Ekspertsamveldet

Det er ikkebare Anders Behring Breivik som har fått seg en talerstol i Oslo Tinghus. Norske medier har hyret inn en hær av såkalte eksperter som observerer, analyserer og kommenterer den ekstreme terroristens opptreden fra dag til dag.

VG-INTERVJU: Terrorekspert Magnus Ranstorp er en av mange eksperter som har inntatt Oslo Tinghus. Foto: HELGE MIKALSEN

 

Skulle du være så uheldig å trenge en advokat eller psykiater i Oslo de nærmeste dagene, er jeg neimen ikke sikker på om du får hjelp. Mange av dem har søkt tilflukt i retten. Jeg tror sannelig at NRK har oppnevnt ikke mindre enn tre rettspsykiatrisk sakkyndige, som går fra sending til sending gjennom døgnet. 

Kjente strafferettsadvokater som Frode Sulland, Harald Stabell og Berit Reiss-Andersen vurderer prestasjonene til aktorat og forsvarere i NRK og TV2. 170 av deres kolleger  er allerede engasjert som bistandsadvokater for ofre og pårørende.  Flere av kommentator-advokatene deler kontor med kolleger som er partsrepresentanter i straffesaken. 

Mediehuset VG står ikke tilbake for noen konkurrenter i dette henseende. Jeg bet meg merke i følgende hjertesukk fra en leser på Twitter etter den første dagen i tingretten: 

– VG bruker en ekspert til å tolke ABB sitt kroppsspråk og en til å lese på leppene hva han sier. Nå mangler det bare en tankeleser, skrev Gro Rav Brurarøy (@groravn) på Twitter.

Visstnok var det TV2 som engasjerte leppeleseren. Ingen har hittil falt for fristelsen til å kalle inn Snåsa-mannen, selv om det ser ut til å være et stort behov for både håndspåleggere og klarsynte i denne saken. 

Spørsmålet er hva dette samveldet av ekspertise, som både opptar spalteplass og seteplass i rettssalene, gjør med journalistikken i saken. Ekspertene ikler dekningen et fagspråk av juridisk og diagnostisk karakter som journalister ellers lærer å omsette til forståelig norsk. De er opptatt av taktikker og spill. Ekspertene endrer medienes tradisjonelle formidlingsspråk. I tidligere store rettssaker har det vært journalistens rolle å gjøre forhandlinger og juss forståelig for folk flest. 

I tillegg kommer alt innkjøpt spaltefyll fra ofre, pårørende, forfattere og venner av tiltalte. Det er knapt plass til de forklarende bidrag fra det norske kommentariatet: Dagbladets John Olav Egeland, VGs Anders Giæver, NRKs Knut Magnus Berge og Magnus Takvam – for ikke å glemme Aftenpostens Harald Stanghelle, som den første uken knapt har rukket å skifte skjorte mellom alle TV-sendingene som han deltar i. 

I grunnen hadde det vært interessant å se om NRK kunne klare seg med sine egne vurderinger av denne straffesaken. Ingen andre medier flyr rundt og dekker konkurrentenes vurderinger i samme grad som NRK. 

Den første uken av straffesaken mot Anders Behring Breivik har virkelig synliggjort et paradigmeskifte i journalistikken. Terrorrettssaken er den første virkelig store multimediale dekningen i vår tid. Et gjennombrudd for web-TV og sanntidsrapportering via internett. Selv for en gammel tabloid papirtiger fremstår det nærmest som en umulighet å satse på rettsreferatet til morgendagens avis. 

Det virker som om folk vil ha nyhetene fra retten i realtid, gjerne til PCen på jobben, servert av VG og NRK. Når det gjelder web-TV forstår jeg at VGTV har et rekordartet antall nedlastninger – like mange som NRK og TV2 til sammen. 

Den første uken av terrorrettssaken representerer også et annet tidsskille. Aldri tidligere har vi fått så mye av et rettsoppgjør overført direkte med lyd og bilde. Men altså ikke forsvarstalen og nedplukkingen av Anders Behring Breivik. 

– De som har bestemt å nekte nasjonen dette, påtar seg et enormt ansvar, sa TV2s nyhetsredaktør Jan-Ove Årsæter til bransjenettstedet Kampanje. 

