Vi bøyer oss i hatten for TV2

I STUDIO: TV2-anker Arild Riise har ledet sendingene fra Sotsji med stø og profesjonell hånd sammen med kollega Annemarta Giske. Foto: HELGE MIKALSEN

I STUDIO: TV2-anker Arild Riise har ledet sendingene fra Sotsji med stø og profesjonell hånd sammen med kollega Annemarta Giske. Foto: HELGE MIKALSEN

Det er all grunn til å bøye seg i hatten, som det heter i ny norsk, olympisk terminologi, over innsatsen som TV2 har lagt for dagen for å gi oss en god dekning av Vinter-OL i Sotsji. Nå gjenstår det å se om satsingen også gir et positivt dekningsbidrag til TV2s økonomi.

Mange var skeptiske da den unge, reklamefinansierte TV-kanalen, kjøpte de rådyre senderettighetene både til Vinter-OL i 2014 og Sommer-OL i 2016, rett foran nesen på NRK.

I følge bransjenettstedet kampanje.com skal TV2 ha betalt omkring 100 millioner kroner for senderettighetene til Sotsji-OL. I tillegg har kanalen kostnader på 40 – 50 millioner. Samtidig skal ha solgt reklame for 180 millioner kroner, det er 50 millioner kroner mer enn på en normal måned.

Jeg kan ikke gå god for disse tallene, men er likevel overbevist om at det skal bli vanskelig å regne hjem satsingen på kort sikt. OL er en svinedyr affære som de fleste statlige kringkastingsselskaper nå har gitt opp å finansiere. Sotsji-OL er i seg selv en overdådig kostbar affære, hinsides alle fornuftige støvleskaft. Forleden så jeg en grafisk fremstilling som viste at så å si samtlige tidligere Vinter-OL i historien fikk plass i Sotsji-OLs økonomiske ramme.

Jeg tror derfor at investeringer i OL styres mer av hjertet enn av hjernen. TV2-sjef Alf Hildrum er siviløkonom av utdanning, men han er også trønder og sportsidiot. De to siste egenskapene tror jeg er av vesentlig betydning for at du skal være villig til å svi av 150 millioner for et idrettsarrangement.

Under OL har TV2 satt mange seer-rekorder. Flere øvelser har hatt rundt en million seere, og herrestafetten ble sett av nesten 1,5 milliioner nordmenn.  Det er vesentlig færre enn NRKs tilsvarende rekorder, men man skal være klar over at disse ikke er satt i folks vanlige arbeidstid.

TV2 har også satt nye rekorder for strømming av levende bilder. Under OL har kanalens nettsider hatt dager med nesten 4 millioner videovisninger. Av større betydning tror jeg det er at TV2 Sumo tilbød gratis OL-bilder direkte på mobile plattformer og på jobb-PCer. Det var bare å registrere seg, men slike registreringer er gjerne verd mer enn olympisk gull. OL kan bli et virkelig gjennombrudd for TV2 Sumo. 50 000 nye prøveabonnenter skal ha tegnet seg allerede før OL var i gang.

De siste to-tre ukene har TV2s hovedkanal fremstått som en rendyrket OL-kanal, uten andre tilbud og med begrenset integrering av det øvrige, til dels dramatiske nyhetsbilde. Jeg synes det er grunn til å spørre om dette har vært riktig. Vi ser nemlig at NRK har hatt et bedre tak på seerne på kveldstid selv om TV2 har hatt sine sofasendinger fra Sotsji. «Senkveld» fra OL-byen har ikke vært noen ubetinget suksess.

OL ble innledet med en tøvete debatt om Dorthe Skappels kommentatorinnsikt i kunstløp og reklameavbrudd i sendinger fra konkurransene. Det siste er nok nytt for mange norske TV-seere, men uten reklame blir det heretter ingen sport i norske TV-ruter. Rettighetene er blitt så dyre at de verken lar seg finansiere av verken lisens- eller skattebetalere alene. Medietilstynet later heller ikke til å ha noen vesentlige innvendinger mot at TV2 får sende tolv minutter reklame i timen.

