#redaktøravgudsnåde

GODE VENNER: Jeg har kjent Harald Stanghelle i over 40 år. Sist onsdag var ikke hans aller beste dag på jobben. Her fra min avskjedsforestilling i VG i 2011. Foto: TROND SOLBERG

GODE VENNER: Jeg har kjent Harald Stanghelle i over 40 år. Sist onsdag var ikke hans aller beste dag på jobben. Her fra min avskjedsforestilling i VG i 2011. Foto: TROND SOLBERG

Det er ikke alle mediefolk forunt å bli tildelt emneknaggen «redaktørav-gudsnåde» i et offentlig ordskifte om presseetikk. Politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten nådde denne karrieretoppen etter sitt lett pompøse forsvar for ryktespredningen om First House-diplomaten Morten Wetlands rolle i striden mellom Kina og Nobel-komiteen.

Det er lenge siden vi har vært vitne til et like godt oppgjør i andedammen. Jeg kan ikke motstå fristelsen over å hoppe uti og flakse med vingene.

Stanghelle skrev sist onsdag om «gode, men ubekreftede rykter» som fortalte at First House var innleid av kinesiske interesser til kampanjen mot Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen. Kommentar-artikkelen vakter sterke og avvisende reaksjoner fra First House og Norges tidligere FN-ambassadør mente seg utsatt for injurier og ondsinnet ryktespredning uten at han selv var kommet til orde i Aftenposten.

Episoden ble til et steg inn i det siste halvårets presseetiske debatt om kommentarsjangerens frie og uavhengige stilling i norske medier. Dagbladets Marie Simonsen ble i vår fordømt av Norges Høyesterett for å ha basert seg på feilaktig fremstilling av faktum da hun kommenterte institusjonell rasisme med utgangspunkt i ambulansepersonalets klanderverdige opptreden i Sofienberg-parken. Hun baserte seg ikke på rykter, men på vitnenes beskrivelse av det som skjedde og debatten som hendelsen utløste i brede samfunnslag.

VG-kommentator Tom Staavi ble for et par måneder siden felt av Pressens Faglige Utvalg for å ha kommentert parkeringsselskapenes praktisering av et krav om såkalt «kvalifisert synlighet» til parkeringslapper i frontruta. Staavi hadde uttrykt seg for uforbeholdent om faktum i en klagesak, mente PFU.

Ved flere anledninger har PFU gitt beskjed om at beskyldninger om alvorlige, kritikkverdige forhold utløser Vær Varsom-plakatens bestemmelser om samtidig rett til imøtegåelse – selv om de fremsettes i kommentarartikler.  Dette er fremholdt av PFUs leder , Aftenpostens tidligere sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, senest i et debattmøte i Oslo Redaktørforening for en måned siden.

Aftenpostens nåværende ledelse mener at det er forskjell på kommentarartikler og nyhetsartikler når det gjelder dette. For kommentaren holder det med tilsvarsrett i neste dags avis.

Problemet er at Harald Stanghelles artikkel er formidlingen av en «nyhet» basert på rykter, kamuflert som kommentar. Og Stanghelle hadde en svært dårlig dag på jobben da han skulle forsvare sine utsagn. Han påberopte seg anonyme kilder som grunnlag for at det var berettiget å formidle ryktene. Dermed må han også akseptere å bli vurdert opp mot presseetikkens bestemmelser om faktakontroll, kildekritikk og retten til samtidig imøtegåelse.

I debatten som fulgte var det også bemerkelsesverdig å registrere at den nye generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, rykket ut nærmest til forsvar for Aftenpostens håndtering av saken, gjennom å si at Stanghelles kommentar var ledd i en løpende debatt som bare utløser tilsvarsrett I ettertid. Dermed gjorde hun seg inhabil i en behandling som kan få betydning for kommentarens stilling i norsk presse.

