Journalistikk fra krinkelkroker

I OMSTILLING. Administrerende direktør Siv Tveitnes og sjefredaktør Øyulf Hjertenes orienterer de ansatte om organisasjonsendringer i Bergens Tidende. Foto: BT

I OMSTILLING. Administrerende direktør Siv Tveitnes og sjefredaktør Øyulf Hjertenes orienterer de ansatte om organisasjonsendringer i Bergens Tidende. Foto: BT

BERGEN – Det er min siste arbeidsdag i Schibsted-konsernet. Styremøter i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. To stolte og tradisjonsrike regionaviser som sliter i motbakke, midt i den digitale transformasjonen. Det føles uendelig trist at den siste arbeidsdagen går med til å behandle spørsmål om oppsigelse av journalister og sentralisering av kommersiell virksomhet.

Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har spilt en svært viktig rolle i Medie-Norge, som to journalistiske fyrtårn på vestlandskysten. Et korrektiv til hovedstadspressens tidvis navlebeskuende innhold. Stemmer fra et annerledes utsiktspunkt.

Begge mediehus har representert en drivende kraft i undersøkende og kritisk journalistikk de siste årene. Om halvannet år skal mediehuset med adresse Krinkelkroken i Bergen flytte til det nye Media City Bergen, sammen med NRK, TV2 og Bergensavisen bl.a. Der kan det bli godt om plassen.

Bergens Tidendes redaksjon er redusert med om lag 100 stillinger i løpet av ti år. I en by hvor det knapt finnes grenser for hvilke offentlige skandaler som kan oppstå. Spørsmålet blir nå om det finnes en grense for hva slags ressurser som må til for at media kan sies å ivareta selve samfunnsoppdraget.

I morgen trer heldigvis de digitale nyhetsmedienes nye nullmomsregime i kraft. Det er vel og bra. Politikerne har nå kastet seg over oppgaven med å sikre NRK og TV2 gode rammevilkår som allmennkringkastere. NRK-lisensen skal kanskje avløses av en medieskatt. TV2s virksomhet i Bergen skal sikres.

Det er ganske forstemmende at ingen politikere er opptatt av å effektivisere allmennkringkasterne. De skal åpenbart kunne fortsette å pøse penger ut på kostbare reality-produksjoner og dyre sportsrettigheter.

Ved NRKs lisenskontor i Mo i Rana frykter man at en fremtidig medieskatt vil rasere arbeidsplasser. Jeg fikk for min del kaffen i halsen da jeg i forrige uke leste at det er 101 ansatte ved NRKs kontor for lisensinnkreving. Det er langt flere enn det blir rom for i Bergens Tidendes fremtidige redaksjon..

I forrige uke ble vi også vitne til at journalister og redaktører i Amedia trakk et lettelsens sukk da Sparebankstiftelsen kjøpte ut Telenor, LO og Fritt Ord som eiere. Det skal bli deilig å få en eier uten strenge krav til avkastning, mente nok mange. Jeg er redd pipen snart vil få en annen lyd. Behovene for omstilling og bemanningsreduksjon de neste fem årene vil nok være like tydelige i Amedia som andre steder.

De ansatte i norske private mediehus sitter i samme båt. Utfordret av globale giganter som Google og Facebook, og et politikerbeskyttet NRK.

– Publishing is over, skriver Emily Bell – direktør ved Columbia-universitetets senter for digital journalistikk. Forretningsmodellen med innpakking og distribusjon av innhold er snart død. Store aktører vil eie et sammensatt nett av ledninger for distribusjon av innhold og inntektsstrømmer fra annonsesalg.

Dermed kan vi i fremtiden bli henvist til å drive journalistikk fra krinkelkroker. Bokstavelig talt. Små nisjer med trange kår. Hvis vi ikke gjør noe drastisk.

I dette lys må vi se utspillet fra Schibsteds styreleder, Ole Jacob Sunde, da han i forrige uke tok til orde for en større grad av samordning av norske mediers innsats for sin uavhengighet av globale giganter som verken produserer innhold eller betaler skatt. Mer samarbeid på tvers er nødvendig både når det gjelder distribusjon av redaksjonelt innhold og inntekter fra brukere og annonsører.

Dette handler ikke om å etablere en front mot aktører som Facebook og Google, som er svært populære tjenester i befolkningen. Våre nasjonale, regionale og ikke minst lokale mediehus må finne fram til en fornuftig sameksistens med delingsmediene.

Ole Jacob Sunde leder også en stiftelse som er Schibsted-konsernets dominerende eier, Stiftelsen Tinius. Denne stiftelsens formål er å sikre medienes redaksjonelle uavhengighet og kvalitetsjournalistikken. Diskusjonen om medienes evne til å løse sitt samfunnsoppdrag hører også hjemme her.

Når jeg i dag legger ned min penn i VGs spalter, vil jeg avslutningsvis poengtere tre viktige hensyn: Folk må ha tiltro til mediehusene som uavhengige kilder til informasjon. Redaksjonene må opprettholde høy presseetisk standard. Evnen til å avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet må beholdes.

Takk for oppmerksomheten!

Den Uavhengige RIP

THE END: Britiske The Independent publiserer sin siste papirutgave 26. mars. Heretter blir det bare digitale nyheter. Foto:DAN KITWOOD/ GETTY IMAGES

THE END: Britiske The Independent publiserer sin siste papirutgave 26. mars. Heretter blir det bare digitale nyheter. Foto:DAN KITWOOD/ GETTY IMAGES

Det hviler tung symbolikk over nedleggelsen av den britiske papiravisen The Independent. En av de yngste britiske riksaviser går i graven bare 30 år gammel. Den Uavhengige ble digitaliseringens første offer, og vil heretter bare komme ut som nettavis.

The Independent kom som et friskt pust i 1986, født av entusiastiske utbrytere fra konservative The Daily Telegraph. Uavhengig, kritisk og undersøkende journalistikk var idealene. Det ble skrevet suksesshistorie – etter bare tre år var opplaget 420 000 eksemplarer.

Alan KurdiThe Independent ble den første fullformatavisen som gikk over til tabloidformat, og ble siden kjent for sine ikoniske førstesider. Førstesiden med bildet av tre år gamle Aylan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia, var en av de siste som vakte stor oppmerksomhet og debatt. Jeg venter spent på den aller siste førstesiden som skal publiseres 26. mars.

Den russiske eieren, Alexander Lebedev, vil drive The Independent videre som en ren nettavis med lave kostnader og 75 medarbeidere. På høyden hadde The Independent 200 dyktige journalister.

