Spetalen «amok» i PFU?

VARAMEDLEMMER TIL PFU: Øystein Stray Spetalens Medieofferfond utbetalte 100 000 kroner i støtte til tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.v.) i kampen mot Dagbladet. Nå er de begge vararepresentanter for allmennhetens medlemmer av Pressens Faglige Utvalg. Foto: ESPEN BRAATA

VARAMEDLEMMER TIL PFU: Øystein Stray Spetalens Medieofferfond utbetalte 100 000 kroner i støtte til tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.v.) i kampen mot Dagbladet. Nå er de begge vararepresentanter for allmennhetens medlemmer av Pressens Faglige Utvalg. Foto: ESPEN BRAATA

Endelig er det duket for milliardærens debut som allmennhetens representant i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Øystein Stray Spetalen skal i morgendagens møte vurdere medias dekning av et samfunnsfenomen som han har førstehånds kjennskap til: Nabokrangel.

På den lett trivielle sakslisten til PFU står avisa iTromsø sin dekning av en klassisk og årelang garasjebyggingstvist mellom to naboer. Avisa hevder at klageren nå forsøker å bruke PFU som våpen i nabokrangelen.

Kuriøst nok var det også medias dekning av en nabokrangel som utløste Spetalens etter hvert anstrengte forhold til tabloide journalister. For over ti år siden ble han så provosert at han gikk til fysisk angrep på VGs fotograf Line Møller, da hun tok bilder av Spetalens nabo som hengte opp plakater i Madserud Allé med påskriften «Kjør stille, millionæren hviler». «Her går Spetalen AMOK», lød tittelen i VG dagen derpå. Det hører også med til historien at Spetalen la seg padde flat og beklaget angrepet.

Da Dagbladet tre år senere skrev «KJENDIS-milliardær AMOK på utested» ble det virkelig bråk. Her ble en ikke navngitt Spetalen beskyldt for både å ha slått vilt rundt seg og kastet ølglass i hodet på en kvinnelig gjest så hun blødde. Alt var basert på anonyme kilder.

Spetalen gikk til motangrep og fikk Dagbladets journalistikk dømt nord og ned i PFU for manglende kildekritikk. Milliardæren tok også ut søksmål mot Dagbladet og fikk avisen dømt for ærekrenkelser i Oslo Tingrett. Dagbladet og ansvarlig redaktør Anne Aasheim ble dømt til å betale Spetalen 270 000 kroner i oppreisning. To journalister ble frifunnet av retten.

Spetalen var likevel ikke fornøyd og anket dommen til lagmannsretten, men idet saken skulle opp til behandling i Borgarting, inngikk partene forlik. Dagbladet beklaget og utbetalte formodentlig et ukjent pengebeløp til milliardæren.

Pengene skal Spetalen ha brukt til å opprette det såkalte Medieofferfondet. Jeg kjenner ikke til at dette fondet har utbetalt penger til andre enn tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken, som i 2009 fikk 100 000 kroner i støtte til sin kamp mot nettopp Dagbladet. Ingen av de to medieofrene var navngitt i avisen. Nå sitter både Spetalen og Schjenken som vararepresentanter for allmennhetens medlemmer av PFU.

Noen tabloide journalister trodde derfor at det var en dårlig spøk da nyheten i fjor sommer kom om at styret i Norsk Presseforbund har oppnevnt de to presseofrene som varamedlemmer til PFU. Tanken bak valget er at ofrene skal gi en ekstra tyngde og legitimitet til pressens selvdømmeordning, hvor redaktører og journalister utgjør flertallet. Fra tidligere sitter også Eva Sannum som fast medlem av utvalget

«Amok» er altså et ord som sitter ganske løst i løssalgsmedienes vokabular. Jeg tror det skyldes at ordet er utrolig kort og effektivt – som skapt for førstesiden. Du får sagt utrolig mye på drøye fire anslag, selv om synonymet «berserk» er et bedre beskrivende uttrykk.

Ordet «amok» forekommer også hyppig i kombinasjon med ordet «kjendis». Jeg innrømmer gladelig at jeg selv har brukt disse ordene i kombinasjon flere ganger. Som da en NRK-kjendis gikk amok med pølse i brød overfor en taxisjåfør høsten 1998. Denne saken endte heldigvis ikke i PFU, men i kasjotten.

