Tabloide nyheter i dusjen

KLOKKE-HYPE: Skuelystne i hopetall besøker Apple Store på Manhattan, men du får ikke kjøpt den nye Apple Watch her.  Den må forhåndsbestilles. Lenege før lansering i Norge har både Aftenposten og VG laget egen App, det samme gjelder selskaper som SAS og NSB. Foto: DON EMMERT, AFP

KLOKKE-HYPE: Skuelystne i hopetall besøker Apple Store på Manhattan, men du får ikke kjøpt den nye Apple Watch her. Den må forhåndsbestilles. Lenege før lansering i Norge har både Aftenposten og VG laget egen App, det samme gjelder selskaper som SAS og NSB. Foto: DON EMMERT, AFP

NEW YORK (VG) – Ja, det går faktisk an å gjøre journalistikken mer tabloid enn i dag. Når smartklokkene inntar håndleddene til folk flest vil vi oppleve en ny, tabloid revolusjon i formidlingen av informasjon og nyheter. Budskapet vil bli knappere og spissere enn noensinne.

Det er stinn brakke når jeg besøker Apple-butikken ved Meatpacking District på vestsiden av Manhattan. I hele første etasje står folk i stim for å beskue alle de ulike modellene av Apple Watch som ligger utstilt i montre. Prisene varierer fra 349 til flere tusen dollar.

Jeg kunne tenkt meg å kjøpe en sportsutgave, men blir høflig avvist.

– It`s only for order, svarer den unge ekspeditøren.

I hele 2015 kommer vi til å leve med hypen fra Apple Watch og alle spekulasjoner om når den blir tilgjengelig. Skjønt tilgjengelig er den allerede. I elektronikksjappa på hjørnet selges klokkene for 999 dollar – mer enn dobbel pris.

At hypen er stor skjønner vi når deltagerne på verdenskongressen til INMA (International News Media Association) fristes til å vinne premier i forskjellige konkurranser av arrangører og utstillere. Premien er alltid en ny Apple Watch.

Den smarte klokken er designet for å kunne dekke svært mange av dine daglige behov: Tid, kalender, beskjeder, værmelding, trafikk- og veiviser, aktivitetsmåler, pulsmåler, søk og nyheter. I senere utgaver kanskje også sensorer for måling av blodtrykk og blodsukker. Selv om klokken fortsatt bare er tilgjengelig i et dusin land, skal det være registrert omkring 4000 ulike applikasjoner (Apper) hos Apple.

Det er en megatrend i digital nyhetsformidling at det utvikles stadig mindre og mer personlige publiseringsformater. Fra desktop til nettbrett til mobil til smartklokke. Apple Watch leveres med skjermer på 38 eller 42 millimeter. Å formulere nyhetsbudskap på så knappe formater blir en interessant utfordring for bransjens tabloide ordkunstnere.

Den norske tabloiden på papir målte opprinnelig 280 x 400 mm, og som gammel tabloid sidesnekker husker jeg at førstesideoppslaget helst ikke skulle ha mer en seks anslag på en linje. Da var det ikke rart at ord som KAOS, KRISE, KRIG gikk igjen i budskapet sammen med uttrykk som ALARM, AMOK, SEX og DRAP.

Uttrykket står egentlig for noe som er kondensert eller komprimert, og ble opprinnelig registrert som navn på en pille i 1884. Det var nok dette som fikk Dagbladet til å ironisere over VG med slagordet «Ta en globoid!» i 1963 da Norges første tabloidavis så dagens lys. Verdens første tabloidavis var britiske «Daily Mirror» i 1903.

Karakteristikken «tabloid» er gjerne også brukt om innhold som handler om kjendiser, sport og sensasjonelle kriminalsaker. Og som en motsetning til kvaliteten på innholdet i tradisjonelle morgenaviser, som tidligere ble levert i såkalt fullformat. Personlig har jeg aldri skjønt hvorfor innhold som opptar og engasjerer mange mennesker skulle være av lavere kvalitet enn innhold som nesten ingen vil lese.