Det er kanskje ikke spesielt oppsiktsvekkende at en avis hvis opplag nå er sunket til ca. 50 000 eksemplarer, velger å legge ned sin papirutgave. Totalt har opplaget til britiske papiraviser falt med 36 prosent de siste seks årene. Siden 2005 har 200 lokalaviser gitt opp kampen i et sterkt fallende annonsemarked.

Fremtiden som nettavis vil nok også bli høyst usikker. Britiske nettsteder for generelle nyheter, sliter med å bli lønnsomme, ettersom leserne finner gratis innhold hos lisensfinansierte BBC.

Markedet er likevel ikke uten optimisme. Samtidig med nyheten om at The Independent stenger, kom meldingen om at avisgruppen Trinity Mirror, skal lansere en helt ny løssalgsavis i papir på selveste skuddårsdagen, 29. februar. «New Day» skal inneholde nasjonale nyheter og stoff om livsstil og underholdning, spesielt rettet mot kvinnelige lesere.

Selv om markedet i Storbritannia er stort, vil det overraske mange bransjefolk om et slikt prosjekt lykkes. Det er få som tror på en ny dag for papiraviser, andre steder enn i nisjene. Avisnavnet er for øvrig kjent i Skandinavia fra aviser med tilknytning til kommunister og nasjonalsosialister.

I forrige uke presenterte både Schibsted-konsernet og Polaris Media sine resultater fra det turbulente fjoråret, som var preget av betydelige inntektsfall i mediehusene vesentlig som følge av et sviktende annonsemarked. For abonnementsavisene er opplagsinntektene forholdsvis stabile på grunn av prisøkning og salg av digitale tilganger. For VGs papirutgave falt opplaget i fjerde kvartal med 18 prosent til 112 000 eksemplarer på hverdager. VGs pluss-utgave har nå 76 000 digitale abonnenter og nærmer seg papirutgaven i ekspressfart.

Mediebedriftenes Landsforening skal presentere de samlede medietallene for 2015 om et par uker, og selv om statistikken nå vil vise mediehusenes samlede utbredelse, kan vi vente nye spekulasjoner om papiravisens død.

Schibsteds konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, tror papiraviser vil leve i minst ti år til. I Danmark tror medieledere på 15 – 20 års forlenget levetid. Hvilke aviser som vil overleve er et annet spørsmål.

Det viktige er nå at mediehusene klarer å bevare sin uavhengighet og presseetiske standard i den digitale transformasjonen. Alt for mange medieledere later til å tro at de selv kan definere sin uavhengige rolle. Men dette er det faktisk opp til brukerne å avgjøre.

Selv om nesten alle anerkjenner at journalistikken er viktig for demokrati og samfunn, begynner publikums tillit til mediene å bli tynnslitt. Som vanlig aller mest for løssalgsaviser, men også for journalistikk i sin alminnelighet. I en fersk svensk undersøkelse mener 60 prosent av de spurte at media vinkler nyheter for å skape et bilde av samfunnet som de selv foretrekker. 73 prosent tror også at media bevisst vinkler innhold for å få klikk på sine nettsteder.

For et par uker siden vakte det stor debatt da svenske Aftonbladet gjorde sponset, betalt innhold til sitt hovedoppslag på papirutgavens førsteside. Redaktøren sa at hun sto 100 prosent inne for innholdet i artikkelen om personlig økonomi. Det spiller tydeligvis ingen rolle hva folk tror.

Mer enn tusen ord

ÅRETS BILDE 2014: Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet sitt. Foto: KYRRE LIEN

ÅRETS BILDE 2014: Barna i Harara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet sitt. Foto: KYRRE LIEN

En gang het det et godt pressebilde kunne fortelle mer enn tusen ord. Nå hører vi at en rørlegger like gjerne kan ta bildet som dokumenterer en viktig nyhetshendelse. Som journalist og redaktør er jeg dypt bekymret over nedprioriteringen av pressefotografenes arbeid i all verdens medier.

Hvorfor er jeg det? Alle kan jo ta bilder med mobilen og det er langt flere rørleggere enn pressefotografer? Så sjansen for å komme tidlig til et åsted er høyere? Dokumentasjonen blir da ferskere og informasjonen kommer raskere ut til publikum?

Jo, det er rett nok. Men kvalitetsjournalistikk handler også om visuell kommunikasjon. Bildet er den viktigste driveren for trafikk i digitale medier. Det profesjonelle reportasjebildet har en egen verdi i formidlingen av kunnskap og informasjon. Dette undervurderes av dagens medier, som kvitter seg med sine ansatte fotografer.

I stedet etterspørres i stigende grad bilder som forteller det samme som teksten allerede har fortalt, pyntede portretter som får kildene til å ta seg bedre ut enn de gjør i virkeligheten, studiobilder uten forstyrrende elementer, journalistbilder av velvoksen mann som uttaler seg.

Analysesjef Kristina Nilsen i medieovervåkningsbyrået Retriever påpekte overfor Medier24 at bruken av bedriftenes «pressebilder» nå er blitt en egen sjanger i dagspressen. For egen del vil jeg tilføye at bildebyråene lever godt på salg av halvnakne modeller som skal illustrere alt fra sex og samliv til ryggplager og allergier i nettavisene. Det handler mer om illustrasjon og blikkfang enn historiefortelling.

I forrige århundre var kåringen av «Årets Bilde» og «Snill gutt» i regi av Pressefotografenes Klubb (PK) en nyhetsbegivenhet av betydning. Slik er det ikke lenger. I følge fjorårsvinneren, Kyrre Lien, var 62 prosent av de premierte bildene tatt av frilansere. Mange av bildene var egne prosjekter uten tilknytning til en redaksjon.

– Vi risikerer å ende opp som kildebildefotograferende privatsjåfører, skriver Lien i en kronikk på nettstedet Medier24. Han oppfordrer gjenlevende pressefotografer til selv å ta ansvar for en mer fotojournalistisk tilnærming i sin produksjon.

11. mars er det duket for nok en kåring av «Årets Bilde». 3500 stillbilder og 150 videoproduksjoner er sendt inn til juryen. Ca. 40 arbeider er nominert til «Årets Bilde», og i følge nettstedet Journalisten har en fjerdedel av dem tilknytning til VG. Det er neppe tilfeldig. Fotojournalistikk har i over 50 år vært en grunnleggende faktor i mediehusets suksesshistorie.

