Skjønnheten og udyret

HUN GIKK PÅ DAGEN: Arabelle Sicardi – BuzzFeeds skjønnhetsredaktør – gikk på dagen  etter at redaktørene hadde fjernet hennes reklamekritiske artikkel. Artikkelen var holdt i en tone som ikke passet til det øvrige innholdet i seksjonen, mente sjefredaktøren. Foto: GETTY IMAGES

HUN GIKK PÅ DAGEN: Arabelle Sicardi – BuzzFeeds skjønnhetsredaktør – gikk på dagen etter at redaktørene hadde fjernet hennes reklamekritiske artikkel. Artikkelen var holdt i en tone som ikke passet til det øvrige innholdet i seksjonen, mente sjefredaktøren. Foto: GETTY IMAGES

I vår tid er skjønnhets-journalistikken i ferd med å bli en vond kvise på journalistisk integritet. Den største utfordringen for oss som vil forsvare medienes uavhengighet er at unge lesere ikke later til å bry seg om innholdet er sponset eller ikke – bare det er nytt og kult.

Trenden er internasjonal. På områder hvor vi i Norge har hatt strengere presseetiske publiseringsregler, leder digitaliseringen oss nå inn i en global forestillingsverden hvor grensene mellom journalistikk og reklame gradvis viskes ut av kjøpsanbefalinger og handlemuligheter i redaksjonelle innholdsmiljøer.

Det er tunge aktører som The New York Times, The Wall Street Journal og britiske The Guardian, som går foran. Enhver redaktør i disse seriøse mediehus vil selvsagt hevde at hos oss praktiseres et skarpt skille mellom redaksjon og annonseavdeling. I nye, toneangivende medier som f. eks. BuzzFeed og i sosiale medier blir skillet mer utydelig.

Ledelsen i BuzzFeed har sammenlignet sitt skille mellom redaksjon og annonseavdeling med den kinesiske mur. Men enhver som har besøkt Kina vet at Muren er å betrakte som en sammenrast steinrøys på enkelte strekninger.

De siste ukene er redaksjonen i BuzzFeed blitt scene for litt av en såpeopera når det gjelder kommersialisering av nettmedier. Skjønnhetsredaktøren, Arabelle Sicardi, sluttet på dagen etter at hun skrev en kritisk artikkel om en reklamekampanje for såpemerket «Dove». Artikkelen ble fjernet fra databasen etter ordre fra sjefredaktør Ben Smith fordi den var holdt i en tone som var i konflikt med grunntonen i nettstedets mote- og skjønnhetsseksjon.

Ben Smith ble raskt kritisert for å ha gitt etter for press fra annonsørene. «Dove» eies av Unilever som er en av BuzzFeeds største annonsører. I skandalen som i amerikanske medier omtales som «DoveGate» ble Smith til slutt tvunget til å publisere artikkelen på nytt og iverksette en intern granskning.

Undersøkelsene avdekket til sammen fem tilfeller hvor kritiske artikler mot merkevarer var blitt slettet av redaksjonsledelsen, angivelig etter henvendelser fra annonseavdelingene. Det kunne se ut som om tjenesten «Slett meg» har fått en ny målgruppe i USA.

– Vi har nå fått se native advertisings sanne ansikt, skriver Columbia Journalism Review om tekstlignende annonsering. Media bør nå forberede seg på en æra av merkevare-styrt sensur.

Også i Storbritannia har det i løpet av vinteren utspilt seg en stor medieskandale. Den anerkjente politiske kommentatoren Peter Oborne forlot ærverdige The Telegraph i protest mot sine redaktører, som han hevdet undertrykket kritisk journalistikk mot store annonsører som banken HSBC og butikk-kjeden Tesco. Mange frykter at presset fra annonsører har en nedkjølende effekt på undersøkende journalistikk.

Noe av det første vi lærte som journalister var behovet for en sunn, kritisk innstilling til de kommersielle budskapene i reklame. Ofte ble det også laget nyhetsreportasjer om reklame som ikke helt holdt hva den lovet. Tekstreklame sto høyt på redaksjonens agenda, og biljournalistikk og reisejournalistikk ble lenge sett på som områder hvor integriteten var truet. Ved hjelp av Tekstreklameplakaten fikk norsk presse ryddet opp i disse forholdene. Nå kommer trusselen mot journalistisk integritet fra mote- og skjønnhetsbloggere, ukeblader og nyhetsaviser på nett.

