget mediene til å organisere seg annerledes. Få journalistene til å løpe fra sak til sak. Raymond Johansen skriver at han ofte blir intervjuet av journalister som ikke har hatt tid til å sette seg inn i saken. De siste fire årene er det bare skrevet litt over 600 artikler om byregjeringens prioriteringer. Det skrives aldri analytiske kommentarartikler fra Rådhuset. Dekningen begrenser seg til et paradeintervju med den joviale Fabian Stang i stedet.

Det er sjelden å høre politikere som ønsker seg et mer kritisk søkelys mot egen virksomhet. Det er verd å lytte til, men foreløpig er utfordringen fra Raymond Johansen stort sett møtt med rungende taushet fra Oslos redaktører.

Paradoksalt nok var det PR-byrået Geelmuyden & Kiese som tok opp tråden i et frokostseminar sist torsdag. – Hvordan kan Oslos borgere velge sine representanter uten gode arenaer for debatt, spurte byrået i invitasjonen. I løpet av sju år er antallet avisoppslag om Oslo-politikken redusert med 40 prosent. Raymond Johansen og Carl I. Hagen svarte på vegne av politikerne, og var rørende enige: – Vi vet nesten ikke hvordan vi skal kommunisere, sa Hagen.

Debattene i rådhuset overføres på kommune-tv på nettet og beslutninger kommuniseres gjennom sosiale medier fragmentert og uten perspektiv. Resultatet av medias manglende nærvær kan bli et behov for flere skrytevideoer ala Anundsen, som mediene i sin tur kan bruke arbeidskraft på å latterliggjøre.

Nei, her er det bare en ting å gjøre, redaktører: Hyr inn noen svære gravemaskiner!

Siste nytt fra ryktebørsen

ET FORBILDE: Redaksjonen til BuzzFeed på Manhattan inspirerte flere medier til å satse på viral nyhetsformidling – ryktespredning. Nå ser det ut til at nettstedet går foran med skjerpede krav til verifikasjon av opplysninger og åpenhet når det gjelder dokumentasjon. Foto: REUTERS

ET FORBILDE: Redaksjonen til BuzzFeed på Manhattan inspirerte flere medier til å satse på viral nyhetsformidling – ryktespredning. Nå ser det ut til at nettstedet går foran med skjerpede krav til verifikasjon av opplysninger og åpenhet når det gjelder dokumentasjon. Foto: REUTERS

– Vi satser på å bygge et viralt nettsted, sa hun og jeg skjønte ikke helt hva den unge journalisten mente. Ordet «viral» sto ikke oppført i den engelske ordboka jeg brukte på skolen. Men jeg forstår at uttrykket er beslektet med «virus», innhold som sprer seg raskt fra datamaskin til datamaskin via internett.

Historier som er for gode til å være sanne. Ubekreftede rykter som sprer seg fra munn til munn. Som ild i tørt gress. Kilden er alt det folk snakker om og deler gjennom sosiale medier på nettet. Mye av det lar seg ikke verifisere gjennom sjekk av originale kilder. Historien sendes videre, med forrige avsender som opphav.

Det er ikke bare reklamejournalistikk som truer troverdigheten til dagens medier. Nå også ryktejournalistikk. Fra slutten av 1980-årene var Ryktebørsen et nattlig vannhull for journalister midt i Oslo, hvor man måtte ha pressekort for å slippe inn. Her verserte de utroligste historier, men det ble sjelden spandert trykksverte på dem.

Om Jens Stoltenberg som visstnok hadde et hemmelig, homofilt forhold til en kjent langrennsløper. Eller var det til en berømt fiolinist? Om bilder av svenskekongen på sex-klubb. Om en amatørvideo av kronprinsessen i heftige scener..

Ryktene gikk fra munn til munn og spredte seg til hele Norge, uten medienes hjelp. Som redaktør møtte jeg en gang et medlem av Norges Høyesterett som lurte på om jeg ikke snart skulle trykke historien om kronprinsesse-filmen. Han var sikker på at den eksisterte. En nær venn hadde nemlig sett den..

Media ble mest brukt til å dementere slike historier. «Jeg er ikke homo», skrek Jens fra førstesiden av VGs søndagsutgave.

I USA er det en flora av nettsteder og trykte medier som sprer usannheter og fabrikkerte historier, med National Report i spissen. Folk vet å ta alt som kommer derfra med en klype salt. Verre er det med mer anerkjente nettaviser som sprer historier videre uten verifisering. Mange av dem har latt seg inspirere av nettsteder som BuzzFeed og Gawker, populære sajter med et verdenspublikum.

