Dagbladet i helvete

FORAN KLUBBENS HULE: Advokat John Christian Elden (t.h.) forsvarer Hells Angels gode navn og rykte. Her sammen med Hells Angels talsmamm Rune Olsgaard og kollega Astri Aas-Hansen på klubbens eiendom ved Alnabru I Oslo. Foto: ERLEND AAS, NTB/Scanpix

FORAN KLUBBENS HULE: Advokat John Christian Elden (t.h.) forsvarer Hells Angels gode navn og rykte. Her sammen med Hells Angels talsmamm Rune Olsgaard og kollega Astri Aas-Hansen på klubbens eiendom ved Alnabru I Oslo. Foto: ERLEND AAS, NTB/Scanpix

I morgen er det duket for et interessant oppgjør i Pressens Faglige Utvalg mellom Hells Angels og Dagbladet. Temaet er kildekritikk og stigmatisering. Englene fra helvete finner seg ikke i å bli karakterisert som en «kriminell organisasjon».

Norsk politi og deres kolleger i mange andre land nøler ikke med å utrope Hells Angels til en samfunnsfiende og sier rett ut at motorsykkelklubben er tuftet på kriminell virksomhet, som narkohandel, vold, prostitusjon og menneskesmugling. Spørsmålet er om media kan formidle det samme bildet på grunnlag av politiets uttalelser.

I årenes løp er svært mange Hells Angels-medlemmer straffedømt for ulike forbrytelser. Men politiet har stort sett møtt veggen i bestrebelsene på å arrestere organisasjonen kollektivt. Det later til at klubben følger en internasjonal strategi i for å bekjempe stemplet som en «kriminell organisasjon». Her i Norge er det den kjente forsvarsadvokaten John Christian Elden som fører denne kampen på vegne av Hells Angels – og hittil har han lykkes ganske bra.

Norsk Høyesterett forkastet for et drøyt halvår siden politiets forsøk på å ta beslag i klubbens eiendom ved Alnabru i Oslo. I juni fastslo Sivilombudsmannen at politiet ikke har rett til å bortvise fra Norge personer med tilknytning til Hells Angels. Det må foreligge en konkret begrunnelse basert på det enkelte individs opptreden.

Nå står media for tur, og i morgen starter kanskje hvitvaskingen av Hells Angels i Pressens Faglige utvalg. Bakgrunnen er et ganske trivielt Dagblad-oppslag fra 20. mai i år, hvor avisen ga inntrykk av å avsløre Hells Angels indre liv, basert på et oppslag i svenske Expressen som igjen hadde basert sine skriverier på tyske medier. Her var det altså at Dagbladets reporter kom i skade for å omtale Hells Angels som en «kriminell organisasjon».

Selvsagt må Dagbladet fritt kunne formidle politiets betraktninger når det gjelder virksomheten til Hells Angels. Men alle pressefolk er i en slik sammenheng forpliktet til å vurdere hvorvidt uttalelser er rimelig godt fundert, om de er injurierende og om det dreier seg om alvorlige beskyldninger som utløser rett til samtidig imøtegåelse.

John Christian Elden mener at Dagbladets ordbruk er stigmatiserende for en hel gruppe av mennesker og således i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 4.3: «Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende».

Men Dagbladets artikkel handler egentlig ikke om Hells Angels angivelige kriminelle virksomhet. Den handler om organisasjonens interne vedtekter. At det er forbudt å nyte alkohol på annet enn interne fester. At medlemmene ikke skal benytte seg av offentlig kommunikasjonsmidler. I følge advokat Elden beskriver Dagbladet et regelverk på linje med «et gjennomsnittlig norsk bedehusmiljø, dog litt mindre strengt enn Frimurerordenen».

Likevel er det fullt mulig å felle en presseetisk fellende dom over Dagbladets ukritiske bruk av begrepet «kriminell organisasjon». Selv om mange nasjoner og institusjoner verden over bruker dette begrepet i rapporter og utsagn forblir det en udokumentert sjablong. På fotballspråket ville man kanskje ha kalt det en «juniorfeil» å bruke dette uttrykket ukritisk. En formulering med referanse til politiets oppfatning ville ha vært uangripelig, dog like begripelig for lesere flest.