TV2s kommentatorer og eksperter har ikke stått noe tilbake for NRKs verken når det gjelder faglig innsikt eller nasjonalistisk sjåvinisme, men rent journalistisk mener jeg å registrere en forskjell. Jeg synes TV2-journalistene jevnt over har en mer profesjonell, uavhengig journalistisk tilnærming til intervjuobjekter og saker enn det NRKs sportsmedarbeidere ofte viser. Man velger oftere en kritisk, saksorientert enn følelsesmessig vinkling.

Vil vi så noensinne kunne få oppleve et OL på NRK igjen?

I den grad Vinter-OL i 2018 vil bli vist på lineær TV, så tror jeg det. Det er god grunn til å vente at kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen vil invitere til et samarbeid om finansieringen av OL-sendingene. Hvis det viser seg at Sotsji koster mer for TV2 enn det smaker, tror jeg et slikt samarbeid fort kan bli en realitet. Muligens vil det også være den beste løsningen for norske sportsidioter. Jeg er en av dem.

Snart deadline for papiravisen?

THOSE WERE THE DAYS: I 1960 kunne Arbeiderbladets lesere få med seg den blodferske nyheten om Nikita Khrusjtsjovs berømte FN-tale i papiravisen, bare få timer etter at talen ble holdt. I vår digitale tid skjer nyhetsformidlingen direkte. Foto: IVAR AASERUD, Aktuell/Scanpix

THOSE WERE THE DAYS: I 1960 kunne Arbeiderbladets lesere få med seg den blodferske nyheten om Nikita Khrusjtsjovs berømte FN-tale i papiravisen, bare få timer etter at talen ble holdt. I vår digitale tid skjer nyhetsformidlingen direkte.
Foto: IVAR AASERUD, Aktuell/Scanpix

Om en drøy uke presenterer Mediebedriftenes Landsforening (MBL) fjorårets opplagstall for norske aviser. Mye av spenningen er allerede utløst: Det blir et nytt kraftig opplagsfall for papiravisene.

I forrige uke presenterte Norges to største mediekonsern – Schibsted og Amedia – sine resultater for siste kvartal i 2013. Begge de to konsernene rapporterer en samlet opplagsnedgang på rundt fem prosent.

VGs papirutgave fortsetter å falle, i fjor med 13 prosent eller 24 000 eksemplarer. Dermed er opplaget falt fra rekordåret 2002 med over 390 000 eksemplarer til 165 000 eksemplarer i fjor. Plussutgaven på nettbrett fortsetter å øke til 40 000 betalende abonnenter og er nå blitt Norges åttende største avis.

Dagbladet har annerledes regnskapsår, men opplaget fortsetter trolig å falle med ni – ti prosent til rundt 80 000 eksemplarer. Søndagsutgaven blir snart nedlagt for godt.

Aftenposten, som de siste årene har trøstet seg med å være «Norges største papiravis», opplever nå fall på over fem prosent. De av Schibsteds regionaviser som har introdusert digitale betalingsløsninger gjør det imidlertid bedre.

Bergens Tidende opplever f. eks. nå en kraftig vekst i abonnementsopplaget siden samme tidspunkt i fjor på over 2000. Desember-kampanjen med prøveabonnement til en krone pr. mnd. viste seg å bli en stor suksess. Ca. halvparten av de nye abonnentene lar seg konvertere til full pris.  Siden betalingsløsningen for digitale abonnementer først ble introdusert sist høst, blir totalresultatet for 2013 også her negativt med minus fire prosent.

Aftenposten lot seg sent i fjor høst inspirere av New York Times til å introdusere en annerledes betalingsmodell, men hittil er bare ca. halvparten av abonnentene konvertert til å bli brukere av digitale produkter. Det blir spennende å følge Aftenpostens digitale utvikling fremover. New York Times klarte å øke antallet digitale abonnenter med 19 prosent i løpet av fjoråret.

