De siste dagers hellige

Skrevet av
Svar

LOS ANGELES (VG) – Jeg sitter i rom 2007 på JW Marriott i englenes by og funderer på hvordan redaktør- og journalistrollen egentlig blir i fremtidens digitale medier: Tettere på menneskene. Raskere. Dypere. På alle tenkelige medieplattformer hvor brukerne forventer å finne informasjon som de har bruk for. Til enhver tid. 

I tre dager har jeg hørt medieledere på INMA`s* verdenskongress drøfte den kolossale digitale utfordringen under mottoet «Nytt oksygen til ny vekst». Nyhetsmediene må forandre sin kultur og nærme seg tankesettet til brukerne i større grad. 

- Den som ikke kan forandre mening, kan heller ikke forandre noen ting, skrev George Bernard Shaw. 

Amerikanske eksperter tror at bare 60 prosent av de som jobber i medieindustrien vil evne å bli med på forandringen. I dag er det bare 16 prosent av journalistene som engasjerer sine lesere direkte gjennom sosiale medier. 

The Los Angeles Times relanserer nå sin gjeldstyngede avis gjennom kampanjen «Thoughts». Avisen på papir og nett skal i større grad speile lesernes tanker, fange trenden som går ut på at vi tenker mer på de forhold som angår selve livet og dagliglivet. 

En av de største mediesuksessene i USA for tiden er mormonernes eget mediehus i Salt Lake City – The Deseret News. Her er strategien ikke bare «digital first», men «digital only». De siste dagers hellige satser på en tydelig, verdibasert innholdsprofil: Familie og tro. Utdanning og ansvarlighet. Kampen mot fattigdom. Mediehuset, som har mer enn 2000 frivillige bidragsytere i 45 stater, har nå stor suksess med en kampanje for familieansvar: En tredjedel av alle barn i USA vokser opp uten en far. 

De siste dagers hellige fant visstnok troen på graverte gullplater og i skrifter på papyrus. En dag i uka gjelder papiret fortsatt; den nasjonale søndagsutgaven til mormonerne er USAs raskest voksende avis. Ellers handler alt om å gjenskape digitale gullplater preget av den rette tro og mye brukergenerert innhold. Nye Hollywood-filmer vurderes gjennom nettavstemminger av typen: Er denne filmen passende for mine tenåringsbarn? Er den verd min tid? 

En annen gammel papirtiger, The Washington Times, satser knallhardt på konservative livsverdier og har globale ambisjoner på nettet. Utgangspunktet for all produktutvikling er at livene til halvparten av alle amerikanere styres av grunnleggende konservative verdier.

 

Sjefen for Digital First Media, John Paton, mener at foretakskultur blir mer utslagsgivende enn strategi i fremtiden. For mediene handler det om å gjenvinne publikums tillit. En undersøkelse viser at 92 prosent av amerikanerne stoler på anbefalinger fra folk de kjenner, 70 prosent på forbrukeranbefalinger – bare 58 prosent på redaksjonelt innhold fra papiraviser og nettaviser. 

- Vi trenger flere journalister og færre redaktører og redigerere, sier John Paton. Hans selskap står bak de raskest voksende mediehusene i USA. 

Dagens redaktørrolle ble på kongressen beskrevet som å kjøre bil i en snøstorm. I fremtiden kommer det ikke til å handle så mye om redaksjonell styring, planlegging og prioritering. Det vil i større grad handle om raske publisistiske beslutninger i et utgavefritt miljø. Redaktøren må beslutte om publiseringskanaler og om artikkelen skal være gratis eller ikke. Vi går fra tradisjonelt redaksjonelt hierarki til en mye flatere organisasjonskultur. 

Samtidig blir journalistrollen mer multifunksjonell. Det vil handle om å gjøre tilgjengelig mest mulig informasjon, formidle den på mange ulike måter, dele og kommunisere med brukerne. Journalistikken vil i større grad handle om å formidle gjennom bilder. YouTube inneholdt i 2011 en trillion videoer, 4 milliarder videoer ble lastet ned hver dag, på Facebook ble 500 år video delt daglig. 

