Monster-uttalelse mot TV2

OPPGJØRETS TIME: Hjernekirurg Per Kristian Eide (t.v.) med PFUs leder, VG-journalisten Alf Bjarne Johnsen, og klageforefatter Anders Cappelen. PFU brukte en hel dag på å diskutere seg frem til tidenes lengste uttalelse. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB/Scanpix.

OPPGJØRETS TIME: Hjernekirurg Per Kristian Eide (t.v.) med PFUs leder, VG-journalisten Alf Bjarne Johnsen, og klageforefatter Anders Cappelen. PFU brukte en hel dag på å diskutere seg frem til tidenes lengste uttalelse. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB/Scanpix.

Det har tatt 748 dager å behandle klagen til Pressens Faglige Utvalg. PFUs beskjedne sekretariat har brukt minst et årsverk på arbeidet med å forberede saken. «Monsterklagen» på vegne av en hjernekirurg mot TV2 var på 3500 sider og inneholdt anklager om mer enn 4000 brudd på god presseskikk. Nå foreligger kjennelsen i form av 7616 ord.

Vi har aldri opplevd maken. Det er meningsløst.

Rett nok er TV2 felt for å ha brutt fire av punktene i Vær Varsom-plakaten, men i to av tilfellene er det dissens i utvalget. Den omfattende uttalelsen er imidlertid ingen fullstendig seier for legen og hans profesjonelle klageskriver Anders Cappelen. På svært mange punkter får TV2 medhold i sine anførsler under klagebehandlingen.

Denne saken er dessverre et nytt eksempel på at ærestap oppleves som spesielt smertefullt hvis man er lege. Knapt noen yrkesgruppe har gitt seg selv så stor fallhøyde. I mange av klagesakene fra leger og helsevesen mot mediene synes pasientperspektivene å bli helt borte.

Dette er interessant fordi pasientperspektivet er en høyst naturlig innfallsvinkel for media i dekningen av helsevesenet. I saker som har med forskning på pasientgrupper å gjøre er det av stor viktighet at media tar på seg rollen som vaktbikkje og utøver kritisk journalistikk.

Denne saken dreier seg om en hjernekirurg, forsker og næringsdrivende innen medisinsk utstyr som tok vevsprøver av hjernesyke pasienter. Forskningsprosjektet var godkjent av både etisk komité og personvernombud ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Men for noen pasienter oppstod det komplikasjoner i form av hjerneblødning. Prosjektet ble midlertidig stanset og Helsetilsynet alarmert. Tilsynssak var opprettet da TV2 startet sin dekning i desember 2012.

TV2 ble felt av flertallet i PFU for å ha brutt bestemmelsen om at den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha retten til samtidig imøtegåelse. Journalistene konfronterte legen dagen før publisering, og igjen ser vi at publiseringspresset tar overhånd i redaksjonene. Moderne journalistisk metode tilsier nå at i slik kritisk journalistikk bør man møte «offeret» på et tidligere tidspunkt, under ordnede forhold og gjøre det klart og tydelig hva kritikken inneholder. Det skader ikke å opprettholde en dialog med den man utsetter for kritisk gransking. Redaktørenes to representanter i PFU mener at legen fikk tilstrekkelig mulighet til å imøtegå beskyldningene, men at han selv henviste TV2 til sine overordnede.

TV2 ble også felt av PFU for brudd på bestemmelsen om kildebruk og kontroll av opplysninger. I de første presentasjonene av saken ble utvelgelsen av kildemateriale for ensidig og enkelte opplysninger bevisst utelatt. TV2 ble også felt for brudd på bestemmelsen om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, også her under dissens fra tre av PFUs medlemmer. På et punkt var dekningen særlig rammende for legens omdømme, mente flertallet.

PFU påpeker at når dekningen blir svært massiv (47 TV-innslag og 23 nettartikler), så må redaksjonen gjøre valg som oppveier for fraværet av den angrepne part. Bruken av ord som «skandaleprosjektet» var heller ikke vel overveid. Endelig ble TV2 også felt for ikke å ha fjernet to leserutsagn i kommentarfelt til saken på TV2.no som bl.a. sammenlignet legen med nazilegen Josef Mengele.

