Mordet på en lederskribent

GRANSKEREN: Janne Josefsson er en av Sveriges beste undersøkende journalister. I årelang krig med Hanne Kjöller,  granskeren av granskerne. Foto SOFIA SABEL/SVT

GRANSKEREN: Janne Josefsson er en av Sveriges beste undersøkende journalister. I årelang krig med Hanne Kjöller, granskeren av granskerne. Foto SOFIA SABEL/SVT

«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.»

Slik lyder slutten på Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat, som alle journalister, kommentatorer og lederskribenter er forpliktet til å følge. Mediene er samfunnets viktigste premissleverandør for det offentlige ordskifte. Skal vi gjøre samfunnet til et bedre sted å leve må premissene for demokratiet være riktige.

Svenske medier rystes nå av et oppgjør om troverdighet. Granskernes troverdighet står mot troverdigheten til en av landets mest kjente lederskribenter som har gransket granskernes troverdighet. En ytterst pinlig affære som foreløpig har resultert i et karakterdrap på lederskribent Hanne Kjöller i Sveriges mest prestisjetunge morgenavis, Dagens Nyheter.

«En halv sanning är också en lögn», lyder tittelen på Kjöllers bok som skulle presenteres på bokmessen i Gøteborg før helgen. Her avslører hun hvordan journalister angivelig utelater avgjørende opplysninger i sin rapportering. Kjöller har i en årrekke vært særlig kritisk til journalistene bak det samfunnskritiske dokumentarprogrammet «Uppdrag granskning» i Sveriges Television (SVT).

Men SVTs undersøkende journalister har svart med å granske Kjöllers påstander. Resultatet er ikke vakkert. De avslører at Kjöllers egen bok også er full av halvsannheter, faktafeil og påståtte løgner.

De to journalistene som gransker henne er frontfiguren i «Uppdrag granskning», den kontroversielle journalisten Janne Josefsson (nummer to på listen over Sveriges beste gravendende reportere som ble offentliggjort av Scoop i forrige uke), og Gellert Tamas (nummer 20 på samme liste). I en kronikk i Aftonbladet påpeker sistnevnte feil på feil i Kjöllers prestisjetunge lederartikler i Dagens Nyheter.

En av lederartiklene handlet om opprøret i Stockholmforstaden Husby, som noen mente skyldtes at unge arbeidsledige levde et liv i skyggen av medienes oppmerksomhet. Feil, hevdet Kjöller, som viste til et søk med nesten 1200 treff på «Husby». Men hun kunne ikke ha lest artiklene. De fleste av dem handlet om den norske rettspsykiatrikeren Torgeir Husby i Breivik-saken, sangeren Hans-Erik Husby som spilte Cornelis i filmen og en kjent travhest som het «Husby Lynet», i tillegg til bydeler med samme navn i andre svenske byer. En ytterst pinlig avsløring for Dagens Nyheter.

Kjöller har ved flere anledninger kritisert den undersøkende journalistikken i SVT, gjerne fra ledersiden i Dagens Nyheter. Med sin bakgrunn som sykepleier og journalist har hun med umiskjennelig standhaftighet heller ikke veket tilbake for å gi diagnoser til folk, stikk i strid med legenes vurderinger.

– Hun har gang på gang gitt blaffen i fakta, hun gjør tragikomiske feil og viker ikke tilbake for rene forfalskninger, hevder TV-journalistene i sitt motangrep. De beskylder også ledelsen i Dagens Nyheter for å ignorerer alle feilene, og krever at forlaget trekker Kjöllers bok om undersøkende journalistikk tilbake. Janne Josefsson hevder at Kjöller bruker sine egne gamle og feilaktige lederartikler som kilde for nye påstander i boken.

Kjöller og hennes forlegger hadde umiddelbart ingen gode svar på angrepene. De hadde ikke tid til å kontrollere påstandene om faktafeil akkurat nå. –  Han (Josefsson) får tamejfan vänta, sa hun.

Den svenske krangelen tangerer også en norsk debatt. I hvilken grad skal man kreve at kommentatorer og lederskribenter i aviser utøver egen kildekontroll og faktasjekk før de sprøyter ut sine vurderinger av aktuelle samfunnsspørsmål og hendelser. Schjenken-dommen mot Dagbladet, som skal behandles av Høyesterett til vinteren, handler blant annet om dette.

