Torsk på norsk og faderullandei

T-MERKET: På tide å merke alt redaksjonelt innhold som ikke er reklame med T for Troverdig.

T-MERKET: På tide å merke alt redaksjonelt innhold som ikke er reklame med T for Troverdig.

«Jeg er en ekte lofottorsk, for jeg er født i Henningsvær. Faderullandei…

Med Thorbjørn Egners torskespisevise i hodet gikk jeg sist torsdag til bords i Oslo Redaktørforening. På menyen sto skrei, lever og rogn – og innholdsmarkedsføring.

Eller «content marketing», som det heter på godt norsk. Farsotten som truer med å utviske skillet mellom journalistikk og reklame i tradisjonelle medier.

Fiskerinæringen har lenge vært opptatt av å beskytte sin merkevare – norsk skrei – den som bare lar seg fange i Lofoten og på Yttersia. For noen år siden begynte man å merke fisken med et kvalitetsmerke i ryggfinnen. Spørsmålet er om uavhengige norske redaksjoner snart må begynne med det samme.

I Danmark diskuterer man om det er på tide å innføre et blått «T-merke» på uavhengig journalistikk. Den journalistikken som fremstilles uavhengig av andre kommersielle aktører som har et salgsmotiv å fremme. Men T’en står ikke for torsk. Den står for «Trust». For Tillit eller Troverdighet.

– Hvis vi ikke begynner å merke uavhengig, kritisk journalistikk, så kommer vi til å drukne i all reklamen, mener den danske medieviteren Pernille Tranberg. Hun har nettopp utgitt en rapport om nettmedienes troverdighet.

Egentlig er det en absurd tanke: Selve det uavhengige mediet er blitt så stappfullt av kamuflert produktplassering og forkledd merkevarereklame at det oppstår et behov for å kvalitetsmerke det journalistiske innholdet som mediet er til for å kunne distribuere.

Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg ha kalt Tranberg for en torsk. På dansk betyr det vel nærmest en tosk. Ekstra Bladet i København deler hvert år ut en nyttårstorsk til den danske som har dummet seg mest ut i mediene.

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund har langt på vei sagt seg enig i forslaget om å innføre merking av norsk uavhengig journalistikk. Tydelige reklametekster er bedre enn tekstreklame i journalistikken, mener hun.

Jeg er usikker på om dette er tilstrekkelig. Det unike ved norsk presse er uavhengigheten, selve fundamentet for journalistikkens tillit og troverdighet. En av pressens viktigste lover er å opprettholde et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Gjør redaktørene det gjennom å tillate at merkevarebudskap ikler seg journalistikkens drakt?

Før torsken kom på bordet i Oslo Redaktørforening drøftet et panel de ulike implikasjonene av innholdsmarkedsføring. Kjersti Løken Stavrum sammenlignet situasjonen med Oslo kommunes forsøk på å tette lekkasjer i Tøyenbadet. Vannet finner alltid nye veier. Det gjør reklamen også.

En av aktørene i bransjen, Espen Thorsby i Pan Media, minnet redaktørene om at mediebedriftenes distribusjonsmonopol er falt. Mediene står nå i veien og sperrer for merkevarenes kommunikasjon med brukerne. Derfor vil produsenter og leverandører i større grad flytte penger til egne kanaler. Målet med budskapene er å skape oppmerksomhet og dialog.

Thorsby forventer at stadig mer av underholdningsjournalistikken innen kultur og sport vil bli overtatt av merkevarene. De vil kunne levere en like god innholdsopplevelse som medieselskapene. Så får sponsorer og filantropiske stiftelser heller finansiere den uavhengige og kritiske journalistikken, som gir næring til vårt demokrati.