Den 7616 ord lange uttalelsen fra PFU er imidlertid langt mer nyansert enn klageren skulle ønske seg. Utvalget mener bl.a. at identifiseringen av legen var berettiget:

– Personer i betrodde stillinger og verv, deriblant leger, må i større grad akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i klanderverdige forhold av betydning for utøvelsen av stillingen, fastslår PFU.

Utvalget legger her også vekt på hensynet til pasientene. Utydelighet om informasjonen gjorde at denne pasientgruppen hadde et reelt behov for å vite hvilket prosjekt saken gjaldt.
Legen og Anders Cappelen fikk heller ikke PFU med på at TV2 hadde gjort seg skyldig i forhåndsdømming, og utvalget minner dessuten om at viktige debatter i samfunnet ikke må hindres av at parter ikke er villig til å medvirke. PFU er forundret over den unnfallenhet som bl.a. OUS har utvist i denne saken.

PFU mener at TV2 har bidratt til å gjøre materialet i denne saken forståelig for et bredt publikum og lar seg derfor ikke friste til å felle journalistikken på unøyaktige medisinske detaljer i fremstillingen.

Utvalgets dom over «monsterklagens» utforming er tindrende klar: «Unødvendig omfattende og komplisert».

Så får vi se om også andre fagmiljøer, offentlig forvaltning eller bedrifter velger samme strategi for å redusere trykket fra kritisk journalistikk.

Widveys kringkasting

MAKT I FOLDEDE HENDER: Regjeringens stortingsmelding heter «Open og opplyst – Allmennkringkasting og mediemangfold». Mye tyder på at småpartier som Kristelig Folkeparti blir tungen på vektskålen i oppgjøret mellom kulturminister Thorhild Widvey og NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen. Foto: HEIKO JUNGE, NTB/Scanpix.

MAKT I FOLDEDE HENDER: Regjeringens stortingsmelding heter «Open og opplyst – Allmennkringkasting og mediemangfold». Mye tyder på at småpartier som Kristelig Folkeparti blir tungen på vektskålen i oppgjøret mellom kulturminister Thorhild Widvey og NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen. Foto: HEIKO JUNGE, NTB/Scanpix.

Lampene slukkes i studioene til Trond Giskes NRK. Nå er det kulturminister Thorhild Widvey som kaster omkring seg med nye spilleregler for det mektige, statsfinansierte mediehuset på Marienlyst. Det skal bli nye krav til effektivitet og mangfold.

Allmenn-kringkastings-meldingen til Stortinget, som ble presentert på fredag, kommer ikke til å hindre NRK-elefanten fra å rave rundt i den skjøre porselensbutikken som Medie-Norge etter hvert har utviklet seg til å bli. Den kommer heller ikke til å fjerne trusselen mot medienes finansiering som reises fra internasjonale giganter som Facebook og Google. Men den sender i hvert fall noen tydelige signaler til kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen om å holde fingrene fra fatet.

Her er det noe for enhver som har engasjert seg i debatten om rammene for NRKs virksomhet. Stortingsmeldingen virker balansert og har gode forutsetninger for å bli et moderne kompromiss, selv om den ikke løser problemet med en statsfinansiert nettavis som opptrer i et kommersielt, privat marked.

Kulturministeren har lyttet til de politikere og professorer som betoner at man foreløpig ikke har sett de negative konsekvensene for private medieforetak av at NRK satser store ressurser på å utvikle en nettavis. Det er selvsagt skuffende, ettersom deres svake analyse må bero på manglende yrkeserfaring fra markeder med beinhard konkurranse, og hvor det er stor forskjell på bruken av gratis og betalt innhold. De negative konsekvensene av dette ser man ikke før de lokale og regionale nettaviser i større grad må ta betalt for sitt innhold.

