Mur mot leserne

DAS MAUER - bygget i 1961, ingen ubetinget suksess. FOTO: KEYSTONE

ZÜRICH (VG) – Stein for stein bygger aviser over hele verden nå en mur mot publikum. Sist noen forsøkte å mure seg inne fra omverdenen – i Berlin, august 1961 – ble det ikke akkurat noen braksuksess.. 

Muren fikk en åpning, et «Checkpoint Charlie» hvor noen få aller nådigst kunne slippe gjennom. Avisene er nå inspirert av The New York Times som ser ut til å ha en viss suksess med sin «paywall», hvor leserne må betale for digitale nyhetsartikler på nett. 

«Betalingsmur» er ikke akkurat et uttrykk klekket ut av kreative hjerner på markedshøyskolen. Mindre forlokkende er det vel knapt mulig å fremstille lesernes møte med sitt nyhetsmedium. Det første bransjen må gjøre er å finne på et bedre ord, en bransje som lever av å finne ord burde være kapabel til det. 

Fædrelandsvennen i Kristiansand er nå to uker inne i sin nye tid som et betalt innholdsprodukt på nett. Den første uka oppbrant med 300 nye digitale abonnenter. Sjefredaktør Eivind Ljøstad var overbegeistret over resultatet. 

Fevennen (fvn.no) har kalt sitt pionérprosjekt «X-files»; et møte med arkivet fra en overnaturlig verden. Men å betale for lokale og eksklusive nyhetsartikler burde være den naturligste del av verden. Dette har jo leserne gjort i årtier. Alle de andre store norske abonnementsavisene følger nå spent med, mens de utreder sine egne betalingsmodeller som vi vil se introdusert utover i 2013. 

Mitt journalistiske liv har ført meg til murvegger i mange verdenshjørner. Jeg har klatret på den kinesiske mur, jeg så Berlin-muren falle i 1989, jeg har besøkt Wall Street i New York. Nå sitter jeg i Zürich på besøk i en av verdens største gratisavissuksesser. Det føles nesten litt paradoksalt å tenke på betalingsmurer her i byen, hvor 20 Minuten er blitt landets største avis med nesten to millioner lesere i et land med åtte millioner innbyggere. 

Avisen ble startet av Schibsted i 1999, men eies nå av det store aviskonsernet Tamedia, og leverer solide overskudd til sin eier. På nettet er 20minuten.ch en enda større suksess med nesten fire millioner unike besøkende pr. måned. Det strider mot selskapets grunnidé at innholdet skal være noe annet enn gratis for de unge leserne. 

Men leserne flytter seg nå i stadig raskere tempo fra desktop til mobile plattformer, hvor betalingsvaner er mer etablert og lesningen skjer hyppigere. En mobil leser besøker nå avisen gjennomsnittlig 16 ganger pr. måned – en desktop-leser er innom 11 ganger, forteller sjefen for 20minuten, Marcel Kohler. 

Jeg tror uttrykket «paywall» må stamme fra The Wall Street Journal som var først ute med å ta betalt for nyheter. The New York Times har nå 454 000 abonnenter på sitt nettsted, som koster 140 kroner i måneden. Et annet forbilde for mange aviser på nett, den kanadiske storavisen Globe & Mail, vil nå ta betalt på samme måte som N.Y. Times, hvor leserne de siste to år har kunnet lese inntil 20 artikler gratis pr.måned før de møtte murveggen. Nå skrus dette tallet ned til ti artikler i måneden. Snart blir det fem, og endelig null. 

The Financial Times i London ser også ut til å lykkes med sin HTML5-plattform, som sniker seg under Apples betalingsradar for nesten alt innhold, iTunes. FT har nå 260 000 betalende digitale abonnenter. Her får du nå inntil åtte artikler gratis i måneden. 20 prosent av alle nye digitale abonnementer kommer nå til avisen via mobil. 

Her hjemme er det lite som tyder på at Dagens Nærlingsliv kommer raskt etter. Avisen er fortsatt mest opptatt av å forsvare sin rosa papir-posisjon. Sjefredaktør Amund Djuve har fortalt meg at avisen «trolig» lanserer betalingsløsninger for nettinnhold i løpet av 2013. Nettavisen E24  Næringsliv vokser i rakettfart på mobilen, og i forrige uke ble nettstedet dinepenger.no lansert som eget nettsted med betalingsmodell for enkelte artikler og tjenester. 