Norske lokalaviser og nisjeaviser som Dagens Næringsliv merker nå kreftene i den digitale revolusjonen. DNs papiropplag falt i fjor etter mange årsmed opplagsvekst, og avisen er ikke spesielt godt forberedt på den digitale omstillingen. Det bør bekymre avisens ledelse.

Samtidig fortsetter papiravisenes annonseinntekter å falle, særlig innen stillingsannonsemarkedet. Både ledelsen for Schibsted og Amedia uttrykker bekymring for at negativ utvikling av norsk økonomi vil forsterke presset på papiravisenes marginer. Mediehusenes økonomi reddes hittil av prisøkninger og betimelige kostnadskutt de siste par årene.

Samtidig offentliggjør bladet Journalisten en oversikt over antall redaksjonelle årsverk i mediehusene: 223 årsverk ble borte i fjor, mens bare 91 nye kom til. Det samlede tallet på journalistårsverk er nå redusert til 4180.

Hvis den digitale transformasjonen og konjunkturutviklingen setter redaksjonene under ytterligere press, er det færre virkemidler igjen i verktøykassen. Et tiltak kan fort bli å flytte produksjonen ytterligere fram til deadline i dagslys eller redusere antall utgivelsesdager.

I Sverige er det flere mediehus som nå tyr til slike løsninger, bl.a. lokalaviskonsernet Mittmedia. Selskapets sjef, Thomas Peterssohn, sier: «Ge upp ideen at rädda papperstidningen. Dess syfte er att ge kassaflöde til den digitala omställningen, annars har den ingen existensberättigande..»

Det er rene ord for pengene. Tempoet på den digitale transformasjonen må økes mens det finnes penger i kassene. Det er flere lyspunkter i utviklingen. I en europeisk leserundersøkelse sier nesten halvparten av nordmennene at de vil fortsette å lese papiraviser. 70 prosent sier at avisene gir dem kvalitetsinnhold som de ikke finner andre seder. Samtidig viser lesningen av «e-aviser» eksplosiv vekst det siste året. «E-avisen» kan bli et av de viktigste brohoder i overgangen til en helt digital medieverden.

Møte med Høyesterett

I RETTEN: Advokatene Frode Elgesem (t.v.) og Carl Bore I Høyesterett. På første benk Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen og avisens kommentator John Olav Egeland. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

I RETTEN: Advokatene Frode Elgesem (t.v.) og Carl Bore I Høyesterett. På første benk Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen og avisens kommentator John Olav Egeland. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

I forrige uke ga jeg mitt vitneprov til Norges Høyesterett. Nå gjenstår det bare å se om Høyesteretts dommere vil markere 200-årsjubileet for Grunnloven med en kraftig innsnevring av ytringsfriheten i pressen.

Det handler om rammene for kommentar- journalistikken. Tredje og siste runde i norsk rett for Dagbladets dekning av den såkalte ambulansesaken sommeren 2007. Ambulansesjåfør Erik Schjenken mener seg utsatt for ærekrenkende beskyldninger om rasistiske holdninger, da han sammen med en kollega etterlot Ali Farah med alvorlige hodeskader i Sofienbergparten.

I den opphetede debatten som fulgte publiserte Dagbladet noen skarpe refleksjoner fra sine fast ansatte kommentatorer. Oslo Tingrett dømte avisen til å betale en million kroner i oppreisning. Lagmannsretten reduserte beløpet til 200 000, men fastslo samtidig at avisens samlede dekning fikk et massivt rasismefokus uten tilstrekkelig dekning i faktum.

Dagbladet anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett som dermed for første gang siden 2005 skal ta opp til doms en sak om ærekrenkelse. Siden århundreskiftet har Høyesterett behandlet åtte saker med dette tema, syv av dem endte med frifinnelse. To av Høyesteretts vurderinger ble senere omstøtt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Det knytter seg dermed stor spenning til Høyesteretts avgjørelse i Schjenken-saken, som er ventet i løpet av tre uker. Omtrent samtidig skal Høyesterett også avgjøre om man vil ta opp anken fra kirurgen Rastislav Kunda mot frifinnelsen av Avisa Nordland sin dekning av kirurgi-skandalen ved Sykehuset Nordland.