Formater er ikke uten betydning for et mediums utvikling og popularitet. Da VG introduserte tabloidformatet i 1963 fikk bildet en mer sentral plassering. Allerede i første utgave strakk et eneste bilde seg fra sistesiden til første side. Som avismaker i senere år lærte jeg om bildeformatets betydning gjennom standardverket «Pictures on a Page» av den legendariske britiske redaktøren Harold Evans. Dagens nettaviser er for preget av monoton og kjedelig billedbruk. Det er på tide å finne opp et nytt og revolusjonerende format for visuell kommunikasjon.

Selvsagt spiller levende bilder – video – en stadig viktigere rolle i digitale medier. Fotografene må derfor beherske multimediaproduksjon. Dette er svært krevende når formatet varierer fra en avisside til mobilskjermen. Mobilen er blitt vårt viktigste medium for nyheter.

I Sverige var løssalgsavisen Expressen gjennom mange år et skandinavisk mønsterbruk for fotojournalistikk. Avisen hadde 25 usedvanlig dyktige pressefotografer fast ansatt. Nå er det ingen fotografer tilbake i Expressen. I Bonnier-konsernets andre storavis, Dagens Nyheter, er fotoavdelingen halvert.

Svenska Fotografers Forbund (SFF) har utgitt en god rapport som beskriver utviklingen i bekymrede ordelag: Bilder konsumeres mer enn noensinne i den digitale informasjonsflyten, men fotografer og opphavsrettshavere til bildene får lavere og lavere status. Den klassiske bildejournalistikken er på tilbaketog. Det er lav bevissthet for hva et bilde er og hva bildet betyr. Markedsføringsbyråer tar over som oppdragsgivere og endrer fotografenes vilkår.

– Fotografiet skal ikke bare billedlegge det skrevne ord, men være en katalysator som løfter fram hele journalistikken, sier Dagens Nyheters prisbelønte fotograf Paul Hansen i rapporten. I mange år var han også en svært synlig bidragsyter i VGs spalter.

Det digitale markedet krever flere og fremfor alt bedre bilder. Gjerne levende bilder. Men å kvitte seg med alt profesjonelt skaperverk kan fort bli som et selvskudd mot egne føtter.

La det svinge, Linda!

SWING IT MINISTER`N: Linda Hofstad Helleland bør sende ut noen signaler om hvordan hun mener at det nye momsregimet skal sikre mediemangfold i Norge.  Foto: HARALD HENDEN

SWING IT MINISTER`N: Linda Hofstad Helleland bør sende ut noen signaler om hvordan hun mener at det nye momsregimet skal sikre mediemangfold i Norge.
Foto: HARALD HENDEN

Vår nye kulturminister Linda Hofstad Helleland kunne innkassere en stor seier i pressens øyne allerede før hun var blitt varm i trøya: Som første nasjon i Europa kan Norge fra 1. mars innføre momsfritak for digitale nyhetstjenester.

– Jeg er stolt, sa Linda på det hun kalte «en stor dag for norske medier og mediebrukere». Reformen skal rede grunnen for mer innovasjon og styrke forretningsmodellene i norsk mediebransje.

Men det er noen store skår i gleden. Fritaket skal ikke gjelde fagpressen, som i stigende grad bidrar til vårt store nyhetsbilde. Og det skal ikke gjelde salg av enkeltartikler, som kan utvikle seg til å bli en mønstergyldig affære i vårt fremtidige konsum av samfunnsnyttig informasjon og nyheter. Dessuten kan regelverket komme til å begrense mediehusenes mulighet for å dele opp innholdet i spiselige porsjoner som er tilpasset din smak.

Det er nå opp til byråkratene i Skattedirektoratet å utforme forslag til detaljert regelverk for momsfritaket. Regelverket må være innenfor rammen av Regjeringens notifikasjon og ESAs godkjennelse, hvor utgangspunktet er at fritaket omfatter «tjenester som inneholder en bred dekning av nyhets- og aktualitetsstoff som er rettet mot allmenheten».

Her vil man selvsagt stå overfor et ikke ubetydelig avgrensningsproblem. Det er nå viktig at avgrensningen ikke struper mediemangfoldet som reformen søker å bevare, enn si videreutvikle.

For det norske mediemangfoldet, som er grunnleggende for vårt velfungerende demokrati, består egentlig av mange små biter – alt fra bøker, ukeblader, fagpresse, blogger, dagspresse, små lokalaviser, radio- og tv-kanaler, allmennkringkastere. Alt dette bidrar til at vi har en åpen og opplyst offentlig samtale, slik Grunnloven forutsetter at myndighetene tilrettelegger. Alt dette bidrar til at vi kan bevare vårt språk og kulturelle identitet. Å avgrense noe av dette er i seg selv et demokratisk problem, hvis man ser det fra et prinsipielt ståsted.

Likevel er det altså dette Skattedirektoratet nå skal gjøre. Direktoratets høringsnotat er møtt med unisone advarsler fra en samstemt mediebransje, som frykter at reglene vil bremse fremtidsrettede utviklingstiltak. Det kan se ut som om direktoratet har tatt utgangspunkt i fortidens mediebilde på papir, i stedet for å forutse fremtidig utvikling av nyhetsmediene.

For noen av våre bredeste nyhetstjenester vil det være slik at generelle nyheter er gratis, men at man søker å finansiere samfunnsnyttig journalistikk gjennom betaling for brukertilpassede produkter på spesifikke områder. Ved å abonnere på en nyhetstjeneste om sport bidrar du til å finansiere arbeidet med allmenne nyheter, for eksempel. Slik kan det være med flere nisjer som leveres av en merkevare som i all hovedsak betjener et bredt publikum. Det er grunn til å tro at mye av fremtidens produktutvikling vil finne sted på denne måten.

Det samme gjelder systemer og plattformer for mikrobetaling av enkeltartikler. Det blir stadig flere av oss som bygger vår deltagelse i samfunnslivet på et mangfold av kilder. Heldigvis. Før var vårt nyhetsbilde preget av lokalavisen, kanskje en riksavis og av NRK. Nå oppsøker folk i stigende grad nisjene eller andre medier med utgangspunkt i anbefalinger i sosiale medier. I andre land ser vi at det bygges egne plattformer for kjøp av enkeltsaker, og hvor du betaler med et klikk på mobilen.

For en uke siden publiserte Stavanger Aftenblad en unik reportasje over 64 sider om et barnevernsbarn i samme avis og på nettet. Det var en samfunnsviktig historie, som appellerte til lesere over hele landet. Det ville vært himmelropende feil om en leser på Senja, i motsetning til abonnenten i Randaberg, skulle betale moms for artikkelen. For et par år siden så vi likeså hvordan den avslørende Janne-saken fra Bergens Tidende ble lest – og debattert – av mer enn en million nordmenn. Så mange avislesere finnes det ikke i Bergen.

