Et utrolig godt liv

ET USEDVANLIG PAR: Sjefredaktør Ben Bradlee i The Washington Post med avisas utgiver Katharine Graham. Sammen trosset de alle trusler og advarsler og publiserte avsløringene som rystet en hel verden og som førte til avsettelsen av både USAs president og alle mans menn. Foto: ZUMA PRESS

ET USEDVANLIG PAR: Sjefredaktør Ben Bradlee i The Washington Post med avisas utgiver Katharine Graham. Sammen trosset de alle trusler og advarsler og publiserte avsløringene som rystet en hel verden og som førte til avsettelsen av både USAs president og alle mans menn. Foto: ZUMA PRESS

Han var redaktøren som avsatte USAs president Richard M. Nixon og alle hans menn. Han publiserte Pentagon-rapporten som avslørte president Lyndon B. Johnsons hemmelige operasjoner i Vietnam, Laos og Kambodsja. Han var president John F. Kennedys personlige venn. Han ble den undersøkende journalistikkens far i Amerika.

Ben Bradlee var sjefredaktør i The Washington Post gjennom 24 år (1968 – 1991), og den mest konsekvente og prinsippfaste redaktør i De Forente Staters moderne pressehistorie. Han ba USAs justisminister John Mitchell dra til helvete, under forsøkene på å kvele journalistikken til The Post. Senere kunne han glede seg over å se Mitchell bak lås og slå – i fengsel.

Slik ble Ben Bradlee ble en levende legende for pressefolk over hele verden. Han angret aldri på at han valgte journalistikken som karrierevei. Den ledet ham gjennom et usedvanlig godt, rikt og spennende liv, inntil han døde i forrige uke, 93 år gammel.

Du trodde kanskje at Watergate bare handlet om Dustin Hoffman og Robert Redford i rollene som Carl Bernstein og Bob Woodward i storfilmen «Alle presidentens menn» fra 1976. Filmen fikk fire Oscar, blant annet til skuespilleren Jason Robard i rollen som Ben Bradlee.

Watergate-avsløringen ble selve ikonet for undersøkende journalistikk over hele verden. Historien handler i stor grad også om en ganske usedvanlig redaktør og en usedvanlig avisutgiver – som trosset alle mektige krefter og som satte avisbedriftens omdømme og fremtid i spill for å leve opp til sine idealer.

Så handlet historien i tillegg om to unge, iherdige reportere som jaget kilder i tallrike telefonsamtaler, som slet hull på skosålene og som fortsatte å legge to og to sammen til de fikk fire.

Woodward og Bernstein fulgte en hønsj om at storyen ville lede dem til Det Hvite Hus, og de hadde en redaktør som veiledet dem fra artikkel til artikkel, som lojalt støttet og forsvarte journalistenes arbeid.

Ben Bradlee skriver i sin memoarbok «A good life» (1995) at han aldri spurte om eller fikk vite identiteten til «The Deep Troath» – den hemmelige kilden til avsløringene. Han stolte på sine journalister og måten han ledet dem på.

– Så lenge en journalist forteller sannheten, samvittighetsfullt og rettferdig, er det ikke hans jobb å frykte konsekvensene. Sannheten er aldri så farlig som løgnen kan være i det lange løp, skrev Bradlee.

I hans redaktørtid fikk Washington Post 18 Pulitzer-priser, men en av dem måtte likevel leveres tilbake. Den prisvinnende historien om en 8 år gammel heroinmisbruker viste seg å være oppdiktet. Ben Bradlee startet en journalistisk obduksjon av historien, offentliggjorde alt, beklaget og rettet opp alle feil. Slik reddet han også avisens ære og troverdighet.

Avsløringen av Pentagon-rapporten hadde skapt et helt spesielt tillitsforhold mellom The Washington Posts utgiver, Katharine Graham, og redaksjonen under ledelse av Bradlee. Også hennes historie er bemerkelsesverdig og utrolig godt skildret i selvbiografien «Personal History» (1997) som hun fikk en Pulitzer-pris for. De to memoarbøkene, har jeg hatt i hylla i nesten hele min redaktørkarriere. De burde nesten være pensum for alle nye journalister som ikke er vant til at det finnes en redaktør og en utgiver.