Klagen omfatter også påståtte brudd på flere andre punkter i Vær Varsom-plakaten, bl.a. bruk av identifiserende bilder som er tatt i andre sammenhenger. Dagbladets redaktør, John Arne Markussen, tilbakeviser kategorisk alle anførsler fra advokat Elden. I avisens tilsvar henvises det det en omfattende dokumentasjon fra nasjonale og internasjonale rapporter som underbygger at Hells Angels som verdensomspennende fenomen er å betrakte som en kriminell organisasjon. Avisen avviser å ha brukt disse ordene om den norske klubben.

Hells Angels Norway tyr altså til presseetisk millimeterjustis for å forsvare sitt gode navn og rykte (?!). Det skal bli spennende å se om medlemmene av Pressens Faglige Utvalg finner noen annen utvei i dette spørsmålet enn domstol og sivilombud, nemlig at det skal mye til for å ramme Hells Angels som et kriminelt kollektiv.

Dermed får vi vel også legge til grunn at advokat Elden kan ta seg betalt for sine tjenester av penger som er tjent på ærlig vis.

Syndere i sommersol

REKLAME-FIGURER: Arne Scheie og Øyvind Alsaker reklamerte for produkter I TV-reklame, samtidig som de deltok i dekningen av fotball-VM I sommer. Scheie (NRK-pensjonist) for vaskepulver. Alsaker for tipping i direkte tilknytning til kamper som han kommenterte. Begge deler er kritikkverdig, mener artikkelforfatteren. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

REKLAME-FIGURER: Arne Scheie og Øyvind Alsaker reklamerte for produkter I TV-reklame, samtidig som de deltok i dekningen av fotball-VM I sommer. Scheie (NRK-pensjonist) for vaskepulver. Alsaker for tipping i direkte tilknytning til kamper som han kommenterte.
Begge deler er kritikkverdig, mener artikkelforfatteren. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

TV2 fortjener rødt kort og flere kampers utestengelse for sin sammenblanding av redaksjonell virksomhet og kommersiell reklame under fotball-VM. Det er uforståelig at TV-kanalen fortsetter å låne ut sin profilerte sportskommentator Øyvind Alsaker til reklame for Norsk Tippings produkter.

Jeg trodde kampen var i full gang da jeg hørte Øyvind Alsakers kommentatorstemme komme gjennom TV-apparatets høyttaler i en av VMs innledende kamper. Men så viste det seg å være et reklameinnslag for Norsk Tipping direkte i forkant av den samme kampen som Alsaker skulle kommentere.

Etter mitt skjønn er dette et grovt brudd med reglene i både Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten. Disse reglene skal verne om medienes integritet og uavhengighet, som igjen er en vesentlig forutsetning for deres troverdighet. Særlig TV2-Sporten ser ut til å ville utfordre disse viktige prinsippene, og det har kanskje sammenheng med kanalens oppkjøp av kostbare senderettigheter.

Sportsjef i TV2, Vegard Jansen Hagen, forklarte overfor VG tidligere i sommer at de synes det var en «morsom idè» å gi «lyden av fotball» til Norsk Tippings reklame. Han presiserte samtidig at Øyvind Alsaker ikke hadde noen personlig vinning av dette. Han stilte opp som følge av TV2s samarbeid med Norsk Tipping.

– Dette er et samarbeid som er viktig for TV2 på bakgrunn av Norsk Tippings store engasjement i norsk idrett, sa sportsjefen til VG.

Uttalelsene røper en rørende uvitenhet om fundamentale prinsipper i presseetikken. Norsk Tipping er en kommersiell aktør i denne sammenheng. Samarbeidsavtalen med TV2 er å betrakte som en kommersiell avtale. Dette er de presseetiske reglene som avtalen kommer i konflikt med:

  • Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold. (Vær Varsom-plakaten pkt. 2.2)

 

  • Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i sammenheng med deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet. (Vær Varsom-plakaten pkt. 2.3)

 

  • Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet. (Vær Varsom-plakaten pkt. 2.6)

 