– Dette er utrolig pinlig, innrømmet redaktør Olav Haugan i TV2.no overfor «Journalisten» for et par uker siden. På vegne av redaksjonen måtte han beklage publisering av historien om en nygift mann som angivelig skulle gå til søksmål mot kona etter å ha sett henne uten sminke for første gang. TV2 siterte nettstedet Emirates 24/7, men «nyheten» viste seg å være ren satire.

TV2`s sak ble raskt den mest delte i sosiale medier denne dagen. Problemet er at korreksjonen og beklagelsen nesten ikke deles av noen. Slik er virkeligheten i virale medier, i følge en rapport fra Tow Center for Digital Journalism ved Columbia Journalism School. Rapporten bærer den interessevekkende tittel « Lies, Damn Lies, and Viral Content».

For de siste årenes mediehistorie er full av slike eksempler på usannheter og lureri. Beslektet med TV2s historie er en klassiker fra BuzzFeed om kvinnen som fikk transplantert et tredje bryst for å virke mindre attraktiv overfor menn. Selv om påstanden var omtalt som uverifisert, ble historien raskt delt 30 000 ganger på Facebook. Derfra gikk den videre til andre medier – nå uten merkelappen «uverifisert».

Vi finner et oppkomme av slike saker særlig rundt store nyhetshendelser, som naturkatastrofer, krig og epidemier. I kjølvannet av ebola-utbruddet i Vest-Afrika kom nyheten om at en hel by i Texas var satt i karantene. Orkanen Sandy førte med seg nyheten om at Wall Street-børsen sto under vann. Den mystiske forsvinningen til flight MH370 over Det indiske hav førte til en sverm av rykter og spekulasjoner. Formidlingen av disse førte til at nyhetsformidlere som CNN doblet sitt publikum de to første ukene.

Også i forbindelse med kriger og konflikter – bl.a. i Syria og Ukraina – ser vi hvordan viral historieformidling er blitt et effektivt våpen for å skape helter og gi noen skyld.

Utstrakt bruk av uverifisert innhold i media fører derfor til et kritisk søkelys mot journalistikk i sin alminnelighet. Det står om medias troverdighet, og det er ikke rart at både VG og Dagens Næringsliv nå stenger sine forsøk på egne nettsteder for viralt tant og fjas.

Nå gjelder det å forhindre at viruset sprer seg til våre viktigste nyhetsformidlere, nettavisene. Jeg tror utviklingen raskt går i retning av skjerpede krav og bedre metode når det gjelder verifisering av opplysninger – og mer åpenhet rundt de kilder som media benytter seg av. BuzzFeed kan fort vise seg å bli et forbilde også på dette område.

Torpedo mot kildevernet

UTFORDRER KILDEVERNET: PST-sjef Benedicte Bjørnland har fått medhold i to rettsinstanser etter beslagene hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Holder det i Høyesterett? Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

UTFORDRER KILDEVERNET: PST-sjef Benedicte Bjørnland har fått medhold i to rettsinstanser etter beslagene hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Holder det i Høyesterett? Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

I løpet av sommeren har to norske rettsinstanser skutt ut torpedoer mot kildevernet. Hvis ikke Høyesterett griper inn og underkjenner avgjørelsene i tingrett og lagmannsrett, kan ikke norske borgere lenger trygt ta kontakt med journalister for å få belyst vesentlige samfunnsforhold under løfte om anonymitet.

Alt skjer i terrorbekjempelsens navn. Frykten for terror legitimerer drastiske tiltak fra politi og rettsvesen som innsnevrer veien til levedyktige demokratier. Resultatet kan bli en rettsstat som blir musespist innenfra. Slik vil også terroristene lykkes i å svekke de fundamentale demokratiske verdier i vestlige land, som f. eks. ytringsfriheten.

Vi kan ikke la dette skje. Politiets razzia og beslag av upublisert videomateriale hjemme hos filmdokumentaristen Ulrik Imtiaz Rolfsen føyer seg inn i rekken av episoder i vestlige land som selv undergraver de demokratiske fundamenter.