Hun var datteren til den tidligere eieren av The Washington Post, men faren overlot henne ikke jobben som publisher. I stedet valgte han hennes ektemann som sin arvtager. Hun skulle være hjemmeværende og mest til pynt. Men i 1963 ble hun virkelig satt på prøve da ektemannen til slutt tok sitt liv, etter et stormfullt og alkoholisert samliv. Uten noen publisistisk erfaring overtok hun roret i The Washington Post.

Ben Bradlee var veteran fra stillehavskrigen mot Japan, og han hadde startet en ny lokalavis i New Hampshire da freden kom. Senere ble han korrespondent i Paris, Afrika og Midt-Østen. Han var sjef for Washington-kontoret til Newsweek, da Kathrine Graham hyret ham inn som rormann på Post-skuta.

Sammen utviklet de to et nært og tillitsfullt samarbeid. Så nært det var mulig å komme uten å være et par. – Run it, mother, pleide Bradlee å si til sine medarbeidere da alt var klart for å starte pressene.

Hverken historien om Pentagon-rapporten eller Watergate startet i The Washington Post. Men Ben Bradlee viste alle at med journalistisk iherdighet var det mulig å overta enhver historie. Da The New York Times ble avstengt fra å publisere, fikk Bradlee tilgang til 7000 Pentagon-dokumenter og kunne fortsette avsløringene. Katharine Graham trosset rådene fra sine advokater og fulgte i stedet Ben Bradlees seilas inn mot stormens øye.

For en story!

Mediemakt mot Widvey

UTEN FORSTAND? Kulturminister Thorhild Widvey får i høst det glatte lag fra medieledere over hele Norge når hun vil gjennomføre regjeringserklæringens ord om mediepolitikk. Foto: TERJE BRINGEDAL

UTEN FORSTAND? Kulturminister Thorhild Widvey får i høst det glatte lag fra medieledere over hele Norge når hun vil gjennomføre regjeringserklæringens ord om mediepolitikk.
Foto: TERJE BRINGEDAL

Norske medieledere og journalister snakker gjerne i vakre ordelag om mediemangfold og frie, uavhengige redaksjoner som bygger opp under demokratiet med ytringsfrihet og balanse i debatten. De siste to ukene har de samlet seg i et korstog mot kulturminister Thorhild Widvey.

Når det handler om egne rammevilkår og pressestøtte får fagre ord vike for mer unyanserte oppfatninger. Gjennom nyhetsoppslag, kronikker, lederartikler og kommentarer får kulturministeren sitt pass påskrevet. Hun fremstilles som nærmest uintelligent og inkompetent.

– Norge har ingen medieminister, lyder det unisont.

Jeg er heller ingen begeistret tilhenger av kulturministerens mediepolitikk, og har tidligere levert bitter kritikk av hennes forgjengere. Denne høstens heksejakt får meg likevel til å stoppe og se i bakspeilet. I det perspektivet er ikke pressens opptreden bare et vakkert syn. Det eneste sted hvor man ser spor av kritikk mot medienes opptreden er nå i de sosiale medier. Derfor kan det være på sin plass å banne litt i kjerka:

Forslaget til statsbudsjett var ikke gammelt før navlebeskuelsen startet i alle kanaler. Nettavisen nrk.no slo stort opp at kringkastingslisensen ikke skulle øke neste år. En god nyhet for folk flest. En dårlig nyhet for NRK. Men kringkastingslisensen er bare en liten fjert i statsbudsjettsammenheng.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen fulgte opp med at dette vil bety kutt for 300 millioner og at NRK-ansatte ville miste jobben. Det er selvsagt leit, men kuttene som allerede er tatt i privat sektor av medieverdenen er betydelig større.

Medieledere spår at et stort antall lokalaviser og såkalt meningsbærende aviser vil gå under som følge av det foreslåtte kuttet på 50 millioner av årets direkte pressestøtte på totalt 308 millioner (16 prosent). Over tre hele sider i Dagens Næringsliv leverer redaktør Anders Nyland I Bergensavisen påstanden om at dette betyr kroken på døra.

Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen regner med at avisen må si opp ti av de 50 ansatte hvis kuttet på 6,5 millioner av pressestøtten blir en realitet. Pressestøttebaronen Helge Simonnæs mottar nesten en tredjedel av all statlig pressestøtte til Mentor Medier (Vårt Land, Dagsavisen og Rogalands Avis). Nå blir det «massive kutt i stillinger», sier han og karakteriserer Widvey som «totalt ufølsom for hva som skjer i mediebransjen».

