Kvalitetsjournalistikk i en digital verden

VINNERGLEDE: VG`s redaksjon kunne feire kåringen av Årets Nettsted og Årets Featuresak under mediedagene i Bergen nylig. Foto: HALLGEIR VÅGENES

VINNERGLEDE: VG`s redaksjon kunne feire kåringen av Årets Nettsted og Årets Featuresak under mediedagene i Bergen nylig. Foto: HALLGEIR VÅGENES

Det pågår en ganske intens debatt om mediepolitikk i Norge, midt i overgangen fra tradisjonelle til digitale måter å formidle innhold på. Mye av diskusjonen handler om viktigheten av å ta vare på kvalitetsjournalistikk. Et flott ord, men hva betyr det egentlig? 

Spør du VG`s 2,2 millioner lesere tror jeg du vil få høyst forskjellige svar. Noen vil lese om dramatiske hendelser. Noen om sport eller kjendiser. Noen mener at stoff om politikk er kvalitetsjournalistikk, eller kultur- og debattstoffet. Og selvsagt graveprosjekter. 

Kulturministeren mener at undersøkende journalistikk er så viktig at hun vil ha en statlig finansieringsordning for graveprosjekter. Mye tyder imidlertid på at en samlet mediebransje vil takke nei til forslaget. Bransjen vil heller ha fornuftige rammevilkår som sikrer fortsatt evne til prioritering av kvalitetsjournalistikk i redaksjonene. Mediebransjen i Norge bruker årlig milliarder på å drive journalistikk. Et titall statsmillioner til gravestipendier blir en dråpe i havet. 

Noen redaksjoner lar også sine medarbeidere søke om gravepakker for å drive med undersøkende journalistikk. Jeg er kritisk til slik øremerking av kvalitetsjournalistikk. Graveprosjekter bør være en prioritert del av redaksjonens virksomhet innenfor helt ordinære budsjettrammer. Undersøkelser er noe av det viktigste som norske medier skal drive med. 

Begrepet kvalitetsjournalistikk handler mer om journalistisk metode enn om valg av tema. Det handler om presseetikk, kildekritikk og faktasjekk, men også om presentasjonsform. Det handler om å være vaktbikkje på vegne av demokratiet. Det handler om å bli opplevd som relevant av leserne. 

Denne uka er jeg så heldig at jeg får oppleve en manifestasjon av kvalitetsjournalistikk. 250 journalister fra sju ulike land vil være samlet til det årlige Schibsted Journalism Award i Jakobskirken i Oslo. Det skal deles ut priser i kategoriene Beste Historiefortelling, Beste Journalistiske Innovasjon, og Beste Skup. 35 bidrag er nominert til konkurransen. 

I klassen for Beste Historiefortelling møter vi mange unike prosjekter fra redaksjonene. Svenska Dagbladet har nominert sin storsatsing som beskriver vold og sosial uro i Sveriges tredje største by, Malmø. Fra Aftenposten deltar nok en gang journalisten Kjetil Østli, som to ganger tidligere har mottatt Schibsted Journalism Award. VG har nominert Thor Harald Henriksen og Thomas Nilsson for historien om 7-åringen Even, den modige gutten med de omfattende brannskadene. 

Stavanger Aftenblad har nominert sin store satsing på fortellingen om oljeeventyrets ukjente og navnløse ofre, de som omkom i ulykker under utbyggingen av næringen som gir Norge slik rikdom. Bergens Tidende setter søkelys på barndommen til Cathrine (22), og i magasinreportasjen om hennes vanskelige oppvekst får vi møte 28 personer som kjente henne. Fædrelansvennen har to nominasjoner i denne klassen: Øyvind Holthes tanker fra rettssal 250 i Oslo Tinghus ble til en hel bok. Avisen har også besøkt romfolkets landsbyer i Romania. 

Også Schibsteds gratisaviser i Spania og Frankrike leverer journalistikk av høy kvalitet. 20 Minutos i Madrid deltar med nominasjoner i alle kategorier, med avsløringer av livet i jente-sanatorier fra Franco-tiden, og den problematiske tilværelsen til skjulte homofile innenfor Spanias katolske kirke. 