I en viss utstrekning bygger lederskribenter og kommentatorer på beskrivelser og opplysninger slik de fremkommer gjennom media. Men slik er det heldigvis ikke alltid: VGs kommentator Michael Grundt Spang kjempet i sin tid en håpløs kamp mot at røykeloven skulle innføres på sykehus og sykehjem. Det vakte stor oppsikt da han forut for sin kommentarartikkel oppsøkte institusjoner i Oslo-området for å intervjue pasienter, beboere og personale om deres erfaringer og meninger. Pressens venstrevridde Spang-kritikere trodde ikke sine egne øyne.

Kjöller i DN kan trøste seg med at løgner, personangrep og faktafeil i bøker som regel slipper unna presseetikkens flomlys. Hvis ikke et medium kommer i skade for å referere påstanden, da. Som formidler av innhold fra bøker har jeg flere ganger fått PFU på nakken, mens forfatter og forlegger slipper unna. Det er forskjell på håndverk og kunst. Så kanskje er det ingen dum idè at også bøkene får sitt eget PFU?

Davy, Davy Crockett…

TV-PROFIL PÅ BANEN: Davy Wathne -  Kjendis, journalist eller forhåndsdømmer? Foto: VEGARD GRØTT, NTB/Scanpix

TV-PROFIL PÅ BANEN:
Davy Wathne – Kjendis, journalist eller forhåndsdømmer?
Foto: VEGARD GRØTT, NTB/Scanpix

Når en som både kan kalle seg «amerikaner» og «bergenser» advarer mot det å ha et for opphøyet selvbilde, kan det være grunn til å spisse ørene.

David Frank Huey Wathne. Født i Florida, USA, nå nærmest å regne som urbergenser. I likhet med Hans Wilhelm Steinfeld utstråler han en selvsikkerhet som mange kan misunne.

Davy Wathne (63) er en av Norges største TV-kjendiser. Nå har han gått til frontalangrep på flertallet av landets journalistspirer, som han mener bare har et mål i sikte: Å bli kjendis. Kjendisjagende unge gjør at vi går glipp av journalistiske talent på journalistutdanningene, mener TV2s sportsanker.

Han kom med den oppsiktsvekkende uttalelsen til NRK Hordaland, og har høstet bifall blant mange jevnaldrende mediefolk. Journaliststudentene er mer kritisk i sine kommentarer.

Davy Wathne begynte sin journalistiske karriere under signaturen «D.W.» i Bergens Tidendes sportsredaksjon. Her lot han seg inspirere og utdanne av meritterte journalistiske forbilder. Mitt utgangspunkt som ung reporter i Adresseavisen var akkurat det samme under signaturen «bos». I 1970-årene var det ikke en gang vanlig med signerte artikler i avisene. Og langt fra billed-bylines. Jeg husker at avisens bilmedarbeider signerte sine artikler med «Mr.Clutch».

Likevel var vi svært så opptatte av at vi hadde en synlig rolle i samfunnet. Alle artikler som ble publisert ble omhyggelig limt inn i store utklippsbøker. Da jeg i 1979 kom til VGs politiske avdeling føltes det som er merkbar anerkjennelse å få en billed-byline på trykk i avisen.

Jeg tror alle journalister i noen grad er opptatt av egen rolle. Jeg har sett kolleger i TV2 og NRK, hvis selvdyrkelse er grenseløs. Men også i avisene finnes det folk som er opptatt av  størrelsen på eget byline-bilde og vi har fått et nettsted som harsellerer med nettopp dette.

Da jeg midt på 70-tallet ble sendt til Bergen for å lage en satirisk og svært trøndersk sommerkampanje mot bergenserne, ble jeg nødt til å figurere i spaltene selv. Det ble også midt første møte med Davy Wathne.  Den første research av det tradisjonsrike motsetningsforhold mellom Norges tredje og nest største by ble utført på unge Wathnes kontor i Bergens Tidende. Jeg mener å huske at han hadde en Davy Crockett-lue med vaskebjørnhale hengende på veggen. Ellers satt jeg igjen med inntrykket av å ha møtt en splitter pine gal og ganske selvopptatt bergenser.

