Krevende oppdrag

UFATTELIG DRAMA: Rosa (12) ble slukt levende av kvikkleire I vulkanskredet som ramme Colombia i 1985. Her fra VGs dekning.

UFATTELIG DRAMA: Rosa (12) ble slukt levende av kvikkleire I vulkanskredet som ramme Colombia i 1985. Her fra VGs dekning.

Å formidle til folk hvor jævlig ting kan være, er en krevende, men helt nødvendig oppgave.. Når tragedien rammer er det samfunnsoppdraget til journalister og fotografer å gjøre den vanskelige, og ofte skitne jobben det er, å beskrive virkeligheten.

Sterke inntrykk og vanskelige veivalg, kan også påføre mediefolk stressreaksjoner og alvorlige lidelser, viser undersøkelser og inntrykk som journalisten Trond Idås har samlet i boken «KREVENDE OPPDRAG – Hvordan mestre stress».

Det er en viktig bok om journalistrollen, som tilfeldigvis lanseres samtidig med Erik Poppes allerede prisbelønte film om fotografrollen i kriger og konflikter. Filmen «Tusen ganger god natt» beskriver kreftene som sliter i bevisstheten til krigsfotografen Rebecca.

Erik Poppe har selv bakgrunn som ung pressefotograf i VG og Reuters, med sterke inntrykk fra verdens konfliktområder. Han er også intervjuet i Trond Idås’ bok om traumene som pressefolk opplever i og etter oppdrag med sterke menneskelige påkjenninger.

Idås er tidligere tillitsvalgt i Aftenposten og generalsekretær i Norsk Journalistlag. I mer enn ti år har han jobbet med å undersøke de psykiske påkjenninger som mediefolk blir utsatt for i forbindelse med svært krevende oppdrag. Konkret dreier undersøkelsene seg om dekningen av barnedrapene i Baneheia, et grufullt dobbeltdrap i Overhalla, tsunamikatastrofen i Asia, 22.juli-terroren og overgrepssaken i Alvdal.

– Krevende oppdrag kan føre til stress, angst og utbrenthet blant journalister, sier Idås. Han har gjennomført undersøkelsene sammen med bl.a. psykologen Gjermund Tveito, som har lang erfaring fra samtaler med journalister etter tøffe oppdrag.

Mange mediefolk opplever i slike situasjoner et krysspress og et moralsk dilemma mellom det å være rapportør eller hjelper, en skyldfølelse over å være tilstede som profesjonell journalist.

Det kan også være krevende å fortelle de rammedes historie på en måte som ikke krenker dem, og samtidig ivaretar samfunnets behov for å vite. I slike situasjoner må pressefolk jobbe tett opp mot menneskeskjebnene. Så tett at det kan utløse en skamfølelse.

Undersøkelsene viser at pressefolk tåler inntrykkene fra naturkatastrofer bedre enn opplevelsen av menneskelig ondskap. De yngste og lite erfarne journalistene er mer utsatt for påkjenninger enn de mer erfarne, som har lettere for å etablere et profesjonelt skjold som skjermer for de verste inntrykkene. Fotografer er kanskje den mest utsatte yrkesgruppen, men store påkjenninger påføres også redigerere som vurderer alt billedmateriale. Heldigvis er redaksjonene blitt langt flinkere til å forebygge slike traumer både før og etter de mest krevende oppdrag. Det var ikke tilfelle i tidligere tider.

Trond Idås refererer i boken til et klassisk eksempel på den grunnleggende konflikten mellom journalisters og allmennhetens referanserammer – historien til den anerkjente fotografen Kevin Carter som fikk Pulitzer-prisen for sitt bilde av et døende barn under sultkatastrofen i Sudan i 1993: Bildet av det døende barnet med en gribb i bakgrunnen gikk verden rundt som selve symbolet på katastrofen. Carter jaget fuglen og forlot barnet..

