Toppløst og hodeløst

MED ET BLUNK var Nicole (22) fra Bournemouth tilbake på tredje side i The Sun.

MED ET BLUNK var Nicole (22) fra Bournemouth tilbake på tredje side i The Sun.

Det sies at verdens mest berømte tabloid-oppslag er «Headless body in topless bar» fra New York Post, som eies av Rupert Murdoch. Den britiske søstertabloiden The Sun er også kjent for sine ordspill på førstesiden, men kanskje enda bedre kjent for sine toppløse piker på side 3 gjennom 44 år.

Tidlig i forrige uke feiret feminister over hele verden at denne tradisjonen var nedkjempet, og journalister i konkurrerende medier mistet fullstendig hodet i sin ukritiske dekning av begivenheten. Dette var verken tid eller sted for kildekritikk – nyheten kom nemlig med ærverdige The Times, som også eies av Murdochs avisimperium News International.

I følge The Times skal side-3-pikene forsvinne i stillhet. I september i fjor hadde Murdoch tvitret at toppløse jenter i avisen var gått ut på dato – gammeldags. En 44 år gammel tradisjon var over. Nå skulle avisen fri til store annonsører som Disney, Apple og L`Oreal – firmaer som har vegret seg for å investere i spaltene til aviser som trykker bilder av halvnakne jenter.

Men «verdensnyheten» om The Sun var kanskje bare et gigantisk PR-triks. Etter fem døgns fravær var Nicole (22) fra Bornemouth tilbake på side 3 – med bare pupper under vignetten «Clarifications and corrections». Vignetten er fast inventar i mange seriøse morgenaviser.

I flere dager hadde en hel medieverden med BBC og The Guardian i spissen omtalt fraværet av puppebildene. Parlamentsmedlemmer og statsråder hadde avgitt gledesfulle kommentarer. Feminist-kampanjen «No more page 3» feiret nedleggelsen av denne Storbritannias mest kontroversielle presse-tradisjon.

Nå så de alle bare dumme ut. Aller mest pinlig var det for redaktøren av The Times, John Whiterow. – Vet ikke den høyre puppen til Murdoch, hva den venstre puppen gjør, spurte kommentatorene.

The Suns PR-rådgiver triumferte i sosiale medier: – Jeg sa det var ren spekulasjon og at de ikke skulle feste lit til kilder utenfor avisen, sa Doyle Sharp. Problemet var kanskje at advarselen kom fra en PR-rådgiver. Journalister er ikke vant til å stole på sånne. Redaktøren av The Times derimot..

Det regjerende kvinnesynet på avisdesker i 1970- og 80-årene var ganske spesielt. Her var Akersgaten heller intet unntak. Men Verdens Gangs legendariske redaktør gjennom 25 år, Oskar Hasselknippe, hadde innprentet en bluferdig linje. Ingen pupper på trykk, takk. Så gutta på desken fikk nøye seg med den daglige godteposen med britiske tabloider som redaksjonsbudet hentet i Narvesen på Karl Johan.

Herfra fulgte vi historien om Samantha Fox, som i 1983 debuterte på side 3 i The Sun, bare 16 år gammel. Redaksjonsledelsen i The Sun hadde allerede moret seg med nedtellinger på trykk til jentene skulle bli gamle nok til å kle av seg. Samantha Fox preget tredjesiden i flere år, inntil hun satset på en heller skral karriere som popartist. I 1988 gjestet hun Norge i forbindelse med Spellemannsprisen, og en desk-kollega i VG gjorde et stort nummer av at han hadde tatt henne på skulderen. Skuffelsen var nok stor, om ikke til å ta og føle på, da Samantha tre år senere sto fram som lesbisk.

PR-stuntet i forrige uke vil nok puste nytt liv i kampanjen «No more page 3», som allerede har samlet 114 000 underskrifter. I fjor lykkes kampanjen i å få en av de største supermarked-kjedene, Tesco, til ikke å vise førstesiden av The Sun i sine 3 300 butikker. Bare logoen fikk være synlig i avisstativene for å hindre at barn skulle se seksualiserte bilder av unge jenter.

Kampanjen har bred støtte, men problemet er at de fleste av dem ikke er lesere av The Sun. 41 prosent av leserne er likevel kvinner.

