Krim fra Akersgaten

 I høst har jeg lest to nye, norske kriminalromaner med spennende innhold fra kjent og kjært avismiljø i Akersgaten: Både Jørn Lier Horst og Alexandra Beverfjord bygger sin historiefortelling på inngående kjennskap til kriminalredaksjonenes arbeidsmiljø- og metoder. 

Jørn Lier Horst er eks-politimannen som står bak boka «Jakthundene», som tar utgangspunkt i VG-journalistenes dekning av uoppklarte drapssaker i Østfold og Vestfold. Alexandra Beverfjord er Dagbladets nyhetsredaktør og forfatter av boken «Kronprinsen«, som handler om journalistenes opprulling av et høyreekstremt mordermiljø i Oslo-området. 

Beverfjord legger store deler av handlingen til redaksjonen i den fiktive «Nyhetsavisen», men det er ikke tvil om at hun bruker mye av sin innsikt fra Dagbladets redaksjon i Havnelageret og fra konkrete saker og hendelser. Lier Horst har studert arbeidet i VG`s krimgruppe, før ha ga seg i kast med draps- og forsvinningsmysteriene som rulles opp av VG-reporteren Line Wisting og hennes far, politietterforskeren William Wisting. 

Skildringen av journalistisk metode og sjargong er ganske realistisk i de to bøkene, som begge har relativt høy «bla’om-faktor» – det er vanskelig å legge dem fra seg. Så har da både Lier Horst og Beverfjord rukket å bli prisbelønt for sine unge forfatterskap. Begge bøkene har dessuten fått ganske gode anmeldelser.

Jeg er spesielt imponert over Alexandra Beverfjord, som presterer å skrive sine romaner ved siden av jobben som nyhetsredaktør i en av landets mest hektiske redaksjoner. I så henseende forsøker hun kanskje å leve opp til arven fra avisens legendariske nyhetsredaktør fra 1930 til 1954, Gunnar Larsen, som rakk å utgi fem romaner, samt en rekke oversettelser, i tillegg til sin redaktørgjerning. Gunnar Larsen blir omtalt som en norsk utgave av Ernest Hemingway, og hans mest kjente bok er «To mistenkelige personer» fra 1933. Gunnar Larsen var dessuten mannen som sto bak den første norske oversettelse av Hemingways berømte debutroman «Og solen går sin gang». 

«To mistenkelige personer» bygger på et av de mest kjente kriminaldramaene i norsk rettshistorie, de såkalte «lensmannsmordene» i Årdal i 1926. Denne saken ble dekket av den unge journalisten Gunnar Larsen, som skapte en helt ny boksjanger i norsk litteratur, dokumentar-romanen. «To mistenkelige personer » ble filmatisert av Tancred Ibsen i 1950, men filmen ble forbudt vist i Norge helt fram til 1998. I mange år fikk Høyesterettsdommen monumental betydning for rettslig vern av privatlivets fred i Norge. 

Det er vel et stykke igjen til Alexandra Beverfjord fyller Gunnar Larsens sko både som forfatter og nyhetsredaktør. Men det er interessant å merke seg at hun bygger sin historiefortelling på fragmenter av faktiske hendelser, og at en del av karakterene i pressemiljøet er til å dra kjensel på av kolleger som har vært der en stund. 

Det er ikke så få journalister som er blitt dyktige forfattere. Langt flere journalister enn polititjenestemenn. Enda færre politietterforskere er blitt dyktige journalister. Men Lier Horst har god innsikt i journalistikk og skriver så godt at han vil overraske enhver som har forsøkt å stotre seg gjennom et gjennomsnittlig norsk politiavhør. 

De to kriminalromanene vil gi publikum en ganske god innsikt i krimjournalistenes liv på jobben. Deres rolle er langt fra den mest glamorøse innenfor journalistikken. Det er harde og lange arbeidsdager. Du må være pågående og tillitvekkende på samme tid. Krimjournalisten må ha jaktinstinkt og vilje til å oppsøke de mindre fine miljøer. Tinius Nagell Erichsen – Schibsteds avdøde hovedaksjonær – yndet å sammenligne gjengen i VG med en flokk løshunder. Da falt det kanskje Jørn Lier Horst naturlig å kalle sin nye roman «Jakthundene». 