Etter å ha mottatt prisen, tok han kort tid senere sitt eget liv, dypt deprimert.

Jeg har den største respekt for kollegene som jeg gjennom mange år sendte ut på de tøffeste av alle oppdrag i krig og katastrofe. Til Tempelplassen i Thailand med hundrevis av lik, til øya Phi-Phi og til de verst tsunamirammede kystområdene av Indonesia. De ble alle utsatt for nesten utålelige påkjenninger, men de gjorde en svært viktig jobb.

Erik Poppe var en av de første som jeg var delaktig i utsendelsen av, til dekningen av «Dødens vulkan» i Colombia i 1985.  Som ung vaktsjef i VG-redaksjonen kom jeg en natt over et kort nyhetstelegram fra AP: To piloter rapporterte at de fløy over et område med en by på 20 000 innbyggere. Byen var der ikke lenger…

Neste morgen var Erik Poppe og Jon Magnus underveis til katastrofeområdet, hvor vulkanutbruddet hadde utløst et drepende skred av jord og kvikkleire. Bildene fra området var utrolig sterke. En scene var så sterk at jeg aldri vil glemme den. Bildene av 12 år gamle Rosa som ble slukt av kvikkleiren foran øynene til hjelpemannskapene. De klarte ikke å redde henne. Det siste bildet viser bare en hånd som stikker opp av gjørmen.

Erik Poppe fikk en infeksjonssykdom under oppholdet. På sykehuset hjemme i Norge fikk han tid til refleksjon. Han valgte å hoppe av nyhetskarusellen, selv om den hver dag forsyner oss med helt nødvendig informasjon.

Dyrt å sole seg i glansen

MED NYTT MAGASIN: Sjefredaktør Gard Steiro og prosjektansvarlig Kristine Holmelid sjøsetter Bergens Tidendes nye magasin kommende helg. Foto: TORSTEIN BØE, BT

MED NYTT MAGASIN: Sjefredaktør Gard Steiro og prosjektansvarlig Kristine Holmelid sjøsetter Bergens Tidendes nye magasin kommende helg. Foto: TORSTEIN BØE, BT

Det er ikke noe nytt i at journalister og redaktører gjerne vil sole seg i glansen av papir. Glanset papir. Denne høsten lanserer og relanserer hardt pressede mediehus skinnende nye go’helg-magasiner i skarp konkurranse med hverandre. Spørsmålet er om det er plass til dem alle?

For en drøy uke siden fikk jeg levert A-magasinet på døren i nyoppusset drakt. Kommende helg er det duket for magasinpremiere kysten rundt når Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen lanserer sine nyeste produkter.

De fire regionavisene har et felles magasinprosjekt, med halvparten felles innhold og felles annonsesalg. Avisene beholder sine unike magasintitler og en solid porsjon lokalt innhold, men sidene produseres av en felles desk i Bergen.

De fire regionavisene ville ikke ha et felles produkt, dominert av Aftenposten. Jeg har fulgt planleggingen som medlem av styrene i Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Polaris-konsernet som eier Adresseavisen. Spøkefullt foreslo jeg at man i Bergen bare kunne skifte ut A’en i logoen til Aftenpostens magasin og kalle bladet for «B-magasinet». Forslaget vakte bare høflig latter i Bergens Tidende.

Det vil være en mild overdrivelse å si at jeg har vært inspirasjonskilde til utviklingen av langhalmjournalistikk i magasinformat, men jeg har en mørk fortid: I 1978 skrev jeg den første coverstoryen for det nye «UkeAdressa». Historien handlet om Åndalsnes, spøkelsesbyen som oljeeventyret etterlot seg innerst i en Romsdalsfjord, og ble publisert over flere sider. Jeg ser derfor fram til at «UkeAdressa» fra helgen av kommer i nypolert utgave.