Moderne, yngre mennesker sjekker mobilen flere hundre ganger i døgnet. Har det skjedd noe nytt? Med skjermen på armen vil det bli enda lettere. Fremtidsforskeren Ross Dawson, som ble viden kjent da han laget et verdenskart over papiravisenes død, forventer en eksplosjon av informasjon og at kravene til deltagelse i media vil bare øke. I USA bruker man nå 15 av døgnets 24 timer på ulike medier. Det bygges en forventning om å få «alt», «over alt», «alltid». Dette er en utvikling vi som arbeider i medieindustrien må ta på største alvor.

Selve nyhetsbegrepet vil bli vesentlig utvidet. Bilkøen som forsinker meg er for lengst blitt en nyhet. Snart blir blodverdiene mine nyheter.

I store forsamlinger som INMAs verdenskongress har det de senere år vært vanlig å se delegatene sitte benket med sine iPads foran seg. Slik er det ikke lenger. Nå sitter de der med mobilen i hånden. Det er blitt mange av oss som leser lange artikler (opptil 15 000 ord) på mobiltelefonen eller ser levende video. Et seriøst magasin som The New Yorker kan vise til utrolig sterk vekst i lesning av lange artikler via mobil.

Over halvparten av den digitale lesningen i The New York Times skjer nå på mobile plattformer. 28 av 35 millioner mobilbrukere i USA leser innholdet bare på mobilen. Men bare ti prosent av inntektene kommer fra mobilen. Det må utvikles nye forretningsmodeller som fungerer. Derfor trenes staben i The New York Times nå i å utvikle løsninger for et helt nytt format – smartklokken. Å skrive historier for de minste skjermene er en egen kunst.

Så snart kan vi lese nyhetene på armen mens vi står i dusjen om morgenen. Å gjøre det på en mobiltelefon er som kjent utilrådelig..

Grå dame viser veien

THE GREY LADY: New York Times holder til i den sjette høyeste bygningen på Manhattan – et fyrtårn for innholdsmarkedsføring, som bransjen håper skal bli medieindustriens neste store inntektskilde. Foto: BRENDAN MCDERMID, Reuters

THE GREY LADY: New York Times holder til i den sjette høyeste bygningen på Manhattan – et fyrtårn for innholdsmarkedsføring, som bransjen håper skal bli medieindustriens neste store inntektskilde. Foto: BRENDAN MCDERMID, Reuters

NEW YORK (VG) Jeg er på besøk hos den grå damen som har tatt bolig i det tidligere prostitusjonsstrøket på Manhattan. Den 52 etasjer høye stålkollossen på hjørnet av 41. gate og 8. aveny strutter av journalistisk selvtillit og selverklært uavhengighet.

The New York Times er et fyrtårn som viser vei for all verdens medier som sliter med fallende inntekter. Innholdsmarkedsføring – betalt merkevarejournalistikk og sponsede artikler – skyver snart ut den tradisjonelle reklamen og skal bli en stadig viktigere finansieringskilde for fremtidens nyhetsjournalistikk.

Da blir det viktig å skille klinten fra hveten.

– Vi har vår integritet i behold. Det er utenkelig å rokke ved uavhengigheten til The New York Times, lyder budskapet. Men det er ikke redaksjonen som definerer et mediums troverdighet. Det er det leserne som gjør.

Content Marketing eller Branded Content var et hovedtema for de 500 mediefolkene fra alle verdens hjørner som i forrige uke besøkte The Times Center hvor International News Media Association (INMA) holdt sin verdenskongress i New York.

Denne lett fordekte reklameformen omsetter i år for 10 milliarder dollar på verdensbasis. Omsetningen er ventet å øke til 25 milliarder dollar i 2019. Content Marketing kan handle om mange ulike former for reklame – alt fra betalte produktomtaler på redaksjonell plass til reportasjer av høy journalistisk kvalitet som er levert av merkevarer. Poenget er å underholde eller engasjere lesere og seere.

Ideen er at tydelig merking skal skille klinten fra hveten og gjøre det opplagt for brukerne av media hva som er reklame. «Paid post» står det på en tynn grå stripe over innholdsmarkedsføringen på The New York Times nettsider. Avisen har også opprettet en egen redaksjon av markedsføringsjournalister som leverer «T-Brand».

Skoleeksempelet er en stor kvalitetsreportasje om situasjonen for kvinnelige fanger i amerikanske fengsler som ble finansiert av strømmetjenesten Netflix i forbindelse med markedsføringen av den populære serien «Orange is the new black». Artikkelen var skrevet av den anerkjente NYT-journalisten Melanie Deziel.