Stadig oftere mottar Pressens Faglige Utvalg klager på slik journalistikk, og i utvalgets siste møte – hvor bl.a. VGs MinMote og bladet Det Nye ble felt – tok reklamemakeren Eva Sannum bladet fra munnen:

«Motejournalistene og moteredaktørene er i en verden hvor det er litt sånn: -Jeg kommer til frisøren og forventer at dette skal jeg få gratis fordi jeg hashtagger frisørsalongen på Instagram og jeg forventer å få noen klær, for de omtaler jeg i artiklene mine»…

Tekstreklameplakaten vil i løpet av våren trolig bli redigert inn i Vær Varsomplakaten. Heldigvis ser det nå ut til at kravet til et tydelig skille mellom reklame og journalistikk vil bli bevart i plakatens ordlyd.

Men hva hjelper det?

En ny svensk undersøkelse fra Gøteborgs Universitet viser at det eksisterer store generasjonsskiller i digital mediemoral. 73 prosent av personer født på 80-tallet eller senere synes det er helt eller delvis OK at noen får betalt for å gjøre produktreklame i sine blogger. Blant personer født før 1960 er tilsvarende andel bare 43 prosent.

Og sakte dør vi ut.

Digitale skilleveier

UTEN DEKNING: Norge skal stenge FM-nettet i løpet av 2017 og blir første land i verden som går over til DAB radio. Men dekningen mangler fortsatt når du kjører bil i tunnel mange steder. Foto: NRK

UTEN DEKNING: Norge skal stenge FM-nettet i løpet av 2017 og blir første land i verden som går over til DAB radio. Men dekningen mangler fortsatt når du kjører bil i tunnel mange steder. Foto: NRK

I forrige uke ble det markert at papiravisenes nettutgaver for første gang klart går forbi papiravisene i popularitet. For meg var det en åtte år gammel nyhet, og en kollega bemerket tørt: – Det blir nesten som å føre statistikk over bruken av VHS-kassetter i vår tid…

Jeg husker godt den dagen i 2007, da jeg kom til Akersgaten og skulle parkere i VG-husets kjeller. Fra nedkjørselen og inn i heisen hadde noen i løpet av natten hengt opp store plakater: «VG Nett større enn mor», sto det i tusjsvart skrift.

Det skulle altså gå nesten åtte år før Statistisk Sentralbyrå kunne rapportere at nå er avisbransjen som helhet kommet fram til den samme digitale skilleveien. Det sier noe om det digitale forsprang VG har skaffet seg på sine konkurrenter.

I følge Mediebarometeret for 2014 er det nå under halvparten av Norges befolkning (49 prosent) mellom 9 og 790 år som leser en papiravis på en vanlig dag. I 1997 var denne andelen på hele 84 prosent. Andelen som benytter seg av internett daglig er vokst til 88 prosent.

Selvsagt er frafallet til papiravisen størst blant de unge. Dagens 16 – 24 åringer bruker nesten tre og en halv time i døgnet på nettet. En fersk rapport fra Statens Medieråd i Sverige viser at bare 13 prosent av dagens 17- og 18-åringer leser trykte aviser eller bøker.

De nordiske landene ligger helt i front på verdensbasis når det gjelder å ta i bruk de nye digitale plattformene. I følge Eurostat bruker nå 2/3 av innbyggerne i EU/EØS-området internett daglig, men det er enorme forskjeller mellom Norge og Island på topp og land som Bulgaria, Romania og Hellas hvor bruken er nede i 30 prosent av befolkningen.

Mange venter at de tradisjonelle TV-selskapene skal bli rammet av den samme nedgangen som papiravisene, og kanalenes totale seertall har de senere år vist nedgang. I 2013 og 2014 har seertallene i Norge holdt seg på et stabilt nivå, omkring 74 prosent av befolkningen. I Sverige og Danmark er andelen som ser lineær TV mer markant nedadgående, mens den f. eks. i Finland er økende. Størst er reduksjonen blant danske ungdommer i aldersgruppen 12 – 18 år (21 % ned i 2014).

I følge en rapport om Medietrender i Norden, som utgis av Nordisk Råd, økte TV-seingen blant nordmenn i 2014 fra 168 til 174 minutter daglig, noe som tilskrives at vi er et land av sportsidioter og at det ble arrangert både vinter-OL og fotball-VM i 2014. Svenskene ser langt mindre TV enn oss nordmenn og de svenske allmennkringkasterne har også en langt svakere posisjon enn vårt norske NRK.

All statistikk viser nå at vår nye medievirkelighet nå er i ferd med å sette et sterkere preg på vår hverdag. Strømmetjenester for levende bilder spiser seg inn i TV-markedet, og brukerandelen i den norske befolkningen var i 2014 kommet opp i 22 prosent. I Danmark står strømmetjenester nå for mer enn 17 prosent av all TV-tid.