Det er ikke tvil om at helgemagasinene gir avisproduktene økt kvalitet. Magasinene gir spillerom for en ny journalistisk dimensjon og den forbedrede trykk-kvaliteten yter spesielt bildejournalistikken større rettferdighet. Flere av avisene dyrker nå også fram sine bærende hovedoppslag med utgangspunkt i magasinet.

Men det koster å sole seg i glansen, som leveres av et magasintrykkeri i Danmark. Alt er avhengig av annonseinngangen. Hittil har stor etterspørsel etter glanset trykk-kvalitet gitt betydelige inntektsstrømmer til Dagbladets Magasinet, VG HELG, D2 i Dagens Næringsliv og A-magasinet. Det sies at for Dagbladet har magasinproduksjonen vært en direkte livsforlengende medisin. Nå entrer altså en ny, stor konkurrent arenaen.

Lesertallene for magasiner og ukeblader, som ble offentliggjort for tre uker siden, viste en forbløffende høy grad av stabilitet. Det kan skyldes at man har vært flinke til å satse på fornyende produktutvikling. Kan hende går transformasjonen til digitale medier saktere her. Ungdom leser ikke lenger papiraviser, men de plukker gjerne opp et lekkert glanset magasin.

Norges to mest leste magasiner handler likevel fortsatt om å bo i villa og å kjøre bil. Det er kanskje betegnende for markedet. Bredt anlagte VG HELG er nummer tre på «Mest lest»-listen med 742 000 lesere, men pustes i nakken av A-Magasinet som har 703 000 lesere. I stor grad skyldes avismagasinenes høye lesertall at de leveres sammen med hovedavisen.

Avisene opererer her i et tøft marked med hard kamp om annonsekronene. Konkurransen vil bli særlig hard mot internett og TV. Annonsene vil sikkert fremstå like prangende lekkert på glanset papir, men prisene kan fort bli presset nedover. Avisbransjen har neppe opplevd sitt siste kostnadskutt, og erfaring vet jeg hvor avisøkonomene først leter etter tiltak som monner: Sidetall, papir- og trykk-kvalitet. Under et besøk i Madrid i høst fikk jeg vite at storavisene El Mundo og El Pais nå legger ned sine magasiner som følge av den hardt pressede medieøkonomien.

Samtidig vokser det fram nye og spennende digitale magasinformater. Det er sofistikerte produkter som byr på interaktivitet og som integrerer levende bilder og lyd i grafiske presentasjoner. New York Times «Snowfall», historien om et snøskred, er et eksempel på dette og som inspirerer mange. Men nesten ingen frittstående digitale magasinprosjekter har lykkes – så langt.

I Norge så et nytt og modig prosjekt dagens lys for et par uker siden: Nettmagasinet «Harvest. Man and Nature» tar utgangspunkt i drømmen om å leve i pakt med naturen. De fire gründerne, med tidligere Aftenposten-journalist Kjetil Østli i spissen, leverer innhold av høy kvalitet i lekker innpakning. Prosjektet søker finansiering gjennom annonser, donasjoner og muligens sponset journalistikk.

Prosjektet fremstår som en journalistisk drøm, men jeg er redd det norske lesermarkedet blir for lite til at den kan gå i oppfyllelse. Selv ikke i Amerika gjør slike drømmer det.

Revolusjonens røst

RØD REDAKTØR: Finn Sjue med den første utgaven av Klassekampen som dagsavis I 1977 - "en papegøyeavis". Foto: SAMFOTO

RØD REDAKTØR: Finn Sjue med den første utgaven av Klassekampen som dagsavis I 1977 – «en papegøyeavis». Foto: SAMFOTO

Stå opp alle journalismens bundne treller! Krev din rett og gjør opprør mot journalistikkens uutholdelige letthet som preger norske medier i overgangen fra papir- til digital, nettbasert innholdsdistribusjon.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle trykke tankene til raddis-redaktøren og journalisten Finn Sjue (70) til mitt bryst. Men nå har han fått utgitt et såkalt «essay» – et tankeskrift – om hvordan det står til med norsk journalistikk. Han er ikke nådig i sin dom:

– Det går den veien høna sparker, altså bakover!