På listen over de mest leste og delte artiklene i New York Times er flere merkevarefinansierte produksjoner. Ifølge Boston Consulting Group planlegger 70 prosent av markedsførere å øke sine investeringer i innholdsmarkedsføring. Under INMA-kongressen i New York presenterte konsulentselskapet en undersøkelse som viser stor aksept (over 80 prosent) blant mediebrukere for denne type markedsføring. Unge mellom 18 og 35 år har nesten 50 prosent høyere aksept enn gjennomsnittet av befolkningen.

Men innholdsmarkedsføringen må være autentisk og engasjerende. Mediene må finne de riktige kommersielle partnere. Samarbeid med en dårlig likt merkevare vil fort smitte over på mediet selv. Østerriske Red Bull har lenge vært ledende i innholdsmarkedsføring. Nå venter mediebransjen på at en markedsfører skal sprenge den neste store verdensnyheten. Kaffegiganten Starbucks skal være i full gang med å bygge opp en fullskala medieplattform for nyheter.

The New York Times ligger bare noen få kvartaler fra reklamens opprinnelsessted – annonsenes fødselskrybbe på Madison Avenue. Her ligger reklamebyråene som perler på en snor. Deres betydning ventes å avta raskt.

– Hvis den litt pripne grå damen er komfortabel med å lage innhold på oppdrag fra kjente merkevarer, så kan du også gjøre det, lyder budskapet til mediefolkene på INMAs kongress. Mye tyder på at norske publishere og avisredaktører vil nikke anerkjennende til dette.

Norsk Presseforbund har nå sendt ut på høring et nytt kapitel i Vær Varsom-plakaten som skal sørge for at skillet mellom journalistikk og reklame blir opprettholdt. Det skal være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold. Skillet skal være tydelig også ved lenking og andre koblinger. Kommersielt innhold som kan forveksles med det enkelte mediums journalistiske presentasjon skal avvises. Skjult reklame er uforenlig med god presseskikk.

Teksten er utarbeidet av et omforent utvalg av journalister og redaktører, både tilhengere og motstandere av innholdsmarkedsføring. De nye punktene i Vær Varsom-plakatene angir ikke nøyaktig hvor grensen går mellom journalistikk og reklame. Den skal i praksis trekkes av Pressens Faglige Utvalg fra sak til sak. Jeg frykter at det kan bli et grensegjerde med store hull i nettingen.

Facebook – venn eller fiende?

VERDENS MEKTIGSTE MANN: Mark Zuckerberg kler seg alltid i blue jeans og olivengrønn T-skjorte når han presenterer Facebooks nyeste strategier, som her i San Fransisco i mars i år.  Veksten avtar, men giganten legger under seg stadig nye tjenester med milliarder av brukere. Foto: REUTERS

VERDENS MEKTIGSTE MANN: Mark Zuckerberg kler seg alltid i blue jeans og olivengrønn T-skjorte når han presenterer Facebooks nyeste strategier, som her i San Fransisco i mars i år. Veksten avtar, men giganten legger under seg stadig nye tjenester med milliarder av brukere. Foto: REUTERS

BERGEN/NEW YORK (VG) Det føltes nesten som om Mark Zuckerberg satt i de regntunge skyene og skrudde av og på kalddusjene over 1700 mediefolk som var samlet mellom de syv fjell. Mediebransjen må forberede seg på en ny omgang ekstremvær forårsaket av de globale teknologigigantene som regjerer verden.

Utfordringene fra selskaper som Facebook, Google, Twitter og Snapchat preget diskusjonene på Nordiske Mediedager i Bergen sist uke. Bransjen frykter at de digitale gladiatorene skal ta publisistisk verdensherredømme og drepe medienes forretningsmodeller for godt.

Mellom alle regnbygene opplevde mediefolkene også enkelt streif av solstråler. Som da kulturminister Thorhild Widvey kom ned fra skyene og entret scenen i Grieghallen som en reddende engel i helhvite gevanter og proklamerte nullmoms for nettaviser. Pressen jublet og senere jublet hele VG da avisen ble utropt av kulturministeren som Norges desidert beste avis.