I fremtidens nettavis vil ikke førstesiden og direktetrafikken til denne spille like stor rolle. Det handler om å kapitalisere mer verdi fra hver enkelt artikkel. Det handler om å skape nye utbudsmarkeder for redaksjonelt innhold. 

Fremtidens journalistikk kan bli bedre enn gårsdagens. Forandringen blir tøff og vanskelig, men kanskje også morsom. Det finnes trøst i Walt Disneys bevingede ord: «It`s kind of fun to do the impossible..» 

Heldigvis er troen på det redaksjonelle innholdets verdi blant verdens avisledere like usvikelig som Salt Lake City-misjonærenes tro på Mormons Bok. Vi er mediebransjens siste dagers hellige! 

N.Y. Times lykkes

LOS ANGELES (VG) – Den digitale betalingsmuren til New York Times er i ferd med å bli en suksess. På under to år har avisen skaffet seg mer enn 450 000 digitale abonnenter. Det totale antallet abonnenter har økt fra 1,3 millioner i oktober 2010 til over 2 millioner i mars 2012. 

Den kvartalsvise veksten er nå på 15 – 20 prosent, sier Paul Smurl, ansvarlig for betalingstjenester. De digitale inntektene økte med ti prosent i 2011. Samtidig gikk antallet sidevisninger på nettet like mye ned. Uten betaling får du tilgang til bare 20 artikler i måneden. 

- Vår viktigste lærdom er at vi skulle ha gjort dette mye tidligere, sier Smurl. N.Y. Times digitalt koster nå 140 kroner i måneden. For 245 kroner for man tilgang til absolutt alt innhold. Eneste skår i gleden er at abonnementet ikke kan sies opp digitalt – du må ringe en kundebehandler… 

I dag starter avisa Fædrelandsvennen sin betalingsmur for digitalt innhold i Kristiansand.

 

 

 

*) INMA er den internasjonale foreningen for markedsføring av nyhetsmedier

Den spanske psyken

Skrevet av
Svar

MADRID (VG)– Det kjølige, grå vårregnet sildrer ned over den spanske hovedstaden. Inne i det varme styrerommet presenteres blodrøde regnskapstall. De beksvarte økonomiske utsiktene fortsetter å prege spansk medieindustri.

MASSEMØNSTRING: Titusener deltok i ettårsmarkeringen for 15.mai-bevegelsen på Puerta del Sol i Madrid sist lørdag. Foto: AFP

 

De jevnlige besøkene til styremøter i gratisavisselskapet 20 Minutos har det siste året vist meg at nedturen i Spania nesten ingen ende vil ta. Siden 2007 er både inntektene og antallet redaksjonelle medarbeidere halvert. Det daglige avisopplaget er redusert fra 1 075 000 til 705 000 eksemplarer på grunn av bevisste kostnadskutt. 

Midt i styremøtet reiser en av deltagerne seg og forlater rommet for å ta en mobilsamtale.Den er tilsynelatende viktig. Etter ti minutter kommer vedkommende tilbake og forteller. Det var en samtale fra hans sønn. Han hadde nettopp fått beskjed om at han mistet jobben. Han måtte gå på dagen. Uten noen kompensasjon. 

Siden krisen brøt ut i 2008 har 6234 journalister mistet arbeidet sitt i Spania. I alt 57 medieselskaper er nedlagt. 23 av de største selskapene har iverksatt bemanningsreduksjoner. Det er gjort sviende kutt i lønningene til journalister. Nå ventes store kutt i antall ansatte til Spanias to største aviser, El Pais og El Mundo. 

