Iskaldt i Paradiset

HØYREIST: Dagens Nyheters skyskraper på Marieberg i Stockholm var en gang symbolet på medias makt og velstand. Nå er det ikke mange journalister igjen i bygningen. Foto: BERTIL ERICSON/TT

HØYREIST: Dagens Nyheters skyskraper på Marieberg i Stockholm var en gang symbolet på medias makt og velstand. Nå er det ikke mange journalister igjen i bygningen. Foto: BERTIL ERICSON/TT

72 jomfruer og evig nytelse skal visstnok møte deg i Paradiset hvis du dør for Allahs sak. Men for de 12 journalistene i den svenske storavisen Dagens Nyheter ble møtet med kontoradressen Paradiset til et iskaldt helvete.

De 12 fordømte – overtallige i avisens siste bemanningsplan – skulle fryses ut gjennom isolasjon og meningsløse arbeidsoppgaver. Et av de styggeste og mest følelseskalde nedbemanningsprosjektene jeg har sett beskrevet. Etter et kraftig press måtte avisens sjefredaktør sist torsdag rykke ut og beklage hvordan enkelte kolleger var blitt behandlet.

Omstillingskravene i media kan virke som et vedvarende mareritt: I samme øyeblikk som politikerne lovfester retten til at folk kan stå i jobben til fylte 70 år, skyfles 62-åringene ut av bransjen i stigende tempo. Nå ser det ut til at vi står overfor en ny omgang på nedbemanningssprialen.

I forrige uke varslet magasinforlaget Egmont at 42 medarbeidere må forlate jobbene sine. Antallet journalister skal halveres. Samtidig kom meldingen om at Aller og Dagbladet kutter 50 stillinger. I lokal- og regionaviser som eies av Schibsted, Amedia og Polaris er det også vedtatt nedbemanningsrunder.

En status som fagbladet Journalisten har utarbeidet viser at 417 journalistjobber forsvant i løpet av 2014. I en fersk undersøkelse utført for Mediedagene i Bergen gir hver sjuende journalist uttrykk for at hun ikke jobber i bransjen om to år. Bare sportsjournalistene ser ut til å bevare optimismen – her som ellers.

Det var min tyngste dag i karrieren da vi i 2006 innkalte til allmøte i VG og fortalte at staben måtte reduseres med en fjerdedel. En slik oppgave går man ikke til med lett hjerte. Bare to ting teller: Ærlighet og omtanke.

Før i tiden hadde vi personalsjefer i mediebedriftene, hvis oppgave var å sørge for at folk fikk lønn, permisjon og pensjon. Deres oppgave var å bygge et sosialt fellesskap, feire jubileer og ivareta en bedriftskultur. Nå heter det HR-sjefer. Det står for «human resources» – menneskelige ressurser, eller hjelpemidler om man vil. Deres viktigste oppgave er dessverre blitt å leie folk ut av huset.

Det svenske fagbladet «Journalisten» har i en omfattende artikkelserie beskrevet hvor iskaldt og kynisk dette kunne gjøres i Sveriges største mediekonsern, Bonnier:

– Vi har et tilbud til deg, sa HR-sjefen til journalisten med 26 års fartstid på Dagens Nyheter.

– DN har laget en ny organisasjonsplan med 189 personer. Den gjelder fra 1. oktober. Du finns inte med…

De hadde aldri tidligere møtt hverandre. Journalisten var hasteinnkalt til Rudolf Wall-rommet i skyskraperen på Marieberg i Stockholm. Wall var avisens grunnlegger og kjent for sitt oppgjør med journalisten August Strindberg. Senere skrev Strindberg sin kjente roman «Röda rummet» om skribenten Arvid Falk som nektet å gå på akkord med egen overbevisning, selv om han trengte pengene.

«Tilbudet» var å takke ja til omplassering og arbeide i en prosjektgruppe som skulle forberede avisens 150-årsjubileum. Eller si nei og bli oppsagt. Tre dagers betenkningstid. 10 medarbeidere ble oppsagt. 12 skulle flyttes til Paradiset, et kontorlokale som ligger tre kilometer unna DN-bygget på Marieberg. «Fryseboksen» , ble kontorbygningen kalt. Her ble de fratatt sine datatilganger til det redaksjonelle produksjonssystemet, sin DN-mail, og satt til å skrive historiske tweets – en om dagen – samt tagge arkiv-tekster og bilder. Oppgaver som en vanlig ungdomsskoleelev kunne utføre. De skulle fryses ut.