Jeg har stor respekt for krimjournalistene. Deres profesjonelle innholdsproduksjon har hatt stor betydning for norsk presse. Selvsagt er samfunnsrollen også viktig: Åpenhet i rettssystemet er et av fundamentene for et vel fungerende demokrati. 

Gjennom kriminaljournalistikken speiles også samfunnsutviklingen. Vi kommer inn på mennesker av kjøtt og blod, og konsekvensene av deres handlinger. Det er ikke uvanlig at krimjournalistene er blant de første som avdekker alvorlige sykdomstegn i vårt samfunn. 

For tretti år siden var kriminaljournalistikk mer preget av ènkildejournalistikk. Det gjaldt å skaffe seg gode politikilder som ga eksklusive nyheter. Heller ikke rettsjournalistikken var tilstrekkelig balansert. Mangelen av kritisk journalistisk søkelys var en av årsakene til justismordene på Per Liland og Fritz Moen

Min tid som nyhetsredaktør i VG falt sammen med Willy Hauglis epoke som politimester i Oslo. Han ønsket at mediene skulle forholde seg offisielle pressemeldinger fra politiet, men det forhindret ikke at systemet under ham lakk som en sil. 

er kriminaljournalistikken blitt til viktig undersøkende journalistikk med et vell av kilder. Journalistens rolle er blitt mer lik etterforskerens. Dette gir to av høstens spenningsromaner et godt innblikk i.

*****

Trues til taushet

Det er en skremmende økning av tilfeller med trusler mot kriminaljournalister i Norge. En undersøkelse gjennomført av Norsk Journalistlag (NJ) sist vår, viste at fire av ti medlemmer var utsatt for trakassering eller trusler de siste fem årene. 

I forrige uke ble Dagsavisens krimjournalist Nina Johnsrud hedret med Fritt Ords Honnør etter at hun ble truet av ekstreme islamister. Truslene kom etter avsløringen av islamister som tok jegerprøve for å skaffe seg lovlig adgang til våpen. 

NJ har bedt om at journalister og redaktører må gis et spesifikt vern mot trusler gjennom Straffeloven. Det er svært viktig at alle trusler mot pressen blir politianmeldt. Riksadvokaten ga tidligere beskjed om at påtalemyndigheten skal ta slike saker på alvor, og domstolene har nå begynt å reagere skarpere på slike saker med straffer på ubetinget fengsel.

Syndebukk for mannfolk

KLAGER: Politimester Sissel Hammer ved Nordre Buskerud politidistrikt. Her foran Utøya. Foto: KYRRE LIEN/VG

16 måneder etter 22. juli 2011 er Pressens Faglige Utvalg (PFU) fortsatt ikke ferdig med klagebunken over medienes dekning. Nå skal mannfolkbladet Vi Menn stå til rette for å ha hengt ut den kvinnelige politioverbetjenten i Nordre Buskerud som alene bemannet operasjonssentralen de første fatale minuttene etter angrepet på Utøya. 

«Hun kan bli politiets syndebukk», skrev bladet på sin førsteside 13. mars i år, bare et par dager før politiets interne evalueringsrapport (Sønderland-utvalget) ble overlevert politidirektøren. Bladet publiserte samtidig fullt navn og bilde på politioverbetjenten. Bladet offentliggjorde en hemmeligholdt konklusjon om at politiet kunne ha spart 16 minutter på å velge et annet oppmøtested enn Storøybrua og at politioverbetjenten kunne få skylden for dette tidstapet. Hun hadde såkalt «negativ kontroll» over situasjonen, ble det hevdet. 

Under terrorangrepet på Utøya ble det drept en ungdom i minuttet.. 