  • Gi aldri tilsagn om redaksjonelle motytelser for reklame. Det som offentliggjøres, skal være et resultat av en redaksjonell vurdering. Sørg for å opprettholde det klare skillet mellom journalistikk og kommersiell kommunikasjon også ved lenking og andre koplinger. (Vær Varsom-plakaten pkt. 2.7)

 

  • Det er uforenlig med god presseskikk å la sponsing påvirke redaksjonell virksomhet, innhold og presentasjon. (Vær Varsom-plakaten pkt. 2.8)

 

Også Tekstreklameplakaten inneholder bestemmelser om å opprettholde klart skille mellom redaksjonell virksomhet og markedsaktiviteter, sponsorvirksomhet og produktplassering. Redaksjonelle medarbeidere bør ikke la seg engasjere i slike forbindelser og spesielt ikke i kommersielle samarbeidsavtaler. Ansvaret for å etterleve disse klare retningslinjene hviler på både medienes ledelse og den enkelte journalist.

Historisk har norsk presse hatt en tendens til å betrakte Norsk Tipping som en barmhjertig samaritan som forbarmer seg over samfunnsnyttige formål innen idrett og kulturliv. Paradoksalt nok var etikkarbeidet til Norsk Presseforbund også i mange år delvis finansiert av en «samarbeidsavtale» med Norsk Tipping omkring medienes kunngjøring av tipperesultatene. Heldigvis lykkes vi i å få fjernet siste rest av dette samarbeidet for et titall år siden. Noen redaktører sto også imot presset da Norsk Tipping ville ha mediene til å omtale fotballens eliteserie som «Tippeligaen», som en direkte motytelse til deres annonsering. I dag er det nesten ingen som motsetter seg dette.

TV2s ubegripelige lefling med Norsk Tippings kommersielle virksomhet har vakt sterke reaksjoner blant mange pressefolk. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, er blant dem som har ytret seg kritisk. Men TV2 fortsetter å sende den redaksjonelle reklame-stemmen. Da er det kanskje på tide at Pressens Faglige Utvalg ser nærmere på saken.

Klagen er herved avsendt. For journalistikkens skyld.

****

Hva TV2s sportsjef mener om denne kommentaren kan du lese her.

Ingen agurksommer

Den varme og knusktørre sommeren ga rom for små og store nyhetsbranner i mediene: Ukraina, terrorfrykt og drepende bomberegn over Gaza. Den dramatiske virkeligheten bringes ikke lenger til oss gjennom avisenes førstesider og dagsrevy i TV-stua. Gjennom sosiale medier bringes hvert blodige sekunds hendelser til oss gjennom tekst og bilder på mobilen.

Direkte-rapporteringen er i ferd med å ta dyden på de tradisjonelle journalistiske verdier som nøytralitet, objektivitet og balanse. Analyse og forklaring av årsaker. Deadlinene kommer så tett på hverandre at journalisten ofte stilles overfor valget mellom å fortelle at her vet vi ikke om noe nytt eller begi seg ut i formidlingen av egne fortolkninger, uverifiserte inntrykk og meninger. Ofte helt uten forbehold.

I tillegg forventes det at direkte-rapportørene skal være aktive i sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter. Dermed blir de også direkte involvert i en personlig diskusjon om egne journalistiske prestasjoner. Redaktørene har skygget banen.

HETSES AV ISRAELVENNER: NRK-reporter Sidsel Wold, her sammen med fotograf Gunnar Bratthammer. Foto: NRK

HETSES AV ISRAELVENNER: NRK-reporter Sidsel Wold, her sammen med fotograf Gunnar Bratthammer. Foto: NRK

Det er kanskje et beskrivende paradoks at den eneste saken som fikk VG-desken til å hente fram «krigstyper» under Israels bombing av Gaza, var nyheten om Sidsel Wolds oppgjør med hatefulle angrep mot henne i sosiale medier. Svært mange av Israels venner i Norge mener at hun gjør NRK til et redskap for Hamas’ propaganda.

NRK-ledelsen måtte innrømme at hun burde ha ordlagt seg annerledes i et av innslagene. Hun sa bl.a. at israelske soldater «skyter på alt som rører seg» i Gazas gater. I en annen rapport sto hun foran et sykehus som Israel «ville bombe».  I farten glemte hun å legge inn et journalistisk forbehold gjennom f. eks. å si «den palestinske befolkningen frykter at..».