Mange har sett frelsen komme i form av applikasjoner (apps) på iPad og iPhone, men stadig flere tviler nå på dette. Selv er jeg også i ferd med å bli en digital agnostiker. Jeg trekkes hver måned noen kroner for betalte apps på min iPad, men jeg bruker dem sjelden. «Padda» blir mer og mer en behaglig nettleser, nettavisene er rett og slett bedre. 

Jeg leser mer og mer innhold på mobilen. Det samme skjer hos mange i Sveits, som i likhet med Norge blir et «iPhone-land». Nå ryktes det at den neste genreasjon iPhones vil få en skjerm rett i underkant av fire tommer. Litt større enn i dag, men fortsatt liten nok til å ringe med. Da kan det ta helt av.

2013 er året

De store norske regionavisene begynner å merke digital slitasje på papiropplagene og har derfor nye betalingsløsninger på tegnebrettet.

– I 2013, da må det skje på en eller annen måte, sier sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende. Avisen vil kanskje allerede i inneværende år starte testing. 

Også sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad regner med at avisen vil lansere en digital betalingsløsning i 2013,  trolig en såkalt freemium-modell. 

Ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten tror betalingsmodellen vil la vente på seg til 2014. – Men vi vil helst at det skjer i 2012, sier hun. 

Løssalgsavisene er i en annen situasjon: – VG`s digitale nyhetstjeneste vil i hovedsak være gratis, sier ansvarlig redaktør Torry Pedersen. Avisen vil utvikle abonnementsbaserte tjenester og eksperimentere med betaling for enkelte typer innhold. 

Schibsted-konsernet utvikler betalingssystemet SPID, et navn som burde indikere at dette går enkelt og greit, ja superraskt. Et genialt navn som jeg virkelig håper lever opp til forventningene.

Brennmerket av Brennpunkt?

 

VANT PRIS: Brennpunkt-journalistene Kjersti Knudssøn, Synnøve Bakke og Christian Kråkenes vant SKUP.diplom for dokumentarprogrammet om NAV-legene. Nå skal jobben prøves i PFU. Foto: Birgit Danneberg/Journalisten

Torsdag denne uka kommer det til åpent oppgjør mellom NAV og NRK i Pressens Faglige Utvalg om lege-etikk og journalist-etikk. NAV har gått til frontalangrep på Brennpunkt-redaksjonen etter magasinets avslørende magasinprogram om trygdelegene.

Få programflater i statskringkastingens mange kanaler kan etterlate et så fordømmende inntrykk som Brennpunkt. Men det å skulle måle programmets enkelte innholdselementer opp mot bestemmelsene i pressens Vær Varsom-plakat, er ytterst krevende. Medlemmene av Pressens Faglige Utvalg må pløye gjennom mer enn 100 sider dokumentasjon om klagesaken. Jeg tør ikke ha en skråsikker mening om PFU`s konklusjon på forhånd. 

Brennpunkt-programmet «Diagnose mens du venter» ble vist 4. oktober i fjor. I sendingen ble det bl.a. hevdet at NAV`s tilknyttede rådgivende leger og spesialister håver inn millioner på å skrive mer eller mindre lettvinte erklæringer, og at NAV mangler fullstendig oversikt over denne virksomheten. 

NRK hadde på forhånd mottatt over 200 tips om kritikkverdige forhold, og man benyttet to konkrete pasient-skjebner i programmet for å anskueliggjøre problemstillingene. En av dem var en skyssbåt-skipper som fikk sin sak om yrkeshemmende lungesykdom vurdert av en gynekolog. 

Mer tabloid er det knapt mulig å fremstille problematikken omkring NAV. Brennpunkt-formatet fungerer da også omtrent som en tabloid førsteside – den skal gi et raskt og komprimert inntrykk av hva som er en problemstilling. Den skal sjokkere, vekke debatt og skape en følelsesmessig reaksjon hos leseren. Nettopp derfor må det stilles sterke krav til presise formuleringer, kilder og nødvendige journalistiske forbehold i teksten. Det er ikke alltid Brennpunkt-redaksjonen innfrir disse forventningene. 

Men det ligger et edelt motiv bak fokuseringen på noen enkelte menneskeskjebner. For mange handler det om møtet med det virkelige «trygdebeistet». Brennpunkt skaper gjennom sin presentasjonsform et klart og tydelig inntrykk av NAV som den store skurken. 