• I Tyrkia trues stadig pressefriheten. For få dager siden ble 18 journalister fra ni dagsaviser tiltalt for «terroristpropaganda» etter at deres medier publiserte bilder fra et gisseldrama i Istanbul i mars. I følge den europeiske journalistføderasjonen kan de dømmes til fengsel i inntil 7 ½ år.
• I forrige uke fikk den tyske riksadvokaten sparken etter at han hadde iverksatt etterforskning mot to journalister for landsforræderi etter deres avsløringer av sikkerhetspolitiets planer om utstrakt overvåkning av kommunikasjon på nettet. Saken er nå henlagt.
• I Storbritannia granskes politiet i bl.a. Skottland for å ha gått inn i journalisters samtaleregister i teleselskapene uten forutgående rettslig kjennelse, slik loven krever.
• I USA får forsvarsledelsen sterk kritikk for å ha utgitt manualer som slår fast at krigskorrespondenter kan behandles helt uten rettigheter og som spioner.
• I Norge går Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) til aksjon mot en filmskaper som vil dokumentere hvordan ungdom lar seg rekruttere til krigen i Syria og Irak. PST ønsker å benytte hans upubliserte materiale for å sikre bevis mot fremmedkrigere og miljøer som står bak rekrutteringen.

Det er ingen tvil om at Rolfsens prosjekt handler om å dokumentere en ny og vesentlig utvikling i det norske samfunnet, og at virksomheten kan sidestilles med undersøkende journalistikk. Politiets og rettsvesenets aksjon vekker derfor massiv kritikk fra et samlet norsk mediemiljø.

– Lagmannsrettens konklusjon i Rolfsen-saken er pressefiendtlig, mener lederen i Norsk Journalistlag, Thomas Spence. Han frykter at journalisters informasjonskanaler vil tørke inn og at viktig informasjon til borgerne vil gå tapt, dersom avgjørelsen blir stående.

Norske journalister ønsker seg en styrking av kildevernet, selv om norsk Høyesterett tidligere har stemplet det som tilnærmet et absolutt vern. I Sverige har journalister et lovpålagt kildevern, og den som etterforsker pressens kilder begår samtidig en straffbar handling.

Også Norsk Redaktørforening anser seg som en berørt part i saken, siden den kan bli dramatisk skadelig for alle mediers mulighet til å drive kritisk journalistikk mot radikaliserte muslimske miljøer. Foreningen har engasjert advokat Vidar Strømme, som har tung erfaring fra flere saker om ytringsfrihet. Strømme har levert en partshjelperklæring for Høyesterett, som påpeker svikt i det rettslige grunnlag for lagmannsrettens avgjørelse.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har flere ganger slått ned på slike beslag og politiaksjoner mot journalister og medier. Men lagmannsretten vurderer overhode ikke den samfunnsmessige betydning av inngrepet mot ytringsfriheten. Advokat Strømme viser til 12 dommer fra EMD siden 1996, som alle legger til grunn at inngrep i kildevernet er uforenlig med menneskerettens punkt om ytringsfrihet. I tillegg vises det til tidligere avgjørelser i norsk Høyesterett, hvor det heter at kildevernet er tilnærmet absolutt når det gjelder opplysninger av samfunnsmessig betydning.

Lagmannsretten har ikke foretatt noen samlet vurdering av disse hensyn, og sier rett ut at den er kommet til sitt resultat «under betydelig tvil». Det skal ikke være tvil i slike saker – beslaget skal være «særlig påkrevd» fordi «vektige samfunnsinteresser» tilsier det.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er ikke bare en dokumentarfilmprodusent, han er også medlem av Arbeiderpartiets medieutvalg. Under Arendalsuka før helgen opplyste utvalgets leder, stortingsrepresentant Arild Grande, at partiet nå vil foreslå et styrket kildevern etter svensk modell. Jeg regner med at flere partier vil støtte dette initiativet. Hvis ikke Høyesterett forstår hvilken retning vinden blåser, vil det være høyst merkelig.

Kunsten å plagiere

ANSVARLIG: Sjefredaktør Amund Djuve har lagt mye prestisje i Dagens Næringslivs magasin- og featurejournalistikk, som nå har fått seg en skikkelig bulk. Foto: JAN PETTER LYNAU

ANSVARLIG: Sjefredaktør Amund Djuve har lagt mye prestisje i Dagens Næringslivs magasin- og featurejournalistikk, som nå har fått seg en skikkelig bulk. Foto: JAN PETTER LYNAU

I sommer feiret jeg 40 årsjubileum som journalist. Dessverre legger vi bak oss en sommer helt uten store nyhetsavsløringer. Den største avsløringen kom fra en filmarbeider på et sosialt medium. Der delte han nyheten om at Dagens Næringslivs profilerte magasin-reporter egentlig var en plagiat-kunstner.