Flere av Høyesteretts siste avgjørelser i saker om ærekrenkelse innrømmer media ganske vidtgående rammer for hva som kan skrives og sies om navngitte personer. Det vil nok vekke stor oppsikt om Høyesterett feirer grunnlovsjubileet med to saker som går i motsatt retning.

Advokat Carl Bore, som nå representerer både Schjenken og Kunda, er klar på at disse sakene ikke handler om innsnevring av ytringsfrihet men om «å markere grensene for skandalejournalistikk».

Den europeiske menneskerettskonvensjonen inneholder bestemmelser som både verner om ytringsfriheten og om personvernet. Det er når disse rettigheter havner på kollisjonskurs at rettssystemet må avklare hvilket prinsipp som skal ha forkjørsrett basert på samfunnets allmenne interesser.

I over 30 år har jeg stått i den beinharde konkurransen mellom VG og Dagbladet. Så det føles ikke uten videre naturlig å falle Dagbladets redaktør om halsen i en sak som denne. Men i likhet med Norsk Redaktørforenings tidligere generalsekretær, Nils E. Øy, finner jeg at denne saken har prinsipiell betydning for pressens rolle i samfunnsdebatten. Vi har begge avgitt en skriftlig forklaring til støtte for Dagbladets argumentasjon overfor Høyesterett.

I min forklaring tar jeg utgangspunkt i at ambulanse-saken var en klassisk nyhetshendelse hvor mediene formidler inntrykk og opplysninger fra vitner og involverte. Det var ikke mediene som tok opp rasismespørsmålet på grunnlag av ambulansepersonalets opptreden i parken. Vitneutsagn ble snart fulgt opp av pårørende, ideelle organisasjoner og politikere. Som vanlig var offentlige etater svært tilbakeholdne med opplysninger og kommentarer. Ingen av de to sjåførene ble identifisert med navn av media.

Lagmannsrettens vurdering av at Dagbladets synspunkter var premissgivende for debatten, er etter min oppfatning feilaktig. Kommentatorenes rolle er å lete etter sammenhenger og spisse problemstillinger som egner seg for videre debatt. Kommentatorene er frie og uavhengige stemmer, og deres ytringer baserer seg på verdivurderinger mer enn faktaundersøkelser. I et åpent og demokratisk samfunn skal det ikke være nødvendig å kvele slike stemmer. I hvert fall ikke når personenes identitet holdes anonyme. I likhet med de fleste andre nordmenn kjente jeg ikke til Erik Schjenkens identitet før han selv sto fram som medieoffer i Aftenposten i 2008.

I norsk presses tradisjon gjelder det en annerledes og lavere terskel for hva man kan uttrykke i personlige kommentarer enn den som kommer til uttrykk gjennom medienes nyhetsformidling. Sentralt i nyhetsjournalistikken står formidling av vitneobservasjoner og eventuell kritikk som fremsettes. Dette blir i sin tur et element i kommentatorenes frie vurderinger, avhengig av om de velger å legge vekt på dem eller ikke.

I likhet med Helsedirektøren synes jeg det var en viktig debatt om såkalt «institusjonell rasisme» som oppstod på grunnlag av hendelsen i Sofienbergparken.

HVEM er det som er TATT?

FØRST UTE: Det var VG og E24 som bragte nyheten om underslagssaken I Aschehoug Forlag. Kort tid senere ble mannens navn offentliggjort - av Dagens Næringsliv. Foto: ROGER NEUMANN

FØRST UTE: Det var VG og E24 som bragte nyheten om underslagssaken I Aschehoug Forlag. Kort tid senere ble mannens navn offentliggjort – av Dagens Næringsliv. Foto: ROGER NEUMANN

NRK-kjendis i fyllearresten etter pølsekrangel i taxi. NRK-kjendis fyllekjørte ned slottstrappen. Skuespiller-kjendis pedo-siktet. TV-kjendis kokain-tatt…

Overskriftene flimrer forbi i en gammel tabloidredaktørs hode. Ingen navn. Bare merkelapper som utløste en ustoppelig appetitt blant publikum for å vite hvem det var.