Politimester Sissel Hammer står bak klagen til PFU. Hun mener at oppslaget er en utilbørlig uthengning av en enkeltperson. Bildet av politioverbetjenten er sterkt stigmatiserende og det er en stor belastning både for henne og for hennes familie. Bildet er dessuten tatt i en annen sammenheng og det er ikke gitt tillatelse til bruk av bildet i denne forbindelse, hevder politimesteren, som selv har fått tåle massiv kritikk for politiets fatale opptreden 22. juli. 

Hammer mener at publiseringen er et brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om identifisering og billedbruk. 

Denne saken forener to gamle journalistkolleger, ansvarlig redaktør Alexander Øystå og frilansjournalist Kjetil Stormark. Jeg kjenner dem begge som to av journaliststandens mer insisterende i sitt forhold til sannheten. Øystå er dessuten varamedlem til PFU. Stormark har utgitt et par bøker om 22.juli og arbeidet mye med saken for TV2. 

Klagesaken reiser viktige spørsmål om når det er riktig å identifisere myndighetspersoner som beskyldes for klanderverdig opptreden i forbindelse med alvorlige hendelser i samfunnet. Det kan dreie seg om politi i uniform, leger i hvitt (eller grønt) og offiserer i uniform. 

I sitt tilsvar til klagen viser redaktør Øystå til at 22. juli var en sak som utløser et berettiget informasjonsbehov hos publikum, og at hendelsens alvor overskygger belastningen hun blir utsatt for gjennom eksponeringen i bladet. Vi Menn hevder at ansvaret og fullmaktene som en operasjonsleder i politiet har, tilfredsstiller PFU`s definisjon av «personer i betrodde stillinger», og som må tåle et sterkere offentlig søkelys enn andre. Dessuten foreligger det en forvekslingsfare, mener redaktøren. 

Journalist Stormark har derimot ved to anledninger beklaget billedbruken på bladets førsteside, ifølge politimester Hammer. 

– Hei, jeg vil du skal vite at d ikke var min ide å kjøre bilde av deg på forsiden av Vi Menn. Jeg er ikke så happy med d utfallet, skrev han i en tekstmelding til politioverbetjenten. 

Bildet er imidlertid tatt av Stormark selv, uvisst ved hvilken anledning, og må være stilt til bladets disposisjon av ham. 

Redaktør Øystå viser til en tidligere sak om Nordlandssykehuset i Bodø hvor to utenlandske kirurger ble identifisert etter uautoriserte operasjoner med skadelig utfall for pasienter. I denne saken ble Avisa Nordland, VG og NRK frikjent i PFU. Kirurgene var gjenstand for klagebehandling i Helsetilsynet og dessuten forelå det faktisk forvekslingsfare. 

Et bedre sammenligningsgrunnlag er kanskje saken om politimannen i Trøndelag som ble identifisert i forbindelse med utilbørlig opptreden overfor den ghanesiske vaskehjelpen Sophia Baidoo i 2001. Politimannen var tiltalt, og senere frikjent av retten, men NTB og Dagbladet ble felt av PFU for identifiseringen. 

Også mediedekningen av Vassdalen-ulykken i 1986, hvor 16 soldater omkom i et snøskred, reiser en interessant parallell til 22.juli-saken. «Hvem ga ordren», spurte Dagbladet over hele førstesiden. Avisen ble felt for identifiseringen av en kaptein i Forsvaret og senere dømt i Høyesterett for injurier. 

I 22.juli-kommisjonens rapport heter det at Nordre Buskerud politidistrikt ikke evnet å styre og lede aksjonen i tråd med politiets beredskapssystem, verken på operativt eller taktisk nivå. En vesentlig årsak til dette var den åpenbare underbemanning på operasjonssentralen. 

Dette hadde politimester Sissel Hammer ansvaret for, det var ikke politioverbetjentens ansvar.

*****

Regler for identifisering

Vær Varsom-plakatens pkt. 4,7: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.» 

Pkt. 4,10: «Vær varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige.» 

Vi Menn risikerer å bi felt for brudd på og presseskikk etter den første bestemmelsen, men neppe etter den andre.