Det er ingen vakker historie som svenske «Journalisten» bretter ut. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg følelsen av å være så uønsket.

I 1970-årene var Dagens Nyheter et journalistisk forbilde. Jeg ble abonnent i over 30 år, først og fremst på grunn av avisens samfunnskritiske journalistikk og kvalitetsbevisste utenriksjournalistikk. Jeg husker at mot slutten av 70-årene, da vi fikk Arbeidsmiljøloven i Norge, hadde DN store artikkelserier om nettopp arbeidsmiljø.

Marieberg var svensk presses høyborg. Her lå DNs skyskraper, hvor det var en ære å være gjest i representasjonslokalene på «23dje våningen». På bakken inntil lå Expressen i de ombygde trykkerilokalene. Dagens Nyheter så ned på Svenska Dagbladets bygning, bare halvparten så høyt. Nå har mange av journalistene forlatt skyskraperen på Marieberg.

Det svenske fagbladet «Journalisten» anslår at «fryseboksen» skal ha kostet minst 30 millioner kroner, før den i fjor høst ble nedlagt. Det må ha vært en dyrkjøpt erfaring.

* Artikkelen om Dagens Nyheters fryseboks er til nå lest av mer enn 50 000 personer.

Tre dager med SKUP

DIPLOMVINNERE:  Fem prosjekter fikk SKUP-diplom på årets mønstring av beste undersøkende journalistikk. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

DIPLOMVINNERE: Fem prosjekter fikk SKUP-diplom på årets mønstring av beste undersøkende journalistikk. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

TØNSBERG (VG) – Store politistyrker hadde lagt en «jernring», som det heter i pressen, rundt Quality-hotellet i Norges eldste by. I baren satt sivilkledte politifolk som tilfeldige gjester med en lyttepropp i øret. De skulle passe på 500 av Norges mest skarpskodde, maktkritiske journalister.

Nei, det var ikke justisminister Anders Anundsen som hadde sendt dem ut for å stanse flere lekkasjer fra regjeringens maktapparat. Muligens var hele hotellet en «mobilregulert sone». Det får vi aldri vite. Det vi kan rapportere fra tre dager på SKUP, er at hele konferansen «kokte» av rykter om Aftenpostens avsløring av det som «høyst sannsynlig» er ulovlig mobilovervåkning i Oslo. Aftenpostens journalister fikk juryens anerkjennelse for sitt metodiske og analytiske arbeid med saken.

Denne helgen fikk både politiet i Hordaland og justisministeren hvile i fred for nye avsløringer om Monika-saken og asylsøkende barn som skal uttransporteres. En vittig fugl på Twitter har kvitret at Justisdepartementet og Politidirektoratet nå utreder hvordan hele redaksjonen i Bergens Tidende kan sendes ut av landet med tvang. SKUP-juryen belønnet sakene om asylbarna med diplom.

ENEREN SOM VANT: Kristoffer Egeberg fra Dagbladet tok hjem den gjeve SKUP-prisen for beste undersøkende journalistikk om Forsvarets salg av marinefartøyer til krigsherrer i Vest-Afrika.  Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

ENEREN SOM VANT: Kristoffer Egeberg fra Dagbladet tok hjem den gjeve SKUP-prisen for beste undersøkende journalistikk om Forsvarets salg av marinefartøyer til krigsherrer i Vest-Afrika. Foto: MARTE CHRISTENSEN, NTB/Scanpix

Gode, men ubekreftede rykter vil ha det til at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide vil eksportere Dagbladets gravejournalist Kristoffer Egeberg til Lagos i Nigeria, etter at han lørdag kveld mottok den gjeve SKUP-prisen for avsløringene om Forsvarets salg av marinefartøyer til vest-afrikanske krigsherrer. Dagbladet har avfyrt en torpedo mot statsrådens særdeles uelegante håndtering av offentlighetens krav om innsyn i affæren.
Nå må forsvarsministeren møte til åpen stortingshøring 30. april.

Hadde det ikke vært for de 500 halvfulle journalistene som minglet i baren på Quality Hotell ville Stortingets kontroll- og konstitusjonskomitè – KKK som den populært kalles helt uten referanse til Ku Klux Klan – manglet fornuftige arbeidsoppgaver. Listen av SKUP-vinnere er som å høre KKKs leder, Martin Kolberg, referere fra komiteens agenda.