Kvalitetsjournalistikken som fører til god norsk samfunnsdebatt utvikler seg universelt. Nå må ikke Skattedirektoratet lage et regelsett som begrenser nye utviklingsmuligheter for samfunnsviktig kritisk journalistikk. Det nye nullmomsregimet gir muligheter for å utøve fornuftig skjønn og praksis bør derfor ligge nærmere de samfunnsmessige intensjoner som fritaket begrunnes ut fra.

Det er også slik at mange fagpressepublikasjoner leverer viktige premisser for samfunnsdebatten gjennom nyhetsarbeid som henvender seg til et bredt publikum. Kommunal Rapport, som eies av Kommunenes Sentralforbund, er en svært viktig og uavhengig leverandør av undersøkende journalistikk mot et ganske bredt publikum. Teknisk Ukeblad er et annet eksempel på et nettsted som leverer vesentlige bidrag til vår offentlige samtale. Derfor bør det nå sendes tydelige politiske signaler på hva som er hensikten med reformen, nemlig å være til støtte for slik journalistikk på ganske bred basis.

Du må la det svinge, Linda. La det rock and roll. Helt til Siv mister all kontroll.

Grenseløs arroganse

LYDHØRT: 65 medieledere fra de nordiske land var invitert til Facebook for å høre siste nytt og Instant Articles og andre sosiale medieplattformer. Giganten er blitt så sterk at mediehusene må la seg innlosjere. Foto: OLA STENBERG, VG

LYDHØRT: 65 medieledere fra de nordiske land var invitert til Facebook for å høre siste nytt og Instant Articles og andre sosiale medieplattformer. Giganten er blitt så sterk at mediehusene må la seg innlosjere. Foto: OLA STENBERG, VG

Den siste ukens reise gjennom medielandskapet ga oss en opplevelse av grenseløs, ja nærmest sømløs arroganse. Google og Facebook leverte en forestilling som levner liten tvil: Her i gården gjør vi som vi vil. Enter blir dere med oss, eller så vil fortapelsen sluke dere.

Mediehusene står i sjakk.

Første trekk sto Googles Norge-sjef Jan Grønbech for da han entret scenen på Mediemangfold-utvalgets første innspillmøte:

– Den største trusselen mot mediemangfoldet er at det finnes et utvalg som tror det vil ha noen som helst påvirkning på mediemangfoldet, sa Grønbech belærende, og viste til at dagens 16-åringer aldri kommer til å ta i en fjernkontroll, ei heller lese en papiravis. Så forlot han innspillmøtet uten videre deltagelse i diskusjonen. Jeg har knapt noensinne vært vitne til så makeløs arroganse.

Hans kollega i Facebook Norge, Rune Paulseth, ville ikke ofre tid på det regjeringsoppnevnte utvalget i det hele tatt. I følge Dagens Næringsliv fordi man bare var invitert som «observatør». Alle som var til stede kunne imidlertid komme med innspill i møtet.

Neste trekk var også i regi av Facebook. 65 medieledere fra nordiske land måtte reise til London for å høre om SoMe-gigantens nyeste publiseringsplattformer. Her fikk de vite at Facebook Instant Articles vil være tilgjengelig for norske mediehus før sommeren. Aller-gruppen (Dagbladet) har allerede inngått avtale og vil så smått starte publiseringen av artikler i disse dager.

Avtalene fungerer slik at Facebook kan selge annonser på mediehusenes artikler. Mediehusene får overført 70 prosent av inntektene fra salget. Mediehusene beholder 100 prosent av eget salg på disse sidene.

Google og Facebook har allerede tatt en stor jafs av mediehusenes annonseomsetning, og inntektene fra det norske markedet forventes å bli oppunder fire milliarder kroner dette året. Med Instant Articles vil norske mediehus kunne få en andel i veksten, men må samtidig trolig gi fra seg noe av retten til å bestemme hva som skal publiseres. Det er ikke alt Facebook vil se på sine sider. Situasjonen minner meg om en butikkeier på Hedemarken som ikke ville selge VG fordi han mislikte dagens hovedoppslag. Eller avisbudet som nektet å levere Aftenposten med tilsvarende begrunnelse.

Mediehusene har likevel neppe noe annet valg enn å bli med på ferden. Brukerne vil kunne nyte et medium på mobilen som går ti ganger raskere enn nå.

Facebook offentliggjorde før helgen fantastiske resultater for siste del av fjoråret. Inntektene økte med 44 prosent i løpet av 2015 til svimlende 18 milliarder dollar. Resultatet ble på mer enn seks milliarder. Facebook har nå over en milliard daglige brukere. I siste kvartal kom 80 prosent av annonseinntektene via mobil. I dag vil Google offentliggjøre sine tall. De blir neppe dårlige, de heller.

Spillet handler om definisjonsmakt og distribusjonsmakt på internett. Her i Norge er 79 prosent av den voksne befolkningen brukere av Facebook, 2,6 millioner av oss daglige brukere, i følge ferske tall fra Ipsos.

Google og Facebook tjener store penger på innhold i sosiale medier, men de investerer ikke i innhold. Og så betaler de heller ikke nevneverdig i skatt tilbake til samfunnet.

Norske medieledere kunne i forrige uke feire ESAs godkjennelse av null moms på digitale nyhetstjenester. Men champagneglassene var ikke blitt tomme, før det kom et skår i gleden. Fritaket gjelder ikke for nyheter solgt i løs vekt, bare abonnement. Mye av fremtidens nyhetsformidling kommer til å være stykkbasert og distribuert via sosiale medier.

Den neste kampen for mediehusene blir nå å få de globale gigantene inn i samme skatteregime. Optimismen steg i forrige uke da det ble kjent at Google og den britiske regjeringen hadde inngått avtale om betaling av 130 millioner pund i skatt for siste tiår. Men ifølge The Guardian gir det en samlet skatteprosent på bare 2,77 prosent siste tiår. Forliket innebærer at Google slipper unna en samlet skatteregning på 1,6 milliarder pund.

Samtidig pågår det en bred debatt i mange europeiske land om allmennkringkasteroppdraget – «public service». NRK deltok på forrige ukes Facebook-samling i London og vil nok ønske å distribuere sitt innhold via Instant Articles og på andre plattformer. Det vil kunne forsterke en allerede konkurransevridende effekt av statlig finansiering.

«Public service» trenger åpenbart en ny definisjon i fremtidens medielandskap. Eller er det rett og slett bare Facebook og Google?

Kjendisenes død er avisenes brød

2016: David Bowie døde 10. januar i år og ble minnet på The Guardians førsteside.

