Skudd i mørke

Paradoksalt nok kalles det å skyte en film – et bilde fra en pressefotograf – og blinkskuddene de siste 100 år hører til vår viktigste historiske dokumentasjon. Men bortsett fra den svært omfattende og gode bildedokumentasjonen av «22. juli» har norske pressefotografer de siste par årene levert stadig færre viktige bidrag til historiefortellingen. 

HISTORISK BILDE: En UPI-fotograf tok dette dokumentariske bilde av nattklubbeier Jack Ruby som skyter John F. Kennedys antatte drapsmann i det han føres ut av politistasjonen foran tilstedeværende pressefotografer. Foto: NTB/Scanpix

HISTORISK BILDE: En UPI-fotograf tok dette dokumentariske bilde av nattklubbeier Jack Ruby som skyter John F. Kennedys antatte drapsmann i det han føres ut av politistasjonen foran tilstedeværende pressefotografer. Foto: NTB/Scanpix

Fraværet av den profesjonelle pressefotograf er blitt merkbar når historien skal dokumenteres. Aldri er det sannsynligvis blitt tatt flere bilder fra aktuelle hendelser. Medienes evne til å gjengi bilder sylskarpt er blitt stadig bedre rent teknisk. Men er det blitt bedre bilder i mediene? 

For et par uker siden fikk vi se det ypperste av norsk pressefotografi i den tradisjonelle konkurransen om Årets Bilde. Jeg ble ikke imponert over nivået. Heller ikke av vinnerbildet. Det som er tilbake av fast ansatte pressefotografer i landets mediehus brukes i stor grad som illustratører, til featureoppdrag og arrangerte bilder i magasiner, til å ta bilder av produkter i forbrukertester og til å ta instruksjonsbilder av mer eller mindre obskure treningsøvelser. 

Tankene fylles muligens av nostalgi, men jeg savner de klassiske nyhetsreportasjebildene fra 1960, -70, og -80-årene. LIFE-tradisjonens sønner og et fåtall døtre. Mange av dem hadde en unik evne til å fryse det historiske øyeblikket fast til netthinnen. Noen av oss husker Robert Capas berømte bilder fra den spanske borgerkrigen og landgangen i Normandie, vi glemmer aldri bildet av politisjefen som skyter en mann i hodet eller den løpende napalmjenta i Vietnam. 

I formidlingen av nyhetsbilder har det vært mange fremskritt opp gjennom årene. Månelandingen i 1969. Lennart Nilssons fantastiske fotosafari gjennom kroppens indre.

De siste årene har digitaliseringen gjort flommen av inntrykk mange ganger sterkere. Vi kommer tidligere og tettere på begivenhetene enn før. På Facebook publiseres det 300 millioner bilder hver dag. På Instagram lastes det opp 58 nye bilder hvert sekund. 

– Vil fotojournalistikken overleve, spør fotosjefen i Bergens Tidende, Øivind Christensen, i en artikkel i sin egen avis i for en uke siden. Han stiller spørsmålet på bakgrunn av alle bildemønstringene i Norge de siste to ukene. Under en kåring av regionavisenes beste bilder ble det bemerket at i år var nyhetsbildene nesten fraværende. 

Ved siden av VG, har Bergens Tidende i mange år huset noen av landets mestvinnende pressefotografer. Christiansen er opptatt av at det som skiller avisens egne fotografer fra de andre bildeleverandørene er evnen til å kunne formidle en historie på en troverdig måte. Kravet til journalistisk innhold øker, for at bildene skal skille seg ut fra den store mengden, både i form og innhold. Det er mangelen på troverdighet som kan være en trussel mot fotojournalistikken, ikke at det fotograferes digitalt. 

Det er ikke slik at alt var bedre før.  Digital teknologi gir oss nå levende bilder på nettet i realtid. De store mediehusenes nettsider nærmer seg TV-kanalenes format, bare raskere, råere og mer direkte i formen. Mediehusene ansetter ikke lenger pressefotografer. De ansetter videojournalister. 

Et lite videokamera er ikke lenger bare noe som festes på hjelmen til en utforkjører i alpinbakken eller en skihopper i Holmenkollen. En ny farsott er å ha videokamera på dæsjbordet i bilen. Fra Russland har vi slik fått levende bilder av passasjerfly som kræsjer ved enden av rullebanen og store kometer som treffer jorden med eksplosiv kraft. 

Ved Sola Lufthavn har Stavanger Aftenblad montert et kamera som fanger opp alle fly som tar av eller lander. På nettet er bildene koblet til oppdatert rutetidsinformasjon, og systemet blir trolig snart utvidet til andre norske flyplasser. 