Dagens Næringsliv, som er kjent for å skrive Norges lengste reportasjer og søknader til utdeling av journalistpriser, raljerte etterpå over mediebransjens narsissisme under den store prisfesten på nattklubben Rick`s. Her – i det som en gang var Gestapos hovedkvarter i Bergen – var kjendistettheten større enn i Messa på Marienlyst.

I følge Dagens Næringsliv deles det hvert år ut ca 1000 mediepriser i Norge. Festspillene i Bergen blir en blek skygge av champagnegaloppen på Rick’s. Den eneste priskategorien som mangler er prisen til beste tidligere ansvarlig redaktør i en Schibsted-avis som nå er kommentator, skrev DN. Det får bli et oppgjør mellom undertegnede og Trine Eilertsen (ex BT) til neste år..

– If you can’t beat them, join them, heter det som kjent. Dette er nå mediefolkenes store dilemma. Skal vi bli leilendinger og publisere innholdet som vi lager, direkte på sosiale medier som Facebook?

Mange medier gjør det allerede indirekte og via lenker. Når en tredjedel av trafikken kommer fra sosiale medier er det lett å bli avhengig av denne trafikken. Det er som en narkopusher som tilbyr narkotika gratis ved første treff. I neste omgang vil han vite å ta seg grådig betalt. Ja, de sosiale mediene vil raskt forlange sin andel av inntektene.

Ekstremværet som snart vil skylle en ny tidevannsbølge inn over mediemarkedet, er forårsaket av at nesten alle leser nyheter og ser video på mobilen. På denne plattformen har de sosiale mediene en nesten uovertruffen posisjon. Vi deler innhold i hytt og pine og nå vil aktører som Facebook sortere «feeden» på en måte som bedre ivaretar dine behov og sine egne forretningsideer.

Det tar åtte sekunder i gjennomsnitt å laste ned en side fra Facebook. Det er alt for tregt. Gjennom direkte publisering av tekst og video blir opplevelsen mer sømløs. Som å bla i en avis. Og nye Facebook spiller videoinnhold automatisk. Annonsene likeså. Det er bare å dele på inntektene.

Facebook er i ferd med å bli vårt nye hjem. Mediet tar kontrollen over stadig større del av vårt sosiale liv. Også i stigende grad praktiske oppgaver fra vugge til grav. I USA også skilsmissen. Over 1, 4 milliarder brukere sørger for at en fjerdedel av all verdens internettrafikk kommer fra Facebook. Mark Zuckerbergs strategi synes å være total overtagelse av internett – at Facebook skal bli hele nettets inngangsportal.

Fra Mediedagene i Bergen reiste jeg rett til New York hvor diskusjonen om medierevolusjonen fortsetter denne uken på verdenskongressen til International News Media Association (INMA). Her i USA er noen av de største mediene, som The New York Times, BuzzFeed og National Geographic allerede i forhandlinger med Facebook om direkte distribusjon av sitt innhold. Planen møtes med mye skepsis i bransjen, som frykter å miste kontrollen over innhold, presentasjon, brukerdata og annonseinntekter.

Før han døde brått sist vinter rakk New York Times rockestjerne av en mediekommentator, David Carr, å beskrive dilemmaet på denne måten:

– For publisister er Facebook som en stor hund, som kommer galopperende mot deg i parken. Det er vanskelig å si om den vil leke med deg eller ete deg..

Og det er ikke bare Facebook som forsøker å ta kontrollen over nyhetsmedienes distribusjon. I Europa forsøker Google å kjøpe seg fri fra trusselen om strenge EU-reguleringer gjennom å opprette milliardfond i samarbeid med store, velrennomerte avishus.

Suksess-kanalen Snapchat gikk i januar også i allianse med et eksklusivt utvalg av innholdsprodusenter da tjenesten Discover ble lansert. Det er ikke rart resten av medieindustrien ser spøkelser ved høylys dag.

I pressefrihetens navn

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

I går – på pressefrihetens dag – gikk mine tanker til vår mangeårige medarbeider Eirik Mosveen, som fant Høyrelandsmøtets viktigste politiske avsløring dypt nede i statsministerens utringning. Hun gjemmer mobilen med alle statshemmelighetene i BH’en.