På morgendagens liste over saker som skal behandles i PFU, er det også noen tilfeller av medias mer løsslupne dekning av nattlige episoder, bl.a. et særdeles fuktig nachspiel med kommunetopper i en kystkommune.

Ellers skal PFU behandle et par tekstreklamesaker som vekker min interesse. Dagbladet er innklaget for sin publisering av en reklame-video fra Forsvaret hvor mediehusets logo benyttes på annonsørens innhold. Klageren – en vanlig seer – finner det vanskelig å skille mellom redaksjonelt og sponset innhold.

I en annen sak er TV2 innklaget for å ha sendt programmet «Nyttårsfest» med Arne Hjeltnes som programleder fra restaurant «Vaaghals» i Oslo. Det fokuseres på restaurantens navn og logo i programmet. Også her er klageren en vanlig seer, som mener at det burde vært opplyst at Hjeltnes er medeier i restauranten.

Her får i hvert fall Øystein Stray Spetalen et stykke presseetikk å bite i.

I oppgjørets time

FÆRRE AVISER: Distribusjonen av Aftenposten blir en stadig lettere bør for Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen, her på morgentur med avisbudet Nilusha Balas. Stadig flere leser avisen på digitale plattformer. Foto: PAUL AUDESTAD

FÆRRE AVISER: Distribusjonen av Aftenposten blir en stadig lettere bør for Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen, her på morgentur med avisbudet Nilusha Balas. Stadig flere leser avisen på digitale plattformer. Foto: PAUL AUDESTAD

Februar er måneden hvor norske aviser og mediehus samler seg til dyst – det årlige Norges-mesterskapet i avisopplag. Jeg har tidligere kalt det et «NM på treski», med mer eller mindre velfortjent heder til klassiske massemedier som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid. I år er mesterskapet utsatt til 3. mars, men til gjengjeld får vi tall som gjenspeiler prestasjonen både på papir og digitalt.

Etter en viss tautrekking i Markedsrådet til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) vil det bli presentert en helt ny målingsmetode for mediehusenes samlede opplag. Samtidig vil det også bli presentert nye lesertall og ny statistikk over annonseringen i media.

Allerede sist fredag fikk vi en forsmak på tallene som kommer. Schibsted la fram sitt resultat og presentasjonen inkluderte fersk opplagsstatistikk fra konsernets abonnement- og løssalgsaviser. Tallene viser at de senere års opplagsnedgang i regionavisene har flatet ut og at opplagsinntektene stiger.

Både Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har innført brukerbetaling for deler av sitt digitale innhold, og det er stort sett ikke mulig å forbli utelukkende abonnent på en papiravis lenger. Løsningene er litt forskjellige, men hittil peker de fleste erfaringer i en positiv retning. Mediehusene lærer også av hverandres erfaringer.

Totalt sett økte opplagstallet med to prosent i 2014 for disse avisene, som følge av god utvikling for nettabonnementer og kombinerte abonnementsløsninger. Utviklingen var spesielt sterk i Aftenposten hvor opplagsvolumet på ukedager økte med fire prosent i 2014.

Schibsteds regionaviser økte også opplagsinntektene sine med sju prosent i fjor, som følge av en ganske offensiv prisstrategi. Også andre mediekonsern øker prisene på sine produkter og det spørs hvor mye lenger det er mulig å strekke strikken. Det koster nå over 6000 kroner å være totalabonnent på Dagens Næringsliv, så dette blir sannsynligvis det første avisabonnementet jeg sier opp ved overgang til pensjonistenes rekker. Svært mange av abonnementsregningene dekkes i dag av arbeidsgivere.

Løssalget av de fleste papiraviser fortsetter å stupe. I VG var opplaget på ukedager hele 16 prosent lavere i 2014 og var i fjerde kvartal kommet ned i 138 000 eksemplarer. I toppåret 2002 var opplaget over 390 000 eksemplarer på hverdager. Det har gått fort, men like raskt har lesningen av VGs nyheter på digitale plattformer vokst til nye høyder: Over to millioner lesere daglig.

Jeg synes ikke det er lenge siden en papiravis kostet ti kroner i løssalg, men forleden søndag måtte jeg ut med 30 kroner for en løssalgsavis på en av Norges flyplasser. Nå blir det snart slutt på utdelingen av gratis aviser til SAS-passasjerer også. SAS vil innføre en digital løsning for reiselektyre på sine fly. Jeg er spent på hvor brukervennlig denne blir.