I debatten ble det opplyst at en av verdens mest kjente merkevarer – Coca Cola- har satt seg som mål å flytte alle sine kommunikasjonsinvesteringer til innholdsmarkedsføring innen 2020. Konkurrenten, Pepsi, kjøper hele innholdsstrømmer fra velrennomerte medieselskaper i USA. Men før innholdet distribueres videre til brukerne på egne plattformer blir det digitalt renset for enhver kritisk omtale.

Det var reine ord for penga som Oslos redaktører fikk servert denne kvelden. Rett før levra. Jeg frykter at dette kan bli en skikkelig mølje.

«Se torsken, se torsken, se torsken. En feit og fin og norsk en..», lød strofene til KLM i mitt hode idet drosjen svingte hjemover.

Med slegge på ville veier

Av Hilde Haugsgjerd leder for Pressens Faglige Utvalg  

DEBATT: Vær Varsom-plakatens formål er ikke å gjøre jobben lett for redaktøren, eller å bidra til skarpe debatter.

Mens jeg søndag var på vei til København og deilige Gråbrødre torv, bruker min navnesøster, BTs kultur- og debattredaktør, storslegga i en kommentar.

«Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meiningsjournalistikk». «Med PFU og leiar Hilde Haugsgjerd er vi i augneblinken på veg mot ei tannlaus prippen presse med dei krenkte (og advokatane deira) i førarsetet», skriver Hilde Sandvik.

Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meinings­journalistikk. Og det var vel ikkje meininga med pressas vaktbikkje?

Hennes dommedagsprofetier skyldes at PFU nylig felte Stavanger Aftenblads dekning av en sak på ett punkt: For å ha trykket en kronikk uten at en omtalt lokalhistoriker som ble utsatt for sterke, konkrete anklager kom til ordet med en samtidig imøtegåelse – les: sitt svar, sin versjon eller sin kommentar til anklagene. Og at PFU også nylig felte en kommentar i VG for et liknende forhold.

Ingen fristilling

I de snart ti årene jeg har vært med i PFU, har utvalget stått for den samme tolkning av Vær Varsom-plakaten overfor meningsjournalistikken: I ledere, kronikker, kommentarer, anmeldelser og debattinnlegg skal takhøyden være svært, svært stor når det gjelder meningen, standpunktet, karakteristikken og ideologien som publiseres. Og for slike ytringer gjelder ingen rett til samtidig imøtegåelse. På dette grunnlaget har vi mange ganger latt medier gå fri når en leder, en kommentar eller et leserinnlegg er blitt klaget inn.

Men meningsjournalistikken er ikke fristilt fra presseetikken. Når redaktøren skriver leder og kommentar eller publiserer et innlegg, kan hun ikke legge til side bestemmelser som å vise respekt for menneskers privatliv, som å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barn, som at den som utsettes for sterke beskyldninger skal få adgang til samtidig imøtegåelse. I Norsk Presseforbunds veileder om retten til samtidig imøtegåelse, VVP-plakatens paragraf 4.14, heter det at «Den gjelder like mye på debattsidene som på nyhetsplass». Og det presiseres at imøtegåelsesretten utløses bare ved sterke angrep av faktisk art, det vil si konkrete, etterprøvbare beskyldninger.

Meningsjournalistikken er ikke fristilt fra presseetikken

En enkel illustrasjon på hva dette innebærer: En bokanmelder kan gjerne skrive at en bok er et makkverk, språket grenseløst banalt og at forfatteren burde ta grunnskolen på nytt. Men hvis anmelderen skriver om en krimbok at forfatteren må ha hentet det kjedelige plottet fra det underslaget han selv skal ha begått, kan det ikke publiseres uten at forfatteren får komme samtidig til ordet.

Blir ikke dårligere

Kommentarer blir vel ikke dårligere fordi om sterkt kritiske påstander av faktisk karakter blir sjekket, endret eller imøtegått? Det innebærer da vel ingen trussel mot de sterke meninger og de spennende kommentarer?