Samferdselsminister Ketil Solvik Olsen er ansvarlig for Vegvesenets hemmelighold av ulykkerapporter som i en årrekke har truet rettssikkerheten til sjåfører som er innblandet i dødsulykker. VG fikk et svært etterlengtet SKUP-diplom for sine avsløringer.

Finansminister Siv Jensen er ansvarlig for kvaliteten på kvalitetssikringen av statens store byggeprosjekter med investeringer på over 500 millioner kroner. NRK Brennpunkt fortjente heder for å avdekke galskap satt i system med innleide konsulenter på alle sider av bordet.
For NRKs nyhetsdivisjon må det imidlertid være et problem at man ikke makter å få satt dagsorden i nyhetsbildet gjennom oppfølging av en så viktig sak.

Svært mange av de 63 metoderapportene som forelå til årets SKUP-konferanse handler om maktapparatets innsyns-krig mot journalister som vil informere om det som skjer i samfunnet. Det gjelder kommuner og offentlige institusjoner, og ikke minst regjeringsapparatet. Våre topp-politikere må ta en vesentlig del av ansvaret for at hemmelighold gjennomsyrer alle nivåer i administrasjonen.

Derfor virket det nesten malplassert når statsminister Erna Solberg kom til SKUP-konferansen fredag kveld med en såkalt «roast» – et litt uhøytidelig og røft tilbakesvar til journalistene etter mønster fra president Obamas årlige middag med pressen. Erna brukte store deler av talen til å harselere over banalt tabloide nyhetsvinkler om helse og sånt. Verst gikk det ut over VG. Og hun talte dessuten om sin store sans for omtalen av viktige menneskeskjebner som i «Odin-saken» og i «Janne-saken». Da statsministeren forlot scenen, etterlot hun seg et par-tre lytteposter i baren.

Men SKUP-konferansen handler definitivt ikke om banale klikk-vinnere på nettet. Bransjens nye buzz-ord er «Impact» – gjennomslagskraft. Ingenting har gjennomslagskraft som god, undersøkende journalistikk. De 500 journalistenes opphold på Quality Hotell var virkelig en mønstring av kvalitetsjournalistikk. Vi lever i en gullalder for både journalistikk og brukere av media. Aldri har kvaliteten vært så høy og brukerne kan ta til seg innhold helt uavhengig av tid og sted.

Journalistene på SKUP lar seg inspirere av sine kollegers suksess og metode. Slik slipes knivene i redaksjonene. Erna & Co kan nok vente seg skarpere oppgjør med ulveflokken i tiden som kommer. For journalistikken vil bli enda bedre til neste vår.

—-

* Artikkelforfatteren er leder av SKUP-juryen.

Gi en skjerv til Aftenposten, ‘a..

FRIR TIL FOLK: Kjetil Østli i nettmagasinet Harvest samler inn 16 000 kroner i måneden gjennom faste trekk fra lesere som er villig til å betale to kroner dagen.  Foto: FREDRIK VARFJELL, NTB/Scanpix.

FRIR TIL FOLK: Kjetil Østli i nettmagasinet Harvest samler inn 16 000 kroner i måneden gjennom faste trekk fra lesere som er villig til å betale to kroner dagen. Foto: FREDRIK VARFJELL, NTB/Scanpix.

Den hjemløse tiggerens bønn vekker assosiasjoner til det som kan være finansiering av fremtidens journalistikk: Stykkprisfinansiering av reportasjer og avsløringer gjennom frivillige donasjoner fra leserne.

Sent en kveld i midten av forrige uke sitter jeg på toget til Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris. En hjemløs tigger stiger om bord på nest siste stasjon. Han legger gule lapper på hvert ledige sete med en bønn om en euro eller to. De reisendes skillemynt ligger snart på lappene som samles inn idet vi ankommer flyplassen.

Jeg lurer på hvor mye det kan bli i løpet av en dag? Trolig et levelig beløp tilsammen. Som kan forsørge hele den hjemløses familie, hvis ikke pengene deles av organiserte bakmenn.

Hjemme i Oslo viser NRK hvordan TV-kanalen «Visjon Norge» samler inn 400 000 kroner på en kveld ved hjelp av en nigeriansk pastor som selger Herrens velsignelse mot bidrag på 2500, 5000 eller 40 000 kroner for en hel familie. Kanalen sender 24 timer i døgnet, sju dager i uka og omsetter for 90 millioner kroner. «Visjon Norge» har 60 ansatte – like mange som VGTV..