Foreløpig er det bare VG som kan sies å ha kommet helskinnet gjennom den digitale transformasjonen. Mediehuset hadde digitale annonseinntekter på imponerende 717 millioner kroner i fjor. I tillegg er abonnementstallet på VG+ kommet opp i 50 000, og lesebrettutgaven går dermed inn på listen over Norges største aviser.

For de regionale abonnementsavisene er det fortsatt en utfordring å gjenerobre tapte inntekter fra papirannonser med digitalannonsevekst. Annonseinntektene for papir falt med 18 prosent i fjor mens den digitale veksten var på 17 prosent. Målt i kroner er imidlertid forskjellen langt større.

2015 blir trolig lokalavisenes år i den digitale transformasjonen. Både Polaris-konsernet og Amedia ruller nå ut digitale betalingsløsninger i sine lokale mediehus. Det blir spennende å se hvilken effekt dette får på opplagsinntektene om et år.

Den aller største utfordringen for norske mediehus kommer fra globale aktører som Facebook og Google, som stadig kaprer en større andel av annonseinntektene. En del av avisenes tradisjonelle inntekter forsvinner også til bloggere og merkevarenes egne innholdsprodukter.

Mye av det vi leser kommer til oss gjennom gratis deling i sosiale medier, Facebook, Twitter, YouTube – og nå i det aller siste via Snapchat, som for noen uker siden lanserte sin Discover-tjeneste. Ganske fancy greie hvor nyhetene oppsøker deg i levende bilder og artikler der din mobil til enhver tid måtte befinne seg.

Jakten på Skupet

SKUP-VINNERE 2014: Dagbladets Linn Kongsli (t.v.) Hillestad og Espen Sandli vant med reportasjen «NullCTRL» om datasikkerhet. Til høyre Bergens Tidende-journalistene Ingunn Røren og Ingrid Fredriksen som vant med saken «Sviktet – Jannes historie», om en alvorlig skadd kvinne med store talevansker. Foto: HELLE GANNESTAD, SKUP

SKUP-VINNERE 2014: Dagbladets Linn Kongsli (t.v.) Hillestad og Espen Sandli vant med reportasjen «NullCTRL» om datasikkerhet. Til høyre Bergens Tidende-journalistene Ingunn Røren og Ingrid Fredriksen som vant med saken «Sviktet – Jannes historie», om en alvorlig skadd kvinne med store talevansker. Foto: HELLE GANNESTAD, SKUP

Det er journalistens våte drøm: Æren og berømmelsen gjennom å ha begått det store skupet. Å kunne avsløre det som maktpersoner og myndigheter har villet tildekke. Å flombelyse urett i samfunnet.

Gjennom et par uker har jeg lest metoderapporter fra noen av de beste journalistiske arbeidene i fjor. Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å være leder for årets SKUP-jury, og i dag møttes SKUP-juryen til sitt første møte.

SKUP står for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse og ble stiftet i 1990. I år er det 24. gang denne grave-prisen deles ut. Stiftelsens formål er å fremme kompetanse i undersøkende journalistikk, dele metodiske kunnskaper og arrangere et stort årlig seminar hvor de beste arbeidene stilles ut foran 450 journalister og redaktører.

Mange pressefolk frykter at den journalistiske kvaliteten er presset av den digitale transformasjonen som pågår i mediebransjen. Hundrevis av journalistjobber legges ned og samfunnsviktige oppgaver legges på færre hoder. Det antas at omstillingen av mediebransjen legger en kvelende hånd på tidkrevende graveprosjekter.

Bunken av SKUP-nominasjoner tyder ikke på at dette er tilfelle. I år skal juryen vurdere 63 nominasjoner, og det er 21 flere prosjekter enn fjoråret. Juryen skal bedømme det nest høyeste antall kandidater noensinne. Hele landet er representert – fra Agderposten i sør til NRK Sápmi i nord.

Jeg skal vokte meg vel for å forutsi noe om hvem som fortjener den gjeve SKUP-prisen med gull-kuben og 50 000 kroner, eller diplomer for fremragende journalistisk metode. Bare konstatere at det er mange imponerende arbeider å velge mellom. Jeg gjenkjenner et stort antall saker som virkelig satte dagsorden for fjorårets samfunnsdebatt, og mange av debattene pågår fremdeles.