Det er for øvrig ikke første gang det spekuleres i at avisen vil legge ned «side-3-piken». Da avisen fikk sin første kvinnelige sjefredaktør, Rebekah Wade (senere gift Brooks) i 2003, regnet de fleste med at nå var det slutt. Men allerede første dag på jobben overrasket hun leserne med å la Rebekah fra Wapping (hvor avisen holder til) pryde side 3.

Nå tror jeg at det uansett snart er slutt på toppløse papirdukker. Løssalgsaviser er blitt mer og mer avhengig av annonseinntekter, og mange annonsører kvier seg fra å bli forbundet med et slikt kvinnesyn. «No more page 3»-bevegelsen har nå spredt seg til Tyskland, hvor man går til angrep på Bild-zeitungs toppløse modeller. Enkelte spår likevel at toppløsheten vil leve videre i nettutgavene. Her ser vi daglig hvordan sexismen lever videre i beste velgående, også på nyhetsdeskene i mange norske mediehus.

Mer katolsk enn Paven

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer - mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer – mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

Som ansvarlig redaktør nektet jeg å sette karikaturen av Paven på trykk i Verdens Gang. Hans spisse og buede hatt var tegnet som en erigert penis. Jeg avslo også å trykke en tegning av Jesus Kristus på korset med opphisset manndom pekende opp under lendekledet. Da jeg unnlot å trykke profeten Muhammed med en bombe i turbanen brøt helvete løs..

Det har alltid forundret meg at noen kolleger mener det skal være forskjellige vurderingskriterier for publisering av tegning og tekst. Hvis en redaktør unnlater å trykke tegninger skrikes det opp om sensur. Gjelder det tekst, kalles det redigering.

Det tok ikke lang tid før den som ikke publiserte Mohammed-karikaturer i 2006 ble karakterisert som feig og svikefull overfor ytringsfriheten. Den gang, som nå, ble redaktørene pepret av testosteronbomber fra forleggere og kulturredaksjoner: Alle måtte for enhver pris publisere Mohammed-karikaturer i solidaritet med danske Jyllandsposten og redaktøren av en marginal nisjeavis for kristne fundamentalister på Vestlandet.

Jeg føler meg ikke overbevist om at avisa Dagen ville ha trykket tegningene av Paven eller Jesus på korset heller.

Likevel var det uhyre viktig å støtte redaktørens rett til å trykke Mohammed-tegningene, og ta kraftig avstand fra drapstruslene fra radikale islamister som ville nedkjempe ytringsfriheten. Dette gjorde også en samlet norsk presse. Nå lyder det fra et knippe kulturredaktører og politiske redaktører, som er godt skjermet fra å forvalte noe publisistisk totalansvar, at vi falt Magazinet-redaktøren i ryggen og at vår unnfallende holdninger kan ha banet veien for den grufulle terroren mot tegneseriebladet Charlie Hebdo.

Heldigvis har Norsk Presseforbunds nestor, Per Edgar Kokkvold, understreket at pressefriheten også innebærer en rett til ikke å publisere tegningene. Kokkvold ble selv på mystisk vis utpekt som et av terroristenes viktigste mål.

Beslutningen om ikke å trykke Mohammed-karikaturene i 2006 ble tatt etter en såkalt «helhetsvurdering»: Tegningene var ganske dårlige, men likevel sterkt krenkende overfor en stor gruppe av lesere. Vilkårlig krenkelse av tusenvis fredelige muslimer som provokasjon eller demonstrasjon for ytringsfrihet ble ansett som et publisistisk feilgrep. Det eksisterte en reell fare for at publisering av karikaturene i store nasjonale massemedier som NRK og VG ville virke som bensin på bålet og forsterke konflikter i samfunnet. Til slutt var det et spørsmål om redaksjonens sikkerhet.

En del kulturpolitiske meningsbærere har bare forakt til overs for dette siste hensynet. Men det er interessant å merke seg at heller ikke Jyllandsposten har publisert de siste Mohammed-karikaturene fra Charlie Hebdo. Ti år innestengt i en godt bevoktet bunker har kostet redaksjonen mye frihet.