Klassen for journalistisk innovasjon har dette året flere nominasjoner enn tidligere. Flere mediehus har nominert digitale tjenester som støtter forbrukerne, innenfor områder som bankrenter (Svenska Dagbladet) og fyringskostnader (TV NET i Latvia). VG deltar her med sin plattform for digital direkterapportering i flere kanaler fra store nyhetshendelser. Stavanger med sin store kampanje mot mobbing, som engasjerte ungdommer sterkt i Rogaland. 

Det klassiske skupet er kanskje kvalitetsjournalistikkens tydeligste uttrykk. I denne klassen møter vi bl.a. VG-journalist Alf Bjarne Johnsen, oppdageren av lekkasje-flausen som førte til PST-sjefens avgang. Dessuten Svenska Dagbladets avsløring av svineinfluensa-vaksinens skandaløse bivirkning – barn med narkolepsi. Svenske Aftonbladet har nominert sine avslørende reportasjer om oljeselskapet Lundins aktiviteter i Sør-Sudan. 

Onsdag kveld skal vinnerne kåres etter et dagsseminar om «Kvalitetsjournalistikk i en digital verden». Vinneren i hver kategori har gjort seg fortjent til en pris på 200 000 kroner. Det satses med andre ord fortsatt på kvalitetsjournalistikk.

****

Redaksjonelle årsrapporter

At det er høy kvalitet på norske nyhetsmedier gjenspeiles i de redaksjonelle årsrapportene som publiseres av Schibsted, Amedia, Polaris og Norsk Redaktørforening. I rapportene finnes det oversikt over både redaksjonelle ressurser, premierte arbeider og presseetiske overtramp fra mediehusenes side. 

Årsrapportene er tilgjengelige på de ulike konsernenes hjemmesider. Innholdet forteller om en mediebransje som i høy grad lever opp til sitt samfunnsansvar. Det viser ikke minst oversiktene over redaksjonelle priser og utmerkelser. 

Under årets SKUP-konferanse (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) ble det presentert mange arbeider av høy kvalitet. Dagens Næringsliv tok den gjeveste prisen, og avisens kommentator Kjetil B. Alstadheim ble tildelt Den Store Journalistprisen for et par uker siden. 

For tredje år på rad ble VG kåret til årets nettsted av Mediebedriftenes Landsforening under Mediedagene i Bergen. Norske region- og lokalaviser høster også mange utmerkelser i internasjonale bransjekonkurranser. Blant annet ble lokalavisen Bygdanytt i Hordaland kåret til årets beste lokalavis i Europa 2012.

Medier – det er Staten, det

Det opplyste enevelde fikk aldri noe fotfeste i Norge. En uregjerlig bondestand har alltid sørget for dette. Men nå ser det ut til at Staten vil få en sterkere betydning for den fjerde statsmaktens rammevilkår gjennom en reguleringsiver som savner sidestykke i Europa. 

Det fremstår som paradoksalt å skrive dette tre dager etter 17. mai og på terskelen til neste års feiring av 200årsjubileet for den norske grunnloven og ytringsfriheten i Norge. Muligens vil det også fremstå som lett karikert og satt på spissen. La oss likevel se nærmere på faktorene peker i en slik retning: 

Vi står overfor en global digital revolusjon, et tidsskille langt skarpere enn den industrielle revolusjon. Vi har sett noen globale aktører styre hverdagen vår allerede, som Google, Facebook, Twitter og YouTube. Og etter hvert som hele verdens befolkning knytter seg til det digitale nettverket, kommer sikkert nye og minst like kraftfulle aktører inn på banen. De vil overta kontrollen over inntektsstrømmene som i dag finansierer nasjonale medier. 

I denne situasjonen vil statsminister Jens Stoltenberg, finansminister Sigbjørn Johnsen og kulturminister Hadia Tajik ha et regime hvor Staten skal regulere stadig mer av det norske mediesamfunnet. Gjennom lover, skatteregler, tilskudd, forskrifter og tilsyn. 

I juni skal Stortinget behandle forslaget til ny medieeierskapslov, et særsyn for resten av Europa som klarer seg med en forholdsvis normal konkurranselovgivning. Loven skal også regulere eierskapet til nasjonale digitale medier – ikke de internasjonale. 