Jeg bestemmer meg for å tilbringe ukas siste arbeidsdag på Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Journaliststudenter, lærere og forskere her holder seminar i såkalt «crowdfønding». Mange tror dette kan være redningen for kostbar gravejournalistikk og utenriksreportasjer etter hvert som inntektsstrømmene svikter for de tradisjonelle mediehus.

– Det dreier seg om god, gammeldags kollekt. Når mange gir litt blir det tilsammen store beløp, forklarer medieforskeren Jens Barland ved Høyskolen i Gjøvik.

Han har engasjert sine studenter i emnet og viser til at det eksisterer hundrevis av verktøy for «crowdfønding» på nettet. Kickstarter.com er en av innsamlingsplattformene, og kan vise til 70 000 vellykkede prosjekter og milliarder i omsetning. En annen plattform er beaconreader.com, som skal ha samlet inn en million dollar til journalistikk.

Felles for slike nettsteder er at prosjekteiere må sette konkrete mål for finansiering. Det er å vinne alt – eller ingenting. Kan folket finansiere framtidens journalistikk på denne måten?

Matt McAlister og Sarah Hartley – begge med tilknytning til The Guardian – tror på denne løsningen. Fredag fortalte de om nettstedet contributoria.com, et uavhengig nettverk for journalistikk med 10 000 medlemmer. 4000 av dem er journalister. Contributoria er et redaktørstyrt medium, som i stor grad bygger på sosiale medier, men også på nyhetsbrev.
Mange ser på det som et ekstra marked for journalistiske arbeider.

– Betalingsmurene som mange mediehus setter opp, fjerner kraften i historien. Contributoria kan tilby en mer kostnadseffektiv journalistikk, mener McAlister og Hartley.

Det spekuleres derfor i om mediehus vil etablere tilsvarende tjenester i fremtiden, parallelt med at faste organisasjonsstrukturer bygges ned a la Norwegian og Bjørn Kjos. I forrige uke måtte landsmøtet til Norsk Journalistlag åpne for markedsførere i sine rekker. Den gamle Aftenposten-journalisten Thomas Spence er blitt den nye sjefen for marketing-journalistene.

I et slikt perspektiv kan nok folkefinansiert uavhengig journalistikk fremstå som et mulig alternativ. Vi registrerer at stiftelser som Fritt Ord allerede bruker mange millioner på støtte til frittstående journalistiske prosjekter. Noen av disse benytter seg også av «crowdfønding», som f. eks. nettstedet Harvest og bloggeren Maren Sæbø.

Den tidligere Aftenposten-journalisten Kjetil Østli driver Harvest – nettstedet for «Man & Nature» sammen med tre kamerater. De har gitt seg tre år for å få prosjektet til å fly. Halvveis kan de konstatere at ca. halvparten av inntektene på 35 000 kroner i måneden kommer fra folk som er villige til å betale to kroner dagen.

Maren Sæbø skaffet seg 90 bidragsytere som finansierte reportasjereisen til Nigeria for å samle stoff om jentekidnappingene til Boko Haram.

Og i Sverige har frilansjournalisten Martin Schibbye lykkes i å samle inn en million kroner fra 1600 bidragsytere til etableringen av sitt «Blank Spot Project» – en frittstående satsing på utenriksjournalistikk.

Men får vi noen gang se Aftenposten-publisher Espen Egil Hansen stå på fortauet i Akersgaten med et papp-krus i hånden? Jeg tviler på det.

Nytt fra skammekroken

FORNØYD VG-LESER: Bronsestatuen av en avisleser utenfor VG-huset illustrerer den internasjonale presse-rapporten «The Trust Factor». Foto: JAN PETTER LYNAU

FORNØYD VG-LESER: Bronsestatuen av en avisleser utenfor VG-huset illustrerer den internasjonale presse-rapporten «The Trust Factor». Foto: JAN PETTER LYNAU

Få ting bygger så sterkt tillit og troverdighet som evnen til å innrømme egne feil. Derfor var det befriende å lese VGs førsteside på nettet i forrige uke: «Dette skammer vi oss over».

Tittelen henviste til samlingen av fellende uttalelser og kritikk fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) det siste året – til sammen fire skraper i den journalistiske lakken til Norges mest leste mediehus. Statistikken viser en ny liten fjelltopp, sammenlignet med de tre foregående år hvor VG ikke hadde noen innslag som ble rammet av pressens selvjustis.

Publiseringen innebærer nok ikke at redaktører og journalister er enig i alle kritiske merknader, det gjelder kanskje spesielt den fellende uttalelsen om Tom Staavis kommentar til en parkeringssak, der parkeringsselskapet nylig tapte sin sak i lagmannsretten. Poenget er at PFU-kjennelsen likevel respekteres av redaksjonen og blir retningsgivende for senere arbeid.