– Programmet er et massivt og ensidig angrep på NAV, som ble forsterket av andre NRK-redaksjoners oppfølging og gjentakelser av Brennpunkts påstander og beskyldninger, skriver NAV. Den 20 sider lange klagen retter seg også mot NRK Dagsnytt, Dagsrevyen og nrk.no

Det siste er interessant fordi Brennpunkt tidligere promoverte sine produksjoner gjennom å la avisredaksjoner vurdere dem på forhånd. Nå er strategien å gjøre dem til nyheter på egne programflater. Spørsmålet er da om programmenes innhold blir vurdert like kildekritisk og om motforestillinger kommer fram. 

Klagen fra NAV omfatter i alt 16 brudd på Vær Varsom-plakaten. Åtte av dem gjelder påstander i programmet som NAV mener er faktafeil, som følge av manglende kildekritikk og kontroll av opplysninger. Fire av klagepunktene gjelder brudd på bestemmelsen om samtidig rett til imøtegåelse av sterkt kritiske påstander. NAV mener dessuten å ha funnet fire brudd på kravet til saklig presentasjon. 

Partene står steilt mot hverandre i oppfatningen av de påklagede forhold. NRK mener at redaksjonen har opptrådt fullt ut i samsvar med pressens samfunnsoppdrag, og at premissene for intervjuer og kommentarer har vært tindrende klare. NAV mener at deres folk er blitt «overrumplet» og at innsigelsene mot programmet ikke er tatt hensyn til. 11 dager før sending oversendte NAV korreksjoner til programmet. Dagen før, ba de kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas om å stanse programmet. Det er det mange som har gjort mislykkede forsøk på tidligere. 

Når det i slike klagesaker står påstand mot påstand om konkrete forhold, vil det for medlemmene av PFU ofte være vanskelig å felle en klar dom. Spørsmålet blir dermed om utvalget vil ta et oppgjør med inntrykket som skapes og dramaturgiske grep fra Brennpunkt-redaksjonens side. Hovedspørsmålet blir raskt om fremstillingen er tilstrekkelig saklig eller rimelig. 

Jeg har lest gjennom transkripsjonen til programmet på nytt, og blir ikke veldig imponert over presisjonsnivået i de spørsmål som stilles, og i formuleringen av introduksjoner og kommentarer. 

Det er lett å bli brennmerket av Brennpunkt.

De siste dagers hellige

LOS ANGELES (VG) – Jeg sitter i rom 2007 på JW Marriott i englenes by og funderer på hvordan redaktør- og journalistrollen egentlig blir i fremtidens digitale medier: Tettere på menneskene. Raskere. Dypere. På alle tenkelige medieplattformer hvor brukerne forventer å finne informasjon som de har bruk for. Til enhver tid. 

I tre dager har jeg hørt medieledere på INMA`s* verdenskongress drøfte den kolossale digitale utfordringen under mottoet «Nytt oksygen til ny vekst». Nyhetsmediene må forandre sin kultur og nærme seg tankesettet til brukerne i større grad. 

– Den som ikke kan forandre mening, kan heller ikke forandre noen ting, skrev George Bernard Shaw

Amerikanske eksperter tror at bare 60 prosent av de som jobber i medieindustrien vil evne å bli med på forandringen. I dag er det bare 16 prosent av journalistene som engasjerer sine lesere direkte gjennom sosiale medier. 

The Los Angeles Times relanserer nå sin gjeldstyngede avis gjennom kampanjen «Thoughts». Avisen på papir og nett skal i større grad speile lesernes tanker, fange trenden som går ut på at vi tenker mer på de forhold som angår selve livet og dagliglivet. 

En av de største mediesuksessene i USA for tiden er mormonernes eget mediehus i Salt Lake City – The Deseret News. Her er strategien ikke bare «digital first», men «digital only». De siste dagers hellige satser på en tydelig, verdibasert innholdsprofil: Familie og tro. Utdanning og ansvarlighet. Kampen mot fattigdom. Mediehuset, som har mer enn 2000 frivillige bidragsytere i 45 stater, har nå stor suksess med en kampanje for familieansvar: En tredjedel av alle barn i USA vokser opp uten en far. 

De siste dagers hellige fant visstnok troen på graverte gullplater og i skrifter på papyrus. En dag i uka gjelder papiret fortsatt; den nasjonale søndagsutgaven til mormonerne er USAs raskest voksende avis. Ellers handler alt om å gjenskape digitale gullplater preget av den rette tro og mye brukergenerert innhold. Nye Hollywood-filmer vurderes gjennom nettavstemminger av typen: Er denne filmen passende for mine tenåringsbarn? Er den verd min tid? 