Nå sier Davy noe som er ganske viktig: – En journalist skal være nysgjerrig. Han (hun, min anm.) skal være observant, ønske å fortelle historier, og finne fram til de som har noe viktig å fortelle. Det blir du ikke av å sirkle rundt med «jeg intervjuer deg, og du intervjuer meg, så blir jeg gjest i ditt program». Det er en usunn innkapsling i selvopptatthet, sier Davy.

Uttalelsen minner meg om en artikkel jeg leste for et år siden av den amerikanske medie-bloggeren Hamilton Nolan: «Journalism Is Not Narcissism».  Her ble det tatt et hefitig oppgjør med trenden ved journalistskoler i USA, hvor studentene trenes i å skrive essays og memoarer om egne opplevelser som 20-åringer. Det skal bo en Knausgård i enhver journalistspire, åpenbart.

– Det første vi skulle fortelle studentene er dette: Journalistikk handler ikke om DEG!, skriver Nolan. Han er særlig kritisk til «den personlige innrømmelsen» som interesseskapende journalistisk gimmick.

De fleste unge menneskers liv er ikke så interessant. Det er begrenset hva en 20-åring har å fortelle om egne erfaringer. Det blir som et popband som bruker opp alt de har samlet sammen av musikk på ett eneste album. Det neste flopper.

Vi journalister bør erkjenne at det er nok av andre der ute som har en god historie å fortelle. Alt du trenger å gjøre er å se utenfor deg selv, lete dem fram, og formidle.

Jeg regner med at Davy er enig med sin landsmann i dette. Men hva med hans egen rolle? Er han en journalist eller kommentator. En referent eller meningssprøyte?

I utgangspunktet var han en fotballdommer. Nå hevder enkelte at han var en forhåndsdømmer. For mot fotball-lederne i Stabæk og Vålerenga var han nådeløs.

Davy, Davy Crockett, ingen er vel slik som han..

Sang en annen profilert bergenser, Arne Bendiksen.

Jern-Erna og Taxi-Jens

FRA TEGNERENS HÅND: Roar Hagens kommentar til valgresultatet vakte munterhet blant svenske næringslivsfolk i Stockholm. Du kan følge tegneren på Twitter fra @roarhagen. Foto: ROAR HAGEN

FRA TEGNERENS HÅND: Roar Hagens kommentar til valgresultatet vakte munterhet blant svenske næringslivsfolk i Stockholm. Du kan følge tegneren på Twitter fra @roarhagen. Foto: ROAR HAGEN

STOCKHOLM (VG) – Hva skal Jens Stoltenberg gjøre etter valgnederlaget? undrer de svenske næringslivslederne som er kommet til Telenor-huset i Stockholm for å diskutere resultatet av det norske stortingsvalget.

– Han skal vel kjøre taxi, svarer jeg kjapt og viser fram tegningen fra VGs  Roar Hagen som oppsummerer valgkampen. Forsamlingen humrer godt.

Av uforklarlige grunner er jeg invitert til Norsk-Svensk Handelskammar i Stockholm for å sitte i et panel som skal analysere det norske valgresultatet. Panelet har stor tro på at Jern-Erna, som nå er blitt adskillig mykere i kantene, vil lykkes med sitt store prosjekt: Å samle alle de fire borgerlige partiene i en flertallsregjering.

– Spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan godt utsettes i fire nye år, mener oljeanalytiker Thina Saltvedt i Nordea. Dermed får Venstre og KrF det som partiene vil.

– Men hvordan kan Høyre og de to sentrumspartiene ta Fremskrittspartiet med i en regjering, spør forsamlingen. Et ekstremt høyrepopulistisk parti?

Man skal ikke reise lengere enn til Stockholm for å finne folk som sammenligner Siv Jensens partifeller og velgere med folk som deler synspunktene til Anders Behring Breivik. Svenske aviser har også gått ganske langt i å advare mot høyrepopulisme i den norske regjeringen.

– Høyre allierer seg bekymringsløst med den nasjonalistiske egoismen, mener Dagens Nyheter på lederplass.