I andedammen flakser nå et stort antall mediefolk med tilknytning til Aftenposten. Gode og bekreftede rykter vil ha det til at nettopp Harald Stanghelle for et år siden tok initiativet til at Løken Stavrum skulle bli pressens nye generalsekretær. Det gjorde han i egenskap av å være leder for Norsk Redaktørforening.

Som #redaktøravgudsnåde har Stanghelle stått steilt på at kommentaren skal ha friere rammer innenfor ytringsfriheten, den er subjektiv og kan virke rammende. Den skal være diskutabel. PFU er på ville veier hvis man vil innsnevre ytringsrommet. Jeg kan bare si «amen» til dette.

Overfor nettstedet Journalisten.no har Stanghelle innrømmet at han kan ha «blitt offer for egne formuleringer» i denne saken. Men ingen beklagelse fra mannen som i mang en festtale til norske redaktører har oppfordret mediene til oftere å innrømme og beklage sine feil. Denne gangen burde han kanskje ha lyttet til sitt eget råd.

Men jeg synes ikke spesielt synd på Morten Wetland heller. Han har en ubekreftet doktorgrad i politisk spill på sin CV og behersker et register av teknikker som ikke akkurat er pensum på UDs aspirantkurs. Teknikker som bare kan læres nær toppen i Arbeiderpartiet.

Selskapet First House har nå samlet seg et knippe av folk som kan dette. Problemer kan oppstå hvis de opptrer som spillavhengige.

Rapport fra staten Google

HAN SER DEG: Tom Wolfe (65) er sjef-concierge på ærverdige Fairmont Hotel I San Francisco og møter sine gjester med Google-briller på nesen. Foto INMA

HAN SER DEG: Tom Wolfe (65) er sjef-concierge på ærverdige Fairmont Hotel I San Francisco og møter sine gjester med Google-briller på nesen. Foto INMA

SAN FRANCISCO (VG) – Du vet at du er kommet til California når resepsjonisten på Fairmont Hotel tar i mot deg med et par Google-briller på nesen.

65-årige Tom Wolfe er en stolt utøver av hotellyrket. Han kan hjelpe deg med å finne en god restaurant, leie en bil eller skaffe billetter til konserter, sportsbegivenheter eller teater. Men for å kunne gi best mulig service må han vite hvem du er:

Bak brillene blir du googlet. Han ser på bilder av deg. Sjekker dine profiler på Facebook og LinkedIN. Alt han kan finne ut bak brillen er kanskje ikke lovlig å hente ned – hvor mye du tjener, formue, bolig alle data som er samlet om deg. Jeg sier ikke at han gjør det, men det er mulig.

Tom tok i forrige uke imot 300 av verdens medieledere til INMAs verdenskongress  (International News Media Association), bare en kort kjøretur fra nettgigantenes hovedkvarter i Silicon Valley. Innledningen var lovende:

– Medieselskapene vil vokse seg viktigere i det neste internett, lød parolen.

Vi lever ennå i duppedittenes tidsalder. I følge Duncan Stewart, forfatteren bak den årlige Deloitte-rapporten om teknologi, media og telekommunikasjon, har vi nå reisevesken så full av dingser at det ikke er plass til et ekstra kreditt-kort. Men dette bildet vil snart endre seg.

Når vi har fått kjøpt oss Google-briller, phablets (mellomting mellom mobil og nettbrett) og digitale armbånd.

Jeg gikk en tur innom Apple-butikken i San Francisco for å kjenne på dette. Det var stinn brakke. Og nesten like mange ekspeditører som kunder. Her gikk omsetningen unna. Jeg signerte med pekefingeren på en iPhone og var straks et par hundre dollar fattigere.

I følge Duncan Stewart begynner det nå å gå lengre tid mellom hver gang vi skifter smarttelefon. PCen var ikke død, likevel.  Google-brillen vil neppe bli allemannseie og fitness-trackeren rundt håndleddet er som medlemskapet i treningsstudioet – 80 prosent slutter å bruke den.