I reklamens makt

 

ANNONSE: Slik unngår du hjerteinnfarkt fra Aleris – med Aftenposten.no

Før handlet kommersiell journalistikk om å lage førstesider som «solgte» aviser. Nå handler det i stedet om å publisere «kommersielle artikler» med reklamebudskap – til forveksling lik medienes forbrukerjournalistikk. Med sviktende inntekter fra papirannonser og jakt på digitale annonsekroner tvinges norske redaktører til å akseptere annonseformater som kan svekke medienes uavhengighet og troverdighet. 

Denne vinteren skal presseorganisasjonene i Norge revidere den såkalte Tekstreklameplakaten, som skal opprettholde et tydelig skille mellom de redaksjonelle og de kommersielle budskap i pressen. Tekstreklameplakaten er en forlengelse av Vær Varsom-plakaten og brudd på reglene blir påtalt av Pressens Faglige Utvalg (PFU). 

Styret i Norsk Redaktørforening reiste i september på strategisamling i Palma de Mallorca for å drøfte høringsuttalelsene til de foreslåtte endringer i Tekstreklameplakaten. Men bare en håndfull redaktører gadd å engasjere seg i debatten på forhånd. Redaktørforeningens endelige forslag til justeringer inneholder heller ingen nye tydelige grensegjerder som vil hjelpe redaktørene i arbeidet. 

Det var heller ingen høy temperatur da PFU for et par uker siden fikk seg forelagt en klage over brudd på Tekstreklameplakaten i Nettavisen. Avisen ble merkelig nok frifunnet for å ha publisert en såkalt «kommersiell artikkel» med hemningsløs tekstreklame for e-sigaretter i sin mobilutgave. Artikkelen var etter sigende produsert av en kommersiell medarbeider med redaksjonell byline, og som til og med besvarte klagen overfor PFU. Ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum må ha tatt seg en utrolig lang ferie. 

PFU`s leder – Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd – var heller ikke villig til å felle Nettavisen for brudd på god presseskikk. Under behandlingen utbrøt hun lakonisk:

– Dette er et område som vil eksplodere, det er vel her avisene skal tjene penger i fremtiden.. 

Også Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold var villig til å la nåde gå for rett i denne saken. Nettavisen hadde innrømmet feilen og etter kort tid rettet opp mobilsiden.

På Nettavisens førsteside var den kommersielle artikkelen merket «Innstikk» og i artikkelformat var den merket «annonsebilag». 

Det ble en flau forestilling i PFU, hvor bare de to representantene fra Norsk Journalistlag evnet å forholde seg prinsipielt til klagen. Line Noer Borrevik fra Stavanger Aftenblad understreket at plakaten ikke er til å misforstå: Reklameinnslag som tar sikte på å fremstå som et redaksjonelt produkt skal avvises. Slik artikkelen fremstår, er den et klart brudd på punkt 2.6 i Vær Varsom-plakaten, mente hun – uten å ta dissens på PFU`s uttalelse. Frikjennelsen var dessuten ledsaget av en halvkvedet vise hvor utvalget advarer mot å blande sammen redaksjonelle og kommersielle begreper. 

Fra palmenes skygge på Mallorca hører jeg at Redaktørforeningens styre også var opptatt av om annonseformater på nett skaper uklarhet med hensyn til skillet mellom redaksjonell tekst og betalt innhold. Spørsmålet illustreres godt av et eksempel på Aleris-annonser i Aftenposten.no  som jeg fikk oversendt fra en kollega tidligere i høst: 

«Slik forebygger du hjerteinfarkt – Finn ut hvordan det egentlig står til med hjertet ditt», lyder fronthenvisningen som er illustrert med et bilde av eldre herre i hjertekrampe. Et ørlite merke «ANNONSE: Aleris» skal gjøre leseren oppmerksom på at dette er et reklamebudskap. Ellers fremstår presentasjonen som et stykke forbrukerjournalistikk. 