Det er likevel positivt at Regjeringen vil følge utviklingen nøye på dette område, og pålegger NRK er tungt, selvstendig ansvar for ikke å opptre slik at det truer mediemangfoldet i Norge. Over sommeren skal det nedsettes et eget mediemangfoldsutvalg som skal sette opp Statens målsettinger for et bredt nyhets- og aktualitetstilbud i mediene. Utvalget skal også se på allmennkringkasternes rolle og vurdere bruken av økonomiske virkemidler som produksjonstilskudd og kringkastingsavgiften. Thor Gjermund Eriksen vil derfor gjøre klokt i å begrense NRK-stabens ambisjoner om nettaviser i direkte konkurranse med de private.

Det er også positivt at Regjeringen vil skrive om Trond Giskes omfattende og svært detaljerte NRK-plakat, og i stedet gi den et enklere og mer overordnet innhold. Denne plakaten har også i realiteten gitt NRK en ubenyttet rett til å annonsefinansiere sin nettavis og bruke inntekter fra kommersielle tjenester til å finansiere sin virksomhet som allmennkringkaster. Nå slår meldingen fast at NRK ikke skal utvikle kommersielle tjenester, helt uavhengig av det øvrige redaksjonelle innhold.

Men det må også gjøres noe med NRKs vedtekter. Disse er i dag i høy grad likelydende med NRK-plakaten. Jeg hadde også forventet at Regjeringen ville foreslå et sterkere skille mellom eier- og tilsynsoppgavene for NRK, f.eks. gjennom å overføre eierskapet til Næringsdepartementet. Nå ser det ut til at man likevel vil fortsette å ha alt i samme skuff.

Stortingsmeldingen er tydelig på at NRKs rikholdige arkivmateriale skal stilles lettere til disposisjon for andre medier. Og man vil etablere krav om minst 40 prosent ekstern programproduksjon. Dette er jeg skeptisk til fordi det kan føre til mindre redaksjonell styring og gjødsle skogen av eks-medarbeidere som etablerer seg som frittstående hoffleverandører til NRK

Hverken NRK eller TV2 har fått de langsiktige avklaringer for sin finansiering som man har ønsket seg. Fremtidens finansiering av NRK skyves ut til et ekspertutvalg som skal vurdere lisensfinansieringen opp mot andre alternativer. Regjeringen sier likevel at den vil sette langt sterkere krav til effektivisering av virksomheten. Dermed gjenstår det å se om NRK vil fortsette å pøse ut penger på lettbent underholdning, og heller stramme inn på de ressurser som brukes på selve samfunnsoppdraget.

Kulturministeren ønsker å sikre en ny avtale for en kommersiell allmennkringkaster, som f. eks. TV2, men det er uklart i hvilken grad Staten vil kompensere for ekstra utgifter i hundremillionersklassen ved å ha hovedkvarteret i Bergen. Det vil bli spennende å se hvordan TV2 vil respondere på dette utspillet. TV2 har 950 ansatte og jeg mistenker at det ikke utelukkende er produksjonsmessige årsaker til at nesten halvparten av dem befinner seg i Oslo. Og til at ledelsen til enhver tid befinner seg et sted over Hardangervidda. Kanalen bruker årlig ti millioner kroner på flybilletter mellom Oslo og Bergen – og retur.

Hvor alt dette ender, ser paradoksalt nok ut til å være opp til Kristelig Folkeparti, som tungen på vektskålen. Det skulle borge for at den kristne kulturarv fortsatt i høy grad vil prege søndagen i NRK. Og fredagsbønnen blir neppe sendt LIVE på TV2, den heller.

*)Artikkelforfatteren har ledet et utvalg i Mediebedriftenes Landsforening (MBL) som leverte innspill om rammer for NRKs virksomhet til Kulturdepartementet.