Min kollega Raquel forteller meg at situasjonen er fortvilet for mange journalister, som blir henvist til å jobbe svart i barer og kafeer. Frivillig avgang belønnes ikke med fete sluttpakker som i Norge. Kompensasjonen varierer fra 22 til 45 dagers lønn. De forskriftsmessige minstesatser er blitt redusert av myndighetene etter at krisen slo inn for alvor. 

Situasjonen er dramatisk i alle de spanske mediehusene. I januar og februar i år falt annonseinntektene i de fleste større aviser med ytterligere 20 prosent. Det eneste som øker i Spania er sparingen – og arbeidsledigheten: I mars måned var 24,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen arbeidsledig. Hele 51,1 prosent av de unge under 25 år gikk uten arbeid. 

Det er skremmende tall. Man kan bare spekulere i hva det gjør med den spanske psyken. Historien har vist oss hva arbeidsledighet og sosial uro kan utløse av ekstreme krefter. Det spanske demokratiet er ikke så gammelt. Det går fremdeles kaldt oppover ryggen på meg når jeg tenker på mitt første journalistiske oppdrag i Spania for over 30 år siden: Den 20. november 1979 marsjerte 1,5 millioner uniformerte fascister i sine svarte skjorter gjennom Madrids gater for å minnes diktatoren, general Franco, på fireårsdagen for hans død. Jeg skildret den uhyggelige stemningen som preget byen. 

Den 15. mai i fjor ble en ny opprørsbevegelse født i Madrid. Hundretusener av unge mennesker tok til gatene for å protestere mot den økonomiske og politiske krisen. Et av byens mest kjente landemerker, Puerta del Sol, ble omgjort til en campingplass av Juventud sin futuro – «Ungdom uten fremtid». Mens alle andre spanske medier var opptatt av arrestasjonen av Dominique Strauss Kahn i New York, startet mine kolleger i 20 Minutos LIVE-rapportering innenfra opprørsplassen. 

Gratisavisen, med 2, 1 millioner lesere av papiravisen og nesten 15 millioner lesere på nett, har en spesielt sterkt posisjon blant unge spanjoler. Den ble i deres øyne avisen som forstod og tok opprøret på alvor. Alle publiseringskanaler ble tatt i bruk i formidlingen av stoff om «den spanske revolusjonen» – nettmøter med bevegelsens ledere og sosiale medier. «Den spanske våren», som opprøret ble kalt, spredte seg senere til flere verdensdeler. 

Jeg er blitt imponert over standhaftigheten til mine stolte spanske kolleger i 20 Minutos, som fortsetter å jobbe hardt for journalistisk kvalitet og produktforbedringer tross all motgang. 

- Krisen har lært oss å møte utfordringer med økt produktivitet og mer teamwork, skriver sjefredaktør Arsenio Escolar Ramos, i Schibsteds redaksjonelle årsrapport. 

Han er en erfaren redaktør av den gamle skole og vil fortsatt gi prioritet til viktig undersøkende journalistikk. Produktutviklingen skal fortsette. Jobbingen med en ny redaksjonell «style guide» er kommet langt. Latin-Amerika er et nytt satsingsområde. I fjor sommer var 20minutos.es verdens største nyhetsnettsted på spansk. Nei, Arsenio og hans kolleger har ikke tenkt å la seg knekke av den økonomiske nedturen. 

Hjemme i Oslo rusler jeg den faste morgenturen med bikkja og lytter til NRK`s Nyhetsmorgen i radio. Nyhetsverten rapporterer om 3 – 4 prosent reallønnsvekst i 2012-oppgjøret og om ansatte i offentlig sektor som krever 12 nye fridager i året. 

- Jøss, lever jeg i det nye Hellas?

Når politiet slår tilbake

Skrevet av
Svar

Demokratietsvaktbikkjer – de frie og uavhengige mediene – skal ikke snuse for mye i politiets saker på utfordrende vis før lovens lange arm slipper alt den har i hendene og iverksetter etterforskning mot kilder og journalistiske metoder. Både i Norge og Sverige aner vi en urovekkende tendens til at påtalemakten viser økt vilje til å stanse lekkasjer og viktig undersøkende journalistikk. 