Finn Sjue vet hva han snakker om, for han er oppvokst på et gårdsbruk i Vestfold og høner sparker faktisk bakover.  Han har virket som lektor i journalistikk, også på dette område er han en lett, moderat fundamentalist. Han avskyr moralismen i journalismen (journalistikkens profesjonaliserte ideologi), men er selv ganske moralsk fordømmende i mange av karakteristikkene han gir dagens mediebilde.

Kanskje ikke så unaturlig når man har sin redaksjonelle bakgrunn fra Klassekampen og det han selv kaller «den merkelige blandingen av kinesisk-albansk papegøyeavis og ekte avsløringsavis på norsk grunn».

Finn Sjue kaller seg selv for en «pessimistisk optimist» på vegne av norske medier. Men han tror at det vil bli verre før det blir bedre. Og bra blir det ikke før journalistene har stått opp mot medieeierne, sagt nei til klikk-prostitusjon, dramaturgisk overdrivelse, PR-manipulasjon og språklig og etisk forfall. For å nevne noe.

Essayet, som kom ut i forrige uke, bærer tittelen «Journalistikkens uutholdelige letthet». Tjuvlånt fra den kjente tsjekkiske forfatteren Milan Kundera som skrev om Tilværelsens uutholdelige letthet (1983).

Sjue er stundom svartsynt og unyansert, men det faller meg likevel lett å dele majoriteten av hans betraktninger. Kanskje er det slik for flere av oss som nærmer oss 40 års virke i journalistikkens verden.  Dette er noen av hovedpunktene i hans analyse:

  • En relativt stor del av nyhetsmedienes innhold er ikke journalistikk: Releasejournalistikk og forbrukerjournalistikk er PR, promo,resirkulasjon og meldetjenester i florlett drakt, bare et klikk unna bevisstheten.
  • Journalistikk dreier seg om selvstendig bearbeiding av opplysninger, etisk standard, seriøs kildekritikk og verifisert informasjon.

Sjue skriver at lysten til å refse pressen steg kraftig da Dagbladet lørdag 10. november 2012 publiserte oppslaget «Slik får du perfekt avføring». Han er ikke nådig i sin beskrivelse av Dagbladets kvalitative utvikling. Noe snillere i beskrivelsen av VG: «Til forskjell fra Dagbladet har VG klart å holde grepet om kvaliteten på det journalistiske handverket», skriver han.

Takk for det.

Så når VG sist fredag slo til med førstesideoppslaget «Slik er en perfekt dagsmeny» er det kanskje beskrivende for forskjellen mellom de to løssalgsavisene.

Finn Sjue burde være vel bevandret innenfor ismene.  I sitt essay beskriver han de negative effektene av journalismen, mangelen på selvkritikk hos journalister og redaktører. Den selvforherligende rollen vi spiller i det journalistiske samfunnsoppdraget. Som vi tillater oss å definere rammene for,  helt på egen hånd.

Forfatteren lanserer også en ny isme, alarmismen. Den nye fryktjournalistikken som er drevet av flått og alzheimer. Sentralt i alarmismen står også den dramaturgiske oppbygging av historien og tendensen til overdrivelse. Åfanismen, evnen til å skape nytt og overraske, nevner han ikke.

Boken om «Journalistikkens uutholdelige letthet», som Sjue mener preger den digitale transformasjonen, kan med fordel leses av alle som befinner seg i den. Virkelighetsbeskrivelsen er ganske god, årsaksanalysen svakere, Det er for lettvint å vise til at problemene skyldes redaktører som ikke kan stå imot profittjaget fra eierne. Det er jo nesten ingen kapitalister tilbake som tror at det er penger å tjene på medier.