Og det beste av alt for oss mediefolk: Mindre bruk av penger på såkalt hardware betyr mer penger til dataprogrammer og innhold.

Det neste internettet vil i stor grad være en formidler av levende bilder – på bestilling. I Nord-Amerika er allerede 60 prosent av trafikken på nettet video. 32 prosent kommer fra Netflix og 17 prosent fra YouTube.

– Internett i 2020 vil være en distribusjonskanal for innhold av høy kvalitet, tilpasset vårt individuelle behov, sier Duncan Stewart.

Det er denne virkeligheten medieindustrien nå må ta inn over seg. Vi må fortsette å bygge et nytt økosystem rundt mobilen. Arbeidet med innovasjon må forsterkes, med utgangspunkt i design og forbrukernes reelle behov.

Googles sjefinnovatør Richard Gingras mener at mediene har brukt alt for mye krefter på å gjøre tradisjonelt papirinnhold om til digitalt innhold. Det er inngått altfor mange kompromisser mellom innhold på papir og på skjerm.

– Vi kan ikke bruke 75 prosent av tiden på å venne oss av med papir, vi må ta det store spranget fremover, sier INMA-direktøren Earl J. Wilkinson.

Aftonbladets publisher, Jan Helin, tar ham på ordet og fikk det nesten til å gå et gisp gjennom verdenskongressen da han erklærte at Sveriges største avis vil være en «online only operation» fra 2017. På det tidspunktet er forhåpentlig inntektene fra betalt digitalt innhold like store som utgiftene til Aftonbladets redaksjonelle virksomhet.

Det er dette vi alle jobber med. Brukerinntektene må i større grad overta for annonseinntektene. I forrige uke kom det gode nyheter fra tre av Schibsteds regionaviser, som nå har flere abonnenter enn for et år siden. Selv om det kommer positive meldinger om betalingsveggene til store, internasjonale mediehus som bl.a. The New York Times og Financial Times vil det bli spennende å følge utviklingen.

– Betalingsveggene er nok kommet for å bli, men de kommer til å måtte kjempe, sier sjefstrategen i Murdocs  NewsCorp, Raju Narisetti.

Digitale medier velger ulike løsninger for sin finansiering. Som en illustrasjon på dette vil jeg nevne følgende hjertesukk fra en kollega i Guatemala:

– Vann kan nok være gratis, men champagne må vi betale for.

Blir dette forskjellen på VG og Aftenposten?

Mediefest i Bergen

ÅRETS BESTE FØRSTESIDER: Finansavisen,Kvinnheringen, Drammens Tidende og VG kjemper om førsteplassen.

ÅRETS BESTE FØRSTESIDER: Finansavisen,Kvinnheringen, Drammens Tidende og VG kjemper om førsteplassen.

Mai er den store festmåneden i byen mellom de syv fjell: Nordiske Mediedager, nasjonaldag og de tradisjonelle festspill. Denne uka innledes det hele med den store mediefesten hvor hundrevis av redaktører og journalister, TV-kjendiser og medievitere samles i Grieghallen og ved byens mange vannhull.

Både Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening har lagt sine årskonferanser til Bergen. Det er et omfattende seminarprogram med 130 foredragsholdere fordelt på 50 ulike sesjoner «tre heile dager til ende». Det er mer enn 25 år siden denne nordiske mediefestivalen så dagens lys, og den har nå etablert seg som det store mediearrangementet i Norden.

Det er ikke tilfeldig at dette skjer i Bergen. Byen har et sterkt mediemiljø og er et av få steder i Norge hvor det fortsatt eksisterer knivskarp konkurranse mellom mediehusene. Byen er hovedsete for TV2 og huser en stor NRK-redaksjon. Dessuten har Universitetet i Bergen lenge hatt et engasjert medie- og samfunnsvitenskapelig miljø. De siste årene har alle mediehusene i Bergen samarbeidet om et felles lokaliseringsprosjekt – Media City Bergen – som er inne i en avgjørende sluttfase. Muligens flytter alle medieinstitusjonene inn under samme tak innen få år. Det vil bli et unikt miljø i Skandinavia.