Media inn i kulden

OVERVÅKET? Politiets Sikkerhetstjeneste beslagla upublisert kildemateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen uten å ha rettslig kjennelse – et gufs fra et mediefiendtlig klima. Foto: FREDRIK SOLSTAD

OVERVÅKET? Politiets Sikkerhetstjeneste beslagla upublisert kildemateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen uten å ha rettslig kjennelse – et gufs fra et mediefiendtlig klima. Foto: FREDRIK SOLSTAD

Den kjølige våren gjenspeiler seg i myndigheters angrep på den norske pressefriheten. Etter aksjoner og nedslående avgjørelser fra politi, domstoler og politikere er det grunn til å frykte en nedkjølende effekt på norske mediers evne og vilje til å spille rollen som demokratiets viktigste premissleverandør gjennom kritisk journalistikk og avsløringer.

«A chilling effect». Uttrykket er blitt stående som en vesentlig frykt som har fått europeiske rettsinstanser til å sikre ytringsfrihet og kildevern for media. Men frykten ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på norske myndigheter, som gang på gang utfordrer medienes evne til å fylle samfunnsrollen.

Norge har i mange år smykket seg med å være på toppen av verdensrankingen for nasjoner med pressefrihet. Denne vårens inngrep lukter det nedrykk av – til en Europaliga som stort sett domineres av tyrkiske og greske lag.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) skal utøve et forsvarsverk for det norske demokratiet. Det er et stort paradoks at denne institusjonen ser ut til å sette samfunnets viktigste verdier til side gjennom lite gjennomtenkte hasteaksjoner. Beslagene av upublisert kildemateriale hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen vitner om høytstående tjenestemenn i etaten som mangler nødvendig innsikt og forståelse for demokratiske spilleregler.

Det var både flaut og pinlig å lytte til PSTs begrunnelse for å gå til aksjon: Man fryktet at noen skulle ødelegge dokumentaristens filmmateriale. Nei, det var neppe for å sikre at filmen fikk sitt dokumentariske innhold. Det var for å skaffe seg innsikt i journalistisk, upublisert materiale. Hvis intensjonen var å beskytte filmregissørens integritet, burde politiet heller etablert vakthold ved hans hjem.

I neste omgang hevdet PST at det ikke dreide seg om journalistisk virksomhet som har krav på kildebeskyttelse. Herregud, hvor amatørmessig er det tillatt å opptre i lovens navn. Selv PSTs mest samarbeidsvillige i medienes rekker er sjokkert over mangelen på vurderingsevne.

I kampen mot terror ser vi politi og politikere i flere europeiske land ta i bruk teknologi og etterforskningsmetoder som er egnet til indirekte å ramme noen av våre mest sentrale demokratiske verdier. Det er grunn til å frykte informasjonstørke som følge av at færre våger å gi opplysninger og innsyn til mediene under kildebeskyttelse.

Vi har altså tjenestemenn og embetsmenn i PST som vil ty til razziametoder mot seriøse journalister under dekke av hastevedtak som er beregnet på å sikre liv og helse. Både i Norge og Storbritannia ønsker politiet seg utvidet adgang til å gå til aksjon uten at spørsmålet er vurdert av domstolene. Beslagene fra Ulrik Imtiaz Rolfsen skal nå vurderes av retten. Det vil være en skandale om politiet gis anledning til å gå inn i det upubliserte kildematerialet med den begrunnelse som hittil er levert offentlig.

Hvis retten nå underkjenner politiets rett til å gå inn i kildematerialet, bør Riksadvokaten gi den statsadvokat som godkjente aksjonen en skikkelig skrape. Hvis vi skal verne samfunnet mot terrorisme og IS, kan vi ikke svekke medienes mulighet til å belyse mulige rekrutteringsmiljøer fra innsiden.

Denne uheldige episoden faller sammen med andre tiltak fra våre myndigheters side som vil ha en nedkjølende effekt på pressens evne til å avdekke kritiske forhold i samfunnet. I forrige uke vedtok Stortinget det omstridte forslaget om redusert offentlig innsyn i beslutningsprosessen til byrådskommunene. I praksis betyr dette at innbyggerne i Oslo, Bergen og Tromsø ikke får vite om beslutninger og drøftelser i byrådet før saken er sendt videre til bystyret.