Det finnes et gjennomgående trekk, som jeg skulle ønske at våre fremste ansvarlige politikere tok seg tid til å studere når metoderapportene snart blir offentliggjort: Det er den krampaktige innsatsen som maktpersoner og offentlige myndigheter legger for dagen når det gjelder å hindre åpenhet og innsyn i det som skjer i vårt samfunn. Det er virkelig deprimerende lesning for den som elsker demokratiet.

Undersøkende journalistikk er som et saftig motbakkeløp. Det er anstrengende og tar tid. Motvillige representanter for privat og offentlig makt gjør sitt ytterste for at forhold som har med menneskers velferd og rettssikkerhet å gjøre, aldri skal bli kjent. Offentleglova brytes systematisk av byråkrater som skyver taushetsplikt foran seg. Undersøkende journalister må nedkjempe dem i skanse etter skanse gjennom klage, anke, klage, anke.

Statsminister Erna Solberg burde personlig sette seg ned med journalistikkens metoderapporter fordi samlingen avdekker et alvorlig sykdomstegn ved vårt samfunn og ikke overlate spørsmålet om åpenhet til en tass av en statsråd.
I vårt digitaliserte samfunn er datastøttet journalistikk blitt en stadig viktigere metode. Selv om det offentlige vegrer seg mot dokumentinnsyn, ligger mye avslørende informasjon begravet i store mengder rådata. Jeg registrerer at journalister og redaksjonelle utviklere stadig blir mer oppfinnsomme og dyktige til å destillere slike data til sterk vare.

Avgjørende i de fleste saker er likevel en gammel og velprøvd metode: Evnen til å stille gode spørsmål, se sammenhenger og etablere et godt personlig forhold til kildene.

En drøy uke før årets SKUP-konferanse skal Norsk Presseforbund dele ut Den Store Journalistprisen. Det foreligger 16 nominasjoner til denne prisen og en god del av disse er også nominert til SKUP-prisen. Noen av de nominerte er også nominert for langvarig og god innsats i faget, i tillegg til redaksjoner, f. eks. Dagbladets Magasinet, som feirer sitt 15 års jubileum. Sist helg ble det delt ut priser for datastøttet journalistikk på NODA15-konferansen, og et par dager senere SOME-priser(sosiale medier). Senere kommer konsern-priser og regionale pressepriser og kringkastingspriser. Det mangler ikke på slike insentiver i mediebransjen.

I Sverige avholdes Gräv, broderfolkets svar på SKUP, i slutten av mars. Her opplever man nå en markant nedgang i antall nominerte kandidater. Guldspaden, som prisen heter, deles ut i hele ni ulike mediekategorier. Etter nedleggelse av TV4s lokalredaksjoner og omorganisering i Sveriges Television er det særlig innen lokal TV og radio at nedgangen er størst. I Sverige er det derimot en stor økning i bidragene fra lokale og regionale aviser.

Det samme kan vi dessverre ikke registrere i Norge. Det er et forholdsvis lite knippe mediehus som dominerer kandidatlisten. NRK har 12 nominasjoner, Aftenposten 9 og det er 6 fra VG. I tillegg er det flere fra mediehus som Dagbladet, Bergens Tidende og TV2. Det kan se ut som det er et behov for å styrke lokalavisenes mønstring av god, undersøkende journalistikk.

Siste nytt fra fremtiden

LESVERDIG: BBC-rapporten om fremtidens nyhetsjournalistikk.

LESVERDIG: BBC-rapporten om fremtidens nyhetsjournalistikk.

Det handler om å løfte blikket og se inn i fremtiden: Hvordan vil nyhetsformidling arte seg om ti år, bakenfor kjente begreper som kringkasting og avisdistribusjon? Hva er en nyhet i 2027? Hvilken rolle skal mediebedriftene spille? Hvordan kommer innholdet ut til brukerne?

I forrige uke kunne TV2 melde om eksepsjonelle og uforklarlige lydsignaler som kom til jorden fra annet sted i universet – fra et sted bortenfor sol og måne. Det var neppe prøvesendingene til BBC, men like fascinerende er arbeidet som en av verdens største nyhetsformidlere nå starter med å utvikle fremtidens medier.