For første gang i livet føler jeg et behov for å ta Fremskrittspartiet en smule i forsvar. Det går ikke an å sammenligne det norske høyrepartiet med Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti, de spinnville partiene lengst til høyre i våre to naboland. Jeg minner om at det er skjedd en ganske stor endring av Fremskrittspartiet de siste ti årene og at partiet har utviklet et tett samarbeid med andre borgerlige partier i styringen av mange norske kommuner.

Min panelkollega Björn Lindahl, den eneste svenske korrespondenten i Oslo gjennom en mannsalder, er enig. Han forteller at det første lokalpolitikerne fra Fremskrittspartiet gjør er å søke seg til de kommunale bygningrådene. Derfra slipper de alle garasjesaker igjennom, uansett hvordan bygningene ser ut.

– Kan vi få noen av dem til å flytte hit, undrer den tidligere sosialdemokratiske næringsministeren Björn Rosengren, fra første benk. Mannen som utropte Norge til «den siste Sovjet-staten», da Telenor/Telia-fusjonen klappet sammen. Senere har vel svensk-norske samarbeidsprosjekter begrenset seg til «Skavlan» på TV.

– Vil vi få se en forandring på det nå, med Erna? Forsamlingen er opptatt av at entreprenører og næringsliv skal få enklere kår. Den aldrende sosialdemokratiske statsråden er opptatt av formuesskatten.

Panelet kan ikke komme på noen nye samarbeidsprosjekter, men forsikrer at det nok blir endringer i næringspolitikken.

– Kommer det til å bli lettere å eksportere svensk ost til Norge, spør en tidligere svensk ambassadør.

– Neppe, velstående nordmenn foretrekker fransk brie fremfor svenske herregårdsoster, mener kollega Lindahl fra Svenska Dagbladet.

En dansk kommentator har karakterisert det norske stortingsvalget som noe langt fra et «verdivalg» eller et «innvandringsvalg», det var et «velferdsvalg». Et spørsmål om hvor mye penger som skal deles ut til en stadig mer aldrende og mindre yrkesaktiv befolkning.

For våre nordiske venner er det vanskelig å forstå hvordan vi kunne sende Jens tilbake til drosjesjåføryrket når verdiskapningen øker mest og arbeidsledigheten er lavest i Europa.

Men vi er en nasjon av mennesker som lever og ånder for oppussing. Vi vil ha det moderne.

 

Medias makt og avmakt

MEDIENES MEKTIGSTE: Du som løfter mobile og trykker på Send-knappen er den mektigste I mediebransjon, i følge The Guardians Topp 100-liste. Her illustrert med mengden av fans som fulgte "Sex and the City"-stjernen Sarah Jessica Parker på en shoppingutflukt I Manila sist v¨år. Foto: TED ALJIBE, AFP

MEDIENES MEKTIGSTE: Du som løfter mobile og trykker på Send-knappen er den mektigste I mediebransjon, i følge The Guardians Topp 100-liste. Her illustrert med mengden av fans som fulgte «Sex and the City»-stjernen Sarah Jessica Parker på en shoppingutflukt I Manila sist v¨år. Foto: TED ALJIBE, AFP

BERGEN (VG) – Jeg sitter på «Stupet», det ærverdige og sagnomsuste representasjonslokalet til Norges Handshøyskole, omgitt av Norges fremste eksperter på samfunnsøkonomi, markedskrefter og konkurranse. Teoretisk sett. Dette miljøet har gitt viktige premisser til loven om medieeierskap, som skal sikre mangfold og hindre maktmisbruk fra medienes side.

Hvem har mest mediemakt i dagens Norge, tenker jeg over middagen der koteletter av breiflabb nettopp er blitt servert?

Kan det være den nye NRK-sjefen, Thor Gjermund Eriksen? Alf Hildrum i TV2? Rolv Erik Ryssdal, min konsernsjef i Schibsted, som sitter på den andre siden av bordet, flankert av Høyskolens rektor?

Tradisjonelt sett må det være kringkastingssjefen, konkluderer jeg. Men han skal ikke regnes med når vi vurderer mediemakt, har myndighetene bestemt. Så hvem er det da?

For en drøy uke siden presenterte den anerkjente britiske avisen The Guardian sin årlige liste over de 100 mektigste personene innen media. For ti år siden ville den tilårskomne mediemogulen Rupert Murdoch ha tronet øverst på denne listen i ensom majestet. Etter de siste årenes tabloid-skandaler i Storbritannia må han i 2013 klamre seg til en sval åttendeplass.