Aftenposten.no er langt fra alene om denne type «innstikk» eller «annonsebilag».  VG`s ansvarlige redaktør Torry Pedersen minner i en høringsuttalelse om at det i år trykkes 150 millioner færre norske aviser enn for ti år siden. Færre solgte aviser og reduserte annonseinntekter setter journalistikken under dobbelt press. For å sikre finansieringen av kvalitetsjournalistikk er det nødvendig å prøve ut både sponsing, produktplassering og salg av annonser til spesifikke sakskompleks. 

I programmet «Foppall» på VGTV sitter journalistene og drikker av svære krus fra Pepsi Max.

I rulleteksten står det at programmet inneholder produktplassering. Men det blir ikke opplyst noe om hva slags produkt det dreier seg om. Man skal ikke gå lenger enn til Danmark for å finne et land hvor produktplassering i media er ulovlig. 

Spørsmålet er hvordan man ivaretar den redaksjonelle troverdighet og tydelighet overfor publikum, samtidig som man ikke ødelegger muligheten for at mediene kan utnytte ny teknologi til å skape produkter som genererer inntekter. 

Det er ikke lett. Kanskje blir det ikke lenger reine ord for penga i media, men reine penger for ord..

***

Her er reglene:

Pkt. 2.6 i Vær Varsom-plakaten:  «Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet.» 

Pkt. 1 i Tekstreklameplakaten: «Produktomtaler og produkteksponering skal være journalistisk motivert. Utvalg av produkter eller tjenester som omtales, og informasjon som formidles, skal skje på grunnlag av journalistiske vurderinger. Hensikten må aldri være å reklamere for produkter eller tjenester. Også presentasjonsformen må være slik at stoffet ikke oppfattes som reklamebudskap.» 

Pkt. 2 i Tekstreklameplakaten: «Temabilag og temasider er redaksjonelle produkter som stiller særlige krav til journalistisk integritet. Både planlegging, innhold og presentasjon skal skje i pakt med ordinære prinsipper for redaksjonell uavhengighet og kildekritikk. Annonsebilag er ikke et redaksjonelt produkt, og skal ha en form og en merking som gjør at det ikke kan forveksles med redaksjonelle bilag.»

Mediestorm på Manhattan

ET LYS I MØRKET? Rå kapitalisme fungerte videre på nødaggragat i hovedkvarteret til storbanken Goldman Sachs. Foto: Eduardo Munoz, REUTERS

Orkanen «Sandy» klarte ikke å innfri den medieskapte forventningen om verdensmetropolens undergang, slik den bl.a. skildres i filmdramaet «The Day After Tomorrow». Likevel ble kulisser og effekter fra Holywood-produksjonen brukt i sanntidsdekningen av stormens herjinger på den amerikanske østkysten. 

Ingen bør være i tvil om værets betydning som nyhetsstoff etter å ha fulgt dekningen av «Sandy». Orkanens virvlende ferd mot Manhattan skapte enorm interesse over hele verden. Her i landet fulgte over en halv million seere TV2 Nyhetskanalen da orkanen traff New York og New Jersey. 

I timer og døgn vasset TV-reportere rundt i vadere og våtdrakt mens vi ventet på flodbølgen. En tsunami av direktesendt TV skapte en av de største nyhetshypene vi har sett i moderne tid, selvsagt hjulpet av at orkanen grep direkte inn i den amerikanske presidentvalgkampen. 

I slike situasjoner er det journalistikk i sanntid som gjelder, og i vår tid spiller de sosiale mediene her en helt spesiell rolle. Vi lever i Twittersfæren eller i Facebookistan, hvor vi kan dele informasjonen fra millioner av øyenvitner – også den som kommer fra bløffmakere. 

Fenomenet er ikke nytt. Da tsunamien traff Thailand med dødbringende kraft i 2004 kunne Aftenposten bringe et oppsiktsvekkende bilde av monsterbølgens innslag på kysten. Etter en stund ble det avslørt at bildet var fra et annet sted og tatt flere år tidligere.  Aftenposten ble lurt av en bløffmaker. 