Vær Varsom-plakatens formål er ikke å gjøre jobben lett for redaktøren eller å bidra til skarpe debatter. Den er i første rekke ment for å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet. For en krenket og skadet person spiller det ingen rolle om krenkelsen eller den feilaktige, faktiske beskyldningen sto i en kronikk, ikke på nyhetsplass.

Et av de redaktørstyrte medienes fortrinn i konkurransen fra all annen digital debatt og meningsytring er nettopp redaktørens og redaksjonens kvalitetssikring og etiske kontroll.

Purk eller sur agurk?

UENIGE: Juridisk rådgiver Helle Gulseth I Spesialenheten for politisaker er dypt uenig med Eirik Jensens forsvarer, Jens-Ove Hagen, om behovet for offentlig innsyn I korrupsjonsskandalen ved Oslo politidistrikt. Foto: FRODE HANSEN

UENIGE: Juridisk rådgiver Helle Gulseth I Spesialenheten for politisaker er dypt uenig med Eirik Jensens forsvarer, Jens-Ove Hagen, om behovet for offentlig innsyn I korrupsjonsskandalen ved Oslo politidistrikt. Foto: FRODE HANSEN

Pågripelsen og siktelsen av den fremstående politisjefen Eirik Jensen for grov korrupsjon, minner meg om Treholt-saken. Mens snøfillene dalte ned over Fornebu ble den betrodde byråsjefen i UD pågrepet av Overvåkingspolitiet 20. januar 1984. Fortsatt merker vi etterskjelvene av spion-skandalen – 30 år senere.

Vinteren var langt mildere da Eirik Jensen ble pågrepet av Spesialenheten for politisaker for tre uker siden. Men det er mange likhetstrekk. Mange trodde ikke at det kunne være sant da de hørte at en av Oslo-politiets mest meritterte sjefer var arrestert. Korrupsjonssaken er den største siden Treholt-saken hva offentlig utroskap angår.

Javisst –  siktelser og strafferammer er forskjellige. De var begge svært betrodde tjenestemenn som opererte i en gråsone av legitim eller kritikkverdig kontakt med suspekte kilder. Treholt ble overvåket i flere år, men også  Jensens foresatte kan ha visst om mistanken en god stund. Treholt ble loset inn på Forsvarets Høyskole. Eirik Jensen fikk sete i staben til Oslos politimester. I begge saker er penger beskrevet som en del av motivet. Mens Treholt ble dømt til 21 års fengsel er Eirik Jensen ikke engang tiltalt.

I begge saker ble pågripelsen fulgt av isolasjon og møysommelige avhør uten at offentligheten får vite særlig mye om grunnlaget for siktelsen. Det er en vesentlig forskjell: Overvåkingspolitiet slapp raskt kompromitterende bilder tatt i skjul av Treholt og KGB-sjefer i Wien. Dermed fikk publikum et klart inntrykk av at noe uregelmessig hadde funnet sted.

I Eirik Jensens tilfelle vet vi nesten ingen ting om grunnlaget for den alvorlige siktelsen. Folk spør seg: Er han en ærlig purk eller en råtten, sur agurk i politiledelsen?

Etterforskningsledelsen i Spesialenheten mener at publikums behov for informasjon må vike av hensyn til en trygg og effektiv etterforskning. Eirik Jensens forsvarer, Jens-Ove Hagen, mener derimot at offentligheten bør få større innsyn i saken gjennom mediene. Slik at pressen kan evne å stille kontrollerende spørsmål til grunnlaget for siktelsen.

– Offentlig kontroll og medienes innsyn er stort sett alltid av det gode, sier Hagen til Aftenposten.

Da Arne Treholt ble arrestert meldte NRKs Dagsnytt-sendinger de første timene om pågripelsen av en anonym byråsjef i Utenriksdepartementet. Men snart innså alle at det var umulig å holde identiteten tilbake. I Eirik Jensens tilfelle konkluderte ledelsen i VG, TV2, Aftenposten og Dagbladet raskt at den siktede politimannen måtte identifiseres. NRK valgte, muligens klok av skade etter flere presseetiske havarier de senere år, å se saken an et par dager før man fulgte resten av Medie-Norges eksempel.