Staten skal dessuten beholde et utviklingshemmende avgiftssystem med 25 prosent leserskatt på digitale nyheter. 

Kulturministeren vil innføre statsfinansiert gravejournalistikk, som et bidrag til alle løsgjengere i norsk journalistikk. En av dem ble så begeistret at han sendte sin søknad umiddelbart gjennom en hyldningsartikkel til Hadia Tajik i Dagens Næringsliv 16. mai. 

Hadia Tajik vil også forsterke den direkte subsidieringen av enkelte norske medier gjennom økt produksjonsstøtte til såkalt meningsbærende aviser, lokalaviser og – Dagbladet. 

I tillegg kommer fortsatt tvangsfinansiering av Statens eget medium – NRK -gjennom kringkastingslisensen. Statens eget medium skal skjermes mest mulig fra fri konkurranse og tøffe omstillingskrav. 

Statlige konsesjonsordninger med rigide krav til innhold skal fortsatt gjelde for radio og fjernsyn. Nasjonale lover skal regulere kommersielt innhold i kanaler som sender fra Norge, ikke hvis reklamen sendes på norsk fra utlandet. 

Også i Norge opplever vi fornyede krav om statlig innblanding i presseetikken, selv om det er Statens egen kringkaster som de siste tre årene har stått for de fleste og groveste overtramp. 

På tampen kan jeg også nevne forslaget til ny boklov, som skal hindre fri konkurranse i bokmarkedet. 

Hadia Tjaik sier at hun er journalist og dermed har en god forståelse av hvilke rammevilkår norske medier trenger. Da må det oppleves som merkelig å få motbør fra en nesten samlet norsk mediebransje. Det har vært flere høringsrunder, men regjeringssjefen har utstyrt henne med hørselvern. 

Kulturministeren vet at president Obama neppe hadde fått fire nye år uten valgkampen som ble ført i sosiale medier. Hun bruker selv mye tid på sosiale medier, og twitrer ofte om korpsbesøk og andre kulturbegivenheter, ja også idrettsopplevelser. Hun kommer garantert til å bruke sosiale medier i sin valgkamp. Likevel vil hun ikke ta inn over seg den digitale politiske utfordringen. 

Det er ikke rart at norske mediebedrifter nå innstendig håper på et regjeringsskifte. Snart er det vel bare Klassekampen, Vårt Land, Dagsavisen og Arne Strand som vil heie på den rødgrønne regjeringen. Medie-Norge bruker heller tiden på opposisjonspartiene og det knytter seg en viss forventning til om disse vil finne sammen allerede i innstillingen til den nye medieeierskapsloven. 

På landsmøtet til Norsk Redaktørforening i forrige uke fremsto de fire partiene, med Erna i spissen, rørende samstemt i spørsmålet om lik lavmoms på papirnyheter og digitale nyheter. De fire partiene er også langt på vei enige i spørsmålet om en særegen eierskapslov. Når det gjelder produksjonsstøtten er nok bildet mer variert. Dessuten kan man håpe at Venstre vil trekke en borgerlig regjering i retning av større åpenhet i offentlig forvaltning enn det Jens Stoltenbergs regjering har stått for. 

Selv om vi skulle få et regjeringsskifte gjenstår det å se hva det blir av ny, borgerlig mediepolitikk. Mang en politiker har tidligere møtt veggen i Finansdepartementets topp-byråkrati.

I papriutgaven av denne kommentarartikkelen gjorde jeg meg 2. pinsedag skyldig i en grov erindringsforskyvning:

«Aller best husker vi lovnaden til Høyres Per-Kristian Foss om å få fjernet den forhatte dokumentavgiften som det første han gjorde og før han tok av seg frakken på finansministerens kontor. Pussig i grunnen, at Norges kanskje mest velkledde politiker ble sittende der inne i kontoret med frakken på, gjennom så mange år.», skrev jeg.

Men dette er riv ruskende galt. Løftet handlet om flyseteavgiften, som ble avviklet 1. april 2002. Mange vitset med at Foss satt med frakken på inne i sitt kontor det første halvåret som finansminister. Nå kan du vitse om min kommentar-tabbe.