Soldater i krig har nå videokamera festet til hjelmen. Vi fikk se hvordan president Obama og hans stab dermed kunne følge spesialstyrkenes angrep på Osama Bin Laden i Pakistan. Men bildene har ikke media fått vise. Derimot kunne The Washington Post følge en amerikansk soldat i strid med taliban fra en av Afghanistans fjellsider – helt til denne soldaten ble skutt og såret. 

I forrige uke ble det kjent at politiet vurderer å ta i bruk flyvende droner i terrorberedskapen. Det er kanskje også en ide for media i kameraovervåkingen av alt som skjer i hovedstaden eller som kan sendes dit i Norge hvor et drama utspiller seg. Spekket med teknologi kan dronene overføre de mest spektakulære bilder i realtid. Temaet står allerede på dagsorden for et stort medieseminar i Paris i juni: Drone-journalistikk.

Ønsket om antiseptisk journalistikk

SUPERPARET: Kjærlighetsforholdet mellom Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie tok en stor plass i norsk offentlighet. Her er paret på besøk i vårt kongelige slott i anledning det sveitsiske statsbesøket i oktober 2010. Foto: NTB SCANPIX

SUPERPARET: Kjærlighetsforholdet mellom Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie tok en stor plass i norsk offentlighet. Her er paret på besøk i vårt kongelige slott i anledning det sveitsiske statsbesøket i oktober 2010. Foto: NTB SCANPIX

Drømmen om en antiseptisk journalistikk, renset for enhver interesse for hva våre mest folkekjære kjendiser driver med privat, lever tydeligvis blant mange av medieverdenens fineste og kulturpolitisk mest korrekte menneskesjeler. Men vil folk egentlig ha medier som distanserer seg fra nyheter om kjentfolks liv og virke? 

Lite tyder på dette. Da bruddet mellom Tone og Aksel var et faktum, holdt PC-tastaturene og smarttelefonene på å smelte av varmgang. VG Mobil opplevde for første gang over to millioner brukere i samme uke. Siden har journalister i NRK, Aftenposten og Dagens Næringsliv gjort klikktallene til en nærmest kriminell journalistisk valuta i beskrivelsen av hva som er viktig journalistikk. 

Samtidig har Kongen gått til det oppsiktsvekkende skritt å klage kjendisbladet Se og Hør inn for Pressens Faglige Utvalg i en av de mest omfattende klagemål som utvalget har sett. Og tidligere stortingspresident Thorbjørn Jagland vil ha et styrket vern for privatlivets fred i Grunnloven. 

Mediefolket basker i motvind om dagen.  En tingrettsdom fastslår at personfokus mot legestanden i helseskandaler er en uting. I en annen domstol fremstår et sønderknust «medieoffer». Man vil ikke ha fokus mot mennesker. Man vil ha fokus på ting. På dokumenter og byråkratiets ansiktsløse besluttere. 

Rettslig sett er det for så vidt blitt stadig vanskeligere å krenke folks ære, men desto lettere å krenke menneskets krav på privatliv. Et paradoks? 

Nei, i grunnen ikke. Virkelig ille blir det ikke før hensynet til ære og privatliv sauses sammen til en og samme sak, som i saken om Tone og Aksel. Det var ikke et medium med en ansvarlig redaktør som gjorde dette, det var en uregjerlig blogger. Nå strides de lærde om han kan saksøkes for sin avsløring av påståtte «huslige forhold» som er beskyttet av privatlivets fred eller for æreskrenkelse. Et forslag til presisering av retten på dette område ligger uferdig i Stortinget. 

Kronprinsparets tidligere våpendrager, venn og impressario, Morten Andreassen, er blitt advokatfullmektig hos John Christian Elden. Kanskje ser advokatene en mulighet til å gjøre business på kjendisfornærmelser i det offentlige rom. Første oppdrag var å få bloggene om Tone Damli og Aqua-Lene stanset ved midlertidig forføyning, og retten var her ikke vanskelig å be. 

En kvinnelig advokat som kontaktet meg på selveste 8. mars mente at dette var et vel så viktig skritt i likestillingskampen som paroler om likelønn. Sex-sjikane på nettet er blitt et stort problem for mange kjente kvinner. Nesten ingen menn blir utsatt for dette. 