På andre områder tar stortingspolitikere til orde for begrensninger i medienes rett til å omtale spesielle produkter. Dette toppet seg i forrige uke da Senterpartiets Kirsti Toppe ville stanse omtalen av vin – et produkt Staten selv selger.

Samtidig ser vi at Høyesterett i et par viktige avgjørelser strammer til medienes ytringsfrihet. I forrige uke behandlet Høyesterett enda en sak mot Aftenposten. To avgjørelser fra vår Høyeste domstol er nå sendt videre til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Omkostningene ved slike prosesser er i ferd med å ta et solid kvelertak på aviser som vil fylle sin samfunnskritiske rolle. Legeforeningens angrep på Avisa Nordland har nok kostet avisen minst fire millioner kroner. Kostnadsnivået på slike prosesser kan få redaktørene til å bøye nakken og inngå forlik fremfor å forsvare ytringsfriheten i våre domstoler.

Klimaendringer er også egnet til å svekke pressens samfunnsrolle.

Stay trygda!

SATIRE: En faksimile fra Aftenposten etterlater inntrykk av at Kringkastingsrådet nå har fått egen frisør. Både Per Edgar Kokkvold og Elin Ørjasæter leverte kritikk som ga Thomas Seltzer bakoversveis. Foto: SARA JOHANNESSEN

SATIRE: En faksimile fra Aftenposten (under) etterlater inntrykk av at Kringkastingsrådet nå har fått egen frisør. Både Per Edgar Kokkvold og Elin Ørjasæter leverte kritikk som ga Thomas Seltzer bakoversveis. Foto: SARA JOHANNESSEN

Kanskje burde Thomas Seltzer og de programansvarlige for «Trygdekontoret» ta oppfordringen på alvor, etter den knusende kritikken fra Kringkastingsrådet fredag. Porno-stuntet mot fitness-kjendisen Kari Jaquesson var utilbørlig. Den fingerte seksualakten med amerikanske pornoskuespillere var en ren hevnakt, konstaterte de fleste av Rådets medlemmer.

I løpet av en drøy times forestilling behandlet Kringkastingsrådet ikke mindre enn 660 klager mot det eksperimentelle satire/debatt-programmet til NRK. Det kan være krevende for mange å forstå hva som er satire og hva som er debatt i dette programkonseptet, som av redaksjonen beskrives som «et allmennfilosofisk samtaleprogram med humor». Et tankelaboratorium som du forlater med flere problemer i hodet enn da du kom.

«Trygdekontoret» har i gjennomsnitt ca 500 000 seere på alle distribusjonsplattformer. Dermed er det heller ingen spøk og bli hengt ut til spott og spe av programleder Thomas Seltzer i en statsfinansiert fornærmelse på lisensbetalernes regning.

IMG_0588– Dette var kvalmende og flaut av NRK. Det er egnet til å skremme kvinner fra å delta i offentlig debatt, lød de fordømmende ord fra Kringkastingsrådets medlemmer. Rådet har fått en ganske annerledes tyngde nå etter at den tidligere pressegeneralen Per Edgar Kokkvold overtok ledelsen. Også han reagerte sterkt på hevnaspektet ved fremstillingen.

Slik opptrer man ikke som «The Gentlemen of the Press», sier Kokkvold. Men det er kanskje slik «Men of the Press» oppfører seg?

– Hverken hevn eller skremsel, var vår intensjon sier NRK-sjefene. Fremstillingen av Jaquesson var så karikert og fjollete at den manglet injurierende kraft. Dessuten er hun i denne sammenhengen en offentlig person. Redaksjonen i «Trygdekontoret» har som mål ikke bare å snakke om det, men å få seerne til å føle hvor grensene for ytringsfriheten går. Det er et program hvor man inkluderer stemmer som ellers ikke så lett kommer til orde. Problemet er likevel at slik Thomas Seltzer ordla seg i debatten etter programmet, så står ikke disse motivene til troende.