Sidsel Wold forsvarte seg med at hun har bodd lenge i Israel og blitt vant med den direkte tonen som befolkningen der ofte bruker. Det er likevel en generell trend blant mange av dagens journalister at man dropper de journalistiske forbehold i rapporteringen. Alt for ofte heter det «VG vet at» eller «NRK vet at». Det er uttrykk for en journalistisk skråsikkerhet som ikke står i forhold til det faktum at virkeligheten gir rom for nyanser.

TWITRER SOM SEG SELV: TV2-reporter Fredrik Græsvik. Foto: TV2

TWITRER SOM SEG SELV: TV2-reporter Fredrik Græsvik. Foto: TV2

Også TV2s utenriksreporter Fredrik Græsvik havnet i klinsj med mange Israel-vennlige seere. Etter mer enn 2000 hatefulle meldinger via SMS, E-post og i sosiale medier tok han til motmæle på Twitter og ba om å få være i fred: «Hatet fra Israelelskerne er mer enn jeg orker. Nå er det nok.», skrev han.

Internt i TV2 må det ha vært en diskusjon om Græsviks rolle i dekningen av Gaza-krigen. Etter at Pål T. Jørgensen dukket opp i Jerusalem før helgen, skrev Græsvik selv i en nattlig melding at han var tatt av Midtøsten-dekningen på grunn av «feil fokus». TV2s ledelse svarte at reporteren var på «ferie».

På Twitter skrev @TV2fredrik ,som nå har skiftet nick til @UriksFredrik: «Som privatperson kan jeg melde om at 415 barn er drept i Gaza-krigen»..

Men ingen reporter kan opptre som privatperson på Twitter. Det er for lengst slått fast at de sosiale mediene omfattes av journalistikkens yrkeskoder.

Fredrik Græsvik er i tilfelle langt fra alene om å få begrenset sin ytringsfrihet i spørsmålet om Gaza-krigen. Profilerte journalister i både CNN og NBC er tatt av dekningen av konflikten mellom Israel og Palestina som følge av sin aktivitet i sosiale medier. Britiske Channel 4 valgte å publisere en sterk personlig skildring på nettet, fordi den kom i åpenbar konflikt med konsesjonsbestemmelser om upartiskhet og balanse.

Og i Danmark kom en kjent TV-journalist under kraftig skyts fra Palestina-venner etter at han leverte et ganske kritisk intervju med den norske legen Mads Gilbert i programmet «Deadline». TV-reporteren Martin Krasnik ble beskyldt for å løpe Israels ærend, siden han er av jødisk opprinnelse. Men mange av spørsmålene han stilte kunne like gjerne vært stilt av de norske velkomst-reporterne som møtte Mads Gilbert på Gardermoen.

Konflikten mellom Israel og Hamas er også en informasjonskrig, hvor begge parter besitter velsmurte propagandamaskiner. Vestlige journalister beskyldes ofte for å rapportere fra Gaza med ryggen til Hamas, men det er ikke til å unngå at rapporteringen blir preget av de lidelser som journalistene faktisk er vitner til. Fremfor alt handler dekningen om sterke bilder.

Israels uforholdsmessig harde angrep mot den sivile, palestinske befolkningen vil nok fortsette å gjenspeile seg i rapporteringen fra Gaza. Det eksisterer tydeligvis en sammenheng mellom manglende militær balanse og mangelen på en mer balansert fremstilling av hva som faktisk skjer.

Uansett er det den vanskeligste journalist-jobben på jorden akkurat nå.

Europas medier i krise

PARIS/MADRID (VG) – Norske aviser i Amedia, Schibsted og Polaris deler skjebne med mediehus over hele Europa som kjemper hardt for å overleve den digitale transformasjonen. I mange europeiske land er bildet langt dystrere enn det som tegnes for norske medier.

Den siste uken av juni besøkte jeg medier i Paris og Madrid og fikk en god beskrivelse av situasjonen. Her er den digitale transformasjonen kommet langt kortere avgårde enn i det norske og svenske avismarkedet. Noen av de største og best kjente avistitlene står på kanten av stupet.