2016: David Bowie døde 10. januar i år og ble minnet på The Guardians førsteside.

Få hendelser har utløst så sterke følelser med tilhørende avissalg som superkjendisenes brå og uventede død. Når dødsbudskapet landet på nyhetsdesken, var det bare å bestille 20 prosent påslag i avisopplaget som skulle trykkes og distribueres.

En av journalistikkens tydeligste og uskrevne lover kunne tre i kraft: Folk vil lese om livet og skjebnen til kjente mennesker som man føler et nært forhold til, som folkekjære artister, musikere, kunstnere, forfattere, skuespillere, idrettsutøvere – og noen få politikere.

Siden romjulen har vi så å si daglig fått dødsbudskap om den ene kjendisen etter den andre: Lemmy Kilmister, David Bowie, Glenn Frey, Natalie Cole, Bård Breivik, Karsten Isachsen, Lars Roar Langslet..

Rekken av døde minner meg om at en god journalist aldri skal undervurdere interessen for kjente menneskers død og fordervelse.

Døds-drama ble gjenfortalt fra førstesiden, men ofte ble det også laget ikoniske førstesider hvor løssalgsstativene fungerte som minnetavler over vårt ganske land. Svært mange tok vare på avisene med slike førstesider.

Nå lages det ikke slike førstesider lenger. I stedet deler vi våre sorger på Facebook eller Twitter og tenner liksomlys og skriver i kondolanseprotokoller på en eller annen nettside. Som kanskje dør med døgnet. Jeg må innrømme at jeg blir litt trist i savnet av de symboltunge og tankevekkende avisfrontene.

For en som ble voksen i de glade og litt løsslupne 1970-årene er det en stor nyhet når både David Bowie og The Eagles tar av mot skyene i løpet av ei uke. Det slår meg hvor formatstyrt nettavisenes journalistiske presentasjon er blitt. Hvor likt Dagens Drama brettes ut fra dag til dag. Hvor er det blitt av det kreative uttrykket med utspring i sterke følelser?

Norge sto stille i ett minutt da Winston Churchill døde for ganske nøyaktig 51 år siden. I byen stanset trikkene og bilene og vi som var skoleelever reiste oss ved pultene. Før det ble vanlig å spørre folk hvor du var da Oddvar Brå brakk staven, var det attentatet på president John F. Kennedy folk var opptatt av. Mordet på Olof Palme bringer fortsatt overskrifter. Mandelas død samlet en hel verden i sorg.

«ELVIS MORT» lød overskriften på avisenes løpesedler langs Champs Elysees denne augustdagen i 1977 hvor jeg for alvor ble bevisst kraften i dødsbudskapet. På ferietur til Paris. Det var før mobiltelefonen begynte å levere nyhetsvarsel uavhengig av hvor vi befinner oss. Samtidig lærte jeg noe om betydningen av linjefall i overskrifter, en vitenskap som er gått ut på dato.

«GRACE ER DØD» var overskriften i VGs mestselgende 2.utgave fra 13. september 1982. Den glamorøse fyrstinnen av Monaco hadde kjørt utfor klippene og ble dratt døende ut av bilvraket. Den unge britiske prinsesse Diana var til stede i begravelsen, men 15 år senere omkom også hun i en tragisk bilulykke i Paris. En av VGs mestselgende søndagsutgaver så dagens lys.

Mordet på John Lennon 8. desember 1980 ble tema for en av de heftigste budkamper om bilderettigheter mellom VG og Dagbladet noensinne. Bildet var av Lennon og hans morder, Mark David Chapman, tatt under autografskriving like i forveien. Dagbladets redaktører var villig til å punge ut mest og en ny ikonisk førsteside var skapt.

Det er når døden kommer brått og uventet at folket reagerer spontant. Linjen til VGs tipstelefon glødet da den folkekjære skuespilleren Rolf Just Nilsen falt om og døde på scenen til Det Norske Teatret i 1981. De plutselige dødsfallene til yngre helter, som musikeren Marius Müller (1999) og svømmeren Aleksander Dale Oen (2012), utløste også en svært sterk deltagelse hos publikum.

1987: Landsfaderens hender hviler på VGs førsteside.

1987: Landsfaderens hender hviler på VGs førsteside.

Å komponere den ikoniske førstesiden om et populært menneskes død handler som regel om å finne det talende fotografiet, som utløser følelser og ettertanke. Landsfaderens død i 1987 er et eksempel på dette. VGs førsteside med Einar Gerhardsens hender som hviler på stokken er noe av det mest ekstreme jeg har vært med på å lage. Oppslaget vakte anerkjennende reaksjoner blant leserne og ble senere belønnet med hedersprisen i den nordiske mønstringen av god avisdesign.

Den brå bortgangen til to av Arbeiderpartiets utenriksministre, Knut Frydenlund (1987) og Johan Jørgen Holst (1994), er også eksempler på at politikerdødsfall kan utløse bred deltagelse i folket.

Listen over store stjerner som er sloknet på avisenes førstesider er uendelig lang. Det er nok å nevne navn som Buddy Holly, James Dean, Marilyn Monroe, Janice Joplin, Jimy Hendrix, Jim Morrison, Michael Jackson..

Og David Bowie, som preget oss gjennom seks tiår. Hans spektakulære sorti var en ikonisk førsteside verdig.

PiS for our time

PROTESTERER:  Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier.  Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

PROTESTERER: Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier. Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

Se for deg at finansminister Siv Jensen tropper opp på Marienlyst og gir kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og resten av NRK-sjefene avskjed på grått papir. Før hun henter Knut Haavik hjem fra Syden for å rydde opp, og feie alle de venstrevridde journalistene ut av landets statlige radio og tv.

Et drømmescenario fra Carl I. Hagens glansdager.

Men i Polen kan dette oppgjøret med «ARK» bli til virkelighet, etter at det nasjonalkonservative Lov- og Rettferdighetspartiet (PiS) kom til makten ved valg 25. oktober i fjor. I romjulen sjokkerte den nye polske flertallsregjeringen med å fremme forslag til nye lover som skal regulere statens medier og høyesterett – den tredje og fjerde statsmakt.

Den nye medieloven gir landets finansminister en direkte rett til å ansette og avsette sjefene for polsk statlig tv og radio, samt det statlige nyhetsbyrået PAP. Lovforslaget, som nå er signert av landets president, utløste et vell av protester og flere radio- og TV-sjefer forlot umiddelbart sine stillinger.