KJØPTE VÅPEN: Expressens reporter Diamant Salihu med pistolen som han brukte fem timer på å skaffe seg i Malmø. Foto: SCANPIX

Den siste tiden har vi registrert dette i saken mot massemorderen Anders Behring Breivik, og for en drøy uke siden ble det avviklet en virkelig oppsiktsvekkende rettssak i Malmø mot en dyktig undersøkende journalist i den store svenske avisen Expressen for brudd på våpenloven. 

I forbindelse med serien av attentater mot innvandrere i Malmø høsten 2010 avslørte reporteren Diamant Salihu hvor såre enkelt det egentlig er å skaffe seg et drepende illegalt våpen i den svenske byen. Salihu brukte fem timer på oppdraget, og lot seg avbildei et hotellrom med den halvautomatiske pistolen han hadde kjøpt av kriminelle.

Reportasjen gikk til kjernen av den offentlige debatten om voldsbølgen som rammet byen. Men politiet som har ansvar for å fjerne de illegale våpnene fra Malmøs gater valgt  å gå etter budbringeren. Også Expressens sjefredaktør Thomas Mattsson og nyhetssjef Andreas Johansson ble tiltalt for medvirkning. 

Straffesaken har vakt en storm av protester fra kolleger og pressens organisasjoner, men også fra fremtredende juridiske eksperter og tidligere påtalejurister. 

- Et petimeteraktig revirpinkande, skrev Svenska Dagbladets redaksjonssjef Martin Jönsson i en kommentar rett før den pinlige rettssaken. 

Som redaktør var jeg i mange år skeptisk til provokasjon som journalistisk metode, rett og slett for de den som regel ikke avslører andre kritikkverdige eller kriminelle forhold enn de du selv har fremprovosert. 

NRK-reporteren som festet en revolver til ankelen og tok seg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen i et reportasjeoppdrag  fikk ingen påtale, men kunne ha skremt mange medpassasjerer. Et par ferievikarer i VG fikk bot da de lusket rundt den vakre trekirken på Ormøya i Oslo med bensinkanne og lighter nattestid for å teste beredskapen etter de mange påsatte kirkebrannene. Det var dumt gjort. Nabolaget ble skremt. 

Men politiet kan i noen grad benytte seg av provokasjon som metode for å fremskaffe bevis i straffesaker. Ikke undersøkende journalister som vil legge premiss for viktig samfunnsdebatt. 

I et demokratisk samfunn er det slik at viktig journalistikk av og til bryter mot loven. Det var for eksempel ulovlig å lekke rettspsykiaternes første rapport om Anders Behring Breiviks utilregnelighet til pressen. Når journalister i sin tid infiltrerte et stort norsk barneporno-nettverk, ble det helt sikkert begått lovbrudd. Det ble kjøpt ulovlig barneporno. Men journalistene ble ikke tiltalt, de ble premiert. 

Loven er lik for alle, men i den rettslige vurderingen av slike saker må det likevel foretas en interesseavveining. Har samfunnet virkelig behov for å gripe inn mot journalistiske handlinger, eller går trykkefriheten foran? Har den journalistiske metoden en rimelig og fornuftig hensikt? 

- Jeg forstår ikke hva du mener, sa aktor Jörgen Larsson i Malmø Tingrett da Expressens reporter Diamant Salihu forklarte at han bare hadde utført et journalistisk oppdrag. 

Dom i denne saken faller 18. mai. Hvis de tre pressefolkene blir dømt, regner jeg med at saken vil bli anket – om nødvendig helt helt til topps. Europadomstolen har tidligere manet til den største forsiktighet med å forfølge journalisters lovbrudd når disse bidrar til debatt og journalisten opptrer i sin rolle som demokratiets vakthund.