Da tsunamien traff kysten av Japan i 2011 kunne vi derimot se helikopterbilder på direktesendt TV, hvor mennesker forsøkte å løpe fra bølgen da den slo inn over land. Vi fikk se rystende virkelighet i sann tid. 

Under «Sandy»`s herjinger har falsknerier florert på internett via Twitter, Facebook og på blogger og nettsteder. Et såkalt LIVE-kamera fanget opp hvordan frådende vannmasser nærmest slukte Frihetsstatuen. Bildet var imidlertid hentet fra filmen «The Day After Tomorrow». Gamle og manipulerte arkivbilder utgav seg for å vise hvordan orkanskyene inntok Manhattan. Et annet bilde viste hai som svømte i New Jerseys gater. 

Verre er trolig feeden av falske Breaking News-meldinger, som i mange tilfeller tas på alvor og kan utløse faktiske tiltak eller tilløp til panikk. Under stormnatten i New York sendte den anonyme signaturen @ComfortablySmug ut falsk nyhetsvarsel om at Con Edison (selskapet som forsyner New York med strøm, gass og varme) hadde begynt nedstengingen av all elektrisk kraft på Manhattan. Meldingen ble tatt på største alvor av flere sentrale institusjoner. 

Fordelen med de sosiale mediene er at bløffmakerne avsløres raskt av andre brukere. I dette tilfellet ble det avslørt at den anonyme bløffmakeren var finansanalytikeren Shashank Tripathi, og at han dessuten var knyttet til den republikanske valgkampanjen og Mitt Romney.  Det var mulig å følge alle hans elektroniske spor på nettet, helt tilbake til hans opprinnelige identitet. 

Stormnatten i sosiale medier ble likevel en kraftig påminnelse om behovet for profesjonell journalistisk tilstedeværelse fra redaktørstyrte medier. Og om at mediehusene må opprettholde mannskapsressurser som er rigget for katastrofen.

Senere ble elektrisiteten virkelig koblet ut på nedre del av Manhattan, og Reuters-fotografen  Eduardo Munoz kunne dokumentere storbyens sårbarhet i et bilde som blir historisk i sin symbolske kraft.  Hovedkvarteret til storbanken Goldman Sachs er det eneste som lyser opp på et mørklagt Manhattan.  Mens sykehus må evakuere pasienter på grunn av strømmangel, går den aller råeste kapitalismen videre – på nødaggregat. 

«Sandy» ble også en stor beredskapsøvelse for den digitale infrastrukturen i verdensmetropolen. Det ser ut til at smarte mobiltelefoner og tablets regjerte i bruk. The New York Times åpnet hull i sin digitale betalingsmur for at vesentlig informasjon skulle nå raskt ut til publikum. En god del blogger og nettsteder gikk periodevis i svart, men de store datalagrene til Google, Hotmail, Yahoo, AOL og Microsoft fungerte bra. Dataskyene likeså. 

I dag er folk blitt avhengig av oppdaterte nyheter fra minutt til minutt i slike situasjoner. For nordmenn i New York ble Kjerka på Manhattan nok en gang et samlingspunkt. Ikke så mye for å få frelse og vafler, men for å få ladet mobilen og få oppdatert sin Facebook..

*******

Aviser for historien

Digitale medier bringer viktige nyheter ut til folk mer effektivt enn noensinne. Fra mobiltelefonen er det nå mulig å følge utviklingen av en varslet katastrofe fra minutt til minutt.

Under orkanen «Sandy», ble mediehusenes redaksjonelle ressurser styrt mot digitale plattformer.  Papiravisenes forsider har likevel ikke tapt sin symbolske kraft som historiske minnesteiner. 

New Yorks sagnomsuste tabloid, «The Daily News«, brettet ut ruinene av det nedbrente boligkvartalet  i Queens over hele første og siste side under tittelen «Apocalypse N.Y.» Oppslaget fremkalte minner om Hiroshima. 

Det tabloide grepet med å brette ett bilde rundt første og siste side er imidlertid ikke nytt.

VG gjorde det samme i sin aller første tabloidutgave, 2. januar 1963, med skihopperen Toralf Engan.