EU er sjokkert over dette angrepet på pressefriheten i et av unionens største medlemsland. EU-parlamentets leder sammenlignet det nærmest med et statskupp. I forrige uke vedtok Kommisjonen å innlede undersøkelser. Riset bak speilet er å frata Polen stemmerett i EUs beslutningsorganer, dersom man kommer til at de nye regulatoriske tiltak bryter med den fundamentale rettstilstand i Europa.

Jeg fryser på ryggen av retorikken til det nye polske regjeringspartiet, PiS. Den nye loven skal omdanne landets statlige medier til såkalte «nasjonale kulturinstitusjoner» som skal styrke publikums «patriotiske holdninger».

– Den kultur som bekostes av Staten skal være patriotisk og fortelle verden om polske helter, sier landets nye statsminister.

Partinavnet PiS gir meg assosiasjoner til den britiske statsminister Neville Chamberlain som i 1938 viftet med Adolf Hitlers fredspakt og sa at det var «Peace for our time». Et år senere invaderte tyske styrker Polen.

PiS er kommet til makten etter et knallhardt oppgjør med venstreliberale tilhengere av kulturelt mangfold og miljøvern – som de siste årene har styrt Polen.

Den svenske avisen Dagens Nyheter rykket ut og intervjuet Polens nye kulturminister, visestatsminister Piotr Glinski, som er professor i sosiologi:

– Det vrimler av venstrevridde i statlige medier, samtidig som det finnes ytterst få journalister på høyresiden. En løsning kan bli å si opp samtlige journalister og starte om igjen fra null, sier han.

En ønskedrøm for politikere fra skandinaviske populistpartier som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og kanskje en og annen fra Fremskrittspartiet.

En av kulturministerens første handlinger var å gripe inn overfor premieren på et teaterstykke, «Døden og piken», skrevet at Nobelprisvinneren Elfride Jelinek. Glinski beskyldes også for å ha sørget for suspendering av en kjent TV-journalist som avbrøt ham 29 ganger i et intervju. Det er ventet at regjeringen vil fremme en ny og enda mer detaljert medielov i løpet av få uker. Mange frykter at neste steg er sterkere statlig kontroll med private, kommersielle mediehus.

Europeiske medieorganisasjoner, Den Europeiske Kringkastingsunionen EBU, og Reportere Uten Grenser fordømmer utviklingen som man nå er vitne til, men det nevnes foreløpig ikke andre mottiltak enn å utestenge Polen fra Melodi Grand Prix. Ellers er det «dialog».

Polen er et nærstående land til både Norge, Sverige og Danmark. Verdens første pressefrihetslovgivning feirer i år 250 års jubileum i Sverige. I dag inviterer utenriksminister Børge Brende til storlansering av en ny «strategi for fremme av ytringsfrihet og uavhengige medier i Norges utenriks- og utviklingspolitikk». Brende har tenkt å gjøre kampen for pressefrihet til et prestisjeprosjekt for Norge. Lanseringen finner sted i Fritt Ords lokaler i Oslo, og skal bivånes av FNs spesialrapportør for ytringsfrihet og OSSEs representant for mediefrihet.

De nordiske land troner høyt på listen over land med pressefrihet. Vi har et særlig ansvar for å stå opp mot de strømninger som vi ser i store europeiske nasjoner som Polen og Ungarn. Mediebildet blir stadig mer internasjonalt. Uten deres pressefrihet vil det også bli vanskeligere å opprettholde våre egne mediers uavhengighet.

De ufeilbarlige

At Statens egen allmennkringkaster igjen troner øverst på verstingtoppen for presseetiske overtramp var ikke en nyhet som ble prioritert i NRKs mange publiseringskanaler sist onsdag. Nyheten ble markert med nesten øredøvende taushet.

NRKs hovedkvarter på Marienlyst omtales gjerne som «det hvite hus», men rullebladet til redaksjonene er langt fra rent. I 2013 vakte det berettiget oppsikt at allmennkringkasteren ble utropt til norsk presses etikkversting, basert på statistikken fra publiseringsåret i forveien. Den nye kringkastingssjefen, Thor Gjermund Eriksen, beordret rev i seilene og det ga synlige resultater. De to følgende årene fikk NRK færre fellelser i Pressens Faglige Utvalg, selv om romkvinnesaken i 2013 ble en stor skandale.

Men i 2015 ble NRK felt ti ganger i PFU, like mange ganger som i 2012. Da Norsk Presseforbund i forrige uke presenterte sin dystre statistikk, viste det seg at de fleste uttalelsene mot NRK handlet om ganske slett journalistisk håndverk.

PÅ URIASPOST: Per Arne Kalbakk er redaktør for god presseskikk i NRK. Nå skal han iverksette kursprogram for alle NRK-journalister.  Foto:

PÅ URIASPOST: Per Arne Kalbakk er redaktør for god presseskikk i NRK. Nå skal han iverksette kursprogram for alle NRK-journalister. Foto: ANNE LIV EKROLL

 

– Dette er vi ikke fornøyd med, konstaterte NRKs nye etikkredaktør, Per Arne Kalbakk.
Han har fått ansvaret for å gjenreise NRKs tapte ære og vil iverksette et omfattende kursprogram for alle NRKs medarbeidere når det gjelder presseetikk. Kalbakk bør la eksemplene tale sitt tydelige språk og ta utgangspunkt i PFUs konkrete vurderinger av NRK-journalistenes arbeid, selv om det kan virke smertefullt for den enkelte.

Seks av de ti sakene fra fjorårets PFU-statistikk gjelder regelrette brudd på god presseskikk. I fire av sakene får NRK kritikk for dårlig arbeid og sviktende skjønn. Jeg har lest alle uttalelsene og kan konstatere at det er et ganske vidt omfavnende synderegister: Sviktende faktakontroll og kildekritikk, mangel på saklighet og omtanke, utelatelse av sentrale opplysninger, ingen samtidig imøtegåelse av sterke påstander, manipulering av bildemateriale osv.

Det verste overtrampet gjelder nok en reportasje om romfolk. Denne gang i magasinet Urix hvor en navngitt nordmann henges ut som kynisk bolighai i Bucarests fattigkvarter, hvor romfolk er kastet på gaten. Det er sjelden PFU er så nådeløs i sin karakteristikk av et journalistisk arbeid.

– Reportasjen gir en feilaktig framstilling når det hevdes at han har kastet et antall fattige mennesker på gata nå. Faktum er at han har latt dem bo gratis i sju år og har siden 2009 hatt støtte i en rettsavgjørelse for utkastelse i 2014. Det fremstår som underlig for utvalget at disse sentrale fakta – som NRK var kjent med – blir utelatt i selve reportasjen. NRK har satt klageren i et urettmessig kritisk lys, mener PFU.