Ryktene gikk fra grend til grend, men ingen visste med sikkerhet inntil personen selv stod fram i et åpenhjertig intervju neste tirsdag.

Av og til kunne man lure på om grunnlaget for spekulasjon var mer pirrende interessevekkende enn selve nyheten med navn og bilde.

Hvem er det som er tatt? er det første spørsmålet alle stiller seg og som media egentlig ikke har lov til å gi deg svaret på. For i presseetikken er hovedregelen at identifisering av siktede, tiltalte eller domfelte bør unngås. Det er en tradisjon som står overfor en vikende front.

For det blir vanligere og vanligere at media identifiserer personer som er innblandet i straffbare eller sterkt kritikkverdige forhold med navn og bilde. I alle fall i de sakene som vekker størst interesse.

Rettslig sett er det også blitt stadig mer akseptabelt å identifisere personer som blir utsatt for omdømmesvekkende oppmerksomhet i media. De siste ti-tolv årene gjelder det både i norsk og europeisk rettspraksis.

Likevel er det for publikum svært vanskelig å forstå hva som skiller medias identifikasjonsvalg fra anonymiseringsvalgene. Ofte er det også slik at mediene velger forskjellige løsninger, men hvor de fleste til slutt ender opp med å identifisere fordi et stort medium allerede har gjort det.

De siste månedene har vi sett mange eksempler på dette:

Underslagssaken i Aschehoug Forlag. I utgangspunktet var det VG som sprakk nyheten uten navn og bilde. Det fikk du av Dagens Næringsliv like etterpå.

Overgrepssaken fra Oslo Tingrett.  Både VG Nett og Nettavisen omtalte dommen på 15 års fengsel for 11 voldtekter. VG uten navn og bilde. Nettavisen med begge deler. Sjefredaktør Gunnar Stavrum begrunnet valget med at dette var en ekstremt alvorlig kriminalsak, i motsetning til mange Økokrim-saker hvor media som regel identifiserer siktede på et altfor lettvint grunnlag.

Sex-trakasseringssaken fra Stabæk Fotball. Lokalavisen Budstikka var først ute med å identifisere den anklagede treneren. VG identifiserte da mannen stod fram i et intervju. NRK og TV2 identifiserte treneren fordi VG allerede hadde gjort det..

Ingen av disse identifiseringssakene er innklaget for Pressens Faglige Utvalg.  Det er kanskje ikke så rart, siden det er blitt ganske krevende å få utvalgets medhold i klager på dette grunnlag. I fjor ble det avgitt til sammen åtte fellende uttalelser med konstatering av brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 om identifisering i retts- og kriminalreportasjen. Ingen av disse uttalelsene er av særlig prinsipiell interesse.

Det er derimot to klager som endte med frifinnelse av media. Politimannen som klaget inn VG og TV2 etter at han ble identifisert som siktet for drap på en kvinne i Stathelle, gikk på et knusende nederlag i Pressens Faglige Utvalg. I en svært grundig uttalelse gir utvalget en god innføring i avveiningene som gjorde det berettiget å identifisere, selv om det var viktige hensyn å ta til siktedes ektefelle og mindreårige barn.

Utvalget slår fast at identifiseringen var begrunnet i et berettiget informasjonsbehov hos publikum og at siktedes samfunnsrolle hadde relevans for de forhold som ble omtalt. Uttalelsen bygger på en prinsipputtalelse fra PFU i 1992 om retts- og kriminalreportasjen. Her angis gjerningens uvanlige eller spektakulære karakter, eller at den har vakt betydelig oppsikt, som identifiseringsgrunnlag. Det heter også at personer i offentlige stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold når dette har betydning for utførelse av deres funksjon.

Denne prinsipputtalelsen fremstår etter hvert som en tydeligere rettesnor for media enn Vær Varsom-plakatens formuleringer om samme forhold.