En annen gammel papirtiger, The Washington Times, satser knallhardt på konservative livsverdier og har globale ambisjoner på nettet. Utgangspunktet for all produktutvikling er at livene til halvparten av alle amerikanere styres av grunnleggende konservative verdier.

 

Sjefen for Digital First Media, John Paton, mener at foretakskultur blir mer utslagsgivende enn strategi i fremtiden. For mediene handler det om å gjenvinne publikums tillit. En undersøkelse viser at 92 prosent av amerikanerne stoler på anbefalinger fra folk de kjenner, 70 prosent på forbrukeranbefalinger – bare 58 prosent på redaksjonelt innhold fra papiraviser og nettaviser. 

– Vi trenger flere journalister og færre redaktører og redigerere, sier John Paton. Hans selskap står bak de raskest voksende mediehusene i USA. 

Dagens redaktørrolle ble på kongressen beskrevet som å kjøre bil i en snøstorm. I fremtiden kommer det ikke til å handle så mye om redaksjonell styring, planlegging og prioritering. Det vil i større grad handle om raske publisistiske beslutninger i et utgavefritt miljø. Redaktøren må beslutte om publiseringskanaler og om artikkelen skal være gratis eller ikke. Vi går fra tradisjonelt redaksjonelt hierarki til en mye flatere organisasjonskultur. 

Samtidig blir journalistrollen mer multifunksjonell. Det vil handle om å gjøre tilgjengelig mest mulig informasjon, formidle den på mange ulike måter, dele og kommunisere med brukerne. Journalistikken vil i større grad handle om å formidle gjennom bilder. YouTube inneholdt i 2011 en trillion videoer, 4 milliarder videoer ble lastet ned hver dag, på Facebook ble 500 år video delt daglig. 

I fremtidens nettavis vil ikke førstesiden og direktetrafikken til denne spille like stor rolle. Det handler om å kapitalisere mer verdi fra hver enkelt artikkel. Det handler om å skape nye utbudsmarkeder for redaksjonelt innhold. 

Fremtidens journalistikk kan bli bedre enn gårsdagens. Forandringen blir tøff og vanskelig, men kanskje også morsom. Det finnes trøst i Walt Disneys bevingede ord: «It`s kind of fun to do the impossible..» 

Heldigvis er troen på det redaksjonelle innholdets verdi blant verdens avisledere like usvikelig som Salt Lake City-misjonærenes tro på Mormons Bok. Vi er mediebransjens siste dagers hellige! 

N.Y. Times lykkes

LOS ANGELES (VG) – Den digitale betalingsmuren til New York Times er i ferd med å bli en suksess. På under to år har avisen skaffet seg mer enn 450 000 digitale abonnenter. Det totale antallet abonnenter har økt fra 1,3 millioner i oktober 2010 til over 2 millioner i mars 2012. 

Den kvartalsvise veksten er nå på 15 – 20 prosent, sier Paul Smurl, ansvarlig for betalingstjenester. De digitale inntektene økte med ti prosent i 2011. Samtidig gikk antallet sidevisninger på nettet like mye ned. Uten betaling får du tilgang til bare 20 artikler i måneden. 

– Vår viktigste lærdom er at vi skulle ha gjort dette mye tidligere, sier Smurl. N.Y. Times digitalt koster nå 140 kroner i måneden. For 245 kroner for man tilgang til absolutt alt innhold. Eneste skår i gleden er at abonnementet ikke kan sies opp digitalt – du må ringe en kundebehandler… 

I dag starter avisa Fædrelandsvennen sin betalingsmur for digitalt innhold i Kristiansand.

 

 

 

*) INMA er den internasjonale foreningen for markedsføring av nyhetsmedier

Den spanske psyken

MADRID (VG)– Det kjølige, grå vårregnet sildrer ned over den spanske hovedstaden. Inne i det varme styrerommet presenteres blodrøde regnskapstall. De beksvarte økonomiske utsiktene fortsetter å prege spansk medieindustri.

MASSEMØNSTRING: Titusener deltok i ettårsmarkeringen for 15.mai-bevegelsen på Puerta del Sol i Madrid sist lørdag. Foto: AFP

 

De jevnlige besøkene til styremøter i gratisavisselskapet 20 Minutos har det siste året vist meg at nedturen i Spania nesten ingen ende vil ta. Siden 2007 er både inntektene og antallet redaksjonelle medarbeidere halvert. Det daglige avisopplaget er redusert fra 1 075 000 til 705 000 eksemplarer på grunn av bevisste kostnadskutt. 