Det var utvilsomt riktig av mediene å identifisere Eirik Jensen, selv om Vær Varsom-plakaten maner pressen til varsomhet med bruk av navn og bilde i straffesaker. Særlig på et tidlig tidspunkt i etterforskningen. Identifisering kan bare skje dersom den tilfredsstiller et såkalt «berettiget informasjonskrav» hos publikum.

I en prinsipputtalelse sier likevel Pressens Faglige Utvalg:

– Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet. Det er også vesentlig om forholdet har samfunnsmessige konsekvenser. I slike sammenhenger kan det være nødvendig å omtale forhold av privat karakter i den utstrekning de kaster lys over en sak av offentlig interesse.

I likhet med Treholt-saken, mobiliserer deler av Kjendis-Norge, også i denne saken til kamp mot medier og påtalemyndighet. Enkelte mener at pressen allerede påtar seg en dømmende rolle. Eirik Jensens tidligere kollega, Hanne Kristin Rohde, gjør i en bemerkelsesverdig uttalelse i Aftenpostens kommentarfelt oppmerksom på at også mange journalister i årenes løp har havnet i arresten, mistenkt for alvorlige kriminelle handlinger, uten at deres navn kom ut.

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen mener i et blogginnlegg på Cappelen Damms sider at det i denne saken skrives «et grotesk stykke politihistorie». Ambjørnsen mener at Jensen allerede er påført uopprettelig skade og at han vil forbli «en merket mann» selv om han skulle bli frikjent etter en eventuell tiltale.

– Vi har begynt på en lang reise inn i ubehagets jungel, skriver Ambjørnsen. Akkurat her kan han ha truffet spikeren på hodet. Spesialenhetens ledelse har i denne saken klatret opp til en drepende fallhøyde.

PFU på ville vegar

 

 - PRIPPEN: Med PFU og leiar Hilde Haugsgjerd er vi på veg mot ei tannlaus, tantete presse, skriv Hilde Sandvik. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

– PRIPPEN: Med PFU og leiar Hilde Haugsgjerd er vi på veg mot ei tannlaus, tantete presse, skriv Hilde Sandvik. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

Av HILDE SANDVIK, kultur- og debattredaktør I Bergens Tidende

Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meinings­journalistikk. Og det var vel ikkje meininga med pressas vaktbikkje?

Stavanger Aftenblad vart nyleg felt i PFU med ei grunngjeving som krev omtale. Dersom dommen er retningsgjevande for presseorganas eige styringsverktøy i framtida, vil norsk meiningsjournalistikk få ein alvorleg knekk.

Stridsspørsmålet er ein kronikk. Ein lokalhistorikar som har skrive bok om Randaberg under krigen, fekk svar på tiltale frå inngifte i familien til ein NS-mann. Dei meiner historikaren ikkje har grunnlag for skuldingar han kjem med i boka, og reagerer skarpt.
Tittel på kronikken, trykt i Stavanger Aftenblad 7. januar, var «Sladder, feil og løgner», med følgjande ingress: «Er man moralsk forpliktet til å samarbeide med hvem som helst som sitter inne med sensitive opplysninger om deg og dine, og som akter å offentliggjøre dem?»