Det er altså gått nesten ti år siden den forrige karikatur-striden. I løpet av samme tiår har mediene gjennomgått en kolossal forandring. Hastigheten og rekkevidden i formidlingen av budskap er mangedoblet. Nå gikk det bare sekunder fra nyheten om angrepet på Charlie Hebdo til publiseringen av bladets Muhammed-karikaturer.

Vi ble vitne til et fullbyrdet og dødelig angrep på ytringsfriheten, hvor 12 uskyldige ofre lå igjen i en blodpøl. For de fleste norske medier ble det nærmest en selvfølge å følge opp med visningen av karikaturene som relevant bakgrunn for nyhetshendelsen. Selv om nesten alle norske medier nå har publisert tegningene, høres det fortsatt stemmer som mener at tegningene må publiseres som en demonstrasjon av solidaritet.

I andre land velges det en mer forsiktig linje. I USA er det nesten ingen medier som viser tegningene. Muligens er terskelen for religionsatire høyere i det amerikanske samfunnet. Sjefredaktøren i The New York Times, Dean Baquet, har fått kritikk – også fra egne rekker – for ikke å ville publisere Muhammed-tegninger fra Charlie Hebdo. Tatt i betraktning den rolle avisen spiller i internasjonal nyhetsformidling, finner jeg det ikke så vanskelig å forstå avgjørelsen.

I Sverige har redaktøren i Aftonbladet, Jan Helin, fått unngjelde for en mer forsiktig tilnærming til publiseringsspørsmålet enn sin kollega i Expressen, Thomas Mattsson. Expressen valgte en håndtegnet førsteside med Charlie Hebdos siste karikaturtegning før angrepet. Men tegningen var ikke av profeten Muhammed – den var av lederen for IS – og dermed ingen fornærmelse av uskyldige, troende muslimer.

Men Paven, da, hva mener han? I en tale til troende katolikker på Sri Lanka sa pave Frans at religionsfrihet og ytringsfrihet er fundamentale menneskerettigheter. Men det går en grense. Man kan ikke provosere eller fornærme mennesker for deres religion. Man skal ikke spøke med troen. Ei heller drepe noen i Guds navn, sa han.

Paven er altså mann for sin hatt.

I skyggen av terror

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

Mens blodtørstige terrorister gikk til dødelig angrep på journalister og tegnere i Charlie Hebdo, satt jeg og funderte på et betimelig spørsmål: Hvilken pris skal demokratiet betale for å få slutt på all terror?

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om et av demokratiets aller viktigste verdispørsmål – pressefriheten – etter forslagene om utvidet adgang til å kontrollere og overvåke kommunikasjon mellom menneskene i vårt samfunn. Mange frykter at utvidet adgang til overvåkning av våre mobiltelefoner skal ramme pressens kildevern, og derved svekke både ytringsfrihet og pressefrihet.

Alt i terrorbekjempelsens navn. Det er et merkelig paradoks.

Adgangen til risikofritt å kunne varsle journalister om urett og maktmisbruk i samfunnet er grunnleggende for vårt demokrati. Derfor har de høyeste rettsinstanser i Norge og Europa stadfestet pressens kildevern som tilnærmet absolutt. Enhver journalist eller redaktør ville gått i fengsel for å forsvare prinsippene om pressefrihet.

Men hva skjer med pressens kildevern når 99 prosent av kommunikasjonen mellom mennesker digitaliseres og mobildata lagres? Hvis våre myndigheter skal ha lettvint tilgang til denne informasjonen – tør noen tipse mediene da?

I terrorismens kjølvann har mange stater de siste 15 årene innført nye lover og regler for kommunikasjonskontroll. I land som USA, Storbritannia og Norge vekker dette sterk debatt. Overvåkningen skjer ved bruk av falske basestasjoner for mobiltrafikk, slike som Aftenposten glimrende har avslørt står utplassert i Oslo sentrum. Nedlastningen av mobildata tar bare noen sekunder og kan gjøres fra fly, biler på bakken eller mer stasjonært utstyr.

Felles for mange vestlige land som trues av terror er at man lemper på kravet om rettslig kjennelse for myndigheters overvåkning av mobiltrafikk. Man tillater i stigende grad også kommunikasjonskontroll som ledd i forebyggende arbeid, og politisjefer gis fullmakter til å iverksette hastetiltak på egen hånd.