Selv følger jeg denne diskusjonen fra en styreplass i Mediebedriftenes Landsforening (MBL), hvor bekymringen også er stor etter fremleggelsen av statsbudsjettet. Dette året opplever bransjen et nytt kraftig fall i papiravisenes annonseinntekter (13,9 prosent første halvår), som langt ifra kompenseres av vekst i digitale inntekter. Regjeringen vil nå likestille papiraviser og nettaviser gjennom en felles lav momssats på åtte prosent. For papiraviser innføres momsen først om fem år, men i over 40 år har satsen vært null.

– Moms på aviser er en dødsdom, mener Dagbladets avtroppende mediekommentator Andras Wiese. Nå venter fem år på Death Row, fastslår han.

Den ellers ganske sindige lederen av Norsk Journalistlag, Thomas Spence, gikk også rett i strupen på kulturministeren etter fremleggelsen av statsbudsjettet. I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv spurte Spence om Widvey virkelig forstår medievirkeligheten og bakgrunnen for og hensikten med mediestøtten? Et annet sted har han karakterisert kulturministeren som et «stort tap både for mediene og for demokratiet». Det er store ord.

Nå kommer en tid hvor redaktører og medieledere skal skifte ham og opptre som lobbyister i Stortinget. Venstre og Kristelig Folkeparti er allerede utsatt for et massivt sjekketokt fra mediefolkene. I fjor vakte det bestyrtelse da Dagsavisens redaktør og Helge Simonnæs drev aktiv lobbyvirksomhet i stortingsbygningen med pressekortet hengende om halsen.

De vil få støtte av Arbeiderpartiets mediepolitiker Arild Grande, som i et intervju fastslår at «kulturministeren må være den eneste personen i Norge som ønsker større arbeidsledighet». Vi kan med andre ord forvente et høyt saklighetsnivå på debatten.

I følge Grunnloven skal Staten bidra aktivt til en «åpen og opplyst samtale» i samfunnet. Derfor eksisterer også pressestøtten. Spørsmålet er nå om vi forvalter denne støtten på en god måte, eller om vi i realiteten bruker mediemakt for å oppnå bedre rammevilkår fra Statens side. Ingen annen norsk særinteresse ville ha fått et tilsvarende gjennomslag i norsk presse.

Monsterjournalistikk

I FOKUS: Den ebola-smittede norske legens ferd fra Gardermoen til Ullevål sykehus ble dekket på Obama-vis. Foto: TERJE PEDERSEN, NTB/Scanpix

I FOKUS: Den ebola-smittede norske legens ferd fra Gardermoen til Ullevål sykehus ble dekket på Obama-vis. Foto: TERJE PEDERSEN, NTB/Scanpix

Da Statnett ville forsyne Bergen med strøm via høyspentkabler gjennom det vakre Hardanger, oppstod begrepet «monstermaster» i norske medier. I forrige uke ble vi vitne til «monster-journalistikk» da mediene omtalte hjemkomsten til en ebola-smittet norsk lege og Petter Northugs promilledom.

Nyhets-journalistikken har forandret seg og forbedret seg. Nå blir det norske folk oppdatert på alt som skjer i dag og ikke i morgen. Vi får nyhetene DIREKTE. Det er LIVE og BREAKING NEWS. Rått og til dels uredigert. Nyansene forsvinner. Smått blir stort og omvendt.

Ambulanseflyets landing på Gardermoen med en norsk ebola-pasient om bord, ble dekket med samme intensitet som da president Obama kom for å hente Fredsprisen – i time etter time. Fra helikopterperspektiv fikk vi følge så å si hver meter av ambulansekortesjen med blålys mot Ullevål Sykehus.

Kritikere mente at mediene hadde skutt seg selv i foten gjennom denne måten å dekke saken på.

«DIREKTE»-formatet med lyd, levende bilder, tekst og interaktivitet via nettsiden blir nå også adoptert av stadig flere lokale medier. Det vakte lattermilde kommentarer da Bergens Tidende nylig kunne rapportere at tøy var stjålet fra en tørkesnor på Minde under vignetten «BT DIREKTE».

Dagbladet kunne rapportere DIREKTE fra Trondheim Tinghus: «Dommeren har ankommet salen – Northug har reist seg». TV2s Ernst A. Lersveen rapporterte fra samme sted at det var «Flere fra VG i Trondheim enn i OL i Sotsji».