Same dag som kronikken er på trykk hadde avisa ein nyhendeartikkel om etikk i sakprosa der forfattaren er blant dei intervjua.
Kronikkforfattaren var Tommy Sørbø. Med få omskrivingar hadde han publisert same kronikken i Aftenposten eitt år tidlegare. I eitt år har altså kritikken mot boka vore kjent, men utan at PFU har fått klage. (Klagen kan lesast i sin heilskap på pfu.no)

Så vel PFU å dømme Stavanger Aftenblad etter paragraf 4.14 om «samtidig imøtegåelse» – og det er her det går så gale. I dommen slår utvalet fast at «imøtegåelsesretten i utgangspunktet er sjangeruavhengig». Det tyder at ein ikkje skil mellom ein kronikk, ein kommentar, ei meiningsytring eller ein nyhendeartikkel.
Det representerer i så fall noko heilt nytt i norsk mediehistorie. Meiningsjournalistikkens markør er at den er subjektiv. Vanleg faktasjekk og redigeringsansvar er sjølvsagt praksis både i kommentar- og debattavdelingar. I tydeleg merkte subjektive sjangrar kan fakta likevel vere subjektivt tolka. Det ligg i sjangerens vesen.

Med den tydelege innskjerpinga PFU no legg opp til, er det i praksis sjefredaktørens ansvar å sjekke fakta og meiningsinnhald i alle debattinnlegg og kommentarar. I tillegg vil ein ikkje kunne publisere sterke meiningsartiklar utan at ein samstundes inviterer inn den kritiserte for å kunne kome med «samtidig imøtegåelse».

Prinsipielt tyder det at fru Olsen, som kritiserer helsevesenet, ikkje kan kome på trykk utan at helsedirektøren får svare – samstundes, ikkje etterpå, som til no har vore alminneleg praksis for tilsvar i debattspaltene.

PFU understrekar at «det bare er sterke beskyldninger av faktisk art» som utløyser retten. Men kven er det som skal avgjere kva det er som er sterke skuldingar? Den som klagar – eller den som blir klaga på?

PFU går seg også vill i resten av dommen. Utvalet «merker seg at avisen – i tråd med presseetikkens krav – laget en redaksjonell artikkel for å gi klager mulighet til å ta til motmæle».

Som det går fram frå Aftenbladets svar, var dét aldri motivasjonen for artikkelen. Som stadig fleire mediehus har oppdaga, ligg det ofte godt nyhendestoff i debattinnlegg og kronikkar, så også i denne. Det har aldri vore presseetisk krav at ein får svare i nyhendeartikkel same dag som ein debattinnlegg står på trykk.

Diverre er ikkje dommen ei enkeltståande hending, men syner ein farleg tendens i PFU. Nyleg vart ein høgst subjektiv kommentar i VG frå Dine Penger-redaktør Tom Staavi kritisert i PFU langs noko av den same kjenslevare aksen. Den gongen var det eit parkeringsselskap som skulle forsvarast mot ei 68 år gammal dame sine uheldige opplevingar med parkeringsvakter.

Med PFU og leiar Hilde Haugsgjerd er vi i augneblinken på veg mot ei tannlaus prippen presse med dei krenkte (og advokatane deira) i førarsetet.
Då har ein fått Pressens Følsomme Utvalg. Særleg fagleg er det ikkje.

PS Det er mogleg at denne artikkelen faktisk er eit brot på Vær Varsom-plakaten, då PFU – ved leiar Hilde Haugsgjerd – ikkje har fått lese den på førehand.

Høyesterett har talt

 

6.AUGUST 2007: Pressens kritikere I ambulansesaken hevder at dette bildet, som viser Ali Farah (I brun skjorte) stående oppreist ved ambiulansen, er et viktig bevis I saken og at det aldri er publisert I pressen. Bildet ble imidlertid publisert av VG Nett 9. august 2007 under tittelen "Slik skjedde ambulanseskandalen". Foto: ØYVIND LÅTE

6.AUGUST 2007: Pressens kritikere I ambulansesaken hevder at dette bildet, som viser Ali Farah (I brun skjorte) stående oppreist ved ambiulansen, er et viktig bevis I saken og at det aldri er publisert I pressen. Bildet ble imidlertid publisert av VG Nett 9. august 2007 under tittelen «Slik skjedde ambulanseskandalen». Foto: ØYVIND LÅTE

Norges Høyesterett har talt til yrkesutøvere i norske medier: Det er greit å videreformidle sterke beskyldninger om rasistisk motiverte handlinger fra vitner og tilskuere. At journalister og redaktører gjør slike oppfatninger til sine egne er ugreit, med mindre det kan føres sannhetsbevis.