VGs «skammekrok» ble presentert side om side med mediehusets «skrytealbum» – oversikten over fjorårets største journalistiske prestasjoner og gjennomslag. Denne listen illustreres med «Historien om Odin», den unge gutten som tok sitt liv etter mobbing på skolen.

Et redaksjonelt regnskap har altså en side for kostnader og for inntekter. På samme måte som VG har nå både Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad publisert sine redaksjonelle årsregnskaper. Både Schibsted, Polaris og Amedia – de tre store mediekonsernene i Norge – publiserer sine redaksjonelle årsrapporter. Senere i vår vil også Norsk Redaktørforening publisere en samlet norsk, redaksjonell årsrapport.

Vi bør ha all mulig grunn til å være stolte av disse publikasjonene, som tar publikum med til innsiden av redaksjonslokalene. De er ganske enestående i sitt slag, og vekker oppsikt internasjonalt.

Men det er ikke bare parkeringsvakter som ikke liker å bli fortalt hvordan de skal gjøre jobbene sine. Det gjelder i høy grad også pressefolk. Journalister og redaktører har rykte på seg for å være hysterisk sensitive overfor kritikk av ethvert slag.

– Når journalister får kritikk, lukkes skallet som på en østers, sies det.

Likevel foretrekker de definitivt kritikk fra sine egne kolleger fremfor regulatoriske inngrep fra statlige myndigheter eller rettsvesenet.

Etisk og faglig selvjustis anses derfor i mange land som en styrke for demokratiet. Egen røkt sies også å fremtvinge større respekt enn statlig innblanding og tvang, som dessuten vil være egnet til å undergrave medias uavhengighet. Men det er et skjørt system. Hver gang pressen går bananas kommer det garantert krav om at myndighetene skjerper sitt tilsyn.

Jeg tilhører et internasjonalt presseetisk nettverk som arbeider aktivt for å forsvare pressens selvjustis og for å introdusere disse prinsippene i land som sliter med medias uavhengighet og troverdighet. I dette arbeidet står den norske modellen helt sentralt. Ethical Journalism Network (EJN) har nettopp publisert sin rapport «The Trust Factor», og på forsiden sitter VG-leseren med sin avis på benken utenfor Akergaten 55, VG-huset.

I rapporten skriver min lengeværende pressekollega, Sven Egil Omdal, en svært god artikkel om hvordan gjennomsiktighet og presseetiske standarder oppnår økt respekt i mediene. Økningen i antall klager til PFU, er ikke nødvendigvis bevis på flere overtramp, men kan også skyldes en større anerkjennelse av at pressens selvdømmeordning fungerer godt.

I Norge har vi den forholdsvis unike situasjon at PFU kan behandle klager mot alle medier, enten det er magasiner, aviser, nettaviser, radio- eller TV. PFU kan også behandle klager mot medier som står utenfor presseorganisasjonene som finansierer dette arbeidet. Nesten alle de norske redaktørstyrte mediene er tilsluttet ordningen.

Slik er det ikke i f. eks. Nederland, som har et system ganske likt det norske. Her står noen av de største mediehusene utenfor selvdømmeordningen. Store presseskandaler og treg saksbehandling har fremkalt beskyldninger om at det nederlandske klageorganet er en tannløs tiger med sløve klør.

Den norske selvdømmeordningen er blitt justert mange ganger siden PFU så dagens lys i 1928. Mange av revisjonene er gjort under trusselen fra krav om større offentlig innblanding. Det er ikke uvanlig med en behandlingstid for klager på tre måneder. Spørsmålet er om den digitale transformasjonen vil skape behov for et nytt «fast track» i PFU.

Medaljens bakside

EKSPERT I ÅPENHET: Danske Oluf Jørgensen dømte Finland først i mål, knepent foran Norge i det nordiske mesterskap i åpenhet på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Foto: LISA RYPENG

EKSPERT I ÅPENHET: Danske Oluf Jørgensen dømte Finland først i mål, knepent foran Norge i det nordiske mesterskap i åpenhet på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Foto: LISA RYPENG

Mens Petter Northug gikk turrenn i Faluns VM-løyper ble det arrangert Nordisk Mesterskap i åpenhet i Litteraturhuset i Oslo. Her stakk Finland av med gullmedaljen knepent foran Norge. Som i skisporet kom Danmark sist i mål.