Nyheter løper raskt

BOSTON MAGAZINE: "We Will Finish The Run". Cover  foto: MITCHELL FEINBERG

BOSTON MAGAZINE: «We Will Finish The Run». Cover foto: MITCHELL FEINBERG

NEW YORK (VG) – Fra mitt hotellrom i 40.etasje kan jeg se rett ned på USAs mest omtalte terrormål: Times Square på Manhattan. Det var hit brødrene bak maraton-massakren hadde planlagt å reise for å sprenge enda flere mennesker i luften. Jeg får nyheten om dette idet jeg kobler inn CNN på hotell-TV´n. 

Bombe-brødrene fra Boston var åpenbart blitt radikalisert gjennom bruk av internett. Det finnes knapt grenser for hva dette globale nettverket kan brukes til. Du kan bli overtalt som radikal, religiøs ekstremist. Du kan lære å lage bomber. Kriminell kommunikasjon. I hotellbygningen ved Times Square sitter 400 medieledere fra hele verden og diskuterer fredelig bruk av internett. 

12 kvartaler lenger oppe på Manhattan legger jeg ut på morgenens joggetur i Central Park. Det er bemerkelsesverdig mange joggere i grønne T-skjorter foran meg i løypa: Run for Boston, står det med gul skrift på ryggen. 

Nyheter kan også løpe raskt. Med hjelp av Facebook og Twitter går det enda raskere.  I kjølvannet av Boston-bombene snublet flere store medieforetak. CNN formidlet nyheter med utgangspunkt i sosiale medier som viste seg ikke å stemme. The New York Post publiserte bilde av en feilaktig mistenkt på sin førsteside. En av de uthengte på sosiale medier tok sitt eget liv, men det er uklart om dette skjedde før eller etter bombeangrepet. 

Norske medier unngikk så vidt tilsvarende skandaler i døgnet etter 22. juli. Opplysninger i sosiale medier ble grundig sjekket før de ble formidlet videre. Så hadde vi heller ingen tilsvarende menneskejakt som i Boston etter terror-angrepet. 

– Jeg reiste inn til sentralredaksjonen klokken fire om natten for å holde en fot på bremsen, sier sjefredaktøren i The New York Times, Jill Abramson

– Levende, direkte rapportering innebærer en risiko for at vi taper av syne kravene til faktasjekk. I forbindelse med Boston-bombingen så vi dessverre noen eksempler på førstesider og TV-innslag som bekrefter dette, sier sjefredaktøren. 

Heller ikke i en slik situasjon er journalistikk basert på én kilde godt nok for The New York Times. Vi skal alltid ha flere kilder, poengterer Abramson. 

Det er to vidt forskjellige kvinner som henvender seg til INMA`s verdenskongress (International News Media Association). Jill Abrahamson og Arianna Huffington. Sistnevnte lever av å aggregere nyheter som andre har skapt. 

Huffington Post fikk 400 000 nye lesere etter Boston-bombingen. Alle slike store nyheter har en akkumulerende effekt på lesertallene, sier hun. 

Terrorangrepet på Boston Maraton vakte et sterkt folkelig engasjement som gjenspeiles i amerikanske medier. Det sterkeste uttrykket for dette er kanskje et fantastisk cover på Boston Magazine; hundrevis av fargerike joggesko som former et hjerte. Midt i hjertet tittelen «We Will Finish The Race». 

Times Square er hjertet i New Yorks teaterdistrikt. Bare 100 meter unna står skuespilleren Tom Hanks på scenen i stykket «Lukcy Guy», som skildrer en hardbarket tabloidjournalists opp- og nedturer gjennom karrieren i aviser som Newsday, Daily News of The New York Post. Det er ingen vakker historie med tanke på medienes troverdighet og kvalitet, men Tom Hanks gjør en fantastisk rolle. 

Går du et par kvartaler ytterligere mot vest på Manhattan kommer du til et annet teater: Talks at The New York Times. Mediespaltisten David Carr har invitert meg til en samtale med Google-sjefen Eric Schmidt og direktøren for Google Ideas, Jared Cohen. Sammen har de nettopp utgitt boken «The New Digital Age». 