Den nye toppsjefen for BBC, Lord Hall, er den eneste representanten for tradisjonelle medier som når opp til seierspallen, på bronseplass. Sølvplassen er ikke uventet okkupert av Larry Page i Google. Fra fjerdeplass og nedover leser vi Dick Costello, Twitter. Sheryl Sandberg, Facebook, Tim Cook, Apple. Og Jeff Bezos, Amazon-grunnleggeren som nylig kjøpte The Washington Post.

Så hvem troner øverst på listen over de mektigste i media:

«You».

Internett har nå demokratisert mediene i den grad at The Guardian peker på DEG, brukeren av sosiale medier, som den mektigste innen medieverdenen. Snakk om DU-journalistikk. Men sosiale medier skal i følge norske myndigheter ikke regnes med når vi vurderer behovet for regulering av eierskap til mediene…

Utviklingen av Schibsted var tema for en hel Forum-dag på NHH med presentasjoner for hundrevis av studenter – fremtidens norske ledere. Og en anledning til å gå i klinsj med forskere og professorer om behovet for en norsk eierskapslov. Noen av dem mener at det eksisterer en potensiell fare for informasjonsvridning i samfunnet, som følge av konsentrert eierskap til mediene. Selv om middagen er hyggelig, føler jeg at de er litt bakpå for å si det mildt.

Norge er et av få land i Europa som har en egen eierskapslov på siden av konkurranse lovgivningen. Og samtidig et av meget få land som har lovfestet redaktørens uavhengige stilling i forhold til eierne.

Vi står nå på terskelen av en tid hvor mediene vil åpne seg mer for deltagelse fra folk flest, brukerne. Som kilder, hjelpere i undersøkelser og bidragsytere i innholdsproduksjonen. I prinsippet trenger du ikke lenger en forlegger for å få utgitt en bok eller en avis for å nå ut med en avsløring.

Nyhetsredaksjonene vil derfor bli utformet mer som et åpent rom for medvirkning fra brukerne. En ganske skarp kontrast til mitt egen årelange presseliv på den utskjelte og navnløse Desken. For 25 år siden var den VG`s aller helligste og hemligste sted, et rom hvor folk flest hadde sterkt begrenset innsyn.

I dag velger vi nytt storting og kanskje en ny regjering. En lang valgkamp er over, hvor NRK og sosiale medier har vært blant de viktigste premissleverandører. Vi har sett hvordan VGTV og Dagbla’TV kan puste de ressurskrevende kanaldinosaurene i nakken med sin lettbente og mer direkte stil.

Twitter-kongen blant politikerne, Audun Lysbakken, sier at «vi kan ikke stole på mediene lenger. Vi er avhengig av sosiale medier for å få fram det politiske budskapet». Carl I. Hagen lykkes muligens til overmål med dette da han før helgen kommenterte seksualdrapet i Ålesund og la skylden på den rødgrønne regjeringen.

Da Per Edgar Kokkvold 1. september forlot stillingen som generalsekretær i Norsk Presseforbund sa han elegant: «Politikerne har makten, men vi har ordet i vår makt».

Ja, har vi egentlig det?

Et rop fra broen

ÅSTED FOR DRAP? En polititjenestemann I Telemark politidistrikt er siktet for forsettlig drap etter at en 33-årig kvinne falt fra Brevik-broen. Var det riktig å identifisere mannen? Foto: TROND REIDAR TEIGEN, NTB/Scanpix

ÅSTED FOR DRAP? En polititjenestemann I Telemark politidistrikt er siktet for forsettlig drap etter at en 33-årig kvinne falt fra Brevik-broen. Var det riktig å identifisere mannen? Foto: TROND REIDAR TEIGEN, NTB/Scanpix

Den drapssiktede polititjenestemannen i Telemark politidistrikt mener seg urettmessig eksponert for offentligheten, og vil reise klagesak mot VG og TV2 etter at han ble navngitt i forbindelse med etterforskingen av det mystiske dødsfallet fra Brevik-broen. Er det rimelig?