Slik velger jeg å forstå Høyesteretts endelige avgjørelse i favør av den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken i injuriesaken mot Dagbladet. Avgjørelsen falt i forrige uke – seks og et halvt år etter hendelsen i Sofienbergparken der ambulansepersonalet nektet å ta med seg den hodeskadede somalieren Ali Farah til legevakt eller sykehus.

Dagbladet er dømt til å betale 200 000 kroner i oppreisning og over en million kroner i saksomkostninger til Erik Schjenken. Utfallet er det samme som Borgarting Lagmannsrett kom til, men premissene er noe forskjellige. Dommen er endelig med mindre den bringes videre til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Jeg har tidligere kommentert denne saken flere ganger og blir jevnlig beskyldt for å tilhøre pressens klamme frimureri av uforstående kynikere som forsvarer journalisters rett til å ødelegge menneskers liv og helse. Mitt forsvar er ikke begrunnet i omtanken for Dagbladets ve og vel, men i kjærligheten til ytringsfriheten. Jeg anser at det er betydelig fare for at ytringsfriheten kommer svekket ut av behandlingen i Høyesterett.

Kritikken mot tjenestekvinner og – menn, som handler på vegne av myndighetene må stå helt sentralt i et demokratisk samfunn. Alle inngrep i denne retten må være strengt nødvendige. Således kan det være berettiget å kritisere politifolk som opptrer diskriminerende, slik det ble oppfattet i f.eks. Obiora-saken. I 1970-årene snakket vi om «klassepurk». Etter norsk rett er det lov å kalle politifolk for «hestkuk», i hvert fall når uttalelsen faller et stykke nord for Sinsen-krysset.

Men «rasisme»-begrepet skal man altså være ytterst varsom med, enten handlingene har rot i bevisste eller ubevisste holdninger. Ubevisst motiverte handlinger kan være uttrykk for såkalt «skjult rasisme» eller «institusjonell rasisme», viktige diskusjoner som står på den politiske agenda. Å føre denne debatten uten næring fra konkrete hendelser i samfunnet blir svært vanskelig.

Avgrensningen mellom ytringsfrihet og personvern i et demokratisk samfunn kan være komplisert å foreta. Begreper som «verdivurderinger» og «fakta-påstander» står helt sentralt her. Verdivurderinger har en vesentlig sterkere beskyttelse mot inngrep enn fakta-påstander.

Dagbladets nyhetsjournalistikk frikjennes langt på vei av Høyesterett. Formidlingen av en rekke diskutable påstander om hvordan Ali Farah ble forlatt i parken aksepteres som «overdrivelser» innenfor rammen av journalistisk frihet. Det har også betydning at ambulansefolkenes språkbruk var en del av grunnlaget for de sterke reaksjonene som kom.

Beskyldningene om uforsvarlig pasientbehandling ligger også innenfor det som er vernet av ytringsfriheten. Høyesterett refererer her bl. a. den knusende dommen over tjenestemennenes opptreden som ble gitt av Statens Helsepersonellnemnd.

Høyesteretts førstevoterende, Kristin Normann, er ikke nådig i omtalen av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. I hennes kommentarartikkel og i en senere lederartikkel gikk Dagbladet over fra å formidle andres beskyldninger om rasisme til selv å konkludere i det konkrete saksforholdet – uten noen forbehold. Avisen offentliggjorde dessuten opplysninger som bidro til å identifisere Erik Schjenken for en videre krets.

– Å konkludere slik Dagbladet gjorde, kan heller ikke sees som et nødvendig element for å fremme debatten, skriver dommer Normann.

Marie Simonsen står dermed igjen på den rettslige slagmarken som et kommentarjournalistikkens svar på Cruella de Ville – ondskapens fyrstinne.