Midt i styremøtet reiser en av deltagerne seg og forlater rommet for å ta en mobilsamtale.Den er tilsynelatende viktig. Etter ti minutter kommer vedkommende tilbake og forteller. Det var en samtale fra hans sønn. Han hadde nettopp fått beskjed om at han mistet jobben. Han måtte gå på dagen. Uten noen kompensasjon. 

Siden krisen brøt ut i 2008 har 6234 journalister mistet arbeidet sitt i Spania. I alt 57 medieselskaper er nedlagt. 23 av de største selskapene har iverksatt bemanningsreduksjoner. Det er gjort sviende kutt i lønningene til journalister. Nå ventes store kutt i antall ansatte til Spanias to største aviser, El Pais og El Mundo. 

Min kollega Raquel forteller meg at situasjonen er fortvilet for mange journalister, som blir henvist til å jobbe svart i barer og kafeer. Frivillig avgang belønnes ikke med fete sluttpakker som i Norge. Kompensasjonen varierer fra 22 til 45 dagers lønn. De forskriftsmessige minstesatser er blitt redusert av myndighetene etter at krisen slo inn for alvor. 

Situasjonen er dramatisk i alle de spanske mediehusene. I januar og februar i år falt annonseinntektene i de fleste større aviser med ytterligere 20 prosent. Det eneste som øker i Spania er sparingen – og arbeidsledigheten: I mars måned var 24,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen arbeidsledig. Hele 51,1 prosent av de unge under 25 år gikk uten arbeid. 

Det er skremmende tall. Man kan bare spekulere i hva det gjør med den spanske psyken. Historien har vist oss hva arbeidsledighet og sosial uro kan utløse av ekstreme krefter. Det spanske demokratiet er ikke så gammelt. Det går fremdeles kaldt oppover ryggen på meg når jeg tenker på mitt første journalistiske oppdrag i Spania for over 30 år siden: Den 20. november 1979 marsjerte 1,5 millioner uniformerte fascister i sine svarte skjorter gjennom Madrids gater for å minnes diktatoren, general Franco, på fireårsdagen for hans død. Jeg skildret den uhyggelige stemningen som preget byen. 

Den 15. mai i fjor ble en ny opprørsbevegelse født i Madrid. Hundretusener av unge mennesker tok til gatene for å protestere mot den økonomiske og politiske krisen. Et av byens mest kjente landemerker, Puerta del Sol, ble omgjort til en campingplass av Juventud sin futuro – «Ungdom uten fremtid». Mens alle andre spanske medier var opptatt av arrestasjonen av Dominique Strauss Kahn i New York, startet mine kolleger i 20 Minutos LIVE-rapportering innenfra opprørsplassen. 

Gratisavisen, med 2, 1 millioner lesere av papiravisen og nesten 15 millioner lesere på nett, har en spesielt sterkt posisjon blant unge spanjoler. Den ble i deres øyne avisen som forstod og tok opprøret på alvor. Alle publiseringskanaler ble tatt i bruk i formidlingen av stoff om «den spanske revolusjonen» – nettmøter med bevegelsens ledere og sosiale medier. «Den spanske våren», som opprøret ble kalt, spredte seg senere til flere verdensdeler. 

Jeg er blitt imponert over standhaftigheten til mine stolte spanske kolleger i 20 Minutos, som fortsetter å jobbe hardt for journalistisk kvalitet og produktforbedringer tross all motgang. 

– Krisen har lært oss å møte utfordringer med økt produktivitet og mer teamwork, skriver sjefredaktør Arsenio Escolar Ramos, i Schibsteds redaksjonelle årsrapport

Han er en erfaren redaktør av den gamle skole og vil fortsatt gi prioritet til viktig undersøkende journalistikk. Produktutviklingen skal fortsette. Jobbingen med en ny redaksjonell «style guide» er kommet langt. Latin-Amerika er et nytt satsingsområde. I fjor sommer var 20minutos.es verdens største nyhetsnettsted på spansk. Nei, Arsenio og hans kolleger har ikke tenkt å la seg knekke av den økonomiske nedturen. 