Nå innrømmer NRK at man mislykkes med dette innslaget, og har beklaget at porno-sketsjen kunne oppfattes som en uthengning som var egnet til å skremme kvinner fra å delta i debatten.

– Hva er problemet med å si noe så enkelt som «unnskyld», spurte Kringkastingsrådets medlemmer?

Nei, dette ordet ligger ikke langt fremme på mediefolks tunger. Hadde kringkastingssjefen personlig beklaget innslaget på et tidligere tidspunkt, så hadde trolig denne saken for lengst vært ute av verden. Nå blir den heller ikke bedre av at invitasjonen til Kari Jaquesson om å presentere sitt syn i Kringkastingsrådet, ble trukket tilbake fordi hun hadde tatt kontakt med advokat om saken. Det var en svært merkelig og særdeles uklok begrunnelse.

Man kan dessverre lett få det inntrykk at NRKs øverste ledelse har en behagelig distanse til kritiske spørsmål som har med innholdet i de enkelte programposter å gjøre. Statskringkasteren har fått en størrelse og publiserer nå i så mange kanaler at det er krevende å være en tydelig og synlig ansvarlig redaktør, som beklager feil og skaper grunnlag for fornyet tillit hos publikum.

«Trygdekontoret» var opprinnelig et konsept for NRKs tredje og noe mer ungdommelige TV-kanal. Nå er programmet flyttet til NRK1, og når dermed et adskillig bredere og i høy grad voksent publikum. Dermed øker også faren for mer skivebom.

Så det er neppe siste gang Seltzer & Co havner i Kringkastingsrådet. Etter Kokkvolds inntreden får dette organet, som NRK-folk tidligere ikke hadde nevneverdig respekt for, større oppmerksomhet. Diskusjonene sendes direkte ut til publikum, og media vier klagebehandlingen langt større oppmerksomhet enn tidligere.

Jeg mener likevel at Kringkastingsrådet bør legges ned. Et departementsoppnevnt, statlig råd bestående av mange eks-politikere, har ingen rolle å spille i et demokrati med uavhengige medier. Den jobben bør overlates til selvregulerende organer, som Pressens Faglige Utvalg. Klager over NRKs presseetiske standard bør vurderes av PFU og ikke overlates til et rent synseforum som Kringkastingsrådet.

Problemet er at heller ikke Vær Varsom-plakaten sier noe om hvor grensen går for god satire.

Det tabloide mennesket

MØTE MED HISTORIEN: Mer enn 20 år senere møtte Jan-Erik Lauré moren og gutten som ble født i do. Han var blitt rørlegger! Foto: TROND SOLBERG

MØTE MED HISTORIEN: Mer enn 20 år senere møtte Jan-Erik Lauré moren og gutten som ble født i do. Han var blitt rørlegger! Foto: TROND SOLBERG

Gjennom 40 år i mediebransjen har jeg møtt mange svært dyktige journalister, med teft for nyhetsjakt og god fortellerevne. Men bare en håndfull av dem har eid begavelsen av å kunne skape et helstøpt og interessevekkende redaksjonelt produkt. En av dem er Jan-Erik Lauré (64).

VGs redaksjonssjef satte denne helgen punktum for en lang og suksessfylt karriere. Som godlynt og hardtslående ordkunstner av rang og med en sjelden evne til å spissformulere budskap som vekker engasjement.

Å redigere en tabloid løssalgsavis er i høy grad å spille på lesernes følelser. Det er å avdekke urettferdighet. Å gi støtte til de svakeste. Få folk til å dele tragedier. Det er å tilfredsstille nysgjerrighet. Det er å sjokkere eller vekke forargelse. Å skape glede og begeistring.

Kort sagt å engasjere leserne på godt og vondt. Da ligger terskelen for vesentlighetskriteriet ganske høyt. Og det er ikke plass til likegyldighet. I de mest suksessrike årgangene av VG i 1980- og 90-årene var arbeidet på desken i Akersgaten på mange vis preget av galskap satt i system.