Slikt hører heller ikke hjemme i diskusjonen om seriøs kjendisjournalistikk, heller ikke i den delen  som tangerer grensen til privatliv. De såkalte «superparene» bygges som en slags merkevare, som kan representere en ufattelig stor kommersiell verdi. Det mest kjente eksempelet er kanskje Victoria og David Beckham, og problemene i deres forhold under tiden i Madrid ble derfor en stor internasjonal nyhetsstory. Her gikk også deler av skandalepresse og bloggere langt inn i påstander om utenomekteskaplige forhold. 

Uten sammenligning for øvrig: Bruddet mellom Tone og Aksel – et av Norges mest medieomtalte par – var en nyhet av bred allmenn interesse, som det var riktig å publisere. Superkjendiser lever av publikums interesse for dem som personer. Å nekte medier å skrive om private forhold blir som å etablere et forbud mot å omsette sprit i 1920-årene. Det lekker uansett ut i et illegalt marked. 

Men det eksisterer altså en grense for hvor langt inn i private forhold et medium kan gå. Vi trenger derfor et regulert marked for kjendisjournalistikk med presseetiske og rettslige normer og rammer. Dessverre er det et uoversiktlig problem knyttet til omtale av private forhold i sosiale medier – og, til en viss grad i de uredigerte kommentarfelt til ansvarlige digitale medier. Vi opplever en lei tendens til at personvern krenkes i diskusjonsforum og kommentarfelt uten forhåndsredigering. Det er et godt spørsmål hvor lenge dette kan få fortsette.

*****

Juss og etikk

Privatlivets fred er først og fremst vernet i straffelovens § 390, men også til en viss grad gjennom lovens bestemmelser om straffbar ærekrenkelse. § 390 lyder slik: 

«Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.   §§ 250 og 254 får tilsvarende anvendelse. Er forseelsen forøvet i trykt skrift, kan inndragning besluttes i samsvar med § 38. Offentlig påtale finner bare sted når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av almene hensyn».

 Problemet er at denne bestemmelsen ble nedfelt lenge før den digitale tidsalder med blogger og sosiale medier.

 Privatlivet er også beskyttet av den europeiske menneskerettskonvensjons § 8. Den samme konvensjons § 10 gir oss ytringsfrihet. Dermed er det et behov for å gjøre en avveining mellom hensynet til ytringsfrihet og personvern når private forhold skal omtales. Avgjørende her blir hvorvidt de forhold som omtales utgjør et tilskudd til den allmenne samfunnsdebatt.

I Europa eksisterer det to dommer om medieomtalen av prinsesse Caroline som sier noe om dette. Norsk Høyesterett har dessuten avgitt dom i den såkalte «Big Brother»-saken som avgrenser medieomtalen av private forhold.

 I pressens Vær Varsom-plakat heter det: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

Tid for brillefint klarsyn

 

BRILLEFIN: Kulturminister Hadia Tajik har dårlig tid i mediemomsspørsmålet. Foto: SCANPIX

BRILLEFIN: Kulturminister Hadia Tajik har dårlig tid i mediemomsspørsmålet. Foto: SCANPIX

OSLO/BRUSSEL (VG) – Det er på høy tid at kulturminister Hadia Tajik setter sine trendy designerbriller på nesen og får oppleve et klarsyn på medieutviklingen i Norge: Pressens rammevilkår forvitrer dag for dag mens transformasjonen fra papir til internett i folkets mediebruk skyter rakettfart. Resultatet kan bli svekket journalistisk kvalitet og redusert evne til å sette dagsorden for den samfunnskritiske debatten. Mer «klikkjournalistikk» og mindre gravejournalistikk.

I mange tiår har Staten ført en aktiv mediepolitikk med støtte til avislesingen i Norge – et av verdens mest avislesende og demokratiske land. Støtten dreier seg om direkte produksjonstilskudd til et stort antall konkurranseutsatte eller meningsbærende mediebedrifter, og siden 1970 et fullstendig fritak for moms på papiraviser. Denne støtten har vært helt avgjørende for kvalitet og mangfold i mediebildet.

Norge er et av verdens mest moderne land, med bredbånd ut til de tusen hjem. Papiravisenes dramatiske opplagsfall og reduksjon i inntekter gjenspeiles i en eksplosiv vekst i bruken av nettbaserte og gjerne mobile nyhetsmedier. Hvis disse tar seg betalt for sitt innhold legger Staten på 25 prosent moms for ditt konsum av nyheter. Mediebransjen forlanger lik behandling av papir og digitale medier i Statens avgiftsregime.