Men medaljen har en bakside: Med Offentlighetsloven i hånd må mediene fortsatt kjempe en innbitt kamp mot byråkratene for å sikre folk innsyn i viktige samfunnsforhold og beslutningsprosesser.

Jeg har laget mitt egen lille «forskningsprosjekt». Som leder av juryen for SKUP-prisen (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) har jeg lest 63 metoderapporter fra noen av de beste journalistiske arbeider siste år. De nominerte journalistene har publisert avsløringene som preget samfunnsdebatten i 2014 og som fikk konsekvenser. I ca. 40 av rapportene fortelles det om massiv motstand fra kommunal og statlig forvaltning, eller manglende tilgjengelighet til informasjon. Hvordan er det mulig i et år hvor vi feiret den norske Grunnlovens jubileum?

Grunnloven slår fast at det tilligger Staten å legge til rette for at vi har en offentlig og opplyst samtale. I følge lovens bokstav har vi også offentlighet i forvaltningen som hovedregel. Problemet er bare at det samtidig finnes 400 unntaksparagrafer i lovverket. Taushetsplikten forekommer i 100 bestemmelser alene.

Vi har altså med en lovmessig sveitserost å gjøre.

Den danske offentlighetsrådgiveren Oluf Jørgensen har utgitt boken «Offentlighet i Norden». Sist onsdag var han måldommer da Offentlighetsutvalget i Norsk Presseforbund arrangerte det nordiske mesterskap i åpenhet. Det er store forskjeller i lovverket som regulerer offentlighetsprinsippene i landenes nasjonale lovverk.

Sverige fikk sine offentlighetsregler allerede i 1766. Danmark og Norge kom etter med lovfestede rettigheter til innsyn først i 1970-årene. Norge har tatt en lederposisjon gjennom sin elektroniske postjournal. Island er gått lengst i å etablere et særskilt klageorgan for den som får sine innsynskrav i offentlig forvaltning avslått.

Alle de nordiske land har unntak for sensitive personopplysninger, men i Sverige har pressen større tilgang til generelle personopplysninger. Norge har på sin side miljøinformasjonsloven og loven om produktkontroll, som i mange tilfelle åpner en sidedør til forvaltningens hemmelige liv.

Finland utmerker seg gjennom rett til innsyn på et tidligere tidspunkt i den politiske beslutningsprosess. I Norge holdes selv faglige vurderinger av faktiske forhold unna media i beslutningsprosessen. Det er heller ikke innsyn i kommunikasjonen mellom politikere i departement og storting.

Danmark er altså det mest lukkede land i Norden. I følge professor i offentlig rett, Erik Boe, har flere hundre års åpenhetskultur skapt en langt bedre praksis i Sverige. Her er det en selvfølge at offentlig ansatte er til for å betjene allmennhetens interesser – ikke nedkjempe dem.

I Norge bruker undersøkende journalister uker og måneder på omfattende innsynsprosesser med klage til Sivilombudsmannen som endestasjon. Stortingets ombudsmann for forvaltningen mottar årlig ca. 160 klager over avslag på innsynsbegjæringer. Han har ingen sanksjonsmyndighet og gir medhold i bare 13 prosent av klagene. Flere klager som bl.a. gjelder innsyn i sammenstillinger av informasjon må avgjøres skjønnsmessig.

Sen saksbehandling er en gjenganger hos Sivilombudsmannen. Et annet ord for dette er trenering.

– Samtlige offentlige instanser vi var i kontakt med, motsatte seg publisering, skriver journalistene i en metoderapport om forhold som var så rystende at de fikk plass i statsministerens nyttårstale.

Tilgang til dommer og statistikk er ofte avgjørende for å belyse uheldige trekk ved vårt samfunns utvikling, og for å sikre rettssikkerhet. Men informasjonen er ofte utilgjengelig lagret, eller forvaltningen vil ikke ta seg tid til å hende den fram.

Journalistene rapporterer også om en voksende hærskare av informasjonsmedarbeidere som ser det som sin oppgave å hindre publisering av kritiske opplysninger. Som opphavsmannen til en av fjorårets viktige avsløringer skriver:

– Det oppleves som om offentlige myndigheter driver systematisk trenering, motarbeidelse og hemmelighold. En kan stille spørsmål ved om hæren av informasjonsrådgivere, som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene, jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet eller er satt der til å beskytte eget byråkrati og egen ledelse..

Det er rett og slett deprimerende lesning.