Det er interessant at Høyesteretts vurdering i denne saken er avgitt med dissens. Dommer Clement Endresen kom til motsatt konklusjon av de fire øvrige dommere: Også Dagbladets utsagn må vurderes som verdibaserte ytringer. Dagbladets dekning er i større grad en systemkritikk enn en kritikk rettet mot ambulansepersonellet, mener Endresen. Han mener også at Dagbladet i tilstrekkelig grad har klarlagt det faktiske grunnlaget for avisens karakteristikker av ambulansefolkenes handlemåte.

Høyesteretts dissens kan virke som en invitasjon til å søke Den Europeiske Menneskerettsdomstolens avveining av viktige forhold som påvirker ytringsfriheten. Jeg vet ikke om Dagbladet orker å klage, men for Europas medier vil det kunne ha stor betydning.

Pressens parkeringsvakter

EN FORNÆRMELSE: Ledelsen i parkeringsselskapet Q-Park følte seg fornærmet av Roar Hagens kommentartegning.

EN FORNÆRMELSE: Ledelsen i parkeringsselskapet Q-Park følte seg fornærmet av Roar Hagens kommentartegning.

Det første jeg lærte da jeg kom til Akersgaten i 1979 var respekten for at vi som journalister skulle bidra til produksjonen av «Den lille manns avis». Snart fikk jeg også høre at vi skulle skrive for «Fru Hansen på Tveita». I dag synes mye av dette å representere verdier på vikende front. Det er i stigende grad elitismen som råder i norsk mediedebatt.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg i forrige uke lyttet til diskusjonen i Pressens Faglige Utvalg om to saker som parkeringsselskapet Q-Park har anlagt mot Dine Penger og Verdens Gang, etter at disse mediene har omtalt saken der en 68-årig Oslo kvinne gikk til kamp mot parkeringsforelegget som hun mottok fordi billetten etter betjentens mening ikke var festet synlig nok i frontruten.

Gjennom reportasjen i dinepenger.no ble vi alle opplyst om at den fantes et krav til såkalt «kvalifisert synlighet» for slike lapper i bilens frontrute. Hvis slik synlighet ikke foreligger hjelper det heller ikke om du kan vise til at billetten er trukket.

Sakene førte til dyp splittelse i PFU mellom journalistikkens representanter og representantene for akademia, som skal være allmennhetens representanter i utvalget. Sekretariatet i Norsk Presseforbund hadde også innstilt på at de to mediene hadde brutt god presseskikk. Tungen på vektskålen ble Aftenpostens avgåtte redaktør Hilde Haugsgjerd, som påtok seg rollen som selveste «Lapp-Lisa» i oppgjøret med de to mediene.

Klageren mente at Dine Penger burde ha ventet med å publisere saken siden det ikke var innhentet noen imøtegåelse fra en representant for Q-Park. Dine Penger viste på sin side til at man hadde gjort gjentatte forsøk på å få selskapet i tale i 17 timer uten å lykkes. På den annen siden publiserte man samtidig et intervju med en representant for Parkeringsklagenemda som hadde avvist kvinnens klage mot parkeringsselskapet under henvisning til kravet om «kvalifisert synlighet». Dette er på mange måter en kontradiksjon som går lenger enn kravet til samtidig imøtegåelse.

På dette punktet vant heldigvis klageren heller ikke fram. Pressens Vær Varsom-plakat inneholder nemlig tydelige bestemmelser om at det ikke skal lønne seg å gjøre seg utilgjengelig for pressens jakt på svar.

Derimot ville PFUs flertall felle mediene for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om at man skal være kritisk til valg av kilder og kontrollere om opplysningene er korrekte. Gjengivelsen av 68-åringens opplevelse tok for få forbehold om at hennes fremstilling var korrekt.