Jan-Erik Lauré ble ansatt som vaktsjef på VG-desken i 1981. Han kom fra en tilsvarende stilling i Aftenposten. Etter eget utsagn søkte han seg til VG fordi avisen var villig til å satse friskt på lesbare saker. Med andre ord: Aftenposten var blitt for kjedelig og kollegene for selvtilfredse.

Selv hadde jeg den utfordrende gleden av å jobbe i vaktsjef-team med «Janik», som han kalles blant kolleger, i nesten fem år. I 1987 ble han sjef for reportasjeavdelingen i VG og fra begynnelsen av 90-årene redaksjonssjef i avisen. I en periode var han også sjef for VGs graveteam i undersøkende journalistikk, som bl.a. avslørte omfattende triks med kvoter og fangster i fiskerinæringen. Fiske-fusk ble et av de mange nyord som ligger strødd etter ham.

Det var Janik som overleverte meg førstesiden «TIL DØDEN skiller oss ad» med brudebilde etter drapet i en rettssal i Lillestrøm i 1983. Oppslaget ble et av de mest kontroversielle i VG-historien og ble brukt som skrekkeksempel på Norsk Journalisthøyskole i 20 år. Vaktsjefer i VG nøt stor grad av tillit hos redaktørene, som heller ikke ble spurt til råds før brudebildet var satt på trykk.

I disse årene ga Janik full gass. På våre kveldsvakter ble det min oppgave å holde orden på kløtsj og brems. Han elsket å finne spisse vinkler som utfordret grensene gjennom mulige og umulige oppslag: Som «HØNE verper PÆRE-EGG» (om miljøforstyrrelser langs E6). Om Gro som drakk blomstervann på talerstolen og ei ku som hoppet i hoppbakken i Brummundal. Om sykepleieren som ville fjerne øyeeplet på en pasient da det i journalen sto at vedkommende brukte «glasögon»..

Janik var også mannen som gjorde forventninger og lengsel etter godvær til en bestselger i Sommer-Norges aviskiosker. Det var aldri snakk om at redaksjonen manglet stoff til oppslag. Det tabloide menneske hadde alltid en idé på lager.

Eller så potensialet i et tips som kom inn til telefonen som aldri sover: En gravid kvinne hadde uventet født en velskapt gutt da hun satte seg på do! Reportasjeteamet ble sendt ut med champagne til midtsidene: «Fødte i do – SKÅL!». På førstesiden våget han ikke gå lenger enn «FØDTE GUTT I DO» og utkastet «Ble MAMMA på RAMMA» lagt i skuffen.

Apropos do: Tittelen «TO DO or not to do» om norske arbeidstagere som forlangte eget avtrede adskilt fra utenlandske kolleger, er legendarisk.

Det tabloide menneske er også et følsomt vesen, med sans for historier om dyr. Som reportasjesjef i VG fikk Jan-Erik Lauré en egen fløy oppkalt etter seg på krisesenteret til Foreningen for Omplassering av Dyr. Ved et tilfelle adopterte han også en katt herfra, og sansen for den bestselgende dyrehistorie ble understreket gjennom følgende prioriteringsliste til redaksjonen: 1) Vold mot dyr. 2) Vold mot eldre. 3) Drap..

Som en redaksjonssjef med legendestatus i hovedstadens journalistmiljø må man ha en velutviklet teft og fingerspitzgefühl for hva som berører folk flest. Det sitter i ryggmargen. Dette er nå historie. I vår digitale tid styres redigeringen av mediene mer og mer av fakta, såkalte brukerdata.

Da det tabloide mennesket gikk sin siste vakt som redaksjonssjef i Akersgaten, presenterte Schibsted sin nye digitale medieplattform (SMP). Svenska Dagbladet har allerede tatt den i bruk og førstesidens prioritering av saker styres nå helt uberørt av menneskehånd, av en algoritme (programmert beregning av oppgaveløsning).

Verdens Gang blir heller ikke den samme uten Jan-Erik Lauré.