Litt store ord, kanskje, men heller ikke jeg tror at de konservative rettsinstansene som har vurdert dette spørsmålet helt ser rekkevidden av sin beslutning. Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet  (@kristinclemet) oppsummerte problemstillingen folkelig på Twitter: 

– Å følge ABB-saken er som å se og høre en strøm av fotballkommentatorer om en veldig interessant fotballkamp, som man ikke får se noe av, skrev hun. 

Jeg vil kalle det en dommertabbe!

Fordi det er «vesentlig»..

FORFATTER: Audgunn Oltedal om det vesentlige i journalistikken. Foto: ROGER NEUMANN

Skolepensum i journalistikk tilsier at det er kravet til vesentlighet som skal styre hva slags oppmerksomhet og spalteplass ulike saker får i media. Men norske medier løper i stadig raskere tempo bort fra kravet til vesentlighet i journalistikken. Det er antallet «klikk» som teller. 

Da jeg kom til Akersgatas pressemiljø fullt av hardkokte krimreportere i 1979 så jeg raskt en stor forskjell fra Marienlyst: NRK rapporterte sjelden om kriminalsaker ettersom det ikke samsvarte med statsjournalistikkens vesentlighetskriterium. Nå er det annerledes. Konkurransen fra TV2 og P4 tvang NRK til å senke terskelen for utvalg av slikt stoff vesentlig. 

Kravene til vesentlighet i journalistikken var med ett blitt annerledes enn på den tiden hvor nyhetsanker Audgunn Oltedal hver kveld kom hjem til deg i stua med sine store øyne bak enda større briller og fra TV-skjermen formidlet de viktige og riktige nyhetene på sitt perfekte nynorsk. 

er Audgunn Oltedal førstelektor ved Journalistutdanninga, Høgskolen i Oslo og Akershus. I disse dager utgir hun boken «Vesentlig og viktig?» om profesjonsverdier i journalisthverdagen. Oltedal har intervjuet 29 mediefolk fra hele landet om denne problemstillingen i sitt arbeid med denne læreboken. 

Mange vil kunne skrive under på at innholdet i media skal være vesentlig. Men vesentlighet kan aldri bli et objektivt kriterium for vurdering av slikt innhold. Vurderingen vil alltid være subjektiv. Mennesker har høyst forskjellige oppfatninger av hva som er viktig eller vesentlig for dem. 

Allerede den første sommeren som ung journalist i Adresseavisen i 1975 fikk jeg erfare dette. På en sen fredags kveldsvakt satt jeg ensom tilbake på jobb i redaksjonen, da telefonen ringte: En fortvilet leser fra øyriket Frøya henvendte seg med beskjed om at han i helgen skulle reise på fjorten dagers ferie til Kanariøyene og han var bekymret for hva som ville skje med tegneseriehelten «Mandrake» i tiden han var borte fra avisen. Det var en daglig rutine for ham å lese denne tegneseriestripen i avisen. Jeg så ingen annen råd enn å gå inn på setteriet, finne fram stripene for de neste fjorten dager og lese dem opp for ham i telefonen. Min diksjon av «Arrgh!» og «Svisjh!» kan vært utydelig. 

Som reporter i VG ble jeg senere vitne til hvordan reportasjer om enkeltskjebner virkelig kunne engasjere. Som historien om vesle «Lasse-Liten», det nyfødte barnet som ble fløyet over Atlanteren til en unik og banebrytende hjerteoperasjon. Leserne kunne ikke vente til neste dag og neste reportasje. Om kvelden troppet vanlige Oslo-borgere opp i redaksjonen i Akersgata med et sterkt ønske om å få vite hvordan det gikk med gutten. 

– Det jeg assosierer med ordet vesentlig, er at det har betydning for mange, sier min tidligere VG-kollega Sverre V. Bjørnholt i Audgunn Oltedals bok. Han har nok erfart det samme som meg – at nyheten er vesentlig betyr at den skal ha relevans for publikum. 