I boken beskriver de to den mørkere siden av det digitale fremtidssamfunnet som vi står på terskelen til. Spionasje, terrorisme, overvåking, sensur og virtuelle grenser mellom landene. Digitale våpenarsenaler og stadig mer aggressive cyber-angrep. 

Boston-bombingen er et forvarsel om at internett-medaljen også har en bakside. 

– Fremtidens terrorister vil ikke operere fra huler i Tora Bora. De vil bruke teknologi, sier Eric Schmidt.

****

 TIMES TALKS: David Carr (t.v.) I samtale med Google-sjef Eric Schmidt og direktør Jared Cohen i Google Ideas om boken “The New Digital Age”.  Foto: DAVE KOTINSKI, AFP


TIMES TALKS: David Carr (t.v.) I samtale med Google-sjef Eric Schmidt og direktør Jared Cohen i Google Ideas om boken “The New Digital Age”. Foto: DAVE KOTINSKI, AFP

Mobil & video

 NEW YORK (VG) – Når den internasjonale medieliten holder stevne handler alt om to temaer: Mobil & Video. 

– Spør meg ikke om når video via internett blir større enn TV. Det har allerede skjedd, sier Google-sjefen Eric Schmidt. 

Fremtiden er nå for YouTube, som nettopp har passert en milliard unike brukere i måneden. Amerikanere fra 18 til 34 år bruker nå mer tid på YouTube enn på kabel-TV. 

I dag lever ca. to milliarder mennesker online. Innen 2025 vil det meste av verdens befolkning ha direkte tilgang til all verdens informasjon gjennom håndholdte dingser som en smarttelefon. 

– Fem milliarder brukere kommer til Google i løpet av de nærmeste årene, spår Eric Schmidt. Dette betyr at individenes evne til å treffe egne valg vil øke dramatisk. 

Google-sjefen dro til Tsjad for å studere hvordan mobiltelefonen virker i et underutviklet samfunn. Det var ingen elektrisitet. Ikke vann. Men nesten alle hadde en mobiltelefon. Halvparten av brukerne er kvinner. Digitaliseringen vil medføre store endringer.

Pressefrihet under press

UTFORDRER DEMOKRATIET: Arfan Bhatti har flere ganger opptrådt svært aggressivt overfor pressen og er blant annet ilagt rettslig besøksforbud til redaksjonslokalene. Foran Stortinget sa han til det norske folk: «Dette er ikke en trussel, men en advarsel til deres eget beste..». Bhatti er nå meldt savnet i Pakistan. Foto: FRODE HANSEN

UTFORDRER DEMOKRATIET: Arfan Bhatti har flere ganger opptrådt svært aggressivt overfor pressen og er blant annet ilagt rettslig besøksforbud til redaksjonslokalene. Foran Stortinget sa han til det norske folk: «Dette er ikke en trussel, men en advarsel til deres eget beste..». Bhatti er nå meldt savnet i Pakistan. Foto: FRODE HANSEN

Pressens frie og uavhengige stilling er et av hovedfundamentene som vårt demokrati hviler på. I 2013 blir likevel pressefriheten utfordret av mektige krefter. Det blir farligere og farligere å være journalist på den internasjonale arena. Lovgivere i stadige flere land ønsker seg strengere lovregulering av pressen. I vårt eget land viser flere undersøkelser at presset øker mot redaktører og journalister. 

73 prosent av alle norske redaktører har opplevd å bli truet eller blitt utsatt for press på grunn av en sak de har arbeidet med, viser Medieundersøkelsen 2013 som denne uka ble lagt fram under Mediedagene i Bergen. Undersøkelsen er utført av Respons Analyse blant et representativt utvalg medlemmer i Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag. 

57 prosent av journalistene sier at de er blitt utsatt for press eller trusler. 13 prosent er blitt truet med vold. 

Tidligere i år ble det lagt fram en omfattende rapport om samme tema i forbindelse med SKUP-konferansen. Denne rapporten viste at ca. 120 journalister og 20 redaktører var utsatt for vold de siste fem årene. Blant redaktørene viste undersøkelsen at fire av ti er blitt sjikanert eller trakassert, hver tredje er blitt truet og tre av hundre utsatt for voldsepisoder. 