I Storbritannia har mediefolk organisert kampanjen «Save our sources» i et opprør mot Regjeringens forslag til nye retningslinjer for telefonovervåkning av journalister (RIPA – Regulation of Investgatory Powers Act). Forslagene er ute på høring og skal behandles denne vinteren. I følge medietidsskriftet The Press Gazette vil forslagene gi myndighetene adgang til å gå inn i journalisters telefonlogger på grunnlag av beslutning fra høytstående polititjenestemenn. Man frykter at slike fullmakter skal bringe mange av pressens kilder og varslere til taushet.

Frykten er ikke ubegrunnet. De siste årene har britisk politi iverksatt mer enn 400 offisielle etterforskinger i jakten på pressens kilder. Mange av dem er iverksatt for å avsløre lekkasjekilder internt i politiet. Metropolitan Police gikk nylig inn i telefonloggene til nyhetsdesken og den politiske redaktøren i The Sun for å avsløre og straffe tre politikilder. Det er et sykdomstegn for demokratiet, hevder pressefolk.

Langt fra alle sakene handler om mediers innbrudd i kjendisers mobiltelefoner eller betaling av politikilder. Sakene mot The Sun og enkelte regionaviser handler om å finne kilder til samfunnskritiske avsløringer.

I Danmark har Høyesterett nylig avsagt dom i den såkalte Se og Hør-saken, som i utgangspunktet handler om å finne kilden til bladets omtale av kjendisers kredittkortkjøp. Dommen gir politiet rett til å granske journalisters mobiltelefoner og PC’er som allerede er beslaglagt. Medier kan nå bli tvunget til å oppbevare kildeopplysninger på steder hvor de ikke kan nås av myndighetene.

Her i Norge har advokat Jon Wessel Aas i en delrapport til Fritt Ord om ytringsfrihetens kår, påpekt uheldige konsekvenser for pressefriheten av den lovmessige utglidning av myndighetenes rett til å overvåke kommunikasjonen i vårt samfunn. – Kildevernet er blitt en illusjon, hevder Aas.

Han peker særlig på at såkalt «hastekompetanse» kan benyttes av PST-sjefen eller sikkerhetspolitiets nestkommanderende også i rent forebyggende øyemed. Altså når det ikke er snakk om konkret terror-mistanke. Ved rettslig begjæring om innsyn er det heller ingen som representerer pressen eller offentligheten i slike spørsmål. I tillegg representerer sikkerhetstjenestenes utveksling av data mellom ulike land en mulig krenkelse av menneskers integritet. Det er stor risiko for at alt dette vil ha en nedkjølende effekt på kildenes lyst til å gi opplysninger om kritikkverdige forhold i samfunnet.

De fleste mennesker aksepterer en viss grad av kommunikasjonskontroll for å hindre terror. Spørsmålet er om vi skal godta stadige forslag om utvidelser på dette område, slik Justisdepartementet nå har sendt ut på høring. Kanskje burde justisminister Anders Anundsen se til Sverige, hvor det lovforbud og straffebud for å forfølge pressens kilder. Det vil i det minste kunne veie opp for noe av den nedkjølende effekt som økt kommunikasjonskontroll har overfor de som varsler om urett i vårt samfunn.

Nytt på norsk

ÅSTEDET: Funnet av en død far og hans sønn på denne gården i Levanger var tragisk, men drap og selvdrap skal ikke dysses ned av politi og medier som en «familietragedie». Foto: TERJE NÆSS, NTB/Scanpix

ÅSTEDET: Funnet av en død far og hans sønn på denne gården i Levanger var tragisk, men drap og selvdrap skal ikke dysses ned av politi og medier som en «familietragedie».
Foto: TERJE NÆSS, NTB/Scanpix

Jeg sitter her og gremmes over språklig forfall i mediene og at jeg ikke forstår ungdommens språk i sosiale medier. «Likene som flyter i sjøen». Drap og selvdrap i Nord-Trøndelag var «en familietragedie». What the fuck?

wtf på nytt norsk. Forkortelsen er nummer ti på listen over de mest populære uttrykk som unge bruker i sosiale medier.