Hjemme i Oslo rusler jeg den faste morgenturen med bikkja og lytter til NRK`s Nyhetsmorgen i radio. Nyhetsverten rapporterer om 3 – 4 prosent reallønnsvekst i 2012-oppgjøret og om ansatte i offentlig sektor som krever 12 nye fridager i året. 

– Jøss, lever jeg i det nye Hellas?

Når politiet slår tilbake

Demokratietsvaktbikkjer – de frie og uavhengige mediene – skal ikke snuse for mye i politiets saker på utfordrende vis før lovens lange arm slipper alt den har i hendene og iverksetter etterforskning mot kilder og journalistiske metoder. Både i Norge og Sverige aner vi en urovekkende tendens til at påtalemakten viser økt vilje til å stanse lekkasjer og viktig undersøkende journalistikk. 

KJØPTE VÅPEN: Expressens reporter Diamant Salihu med pistolen som han brukte fem timer på å skaffe seg i Malmø. Foto: SCANPIX

Den siste tiden har vi registrert dette i saken mot massemorderen Anders Behring Breivik, og for en drøy uke siden ble det avviklet en virkelig oppsiktsvekkende rettssak i Malmø mot en dyktig undersøkende journalist i den store svenske avisen Expressen for brudd på våpenloven. 

I forbindelse med serien av attentater mot innvandrere i Malmø høsten 2010 avslørte reporteren Diamant Salihu hvor såre enkelt det egentlig er å skaffe seg et drepende illegalt våpen i den svenske byen. Salihu brukte fem timer på oppdraget, og lot seg avbildei et hotellrom med den halvautomatiske pistolen han hadde kjøpt av kriminelle.

Reportasjen gikk til kjernen av den offentlige debatten om voldsbølgen som rammet byen. Men politiet som har ansvar for å fjerne de illegale våpnene fra Malmøs gater valgt  å gå etter budbringeren. Også Expressens sjefredaktør Thomas Mattsson og nyhetssjef Andreas Johansson ble tiltalt for medvirkning. 

Straffesaken har vakt en storm av protester fra kolleger og pressens organisasjoner, men også fra fremtredende juridiske eksperter og tidligere påtalejurister. 

– Et petimeteraktig revirpinkande, skrev Svenska Dagbladets redaksjonssjef Martin Jönsson i en kommentar rett før den pinlige rettssaken. 

Som redaktør var jeg i mange år skeptisk til provokasjon som journalistisk metode, rett og slett for de den som regel ikke avslører andre kritikkverdige eller kriminelle forhold enn de du selv har fremprovosert. 

NRK-reporteren som festet en revolver til ankelen og tok seg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen i et reportasjeoppdrag  fikk ingen påtale, men kunne ha skremt mange medpassasjerer. Et par ferievikarer i VG fikk bot da de lusket rundt den vakre trekirken på Ormøya i Oslo med bensinkanne og lighter nattestid for å teste beredskapen etter de mange påsatte kirkebrannene. Det var dumt gjort. Nabolaget ble skremt. 

Men politiet kan i noen grad benytte seg av provokasjon som metode for å fremskaffe bevis i straffesaker. Ikke undersøkende journalister som vil legge premiss for viktig samfunnsdebatt. 

I et demokratisk samfunn er det slik at viktig journalistikk av og til bryter mot loven. Det var for eksempel ulovlig å lekke rettspsykiaternes første rapport om Anders Behring Breiviks utilregnelighet til pressen. Når journalister i sin tid infiltrerte et stort norsk barneporno-nettverk, ble det helt sikkert begått lovbrudd. Det ble kjøpt ulovlig barneporno. Men journalistene ble ikke tiltalt, de ble premiert. 

Loven er lik for alle, men i den rettslige vurderingen av slike saker må det likevel foretas en interesseavveining. Har samfunnet virkelig behov for å gripe inn mot journalistiske handlinger, eller går trykkefriheten foran? Har den journalistiske metoden en rimelig og fornuftig hensikt? 

– Jeg forstår ikke hva du mener, sa aktor Jörgen Larsson i Malmø Tingrett da Expressens reporter Diamant Salihu forklarte at han bare hadde utført et journalistisk oppdrag. 

Dom i denne saken faller 18. mai. Hvis de tre pressefolkene blir dømt, regner jeg med at saken vil bli anket – om nødvendig helt helt til topps. Europadomstolen har tidligere manet til den største forsiktighet med å forfølge journalisters lovbrudd når disse bidrar til debatt og journalisten opptrer i sin rolle som demokratiets vakthund.