Utvalget finner grunn til å påpeke at verken den journalistiske arbeidsprosessen eller reportasjen oppfyller kravene til saklighet og omtanke. PFU slår fast at klageren burde ha blitt kontaktet på et lang tidligere tidspunkt i den journalistiske prosessen.

– Regelen om rett til samtidig imøtegåelse er ikke en pliktøvelse på slutten av arbeidet, men en del av sakens opplysning før man bestemmer seg for vinkling, presiserer PFU.

Og utvalget nøyer seg ikke med dette: Vær Varsom-plakaten er ikke bare en ren teknisk beskrivelse av hvordan journalistikk skal være. Presseetikken skal skape bevissthet om den maktutøvelse som journalistikk er, og det inntrykk man skaper av noen eller noe ute i samfunnet.

Dette er en ganske sjeldent klargjørende uttalelse fra PFU. NRKs etikkredaktør vil oppnå gode resultater med å drøfte den detaljert med NRKs mange redaksjoner.

Jeg har diskutert presseetikk med NRK-journalister i snart 40 år, og det har festet seg et inntrykk av at mange anser seg som ufeilbarlige, ja nærmest gudesendt av Staten for å opplyse folket eller avsløre kritikkverdige forhold der hvor markedskreftene rår. I trygg forvissning om at overtramp er et fenomen som først og fremst oppstår i kommersielle medier. Slik er det ikke. Overtramp i private medier belønnes sjelden med mer penger fra Staten, man risikerer tvert i mot sviktende inntekter fra brukerne. Hvis NRK skal beholde sin høye troverdighet som statlig finansiert allmennkringkaster er det derfor svært viktig å opprettholde en høy presseetisk standard.

I fjor ble det riktig nok registrert et stigende antall klager mot mediene generelt. At NRK får flest klager harmonerer godt med størrelse og gjennomslagskraft. Andelen fellelser er likevel for høy sammenlignet med de private mediene.

Året 2016 innledes med store bemanningskutt i mange redaksjoner. Erfarne journalister fases ut og det er en betydelig fare for at de tar med seg presseetiske reflekser og faglig kompetanse. Det kan derfor være på høy tid at også andre redaksjoner enn NRK iverksetter kursprogram i god presseskikk.

* Sent torsdag kveld publiserte NRK en sak om årets PFU-statistikk på sine nettsider for kultur. Fredag publiserte NRK Ytring en kronikk av etikkredaktør Per Arne Kalbakk om statistikken.

Algortimenes år 2016

HELLO SWEETHART, GET ME REWRITE! Replikken er fra film- og teaterklassikeren «The Front Page», men morgendagens reportere må kunne legge alt ut selv på egne plattformer og sosiale medier. Med flere mobiltelefoner enn innbyggere i verden, vil det bli særdeles krevende å være først ute med nyhetene.

HELLO SWEETHART, GET ME REWRITE! Replikken er fra film- og teaterklassikeren «The Front Page», men morgendagens reportere må kunne legge alt ut selv på egne plattformer og sosiale medier. Med flere mobiltelefoner enn innbyggere i verden, vil det bli særdeles krevende å være først ute med nyhetene.

2016 er året hvor jeg blir til et regnestykke. Jeg – som valgte et yrkesliv innen journalistikk i stedet for matematikk – skal erstattes av en algoritme. Og som pensjonister flest skal jeg hengi meg til et liv på Facebook..

Romjulen har jeg brukt på forberedelser til algoritmens år 2016. Jeg har lest spådommer fra all verdens mediefolk som desperat forsøker å forutse utviklingen. Vil den negative inntektsutviklingen snu i år?

Jeg fornemmer håpet i analysene, men ser få konkrete tegn til bedring: Mediehusenes hovedutfordring er at den digitale veksten ser ut til å flate ut. Google og Facebook vil spise stadig mer av annonsekaken. Distribusjonen av innhold i sosiale medier vokser på bekostning av abonnement. 2016 kan bli et nytt smertens år for norske mediehus.

Jeg velger å ta utgangspunkt i mitt eget forbruksmønster: Jeg leser stadig mer på mobilen. Ser mindre TV. Jeg velger den interessante artikkelen eller pushvarselet som inngang til nyhetene. Ofte via sosiale medier. Jeg har kjøpt ny, smartere bil som også går på el. Jeg har aldri kontanter på meg, og vil gjerne betale med mobilen. Og når jeg trener, så lytter jeg gjerne til en podcast eller strømmer musikk.

Felles for de mange spåkoner, og -menn innen media, er likevel en ting: Alt vil gå enda raskere! Det vil nødvendigvis ikke dukke opp så mye nytt, men utviklingstrekkene som vi kjenner fra 2015 vil akselerere inn i det nye året. Dette gjelder både distribusjon via sosiale medier og annonseblokkering. Innsamling og utnyttelse av brukerdata skal gjøre opplevelsen av media mer relevant for brukerne gjennom personlig tilpasset innhold.

Produktutviklingen vil handle mindre om design og mer om brukeropplevelse. Det er begrensede muligheter for presentasjonsjournalistikk på en mobilskjerm, men alt må skje enklere og raskere.

Det første tiåret i dette årtusen ble preget av bestrebelsene for å finne en balansert publiseringsstrategi mellom papiravis og nettavis. De neste fem årene om gratis eller betalt innhold. Nå må mediehusene finne balansen mellom publisering på egne plattformer og sosiale medier.

Facebook – nettverket som ønsker å bli til verdens nye internett – vil her spille en sentral rolle. I fjor ble distribusjonskanalen Facebook Instant Articles lansert, og mediehusene har fått et nytt dilemma: Skal vi dele seng med fienden eller ikke? Det velges forskjellige strategier, og mange følger med interesse mediegigantenes oppgjør seg i mellom – The Washington Post versus The New York Times. Førstnevnte distribuerer alt sitt innhold via Facebook, og har de siste par månedene overtatt ledelsen i konkurransen om digitale lesere verden over.

Facebook Instant Articles ble lansert i Sverige i desember og vil nok snart komme til Norge også. Jeg tror ingen norske mediehus kan ignorere kraften i dette nettverket. Facebook har nesten en milliard daglige brukere, her til lands er nesten alle tilknyttet.

Likevel vil norske mediehus ved inngangen til dette året fortsette å stramme inn på gratis distribusjon av innhold. Brukerbetalingen må økes hvis kvalitetsjournalistikken skal sikres. Abonnementsløsninger er selvsagt mest nærliggende, men mediehusene må snart begynne å tenke utenfor boksen – på mer samarbeid og stykkbetaling.