Erna svarte på avsløringen med bitende ironi: «Så glad for at VG har fått hjem igjen Eirik Mosveen for å lage dyptpløyende politisk journalistikk », skrev hun på Twitter.

Det går en dyp kløft mellom presse og stat, og i de fleste land måles pressefrihet etter myndighetenes trang til å regulere media, gjennom lovgivning, sensur eller forfølgelse av journalister.

Ikke sjelden oppstår det konflikt mellom statens ledere eller statsoverhoder og den frie, uavhengige presse. Som da den danske dronning Margrethe ville ha seg frabedt å være dus med en ung journalist på pressekonferansen i anledning hennes 75-årsdag.

President Obama nyter det privilegium at han en gang i året gis anledning til å gå til motangrep på media. Det skjer under den årlige middagen i korrespondentklubben i Washington. For en drøy uke siden leverte presidenten et fyrverkeri av mer eller mindre ondsinnede vitser mot pressen og enkelte politikerkolleger. Verst gikk det ut over Hillary Clinton og CNN, som han mener er en parodi på seg selv.

Også Russlands president Putin benytter seg av ironi i motangrepene på pressen. Dette ble jeg vitne til en gang i Kreml – i den svære salen som en gang huset Det Øverste Sovjet – Sovjetunionens parlament og nasjonalforsamling. Episoden fant sted i 2006, under åpningen av den internasjonale avisutgiverorganisasjonen WANs verdenskongress.

Det var omstridt å arrangere en slik verdenskongress i Moskva og i den medieundertrykkende bjørnens hule. WANs tøffe president, iren Gavin O’Reilly, benyttet derfor sin introduksjon av Putin til å hudflette den russiske presidenten for hans undertrykkelse av den frie presse. Putin besvarte ydmykelsen på en særdeles elegant måte:

– Kjære gjester, dere har nå vært vitne til et stykke russisk ytringsfrihet, sa han i sin åpningstale til WAN-delegatene.

WAN-IFRA er organisasjonen som står bak markeringen av 3. mai som Pressefrihetens Dag. Dagen ble innstiftet av FN i 1993 og er vårt internasjonale svar på 1. mai. I Norge er vi så makelig anlagt at vi markerer dagen i dag, mandag 4. mai. På Litteraturhuset i Oslo skal det holdes seminar om «Blasfemi, ytringsfrihet og pressefrihet – Fritt fram så lenge ingen blir krenket?».

Mange steder i verden er spørsmålet om pressefrihet stadig blodig alvor. Hittil i år er 45 journalister drept under tjeneste, åtte av dem i terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. I løpet av 2014 ble til sammen 135 journalister drept under utførelsen av sitt arbeid.

Idet jeg skriver disse linjene tikker meldingen inn om at ytterligere to tunisiske journalister er funnet drept i Libya med strupen skåret over. Den islamske staten IS står bak drapene. Blodet slutter aldri å flyte i den arabiske verden.

Storbritannia kan se tilbake på mer enn 300 års pressefrihet, men de siste årenes medieskandaler truer med å endre dette bildet. Hvis Labour og Ed Miliband vinner parlamentsvalget neste uke, skal mediene tvinges til å akseptere strengere reguleringstiltak. Det liberale partiet ønsker derimot å grunnlovfeste pressefriheten, mens de konservative med statsminister David Cameron i spissen, vil fryse lisensfinansieringen av BBC og innføre skattelettelser for lokalaviser.

Samtidig er rettsprosessene etter avsløringen av medienes pengeutbetalinger til høytstående polititjenestemenn i ferd med å utvikle seg til litt av en skandale. 34 journalister er de siste fire årene arrestert, mistenkt for ulovligheter. Nesten alle er nå frifunnet eller har fått tiltalen frafalt. En generasjon britiske journalister er mistenkeliggjort, og pressens kildevern er varig svekket.

Her i Norge har Arbeidsforskingsinstituttet offentliggjort en undersøkelse som viser at halvparten av alle journalister er utsatt for hets, sjikane eller trakassering, for det meste på nettet. En fjerdedel har opplevd direkte trusler. Tilstanden beskrives som et demokratisk problem.

Men Norge troner fortsatt i toppen av listen over verdens mest pressefrie land. Vi nyter i hvert fall friheten til å henge oss opp i statsministerens puppestell.