For eksempel er opplaget til den spanske storavisen El País i fritt fall. I følge en oversikt i The Guardian nylig sank opplaget fra 400 000 eksemplarer til 267 000 eksemplarer på de siste fem år. Under den økonomiske krisen i Spania har annonseinntektene i El País falt med over 60 prosent. Og når markedet i år snur, ser det ikke ut til at man klarer å ta igjen noe av det tapte.

Spanske betalte aviser har redusert bemanningen med flere tusen årsverk. Det gjelder ikke bare El País. Den andre store avisgruppen, El Mundo, har fjernet 400 av sine nesten 1500 årsverk. Avisa ABC har nesten halvert staben.

Også gratisavisen 20 Minutos, hvor jeg for tiden er styreleder, har redusert staben med mer enn halvparten. Men for de gjenværende er fallet i annonseprisene like ille som savnet av kollegene. Enkelte spanske aviser rapporterer om fall i helsideprisene til en sjettedel av nivået i 2007.

Arbeidet med å øke de digitale inntektene går også tregt for mediehusene, men det er en lysning i sikte. For første gang på seks år øker det spanske annonsemarkedet igjen. Arbeidsledigheten går nedover, reiselivet blomstrer og den innenlandske etterspørsel etter varer og tjenester begynner omsider å røre på seg.

I Frankrike ser det ut til å gå motsatt vei. Storavisen Le Monde sliter i en lang digital motbakke med indre stridigheter og stadige sjefsskifter. Tre gratisaviser med millionopplag utkjemper et blodig slag, som koster den største taperen 80 millioner kroner i året. Pilene i fransk økonomi peker nedover. Det er ikke rart om strukturendringer kommer til avismarkedet.

– Det er et spørsmål om å drepe eller å dø, sier en fransk medieleder som jeg kjenner godt. Han beskriver den ødeleggende konkurransen i annonsemarkedet, hvor innholdsmarkedsføring og programmerte annonser er i sterk vekst.

Kjente aviser som Nice-Matin og Liberation er på randen av konkurs. Samtidig raser det en heftig debatt om pressestøtten på over 400 millioner Euro, som noen mener har bremset avisenes lyst til å satse digitalt.

Både i Spania og Frankrike forsøker noen medieselskaper å satse utelukkende digitalt, men det har vist seg vanskelig å få denne strategien til å lykkes. Den spanske storavisen El Mundo ville satse på digitale betalingsløsninger som i The New York Times, men de har så langt bare klart å rekruttere 30 000 abonnenter i et kjempestort marked. Den rene, nisjeorienterte onlinesatsingene El Confidentíal og El Díario tjener knapt penger.

Det ser ut til at de mediehusene som satset først og mest på digitale medier i 90-årene er vinnerne. I Tyskland går Spiegel Online veldig bra, på samme måte som VG og Aftonbladet i Skandinavia. Alle disse ble startet i 1994 og 1995. Store aviser som Frankfurter Allgemine Zeitung, Die Welt og Süddeutche Zeitung i er i store problemer. I anerkjente Die Welt er det nå bare 12 personer tilbake i papiravisen, de redigerer bilder og tekster som allerede er publisert digitalt.

Det europeiske papiravisopplaget er gått tilbake med 23 prosent de siste fem årene. I Australia er tilbakegangen 20 prosent, i Nord-Amerika over ti prosent. Bare Asia, Afrika og Latin-Amerika vokser i papir.

Mer enn tre år er gått siden fremtidsforskeren Ross Dawson lanserte sitt oppsiktsvekkende verdenskart over avisdøden: I følge kartet skulle norske papiraviser dø hen fra år 2020. Danske aviser fra 2023 og de svenske avisene fra 2025. Nå erstattes dette bildet mer av fremtidstro på journalistikkens vegne. Støttet av store mengder data om forbrukere vil kvalitetsjournalistikk bli en etterspurt vare.

I Norge blir trolig bladet «Journalisten» det første som legger ned sin papirutgave og satser digitalt. Paradoksalt nok.