Annonseblokkering har foreløpig ganske svak utbredelse i Norge, men fenomenet vil tilta i styrke spesielt blant unge brukere. Løsningen ligger ikke i å stenge brukerne ute, men i produktutvikling for annonser både når det gjelder innhold og formater. Mediehusene må beholde sitt fokus på ungdommen, ikke så mye på innhold som på bruksmønster.

Men hva betyr alt dette for journalistikken? Redaksjonene blir mindre og rapporteringen mer direkte. Det blir mer LIVE og mer levende bilder, kanskje mer live levende bilder via sosiale medier. Journalistene trenger nye verktøy for verifikasjon og nye standarder for etikk. «Big Data» blir en del av journalisthverdagen, men det kan fort bli et spørsmål om «Big Privacy». Brukerne har en tendens til å akseptere at våre personlige brukerdata utnyttes av fremmed mediemakt langt unna, men hvis lokalavisen gjør det samme som Facebook kan det fort bli bråk om personvern.

Lineær TV i Skandinavia går også utfordrende tider i møte, ettersom nyheter formidles i sosiale medier og underholdning i strømmetjenester. Allmennkringkasternes finansiering vil stå på den politiske dagsorden.

Men jeg vil neppe gå rundt med Google-briller på nesen i år heller. Og å tenke seg at vi går rundt med Virtual Reality «dykkermasker» på hodet neste sommer virker utenkelig.

Foreløpig.

Julegaven fra Høyesterett

OMSTRIDT VIDEO: Den fatale pågripelsen av Erik Are Stedt (35) på Oslo Legevakt ble fanget opp av tre overvåkningskameraer. Tre år senere er videoklippene omsider utlevert og offentliggjort.

OMSTRIDT VIDEO: Den fatale pågripelsen av Erik Are Stedt (35) på Oslo Legevakt ble fanget opp av tre overvåkningskameraer. Tre år senere er videoklippene omsider utlevert og offentliggjort.

Seks dager før julaften kom årets julegave fra Norges Høyesterett til pressen: NRK fikk endelig medhold i kravet om utlevering av overvåkningsvideoen fra Oslo Legevakt som viser det fatale halsgrepet med døden til følge for Erik Are Stedt (35) under en dramatisk pågripelse.

I tur og orden har Spesialenheten for politisaker, Riksadvokaten, Oslo Tingrett og Borgarting lagmannsrett avvist kravet om innsyn på vegne av offentligheten. Saken har stor betydning for pressens mulighet til å kunne utøve sin funksjon som samfunnets vaktbikkje; å etterprøve maktbruken ved den dødelige pågripelsen.

Med utgangspunkt i europeiske menneskerettigheter kom flertallet i Høyesterett til at det var et unødvendig inngrep i informasjonsfriheten å nekte NRK innsyn i opptakene fra tre overvåkningskameraer på Legevakten. Retten påla Spesialenheten å utlevere opptakene til NRK i sladdet, anonymisert stand.

Opptakene viser hvordan to kvinnelige politibetjenter strever med å få kontroll over den schizofrene mannen som ønsker å forlate Legevakten. Omsider får de hjelp av en tilfeldig ambulansearbeider som fester det fatale halsgrepet og holder mannen nede til han blir livløs. Straffesaken mot de tre var avgjort og henlagt da NRK begjærte innsyn. Begjæringen ble støttet av avdødes pårørende som fritok påtalemyndigheten for taushetsplikt.

Det siste året har Høyesterett vist en større interesse for å vurdere tvistemål som har med medienes arbeidsvilkår å gjøre. Bare noen uker i forveien opphevet Høyesterett politiets beslag av upublisert videomateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Avgjørelsen styrker pressens kildevern i betydelig grad.

Den siste saken styrker pressens innsynskrav på vegne av offentligheten, særlig i de straffesaker som blir avgjort av påtalemyndigheten uten domstolsbehandling. Som for eksempel ved forelegg eller henleggelse.

Fire kvinner og en mann har vurdert NRKs innsynskrav. Wenche Arntzen, kjent som dommer i rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik, var førstevoterende. Hennes votum ble støttet av Bergljot Webster og Ingse Stabel. Høyesterettsdommerne Ragnhild Noer og Knut Kallerud tok dissens.

Diskusjonen i Høyesterett følger de klassiske spor i motsetningene mellom Den Europeiske Menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet og informasjonsfrihet og artikkel 8 om personvern. Det er avveiningen av de samme hensyn som preger svært mange redaksjonelle avgjørelser i dekningen av straffesaker.

Førstevoterende legger til grunn nyere rettspraksis fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) etter 2006, som peker i retning av en bredere forståelse av informasjonsfrihetsbegrepet. Det handler også om retten til å få tilgang til informasjon, særlig når det er snakk om pressens innsyn i saker av stor offentlig interesse og rollen som «public watchdog». Dette er et syn som også deles av FNs menneskerettskomité.

Høyesterett la også tilsvarende hensyn til grunn i vurderingen av NRKs krav om utlevering av lydbåndopptakene fra Treholt-saken: «Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon.»

Politiregisterloven gir dessuten en mulighet for å gi pressen innsyn under forutsetning av at det skjer uten bruk av navn eller andre identifiserende opplysninger. Tidligere hendelser med kvelningsdød ved bruk av mageleie og halsgrep har utløst rundskriv fra Politidirektoratet om behovet for større åpenhet omkring de faktiske forhold.

Flertallet i Høyesterett legger i tillegg vekt på at opptakene finnes lett tilgjengelig på en minnepinne hos Spesialenheten og at de kan sladdes uten et betydelig merarbeid.

Mindretallet viser til at det ikke foreligger noen ny storkammeravgjørelse, bare mindre avdelingsavgjørelser fra EMD i slike spørsmål. Disse omhandler heller ikke samme tema eller problemstilling som i saken fra Oslo Legevakt. Derfor velger mindretallet å legge større vekt på personvernet for de impliserte. Avdødes nærmeste pårørende har sett opptakene mange ganger, og hensynet til offentligheten kunne vært ivaretatt gjennom en visning uten utlevering.

I dagene før jul ble videoklippet publisert i mange medier, og det er påpekt at sladdingen er utført for omfattende til at man kan se selve halsgrepet skikkelig. Spesialenheten har sagt seg villig til å vurdere sladdingen på nytt etter årsskiftet. Uansett har Høyesterett igjen levert et viktig bidrag til undersøkende og kritisk journalistikk.

NRK fortjener ros for atter å ha bragt et viktig demokratispørsmål til topps i domstolene, med støtte fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening. Det er dessverre ingen selvfølge at redaktører prioriterer slikt i disse ulvetider.