Hun hadde imidlertid tatt bilde av sin egen frontrute som både viste forelegget og parkeringsbilletten. Parkeringsvakten kunne i ettertid ikke huske detaljene i episoden.

Bladet og nettstedet Dine Penger har flere ganger på forbilledlig vis tatt opp enkeltmenneskers kamp mot mer eller mindre legitimerte maktutøvere i samfunnet. Alle husker dekningen av småspareren Ivar Petter Røeggens kamp mot DNBs pushing av spareprodukter.  I slike saker lever bladet virkelig opp til Vær Varsom-plakatens punkt om pressens samfunnsrolle: Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlig myndighet og institusjoner, private foretak eller andre.

Dine Pengers tidligere redaktør, Tom Staavi, skrev en uke senere en kommentar

i VG hvor han ga en høyst subjektiv analyse av berettigelsen til det nye kravet til «kvalifisert synlighet» for parkeringsbilletter. Også denne ble underkjent av PFUs flertall under henvisning til «kildekritikk og korrekte opplysninger», som jeg forstår at heretter skal gjelde også for kommentarjournalistikk.

Dessverre forstår jeg fortsatt ikke hva som var galt med fremstillingen av den 68-årige kvinnens opplevelse av møtet med parkeringsvakten. Av artiklene kom det tydelig fram at her sto påstand mot påstand mot mellom partene. At det ikke skal være tillatt å ta tydelig standpunkt for den ene part i en kommentarartikkel er et vesentlig inngrep i ytringsfriheten.

Det var forstemmende å høre akademia-representantenes åpne spekulasjon  i PFUs diskusjoner om at hun kanskje hadde bløffet eller sørget for at bildet var manipulert.  I  Pressens Faglige Utvalg er det tydeligvis et eksklusivt rom for «ukvalifisert synsing».

Enhver som noen gang har forsøkt å argumentere mot en parkeringsvakt vil kunne kjenne seg igjen i dette møtet med PFU-flertallets argumentasjon.

****

Hilde Haugsgjerd har sendt dette tilsvaret på denne kommentaren:

Den lille kvinne og store mann  i PFU

Av  Hilde Haugsgjerd, leder for PFU

I sin mediekommentar mandag minnes Bernt Olufsen imperativet om å stå opp for «den lille mann» fra sin første tid i VG og Akersgata.

Jeg husker også et annet trekk ved VG fra omtrent den tiden: Avisen hadde lite annet enn forakt til overs for PFU og medvirket ikke i behandlingen hvis VG ble klaget inn. Heldigvis snudde dette. Presseetikken og klager på VG til PFU ble tatt på største alvor i Bernt Olufsens tid som VGs sjefredaktør. Han har videreført den gode tradisjonen med interessante og ofte kloke mediekommentarer.

Men mandag var ikke Olufsen helt etterrettelig da han kommenterte PFUs behandling av «parkeringssaken», der Dine Penger og VG ble felt under vårt siste møte. De to mediene ble bare felt på ett punkt og på grunn av samme forhold: Ikke for gjengivelsen av den kvinnelige kildens fortelling om Q-parks krav om at parkeringsbilletten skal ligge «synlig» for ikke å få bot. Men fordi hennes opplevelse av hva som forgikk og av hva som ble sagt mellom henne og parkeringsvakten ble gjengitt konkret, uten noe forbehold. Hun forteller at hun viste vakten billetten, men at han likevel ga henne boten.

På dette punktet fant PFUs flertall at historien var gjengitt for konstaterende, når hverken vakten selv eller parkeringsselskapet hadde gitt sin versjon av det som skjedde. Pressen skal så visst stå opp for «den lille kvinne».

Men når «den store mann» ikke gir sin versjon av en sak, trengs ofte et forbehold i fremstillingen. Når det dreier seg om rent faktiske forhold, gjelder dette også i kommentarartikler. Men når det gjelder karakteristikker og meninger, skal takhøyden i denne sjangeren være svært stor og forutsetter ikke forbehold.