Det er ikke gått mer enn et par uker siden Mediebedriftenes Landsforening la fram den dystre opplagsstatistikken for 2012; Papiravisenes opplag falt med 3,8 prosent, det samlede lesertallet med 5 prosent. Slik har det vært i ganske mange år nå og trenden er økende. Med dagens indirekte mediestøtte gjennom momsfritaket blir det dermed slik at verdien av samfunnets rammevilkår for nyhetsmedier reduseres år for år.

Men regjeringens politikere og embetsverk har vært avvisende. Det er ikke mulig innenfor EU-systemet, sier de. EØS-avtalen setter bom for likestilling av den indirekte støtten til nyhetsproduksjon på papir og på nett. Overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen vil slå ned på ny og indirekte statlig subsidiering av mediene, sier de.

Med statsrådens avvisende ordbruk friskt i minnet fant vi det fornuftig å gjøre en reise til selveste EU-hovedstaden for å etterprøve Regjeringens lydige holdninger. Det var midt i februar og sluddbygene feide gjennom Brussels gater. Vi oppsøkte noen av byens 10 000 lobbyorganisasjoner som lever av å produsere gjennomslag for særinteresser. Vi oppsøkte ESA-hovedkvarteret  der det ligger bare et kvartal unna Sveriges ambassade.

Vi som oppsøkte EU-miljøet på denne måten var styret i Mediebedriftenes Landsforening. Og vi møtte ingen betongmur i vår higen etter et medienøytralt avgiftssystem, slik norske regjeringsrepresentanter har spådd at vi vil få oppleve. Vi fikk inntrykk av at i EU er også dette spørsmålet , som alt annet, et spørsmål om politikk.

F. eks. har Belgia bestemt seg for å redusere momsen på digitale aviser, forutsatt at produktet innholdsmessig er helt likt det som utgis på papir. – Den belgiske regjeringen gir blaffen i hva Brussel sier, fikk vi vite. Den belgiske beslutningen  er langt fra en tilstrekkelig innrømmelse, men det er da i hvert fall et skritt i riktig retning.  Og EU-kommisjonens visepresident har åpent stilt spørsmål ved hvordan EU kan tillate at det skal betales mindre skatt på en papiravis enn en avis som kan lastes ned digitalt.

Vårt besøk i ESA, overvåkingsorganet som regulerer Norges forhold til Europa, ga heller ingen bekreftelse på kulturministerens fremstilling. Rett nok er det slik at ESA skal forhåndsgodkjenne nye, nasjonale støtteordninger. Men her er det ikke snakk om nye ny støtteordning.  Det er i realiteten snakk om diskriminering av digitale aviser som har samme funksjon i samfunnet som papiraviser.

Dessuten handler det om et særnorsk, demokratibyggende tiltak. Støtte til papiraviser påvirker i svært liten grad vilkårene for europeisk samhandel. Muligens er det slik at norsk mediebransje burde klage det diskriminerende avgiftssystemet på digitale nyhetsmedier inn for ESA. Norge har her nemlig et diskriminerende regelverk som bremser bransjens teknologiske utvikling.

Hvis kulturministerens kule brilleglass er sterke nok bør hun innse at det haster å komme videre på dette feltet. Norske aviser tar i økende grad betalt for sitt digitale innhold, slik at journalistisk kvalitet kan opprettholdes. Bladet Hallingdølen har satset alt på dette, avisa Nationen er helt avhengig av at det kommer til en løsning for digital distribusjon. Regionaviser og lokalaviser introduserer i år nye digitale betalingsløsninger. Norske politikere er på etterskudd av utviklingen.

Jeg savner litt den offensive holdningen som Sigbjørn Johnsen viste forrige gang han var finansminister i Norge. Da EUs momsregime ble malt på veggen overfor pressen for 20 år siden sa han, så vidt jeg husker, følgende:

 – Vi har moms på aviser i Norge. Satsen er for tiden null..

Hørte du det, Hadia?

****

Et kompromiss

Prinsipielt argumenterer Mediebedriftenes Landsforening for at det skal være null moms på digitale nyhetsaviser, slik det også er på papiraviser. Sentrale aktører i bransjen er imidlertid villig til å inngå et kompromiss: Åtte prosent lavmoms både på papir- og nettaviser.

Det er et uavklart spørsmål om EU vil betrakte et slikt forslag som en ny støtteordning, i så fall kan det oppstå et problem med å få den godkjent. Skjønt det virker ikke fornuftig at et slikt kompromiss, som både ivaretar Statens behov for inntekter og bransjens krav om en plattformnøytral støtteordning, er uspiselig for EU-systemet.

Tilsvaret til dette innlegget fra statssekretær Mina Gerhardsen i Kulturdepartementet kan leses i kommentarfeltet.