Da jeg vokste opp var «familiedrama» en vanlig betegnelse på et romjulsselskap. En «familietragedie» ble brukt om tragiske drap i familiesammenheng, og som regel ikke omtalt i avisen større enn en notis. For ca. 15 år siden sluttet mediene å bruke dette ordet. Drap var drap og skulle ikke ufarliggjøres ved bruk av slike uttrykk. Slike alvorlige hendelser skulle heller ikke gjemmes bort i spaltene.

Derfor er det uforståelig at ordet ble hentet fram av både politi og journalister i rapporteringen fra gården i Nord-Trøndelag hvor en far og sønn ble funnet døde i romjulen.

Noen ganger presenteres nyheter av personer som det er vanskelig å forestille seg at noensinne har vært i nærheten av et åsted aller et ulykkessted. De døde omtales ufølsomt og respektløst som «likene». Men de døde kroppene som ble hentet opp av Javasjøen var ikke hentet fra en kriminalnovelle. De var fra det savnede Air Asia-flyet, og hundrevis av pårørende satt fortsatt og ventet i uvisse på flyplassen.

Hva er galt med ordet «omkommet»? Media har, med noen hederlige unntak, snart sluttet å rapportere om antall «omkomne». Man teller i stedet «lik» som på slagmarken.

For nesten tretti år siden møtte jeg for første gang en «writing coach» – en språklig veileder – i den amerikanske avisen Dallas Morning News. Hennes oppgave var å arbeide kontinuerlig med språkrøkt og utvikling av journalistene. Møtet inspirerte meg til å be sjefen i VG om å opprette en tilsvarende funksjon.

I 1970-årene brukte VG «trykkleifene» i sin markedsføring, men man bygget raskt opp en sterk korrekturavdeling med både forhåndskorrektur og tekstkontroll i redigeringsprosessen. Dette var senere de første funksjonene som ble ofret i omstillingsprosessene. I en digitalisert verden med retteprogram og direkterapportering er det ikke behov for korrektur.

Valget av ord kan det likevel gjøres noe med, gjennom evaluering og utviklingstiltak. Jeg har en mistanke om at dette ikke er et område som prioriteres spesielt høyt i redaksjonene.

En som definitivt ikke er spesielt heldig med valg av ord er den vaklende svenske statsminister Stefan Löfven. Like før jul proklamerte han svenskenes nye styringsforlik som «decemberöverenskommelsen» – avisredigerernes nye skrekk. Det er ikke mulig å presentere nyheter i ord som teller 24 anslag. Dette ordet skal de få slite med på avisdeskene i åtte år fremover.

Nyttår er tid for kåring av årets beste nye ord. Det svenske regjeringsforliket kommer definitivt ikke på den listen. Det gjør derimot ordet «klickfiske» og «mobilzombie». På den tilsvarende listen fra Norsk Språkråd står ord som «fremmedkriger», «viral» og «emoji» på seierspallen. De to siste er hentet fra sosiale medier og står for innhold som sprer seg raskt på nettet og beskriver symbolet som f. eks. smilefjes i tekstmeldinger.

De fem samarbeidende regionaviser (Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen) har i romjulen servert oss en serie gode artikler om utviklingen av vårt språk. Blant annet har vi fått undervisning i ungdommens bruk av internasjonale forkortelser i sosiale medier. De tre mest brukte er LOL (laughing out loud), yolo (you olny live once) og swag (secretly we are gay – i overført betydning: ha sin egen stil). Det er bare å pugge dette. Ordene er kommet for å bli. Det nytter ikke å chill’en, det er døds-serr!

Dessverre øker også bruken av hatord mellom unge mennesker. Mange av dem brukes i tilknytning til vårt moderlige opphav som f.eks. «morraknuller». Bruken av ord som «hore» og «homse» er også ustrakt, og forekommer i vårt flerkulturelle samfunn både på somalisk, vietnamesisk, urdu og punjabi.

I avisverdenen har uttrykket «horunge» fått fornyet oppmerksomhet. I mange tiår var dette den typografiske betegnelsen på en løsrevet del av setning eller et enslig ord som sto øverst på en annen side eller en annen spalte enn resten av teksten. I Sverige er det startet en kampanje for å bli kvitt dette nedlatende faguttrykket. Men kan det være så farlig? Nå som vi snart er kvitt alle typografene?

Vi kødder da ikke med språket.