I FOKUS: Petter Northug fikk sin tilståelsesdom dekket i samme format som Anders Behring Breivik. Foto: KRISTIAN HELGESEN

I FOKUS: Petter Northug fikk sin tilståelsesdom dekket i samme format som Anders Behring Breivik. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Mediehusenes «monsterdekning» blir av enkelte sammenlignet med Big Brother-TV: Ingenting skjer mens kamera går og går og går. Tiden må derfor fylles av kommentatorer og eksperter. Ved Petter Northugs tilståelsesdom i Trondheim Tingrett var tre kommentatorer fra VG utskremt, sammen med eksperter på psykologi og jus. Formatet var tilnærmet det samme som da Anders Behring Breivik fikk dommen sin i Oslo Tingrett.

Selvsagt er både ebola-pasienten og Northug-dommen store norske nyhetssaker av usedvanlig bred og allmenn interesse. Spørsmålet er likevel om «monsterdekningen» av slike saker vil være bærekraftig i det lange løp.

Ny teknologi setter mediehusene i stand til å rapportere fra nyhetsbegivenheter på en langt mer levende og effektiv måte enn tidligere. For et par tusenlapper kan man utstyre enhver reporter til å sørge for dette. De fleste mediehusene befinner seg ennå i startgropen, og vi vil få se barnesykdommer, men etter hvert vil det vokse fram en større formidlingskraft som utvikler vår evne til å bli informert mens vi holder på med helt andre ting.

Et av denne høstens mest spennende medieprosjekter er etableringen av VGs TV-kanal allerede om noen få uker. Samtidig vil VGs svenske søster, Aftonbladet, starte eget TV-show med nyheter fra klokken seks til ni hver morgen. Så lenge NRK ikke evner å fylle denne tiden for norske seere vil det kanskje også ligge et marked her også.

Et annet tema som i forrige uke ble gjenstand for «monsterdekning» var statsbudsjettet, naturlig nok. Nettavisenes LIVE-dekning fra Stortinget var et tydelig signal om at her vil både NRK og TV2 få ny konkurranse. Men noen vil kanskje hevde at mediene var i overkant interessert i å fokusere på sine egne rammevilkår. Dekningen av de foreslåtte kutt i pressestøtten kan vel vanskelig kalles balansert.

«På samme dag som pressen klager over kutt i pressestøtte, møter 200 opp for å dekke Northug-saken. #dårligtaiming», skrev komikeren Bård Tufte Johansen ironisk. Selv om det neppe var mange utsendte fra pressestøtte-grossistene til stede i Trondheim Tingrett, så kan det hevdes at Tufte toucher et poeng her.

Jeg har alltid ment at en sunn og god medieøkonomi er den beste garanti for redaksjonell uavhengighet. Det forundrer meg i grunnen at så mange i vår tid, nærmest på prinsipielt grunnlag, mener at statsstøtte er det som sikrer mediene uavhengighet.

At vi trenger støtte til omstilling er noe ganske annet. Det er dette politikernes tautrekking om klimatiltak også handler om. Den digitale transformasjonen setter mediene i en slags klimakrise. Staten bør først og fremst gi incentiver til at man kan komme ut av den.

Trollet som sprakk.

LILLEHAMMER 1994: OL-general Gerhard Heiberg måtte få IOCs mektige president Juan Antonio Samaranch til å besinne seg etter VGs oppslag fire dager før The Best Games Ever tok til. Her fra åpningsseremonien, Foto: HELGE MIKALSEN

LILLEHAMMER 1994: OL-general Gerhard Heiberg måtte få IOCs mektige president Juan Antonio Samaranch til å besinne seg etter VGs oppslag fire dager før The Best Games Ever tok til. Her fra åpningsseremonien, Foto: HELGE MIKALSEN

ZÜRICH (VG) – Det er Dagen Derpå i den norske idrettsbevegelsen. På setene foran meg i LX 1211 på vei til hjemlandet til Den internasjonale olympiske komitè (IOC) sitter et par sentrale norske vinteridrettsledere og analyserer årsakene til nederlaget kvelden i forveien:

«Vi trodde det skulle gi veien, men så kom kjøret fra VG…», konkluderer den ene passasjeren skuffet.

Jeg måtte nesten smile i skjegget, som jeg altså ikke har. Det handler om medias makt. Og om elitens avmakt. Som redaktør har jeg alltid hevdet at medienes makt ligger i å presentere faktum og reise kritiske spørsmål i offentligheten. Flomlyset fra mediene kan få selv de største troll til å sprekke.