Men mye av det som opptar folk i mediedøgnet bygger i stigende grad på ren fiksjon eller regissert reality-drama på TV. Kan fiksjonen også bli til en vesentlig nyhet? I dagens mediebilde plasseres slike «nyheter» fra reality-TV side om side med virkelige nyheter. Jeg finner det sterkt problematisk. Jeg gremmes fortsatt over at VG på 90-tallet presenterte et giftermål i «Hotel Cæsar» som en nyhet på førstesiden med Toralv Maurstad i hovedrollen. 

I de digitale mediene er denne utviklingen enda mer påtagelig. Nettavisenes førstesider bygges bevisst opp i en mix av vesentlige nyheter og rene underholdningssaker. På nettet blir du utsatt for en lokkejournalistikk i beste supermarkedsstil, hvor vekslingen mellom informasjon og avslapning oppleves som attraktiv for leseren. Trafikken øker vesentlig. Den nye, digitale journalistikken innebærer også en ny form for leser/bruker-delaktighet i utformingen av medienes innhold. 

Det hersker neppe tvil om at terrorangrepene mot Norge 22. juli var den mest vesentlige nyhet som rammet vår nasjon de siste tiårene. Senere kan flere hundre tusen innslag om saken telles opp fra norske medier. Men for stadig flere lesere er begeret fullt, i følge en undersøkelse i Aftenposten mener to av tre nordmenn at mediedekningen av terrorsaken har vært for omfattende. 

Dagbladet har levert noe av den mest vesentlige nyhetsjournalistikken om lukrative vennskapsbånd i regjeringskretser denne vinteren. Men under terrorrettssaken, som starter i dag, vil avisen abdisere fra vesentlighetskriteriene i sin nyhetsjournalistikk og la brukerne selv bestemme om de vil ha Behring Breivik på førstesiden. For meg er det essensielt at aviser også på sine førstesider sender tydelige signaler om hva man anser er vesentlig for sine lesere.

Nyheter som engasjerer

Vesentlige nyheter er nyheter som opptar mange mennesker – og som engasjerer. Ingen mediesaker gjorde større inntrykk på nordmenn i januar og februar enn striden om Audun Lysbakkens ureglementerte pengestøtte til Jenteforsvaret. 

Dette fremgår av en undersøkelse i Agenda Tracker, som kartlegger hvilke mediesaker nordmenn får med seg og hvordan de reagerer på dem. Undersøkelsen ble offentliggjort av bransjenettstedet Kampanje i påskeuken. 

Lysbakken-sakenvar den femte mest omtalte sak i mediene i januar og februar. Dødsfallet til popstjernen Whitney Houston kom på tredjeplass over saker som gjorde sterkest inntrykk. Den republikanske nominasjonsvalgkampen i USA toppet listen over mest omtalte saker. Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik nådde ikke opp på noen ti på topp-liste.

Maraton i rettssal 250

Mandag 16. aprilkl 0900 er det duket for maraton i rettssal 250 i Oslo Tinghus. I ti uker – 41 virkedager i retten – skal Anders Behring Breivik sitte på tiltalebenken i den verste massedrapssaken Norge har sett siden 2. verdenskrig. 20. juli skal dommen falle: Er han psykisk utilregnelig eller skal han sperres inne i et fengsel? 

NORGES STØRSTE: Rettssal 250 i Oslo Tinghus ble ferdig til påske. Foto: SCANPIX

Dette blir etter alt å dømme det mest spennende kapitel i den dramatiske terrorrettssaken, som skal dekkes av 800 journalister fra 170 redaksjoner. 

Den nye rapporten fra de ekstra oppnevnte psykiatrisk sakkyndige vil foreligge tidlig denne uken. Og det er knyttet stor spenning til innholdet. Vil den støtte hovedkonklusjonen i den første rapporten om at massemorderen er utilregnelig? Eller har Behring Breivik overbevist de nye sakkyndige om at han er frisk? 

Den første rapporten lekket ut til pressen i løpet av kort tid og ble publisert av VG. Innholdet førte til en opphetet diskusjon som redet grunnen for de nyoppnevnte sakkyndige. Nå håper partene at innholdet vil forbli hemmelig til materialet presenteres i retten. Jeg har mine tvil om de vil få sine ønsker innfridd. 