Senere har saken vokst i omfang. Vi står overfor systematisk teksttyveri og noe mer enn en ripe i lakken på Amund Djuves prestisjetunge journalistiske flaggskip. Aftenpostens redaktør var raskt ute med å forsikre at noe lignende neppe foregikk der i gården. Blekket hans var knapt tørket før det ble påpekt at en magasinartikkel var et låneprosjekt uten kildeangivelse.

Redaktøren i fagbladet Journalisten har de senere år gjort seg bemerket som en kritisk kilderevisor i norsk presse. Nå ble det raskt avdekket at også han hadde sitt synderegister som journalist i Dagbla’ på nett.

Ja, slikt forekommer i de beste familier. Jeg tror alle større redaksjoner har hatt sine kleptomaner. Det alvorligste i avsløringen av DN-journalisten er likevel ikke hangen til tekst-tyveri, men viljen til å servere leserne dikt og bedrag som sannheter annenhver lørdag. Journalisten har lånt historiefortellinger fra magasinet The New Yorker og plassert dem i en forfalsket norsk kontekst.

Det er heller ikke første gang slikt avdekkes. Den tidligere redaktøren av The Washington Post, Ben Bradlee, ble legendarisk da han ledet redaksjonens avsløring av Watergate-skandalen. Få år senere fikk redaksjonen Pulitzer-prisen for en skjebnehistorie fra narkotikamiljøet. Problemet var bare at hele historien var oppdiktet..

Senere ble en betrodd reporter i The New York Times avslørt som serie-bedrager i spaltene. Og senest i år har en ny skandale rystet pressemiljøene i USA. En reportasje i det anerkjente magasinet The Rolling Sone om angivelige seksuelle overgrep på universitets-campus i Virginia viste seg å være et falsum. I sommer måtte redaktøren gå.

Ikke alt var bedre før. Da VG slo seg fram som en populær riksavis i 1970-årene var avisen helt avhengig av to faktorer: Tusen-tipset og lokalavisene som kilder. Og det hendte nok at en og annen lokalavisjournalist protesterte mot stofftyveri, selv om alle kilder i regelen skulle krediteres. De fikk takk for lånet.

Ved korrespondentkontorene i utlandet var det legitimt å rapportere fra nyhetsbildet uten konkret kildeangivelse. Det er nok riktig som det er påstått, at noen av reportasjene fra Falklandskrigen ble skrevet fra pubene i London. VGs London-kontor var i mange år bemannet av vaktsjefer og redigerere som i kvartalsvis turnus forsynte seg av avisbunkene.

Den som gransker min tosiders artikkel fra 1985 om frokostvanene som holder Dynasti-stjernen Joan Collins ung og slank, må antagelig lete langt mellom cornflakene etter en kildeangivelse.

En pressefotograf fortalte meg en gang at han fikk kraftig kjeft av redaktøren fordi han ikke kunne levere bilder til journalistkollegaens intervju med maskerte ETA-terrorister i Baskerland, hvor de hadde vært på reportasjereise. Problemet var at fotografen ikke hadde vært vitne til noe slikt intervju..

Etter avsløringen av DN-journalisten har pressens egne organisasjoner sett behov for å oppdatere sine medlemmer i god skikk og kildebruk. Et plagiat er å ettergjøre andres verk på utilbørlig måte og utgi det som sitt eget. Det er legitimt å sitere fra andres verk som er offentliggjort, forutsatt at tekstmengden er innenfor rimelighetens grenser og kilden krediteres. Dette handler egentlig om respekt for andres arbeid og folkeskikk, påpeker både Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag.

Det kan se ut som at DNs journalist ikke har forstått dette, og at prisen for hans uforstand blir en skipbrudden journalistkarriere. For et år siden ble jeg selv intervjuet av ham i forbindelse med DNs langhalm av en reportasje om PR-bransjen. Det ble det merkeligste intervjuet jeg noensinne har opplevd. Journalisten blandet mine aktuelle utsagn med alt annet jeg tidligere hadde sagt og skrevet om temaet, og utga det som et nytt intervju helt utenfor sin kontekst. Heldigvis hadde jeg bedt om sitatsjekk, noe jeg vanligvis ikke gjør.

Likevel er det redaktørens ansvar å bygge en journalistisk kultur som sikrer kvalitet i journalistisk metode og innhold. Det er også redaktørens ansvar å foreta en kildekritisk vurdering av det journalistiske produkt. Min erfaring tilsier at dette er spesielt viktig når journalister skal ikle sin historie novellens form. I magasinjournalistikken er det blitt populært å tilnærme seg de litterære grep.

Nesten som ved et sammentreff fant DN-journalisten ut at tiden var inne til å si opp sin stilling, bare noen få uker før avsløringen var et faktum.