Det er gledelig at boklesingen står seg så godt i våre nordiske land. Mediebarometeret til SSB viser at andelen i befolkningen som leste en trykket bok på en gjennomsnittsdag, økte fra 17 prosent i 1997 til 25 prosent i 2014. Tilsvarende tall for e-bøker var to prosent. Også i de øvrige nordiske land viser statistikken økende lesing av bøker, særlig blant barn og unge. Det sies at en mulig forklaring på dette ligger i behovet for å rette opp svake morsmålsresultater i PISA-undersøkelsene.

Også når det gjelder radio øker brukerandelen noe siste år, og det er et interessant trekk i flere nordiske land at økningen særlig tilskrives de yngste aldersgruppene mellom 9 og 24 år. Både bruken av web-TV og digital radio er økende blant de unge.

I forrige uke bestemte Regjeringen seg for å stenge FM-nettet for sendinger fra 2017, slik Stortinget allerede har vedtatt under bestemte forutsetninger om dekning og brukertall. Norge kan dermed bli det første landet i verden som går over til DAB/DAB+ radio. Danmark skal etter planen slukke FM-båndet fra 2019, mens Sverige hadde planlagt å gjøre det samme fra 2022.

Over alt skjer dette til protester og forslag om utsettelser. Overgangen vil bli kostbar både for både sendere og lyttere. Mange lar seg irritere over manglende dekning og signaler som faller ut.

Selv har jeg allerede rukket å skrote min første DAB-radio som kom i bruk for 11 år siden. I dag lytter jeg daglig til radio via internett på mobilen. Det spørs om det ikke går en skillevei her, også for denne del av mediebransjen.

Det dødelige halsgrepet

 

MINNER: Erik Are Tvedt (35) døde av kvelning etter halsgrepet under pågripelsen. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

MINNER: Erik Are Tvedt (35) døde av kvelning etter halsgrepet under pågripelsen. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

I USA vekker dødelige politiarrestasjoner offentlig oppvask, oppslag i mediene og nærmest opptøyer i berørte nabolag. I Norge henlegger Spesialenheten for politisaker og Riksadvokaten en slik sak som «intet straffbart forhold» uten nevneverdig offentlig debatt og belysning i åpen rett.

Det er ikke bra at tragiske hendelser med et så alvorlig utfall stues vekk uten at offentligheten får nærmere innsyn i hva som faktisk skjedde og media gis mulighet til å kontrollere myndighetenes håndtering av saken.

Derfor er det prisverdig at NRK nå går videre rettens vei for å få avklart viktige prinsipper i denne forbindelse. NRK har begjært utlevert en overvåkningsvideo som viser den fatale pågripelsen av en psykisk syk pasient på Oslo Legevakt 29. november 2012. Riksadvokaten har nektet å utlevere videoen, og NRK led nederlag i Oslo Tingrett som prøvde spørsmålet rett før påske. Nå er avgjørelsen anket til Borgarting lagmannsrett.

Det rettslige spørsmålet gjelder om det strider mot menneskeretten og retten til ytringsfrihet å nekte media innsyn i videomaterialet.

Den dødelige pågripelsen ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker. To kvinnelige politibetjenter forsøkte å få kontroll over Erik Are Stedt (35). En ambulansesjåfør som var til stede mente politibetjentene trengte hjelp og festet et halsgrep rundt mannen i et minutt, mens han ble påsatt håndjern.

Erik Are Stedt var psykisk syk og hadde ikke et kriminelt rulleblad. Han var heller ikke ruset. Han hadde diagnosen paranoid schizofren og hadde selv oppsøkt politiet fordi han følte seg forfulgt. Ifølge vitner var han redd/psykotisk og forsøkte å komme seg unna. Vitnene har forklart at det ikke forelå noen nødvergesituasjon. 35-åringen døde på stedet som følge av kvelning.

Spesialenheten konkluderte med å henlegge saken mot politibetjentene ettersom «intet straffbart forhold anses bevist» og saken mot ambulansesjåføren ble henlagt «etter bevisets stilling». Riksadvokaten hadde klarert at ambulansesjåføren også kunne etterforskes av Spesialenheten ettersom han tross alt var å betrakte som en uniformert, offentlig tjenestemann.