Det er ikke bare en hær av journalister som er interessert i konklusjonen.  Det er også en sverm av bistandsadvokater – 160 i tallet. Disse representerer 780 fornærmede og etterlatte.  Det er grunn til å anta at Oslo Tinghus vil se ut som en forstyrret bikube de første ukene av rettssaken. 

I bygningens 2. etasje har man i løpet av vinteren bygget Norges største rettssal med plass til 193 tilhørere (90 journalister og 100 etterlatte). I et siderom er det bygget plass til ytterligere 150 journalister og et pressesenter på Hotell Bristol like ved, gir plass til 300 journalister. I VG-bygget er det 100 presseplasser i et eget auditorium. 

Inngangspartiet til Tinghuset vil se ut som sikkerhetskontrollen på Gardermoen. 800 personer skal sjekkes inn og ut av denne hver dag. Den ombygde etasjen på 2000 kvadratmeter inneholder også et stort vrimleområde – et sted som mediefolk elsker å utnytte til uformell prat og kontakt med sakens aktører. 

Dette blir garantert et stort mediesirkus med høyt trøkk og høy puls. Nyhetsjakten kommer til å foregå parallelt eller i forkant av rettsforhandlingene, slik vi har sett det i alle de senere års store rettssaker; Orderud-saken og Nokas-rettssaken. I vårt moderne mediesamfunn er det en illusjon å tenke seg at dommerne også vil administrere informasjonsflyten ut til samfunnet. Her er det så mange aktører og ulike interesser at alt som fremgår i retten vil bli kjent gjennom ulike kanaler. 

Etter min oppfatning ville det derfor være en fordel om nettopp denne historiske rettssaken ble ført så åpent som overhode mulig. Selvsagt må ofre og pårørende skjermes, noen grufulle detaljer og skildringer kan sikkert også offentligheten bli spart for, men de profesjonelle aktørenes bidrag kunne med fordel bli overført direkte eller med forsinket lyd og bilde. 

Åpning, tiltalebeslutning, noe av innledningsforedrag, prosedyre og domsavsigelse vil etter alt å dømme bli overført til allmennheten. I hvilken utstrekning forklaringene til profesjonelle vitner og sakkyndige skal overføres, vil retten ta standpunkt til senere. 

Men to rettsinstanser har satt foten bryskt ned for at vi skal få høre noe av Anders Behring Breiviks ukelange forklaring. Domstolenes avvisning av pressens krav om åpenhet kom etter begjæring fra aktoratet, applaudert av en sverm bistandsadvokater. 

Det er forståelig at overlevende og etterlatte opplever det vanskelig at samfunnet skal gi morderen en mikrofon. På den annen side bygger vår demokratiske rettsstat på prinsippet om at den tiltalte skal ha samme mulighet til å nå fram med sitt forsvar. Jeg synes den forskjellsbehandling som det her legges opp til er ytterst problematisk. 

Hvis samfunnet skal stue vekk Anders Behring Breivik på livstid, må vi nesten tåle å se og høre ham snakke – både om ugjerningene og det forrykte samfunnsperspektiv. Det kan være vondt å høre på, men slik viser vi styrke. 

Norsk presse har forberedt seg godt på den krevende journalistiske oppgaven som det er å dekke denne saken gjennom ti uker.  De siste to månedene har det vært avholt flere seminarer og debattmøter i regi av NTB, Institutt for Journalistikk og ulike presseorganisasjoner. Jeg forventer at mediene vil mestre utfordringen fra de fornærmede og etterlatte på en profesjonell måte. De fleste journalistene som dekker saken vil også ha erfaring i å vurdere hvilke opplysninger det er rimelig å bringe videre i rettsreferater og kommentarer. 

Størst spenning vil det være knyttet til opplysninger og vurderinger fra profesjonelle vitner og sakkyndige. Det er sannsynligvis også disse kildene som vil kunne kaste nytt lys over saken.  Men her kan det oppstå kompliserte presseetiske avgrensninger i forhold til privatlivets fred.

Jesus & Marx må på nettet

 

ORLANDO/OSLO (VG)– Det vesle flyet tegner et budskap i røyksignaler høyt oppe på den blå himmelen over Disney World i Orlando, Florida: «JESUS LOVES U».  Kommunikasjonens veier er i vår tid blitt uransakelige. 