I timen før avgang så jeg OL-sjefen sjøl, Gerhard Heiberg, gå hvileløst omkring i SAS-loungen på Gardemoen med mobiltelefonen konstant til øret. Han måtte nok forklare hvorfor vinteridrettsnasjonen Norge sa nei til OL i 2022: Stilt overfor kravet fra IOC om gratis drinker hos Kongen var hele prosjektet dødsdømt.

Man kan nok saktens la seg undre over hva og hvem som fikk VG til å vente helt til den 12. time før man avslørte innholdet i de 7000 sidene med vanvittige kravspesifikasjoner til Oslo-OL i 2022. Dokumentet skal ha vært åpent tilgjengelig i over et halvt år.

Oslos scenevante ordfører, Fabian Stang, gjorde likevel sure miner til godt spill da han aksepterte nederlaget og forsikret at dette langt fra var verdens undergang. Ingen kan møte motgang med profesjonell optimisme som Fabian! Samtidig var han skarp i sin irettesettelse av IOC med sine kravlister:

«Vi er glade for at vi valgte full åpenhet om vår søknad. Jeg mener IOCs kravspesifikasjoner må være slik at de tåler møtet med dagslys og VG…», sa Stang.

Det får meg til å minnes en bemerkning fra en annen Høyre-politiker – Kåre Willoch: VG er den nye riksrevisjonen, sa han en gang om avisens undersøkende journalistikk.

VG er langt fra alene om å beskrive IOC som et virkelighetsfjernt pampevelde. Kritikken har pågått i mer enn 20 år. Også i 1994 truet oppslag i VG med å velte hele Lillehammer-OL, da avisen ønsket IOC-president Juan Antonio Samaranch velkommen til Norge med en knusende forside.

Fire dager før OL skulle åpne presenterte VG en undersøkelse som viste at flertallet av det norske folk stilte seg svært negative til både Samaranch og hans olympiske våpendragere. IOC-styret truet med boikott og ville reise hjem fra OL-byen. De var også såret over svært kritiske uttalelser som Vegard Ulvang – utøveren som skulle avlegge den olympiske ed – var kommet med i et TV-program.

Som sjefredaktør i VG ble jeg innkalt på teppet til OL-arrangøren på Lillehammer Hotell øverst oppe i åsen. Her ble vi forklart hvilket bråk vi hadde stelt i stand: Hele OL kunne bli avlyst! Spørsmålet var hvordan Hele Norges Sportsavis ville opptre i fortsettelsen. Hele Lillehammers Olympiske Komité var fullstendig på tuppa, men fra VGs side hadde vi lite nytt å bidra med. Gerhard Heiberg fikk holde et foredrag for IOC-pampene om demokrati, ytringsfrihet og nøktern, norsk folkelighet.

Til tross for den dramatiske opptakten ble vinterlekene i Lillehammer en eventyrlig suksess, for OL-byen og for hele Norge. «The best games ever». Også for VG som hadde bygget opp en god tilstedeværelse i regionen, med sentralt beliggende kontor på torget hvor nedtellingen til lekene foregikk. VG fikk også bygget et eget hus med overnattingsfløy midt på Stampesletta. Investeringen på halvannen million kroner i utbyggingen av Speiderhuset kom forhåpentlig en ny generasjon til gode.

Under Lillehammer-OL fikk VG virkelig markert seg som landets sportsavis og ledende riksavis. Avisen var tidlig ute og sikret seg en lukrativ samarbeidsavtale med OL-arrangøren. VG ble også en av hovedsponsorene for Fakkelstafetten, hvor medarbeidere ble sendt ut på en landsomfattende turné. Avisen fikk rett til å bruke lekenes logo i sin markedsføring, og var i høyeste grad med på en folkefest som satte dype spor når det gjelder initiativlyst og skaperevne i Norge.

Jeg synes det er litt trist at det nå kommer til å gå mange år før vi får oppleve noe lignende i Norge. Vinter-OL lider snart samme skjebne som Grand Prix-festen og blir overtatt av Aserbadjan og Kazakhstan. Sammen med IOC sørget en småarrogant norsk idrettsledelse for at vi fikk «The best games never», slik en ordspill-kunstner så fortreffelig uttrykte det.