STØTTER ANKEN:  Avdødes foreldre, Erik og Vivi Stedt, ga NRK samtykke til å begjære overvåkingsvideoen utlevert. Nå håper de at anken til lagmannsretten vil føre fram, slik at den fatale pågripelsen på Oslo Legevakt kan bli belyst offentlig. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

STØTTER ANKEN: Avdødes foreldre, Erik og Vivi Stedt, ga NRK samtykke til å begjære overvåkingsvideoen utlevert. Nå håper de at anken til lagmannsretten vil føre fram, slik at den fatale pågripelsen på Oslo Legevakt kan bli belyst offentlig. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

Den avdødes familie påklaget henleggelsene, men Riksadvokaten valgte i stedet å henlegge sakene mot alle de tre fordi «intet straffbart forhold anses bevist». NRK hadde begjært videoen utlevert etter samtykke fra de etterlatte.

I følge Vær Varsom-plakaten er det en av pressens fremste oppgaver «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner». Det ligger i kjernen av medienes samfunnsoppdrag å utøve en demokratisk kontroll av offentlig maktutøvelse og påse at borgernes rettssikkerhet blir ivaretatt. Denne oppgaven krever åpenhet og offentlighet.

Det burde være en selvfølge at slike omstridte hendelser med dødelig utgang blir gjenstand for en offentlig høring, med full kontradiksjon og belysning av faktum. I det minste at så vidt sentralt etterforskningsmateriale som en overvåkningsvideo, som viser tjenestemennenes inngripen, blir frigitt for gjennomsyn av de etterlatte eller etter deres fullmakt, media. Tilliten til offentlige maktutøvere er også avhengig av dette.

Spesialenheten for politisaker mener at retten ikke engang har anledning til å prøve et slikt spørsmål. Det sier sitt om etterforskernes sans for åpenhet. Dommeren i Oslo Tingrett nektet heldigvis å etterkomme dette ønsket, men kom likevel til den tvilsomme konklusjon at hensynet til ambulansesjåførens velbehag tilsier at han må beskyttes mot offentlig innsyn. Ettersom han bare «tilfeldig» var til stede ved pågripelsen. Hvorfor polititjenestekvinnene lot ham feste det dødelige halsgrepet sier dommen ingen ting om.

Jeg begynner dessverre å ane et mønster hvor offentlighetens krav om innsyn skal avskjæres når det oppstår risiko for kritikk mot politi og påtalemyndighet. I vinter har vi sett dette i flere saker hvor media i sin undersøkende journalistikk krever innsyn i logger og saksdokumenter. Det gjelder Dagbladets undersøkelser av «et varslet mord» i Buskerud og ikke minst har vi sett det i forbindelse med Bergens Tidenes opprulling av «Asylbarnsaken» og Hordaland politikammers trenering av «Monika-saken». Omstridte henleggelser lar seg sjelden skjermes i lengden bak en mur av taushet.

Jeg har vanskelig for å se for meg at politidrapet i Ferguson, politiets kvelning av en ubevæpnet mann i New York i fjor sommer eller denne ukas fatale politiskudd mot en løpende mann i Charleston, Sør-Carolina, ville la seg skjule bak taushetsplikt overfor folket. Den norske rettsstaten bør dessuten ta inn over seg at i vår tid er videodokumentasjon stadig oftere bare et fingertrykk unna – på mobilen.

Maktbruk kommer for en dag.

NRK – et realityshow

KONKURRENTER:  Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen (t.v.) har virkelig lagt seg i selen for å konkurrere om de mest attraktive seere og lyttere for reklamemarkedet – og samtidig med private nettaviser. Her i samtale med TV2-sjef Olav T. Sandnes og Tryggve Rønningen i P4, under Kulturdepartementets mediehøring før påske. Foto: TOR G. STENERSEN, Aftenposten.

KONKURRENTER: Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen (t.v.) har virkelig lagt seg i selen for å konkurrere om de mest attraktive seere og lyttere for reklamemarkedet – og samtidig med private nettaviser. Her i samtale med TV2-sjef Olav T. Sandnes og Tryggve Rønningen i P4, under Kulturdepartementets mediehøring før påske. Foto: TOR G. STENERSEN, Aftenposten.

NRK satser hardere på reality-konsepter i beste sendetid. Samtidig som statskringkasteren rekrutterer nye deltagere til det rådyre «Anno», kuttes kostnader til nyheter og aktualiteter. Aktuelt på NRK2 skal legges ned og erstattes med et mer ungdommelig reality-inspirert konsept.

Distriktstillinger skal inndras og manglende økning av den statlige lisensinntekten kompenseres med kutt i 300 millionersklassen, som påstås å ramme bl.a. undersøkende journalistikk.