HERRENS GLADE BUDSKAP: Stadig nye kommunikasjonsmåter tas i bruk i USA. Nå må også Jesu disipler i det norske medielandskapet komme seg på nett.

Det var et underlig skue på himmelen som jeg var vitne til for et par-tre uker siden. I en annen himmelretning hadde piloten allerede skrevet «U+GOD = smilefjes». Det var til stor fare for alle som ferdes på den seks felt brede amerikanske motorveien, og hadde neppe passert det norske Vegdirektoratets kritiske blikk. 

Men hva gjør man ikke for å få spredt Herrens glade budskap? 

Snart må både Jesus, Marx  og Mannen med ljåen kaste seg på nettet for å sikre seg fortsatt statsstøtte til misjonsvirksomhet gjennom mediene. Dødehavsrullenes og Das Kapitals tid i papyrus er definitivt forbi.

I en tid hvor roboter utrustet med digitale hjerner overtar Børsen er det på høy tid at teknologien også inntar Katedralen. Aviser som Vårt Land, Klassekampen, Nationen og Dagsavisen, som de siste tiårene har overlevd på statlig produksjonsstøtte, må heretter ta betalt for sitt innhold på nettet for å være sikret de samme tilskudd fra statskassen. 

Dagsavisen går foran og etablerte allerede 1. mars en betalingsmur for sitt digitale innhold. 

Kulturminister Anniken Huitfeldt har lyttet og forstått. Den direkte pressestøtten må gjøres plattformnøytral i fremtiden.  Anderledesstemmene i Medie-Norge kan ikke overleve på papir alene. Journalistikk og meninger på digitale publiseringsplattformer som nett, mobil og brett må også kunne finansieres gjennom direkte statlig støtte. 

Men det må være Mammon som rår: Formidlingen av journalistikk og meninger må skje mot brukerbetaling, forutsetter Kulturdepartementet i sitt 39 sider lange høringsnotat om produksjonstilskudd til mediene, som ble sendt ut før helgen. 

Her har ikke gratis nyhetsmedier som Nettavisen og ABC Nyheter en sjanse i helvete – med mindre de tar betalt og det vil de tape på. De to redaksjonene henvender seg til massemarkedet, ikke til nisjemarkedet. 

Men heller ikke selveste «skraphandleren» i det norske medielandskapet, konsernsjef-direktør-redaktør Helge Simonnes i Mentor Medier, kan føle seg trygg på at de statlige overføringene til hans Vårt Land og Dagsavisen kan opprettholdes på samme nivå. 

Hittil har de to avisene sammen med Klassekampen, Nationen og noen få andre delt det årlige produksjonstilskuddet på 288 millioner kroner. Nå kan det bli flere medier som må dele denne kaka seg imellom. For det er ikke gudegitt at den vil bli mye større. 

Kulturministerens mediepolitikk kommer for tiden til syne stykkevis og delt. Først til høsten får vi trolig svar på hvordan den viktigste delen av pressestøtten – papiravisenes momsfritak – blir i fremtiden. Her har mediebedriftene hevdet at avisenes nullmoms må bestå, samtidig som plattformnøytralitet innføres som det rådende prinsipp også her. Det vil i så tilfelle innebære at momsen på digitalt innhold reduseres fra 25 prosent til null. 

Med utgangspunkt i kulturministerens siste høringsuttalelse virker det logisk å videreføre prinsippet om plattformnøytralitet også i diskusjonen om momsfritak. Spørsmålet blir da hvilket nivå momsen skal ligge på – null eller for eksempel åtte prosent? 

Opprettholdelse av 25 prosent moms på digitalt innhold vil virke som en effektiv bremsekloss på overgangen fra papir til nettbasert distribusjon, og utviklingen av høyere kvalitet. Fremtidens digitale medier vil trolig bestå av innhold som både er betalt og gratis. Alt dette må den statlige mediepolitikken ta høyde for. Et fornuftig kompromiss kan derfor ligge i luften. 

Om tilskuddskaken blir større får vi først se til høsten når statsbudsjettet legges fram. I dette spørsmålet er det makta som rår. Det blir gjerne slik Jens & Finansdepartementet bestemmer!