To ting er sikkert: Oppgaven vil fortsatt være å holde alle oppdatert og informert om alt som skjer i samfunnet. Informasjonen kommer til å bli distribuert gjennom et videreutviklet internett – raskere, mer tilgjengelig og mer bærekraftig enn i dag.

I løpet av de neste ti-tolv årene vil en av verdens ledende informasjonsleverandører, BBC, stå over store endringsutfordringer. I løpet av våren skal BBC og britiske myndigheter innlede forhandlinger om vilkårene for nye sendetillatelser i tiåret fra 2017 til 2027. I denne forbindelse presenterte BBC onsdag i forrige uke strategirapporten «The Future of News», en omfattende beskrivelse av de utfordringer og muligheter som kringkastingsselskapene står overfor. Rapporten vil i høyeste grad også være relevant for NRK, som står på terskelen til omfattende omstillinger.

«The Future of News»-rapporten kan minne om fjorårets innovasjons-rapport fra The New York Times, som ble gjenstand for hele medieindustriens oppmerksomhet. BBC har foreløpig bare lagt ut første del av rapporten. Den neste delen vil inneholde mer om BBCs redaksjonelle ambisjoner og detaljerte forslag om virksomheten det neste tiåret.

Rapporten etterlater ingen tvil om at det fortsatt må være fokus på mediehusenes rolle som en maktkritisk vaktbikkje i samfunnet, og siterer innledningsvis Thomas Jeffersons ord fra 1787: I valget mellom en regjering uten aviser eller aviser uten noen regjering, ville jeg ikke nøle med å velge det siste.

I fremtiden vil det likevel bli krevende å oppfatte nyhetene, i all støyen fra alt mulig annet på nettet som bryter lydmuren. Alt fragmenteres i småbiter og gamle forretningsmodeller ødelegges. I fjor registrerte flere land at det var flere mobiltelefoner enn mennesker innenfor grensene. I 2020 vil det være 10 dingser med tilknytning til nettet for hvert menneske på jorden. Medieverdenen pleide å se ut som Zürich, nå ligner den mest på Mumbai, lyder beskrivelsen.

Statistiske data beskriver splittelsen som vi nå opplever i medieverdenen. I Sverige samler kveldens faste nyhetsbulletin fra Sveriges Television et aldrende publikum på 66 år i gjennomsnitt. Samtidig er 26 prosent av Sveriges to-åringer online minst en gang daglig. Hvordan lager man medieprodukter som kan engasjere alle?

Det skjer en rivende teknologisk utvikling som forandrer både menneskenes liv og nyhetenes innhold. 5G og trådløse nettverk vil sørge for at folk er på nett hele tiden, og i stand til å ta imot stadig større datamengder. Nye mikroprosessorer vil fordoble kapasiteten annethvert år. Sensorer overalt vil oppdatere folk i realtid. Enorme mengder data vil være tilgjengelig for informasjon og produktutvikling. Intelligente algoritmer erstatter mennesker med maskiner.

Som en konsekvens av alt dette vil journalistrollen forandre seg. Rapportør-rollen blir gradvis overflødig. Forklarer-rollen desto viktigere. Dette kan bli den neste store omstillingen av redaksjonene, som vil kreve helt andre kunnskaper og ressurser enn dagens. For medieselskapene blir distribusjonen av nyheter et nytt kapitel: Skal dette overlates til aktører som YouTube, Google og Facebook, Snapchat og Twitter?

Dessuten vil befolkningsstrukturene endre seg kraftig det neste tiåret: Folkeforflytningene i verden tiltar i mengde. Befolkningen blir stadig eldre og vil stå lenger i arbeid. Økt likestilling mellom kjønn på verdensbasis og kvinnenes voksende «herredømme» over kunnskapssamfunnet, vil også påvirke mediene utvikling. Det samme gjelder ikke minst globaliseringen.

Det ingen tvil om at flere mediehus bør ta seg tid til å kikke inn i denne fremtiden. BBC-rapporten viser fram mange nye virksomheter og produkter som forsøker å vise veien. Den første store konklusjonen har BBC allerede trukket: BBC må satse sterkere lokalt – på nyheter og tjenester der hvor menneskene faktisk lever og arbeider.

Rapporten «The Future of News» er verd å lese. Rapporten er digital og interaktiv. Dessuten finnes mye av innholdet også i en 13 minutter lang videoversjon.