Dette er virkeligheten i NRK Anno 2015. I et år hvor statskringkasteren presenterer regnskaper med en inntektsside på svimlende 5, 435 milliarder kroner. Bemanningen ble i fjor redusert med 90 årsverk, men ved utgangen av 2014 huser NRK fortsatt 3612 årsverk. Det er hinsides fantasien til ethvert privatfinansiert mediehus.

Over to millioner nordmenn betaler sin lisensavgift på 2 729 kroner i 2015. Og i følge NRKs egne undersøkelser gjør tre fjerdedeler av oss denne øvelsen med glede og i takknemlighet over det brede og gode programtilbudet (!).

Men det hviler en skjebnehånd over lisensfinansieringen denne våren. I Kulturdepartementet jobbes det på spreng med stortingsmeldingen om NRKs rammer, og blant spørsmålene som drøftes her er alternative finansieringsformer. I stadig flere europeiske land erkjenner man nå at statlige lisensavgifter lever på lånt tid, og at det er behov for nytenkning rundt finansieringen av statlige allmennkringkastere.

I Sverige har Kulturutskottet i Riksdagen blitt enig om å utrede en ny finansieringsmodell for Public Service ettersom man ikke lenger trenger et TV-apparat for å kunne se på SVTs sendinger. Det skal være en «teknologinøytral og solidarisk» avgift, som kreves inn av skattemyndighetene. Innretningen skal likevel fungere slik at SVTs inntekter ikke blir gjenstand for en årlig politisk forhandling. Ordningen er tenkt innført fra 2020.

Et annet sentralt spørsmål er i hvilken grad NRK skal få anledning til å bruke sine enorme inntekter til videreutvikling av sine avislignende innholdstilbud på nettet, i konkurranse med privatfinansierte nettaviser i nasjonale, regionale og lokale markeder. I løpet av denne vinteren er det overlevert et stort antall utredninger til Kulturdepartementet, som grunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen.

I løpet av påsken har jeg «hygget meg» med å lese den 140 sider lange rapporten fra Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF), et fagmiljø tilknyttet Norges Handelshøyskole i Bergen. I følge rapporten er det liten grunn til å tro at nrk.no sin tilstedeværelse i markedet legger vesentlige begrensninger på andre nasjonale nettavisers mulighet for å ta betalt fra brukere på nettet. Forskerne mener også at NRK sine regionale nett-tjenester dekker et annet behov enn det som typiske lokale nettaviser gjør.

Utredningen baserer seg på undersøkelser og analyser av mediemarkedene i Sogn og Fjordane og Trøndelag, to høyst ulike markeder sett med økonomenes øyne. Konklusjonen synes å være at NRKs tilstedeværelse i markedet er positiv så lenge den bidrar til å utvide tilbudet for publikum. Altså skaper økt mangfold.

Det bekymrer heller ikke forskerne at NRK gis rom for å lansere nye nettbaserte tjenester som yr.no, ut.no og «Ytring». Rapporten går langt i å antyde at svaret på utfordringene er at private medieaktører må skjerpe seg og at de kan øke sin innovasjonskraft uforstyrret av NRK – både når det gjelder nyheter og tjenester. Dette vil i seg selv kunne styrke tilbudet overfor publikum – altså øke mangfoldet.

Jeg tror derimot at lokalaviser som Firda i Sogn og Fjordane og regionaviser som Adresseavisen i Trøndelag har all mulig grunn til å være bekymret. Det er oppsiktsvekkende at forskere med tilknytning til Norges Handelshøyskole nesten ikke benytter seg av ord som «lønnsomhet» i sine betraktninger. Lønnsomhet er helt nødvendig for å levere nyhetsjournalistikk av høy kvalitet og utvikle nye tjenester.

Det kan virke som om forskerne har tatt et nærmest ideologisk utgangspunkt: Statsfinansierte medier er å betrakte som et absolutt gode, som kan suppleres og for så vidt utvides gjennom privat medievirksomhet. I vår tid er sosialøkonomi og sosialdemokrati blitt nærmest synonyme begreper.

Det kan jo nesten virke som en befrielse at NRK-ledelsen benytter sin redaksjonelle uavhengighet til å kutte i nyheter og aktualiteter når virkeligheten slår inn over dem. Men det ville kanskje være langt billigere å sende livet på Marienlyst LIVE som et reality-show. Jeg har frekkhetens nådegave til å antyde at det kunne bli ganske underholdende sakte-TV.

 

* Artikkelforfatteren er styremedlem i Mediebedriftenes Landsforening og flere norske regionaviser.