Disse tallene bekreftes langt på vei av den nye Medieundersøkelsen 2013. Både redaktører og journalister opplever stadig oftere at også norske kilder forsøker å sensurere mediene. Trusler er dessverre blitt en vanligere metode for å bringe en kritisk presse til taushet. 

I følge SKUP-rapporten kommer truslene fra kriminelle miljøer, religiøse miljøer og spesielle miljøer i næringslivet. Ofte er det enkeltpersoner i disse miljøene som står bak. Utviklingen av digitale og sosiale medier har visket ut tradisjonell avstand til journalist eller redaktør og gjort det langt enklere å formidle trusler direkte til disse. 

Det er ikke bare høyt profilerte undersøkende journalister i riksmedier som presses. I følge en undersøkelse fra Høgskulen i Volda har medarbeidere i tre av fem kartlagte redaksjoner i Sogn og Fjordane mottatt trusler. Det var en drapstrussel, to voldstrusler, en trussel mot familien og en voldtekttrussel. Samtlige trusler var ifølge nettstedet journalisten.no knyttet til konkrete, lokale nyhetssaker. 

Det er en skremmende utvikling, historier som man skulle tro kom fra andre og mer urolige hjørner av verden enn fredelige steder som Sogndal eller Førde. Situasjonen minner meg snarere om et gripende møte jeg hadde for 20 år siden med kriminalreporteren som hadde ansvaret for mafiadekningen i den største avisen på Sicilia. Hans familie levde under et voldsomt press. 

Her hjemme handler ikke presset bare om voldstrusler. Redaktørsvarene i Medieundersøkelsen 2013 forteller også om andre former for press. Det handler om intervjuboikott fra mer kjente personer, trusler om søksmål eller trusler om annonseboikott eller andre økonomiske sanksjoner. Hele 37 prosent av redaktørene opplyser at de er blitt utsatt for trusler om tiltak som vil få økonomiske konsekvenser for redaksjonene. 

Som redaktør av VG opplevde jeg flere ganger å bli utsatt for denne type vagt formulerte trusler som mottrekk til uavhengig og kritisk journalistikk. Overraskende nok kom hentydningene fra noen av våre største merkevareleverandører, som man skulle tro hadde langt mer profesjonelle holdninger. 

Noen ganger fikk den frie journalistikken store økonomiske konsekvenser. Det var lett å forsvare seg med en solid avisøkonomi i ryggen. Nå er imidlertid mange avisers økonomi hardt presset under virkningene fra den digitale transformasjonen. Det er derfor langt tøffere å stå opp mot presset fra annonsørene. Den tradisjonelle to-ledermodellen i norske mediehus gjør det likevel lettere for redaktørene å forsvare uavhengig journalistikk.

****

Forfulgt av hat

Først kom hatet. Så kom truslene. 

Kultursjefen i den svenske storavisen Aftonbladet, Åsa Linderborg, fikk føle på kroppen hvordan det er å bli utsatt for hundretalls trusler om drap og voldtekt natt etter natt. Hun ble tvunget til å flytte hjemmefra og leve adskilt fra sitt barn. 

Aftonbladet hadde satt er kraftig kritisk søkelys mot de høyreekstremistiske nettstedene i Sverige under mottoet «Granska skiten!» 

Også Aftonbladets lederskribent Anders Lindberg ble forfulgt av trusler på E-post. I april ble en 41-årig vekter dømt til 100 dagsbøter for å stå bak disse truslene.

****

Null-toleranse

Vær Varsom-plakaten slår fast at pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. 

– Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene, heter det i plakaten. 

Spørsmålet er om dette er nok. Formuleringene i pressens regelverk burde kanskje i større grad reflektere null-toleranse overfor uakseptable trusler og press mot mediene. 

Politi, påtalemyndighet og domstoler tar denne formen for angrep mot vårt demokrati med største alvor. Ingen bør derfor nøle med å levere inn anmeldelse av trusler mot journalister eller redaktører.