Festivalen tilbyr et variert seminarprogram med mediefaglig påfyll, men også noen svært viktige tema i vår samtid. Ytringsfrihetens rammer, de sosiale medienes betydning for vårt demokrati, de digitale endringsprosessenes smerte og nye muligheter. «Facebook – har vi skapt et monster?», lyder en av overskriftene.

Professor Frank Aarebrot presenterer hvert år den store medieundersøkelsen under Nordiske Mediedager, og i år er jeg invitert til å delta i panelet som skal drøfte funnene. Det handler gjerne om gapet mellom holdninger og forestillinger til de som lager mediene og folk flest som bruker dem. I år retter medieundersøkelsen et spesielt og interessant søkelys på ungdommens holdninger til media.

Jeg har tjuvtittet i materialet og kan røpe at det vil bli presentert interessante funn fra undersøkelsen blant unge mellom 16 og 25 år. Internett har nå eksistert i hele denne aldersgruppens levetid og det er ikke tvil om at nettet styrer deres mediebruk. Gjennom undersøkelser får vi innblikk i bruken av sosiale medier, nettaviser, blogger og levende bilder på nettet. Sammenlignet med den voksne befolkning og spesielt mediebransjens egne aktører, journalister og redaktører.

Facebook utfordrer lokalavisene. Google tar mål av seg til å bli en ny supermakt. Netflix tilbyr TV-underholdning i helt nye formater. «Medienes monopol er brutt», skrev Jens Stoltenberg i et festskrift til  Dagsavisens avtroppende redaktør, Arne Strand, tidligere i vinter. De sosiale mediene er i ferd med å endre forholdet mellom journalistikk og politikk fullstendig. Politikerne er ikke lenger like avhengig av journalistenes velvilje for å nå ut til publikum.

Den store medieundersøkelsen beskriver da også hvordan Stortinget ville sett ut hvis bare journalister eller redaktører hadde stemmerett. Jeg kan røpe at sammensetningen ser helt annerledes ut enn når folk flest – eller ungdommen – får bestemme. Selv om Erna er fra Bergen har hun ikke en sjanse hos mediefolket.

Sett i lys av gapet mellom folk og fagfolk er det interessant å se nærmere på holdningene til ulike typer medier, tiltro og viktighet. I hvilken grad folk bruker og finner de nye arenaene for samfunnsdebatt nyttige. Hvordan folk og fagfolk stiller seg ytringsfrihetens dilemma: I hvilken grad anonyme ytringer og hatske ytringer skal tillates eller begrenses.

Mediebransjen står midt i den hvite revolusjonen, i skjæringspunktet mellom analog og digital formidling. Bransjen rystes av sviktende inntekter og krav til omstilling. Det knytter seg derfor store forventninger til innholdet i kulturminister Thorhild Widveys «State of the Media»-tale på onsdag.

Enn så lenge har mediebransjen penger nok til å feire seg selv. Onsdag innledes med utdeling av Den store journalistprisen, og samme kveld holder Mediebedriftenes Landsforening prisfest på utestedet Ricks. Her skal det deles ut en flom av mediepriser, bl.a. for Årets Avis, Årets Magasin, Årets Nettsted og årets beste avissider. Mediedagene avsluttes med det store TV-showet «Gullruten» med kåring av fjorårets beste fjernsynsproduksjoner.

Som styremedlem i flere Schibsted-aviser og konsernstyreleder i Polaris Media føler jeg meg nesten som en innbygger av Lotto-kommunen Verdal. Sjansen er stor for at jeg sitter ved et vinnerbord onsdag kveld..