Politimannens forsvarer, advokat Arne Lie, mener at de to mediene her har trampet over en klar presseetisk grense og at identifiseringen innebærer en klar krenkelse av både den siktede og hans familie og venner.

Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at advokaten får støtte til sitt syn fra Politiets Fellesforbund, som fastslår at drapssaken ikke har noen sammenheng med at det i dette tilfelle er snakk om en politibetjent. Forbundet mener det er et godt prinsipp i det norske rettssystemet at man ikke identifiseres før man eventuelt er dømt i en sak.

Vel, det siste er direkte feil. Prinsippet i vårt rettssystem er motsatt, at det er offentlighet omkring identiteten til personer som er siktet i en straffesak. Og mediene nyter godt av et rettslig privilegium når det gjelder å referere innholdet fra siktelser. Dette er slått fast i flere medierettssaker og bekreftet i Høyesterett. Ikke minst Politiets Fellesforbund burde respektere at prinsippet om offentlighet i rettspleien er en viktig del av fundamentet til vårt demokratiske system.

Men juss og presseetikk er ikke nødvendigvis tvilling-begreper i vår rettsstat. Presseetiske reguleringer er som regel strengere enn rettspraksis. Spørsmålet om identifisering av siktede personer i straffesaker prøves derfor jevnlig i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Her er hovedregelen at pressen ikke identifiserer siktede personer i kriminalsaker med mindre det foreligger et såkalt «berettiget informasjonsbehov».

Vær Varsom-plakaten maner også mediene til å utvise særlig varsomhet på et tidlig stadium av etterforskningen og når identifiseringen vil medføre en urimelig belastning for tredjeperson. På den annen side kan handlingens alvorlige karakter trekke i motsatt retning. Det samme gjelder om siktedes samfunnsrolle kan sies å ha relevans for de forhold som omtales.

Uansett gjelder kravet om å unngå forhåndsdømming. Mediene skal opplyse om at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt ikke er avgjort før det foreligger en rettskraftig dom.

PFU har tidligere også avgitt en prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen som inneholder ytterligere veiledning i dette spørsmålet. Her slås det fast at et «berettiget informasjonskrav» må vurderes ut fra allmenhetens behov for å vite hvem personen er. Videre kan også alvorlighetsgraden ved handlingen og det faktum at gjerningen vekker betydelig oppsikt være momenter som taler for identifisering. 

Viktigere er kanskje denne delen av prinsipputtalelsen:

«Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet.»

Politiets Fellesforbund later til å mene at det er avgjørende hvorvidt den påståtte handlingen er begått i politimannens arbeidstid eller på fritiden. Det er ganske forstemmende, all den stund politiet er gitt retten til å forvalte maktmidler i samfunnet på vegne av oss alle.

PFU har riktignok tidligere vurdert identifiseringsspørsmål med polititjenestemenn som har vært anmeldt, siktet eller tiltalt. Det skjedde for 12 år siden i den såkalte Baidoo-saken hvor en polititjenestemann sto tiltalt for «utilbørlig opptreden». Polititjenestemannen ble frikjent og både NTB og Dagbladet ble senere felt i PFU.  Utvalget mente at tiltalen ikke var alvorlig nok til å utløse et «berettiget informasjonskrav» og at allmennhetens behov for å vite var tilstrekkelig ivaretatt gjennom den generelle omtalen.

Saken fra Brevik-broen er ganske annerledes. Saken dreier seg om en polititjenestemann som er siktet for å forsettlig drap. Politiet mener at han dyttet den 33-årige kvinnen i døden fra broen. Den dreier seg om en polititjenestemann som har innrømmet å ha avgitt falsk forklaring i forbindelse med hendelsen. Den dreier seg om et politidistrikt som er anklaget for å ha opptrådt uryddig i forbindelse med den innledende etterforskningen. Den dreier seg om en politimann som retten har funnet grunn til å varetektsfengsle ettersom det foreligger sannsynlighetsovervekt eller skjellig grunn til mistanke.

Men har allmennheten likevel behov for å vite om mannens identitet når han allerede er pågrepet og tatt ut av tjeneste? Ja. Politiet skal nyte en helt spesiell tillit i befolkningen. Identifiseringen bidrar til at andre tjenestemenn ikke blir utsatt for mistillit. Den kan også kaste lys over andre forhold som har offentlig interesse.