Ekspertsamveldet

Skrevet av
1

Det er ikkebare Anders Behring Breivik som har fått seg en talerstol i Oslo Tinghus. Norske medier har hyret inn en hær av såkalte eksperter som observerer, analyserer og kommenterer den ekstreme terroristens opptreden fra dag til dag.

VG-INTERVJU: Terrorekspert Magnus Ranstorp er en av mange eksperter som har inntatt Oslo Tinghus. Foto: HELGE MIKALSEN

 

Skulle du være så uheldig å trenge en advokat eller psykiater i Oslo de nærmeste dagene, er jeg neimen ikke sikker på om du får hjelp. Mange av dem har søkt tilflukt i retten. Jeg tror sannelig at NRK har oppnevnt ikke mindre enn tre rettspsykiatrisk sakkyndige, som går fra sending til sending gjennom døgnet. 

Kjente strafferettsadvokater som Frode Sulland, Harald Stabell og Berit Reiss-Andersen vurderer prestasjonene til aktorat og forsvarere i NRK og TV2. 170 av deres kolleger  er allerede engasjert som bistandsadvokater for ofre og pårørende.  Flere av kommentator-advokatene deler kontor med kolleger som er partsrepresentanter i straffesaken. 

Mediehuset VG står ikke tilbake for noen konkurrenter i dette henseende. Jeg bet meg merke i følgende hjertesukk fra en leser på Twitter etter den første dagen i tingretten: 

- VG bruker en ekspert til å tolke ABB sitt kroppsspråk og en til å lese på leppene hva han sier. Nå mangler det bare en tankeleser, skrev Gro Rav Brurarøy (@groravn) på Twitter.

Visstnok var det TV2 som engasjerte leppeleseren. Ingen har hittil falt for fristelsen til å kalle inn Snåsa-mannen, selv om det ser ut til å være et stort behov for både håndspåleggere og klarsynte i denne saken. 

Spørsmålet er hva dette samveldet av ekspertise, som både opptar spalteplass og seteplass i rettssalene, gjør med journalistikken i saken. Ekspertene ikler dekningen et fagspråk av juridisk og diagnostisk karakter som journalister ellers lærer å omsette til forståelig norsk. De er opptatt av taktikker og spill. Ekspertene endrer medienes tradisjonelle formidlingsspråk. I tidligere store rettssaker har det vært journalistens rolle å gjøre forhandlinger og juss forståelig for folk flest. 

I tillegg kommer alt innkjøpt spaltefyll fra ofre, pårørende, forfattere og venner av tiltalte. Det er knapt plass til de forklarende bidrag fra det norske kommentariatet: Dagbladets John Olav Egeland, VGs Anders Giæver, NRKs Knut Magnus Berge og Magnus Takvam – for ikke å glemme Aftenpostens Harald Stanghelle, som den første uken knapt har rukket å skifte skjorte mellom alle TV-sendingene som han deltar i. 

I grunnen hadde det vært interessant å se om NRK kunne klare seg med sine egne vurderinger av denne straffesaken. Ingen andre medier flyr rundt og dekker konkurrentenes vurderinger i samme grad som NRK. 

Den første uken av straffesaken mot Anders Behring Breivik har virkelig synliggjort et paradigmeskifte i journalistikken. Terrorrettssaken er den første virkelig store multimediale dekningen i vår tid. Et gjennombrudd for web-TV og sanntidsrapportering via internett. Selv for en gammel tabloid papirtiger fremstår det nærmest som en umulighet å satse på rettsreferatet til morgendagens avis. 

Det virker som om folk vil ha nyhetene fra retten i realtid, gjerne til PCen på jobben, servert av VG og NRK. Når det gjelder web-TV forstår jeg at VGTV har et rekordartet antall nedlastninger – like mange som NRK og TV2 til sammen. 

Den første uken av terrorrettssaken representerer også et annet tidsskille. Aldri tidligere har vi fått så mye av et rettsoppgjør overført direkte med lyd og bilde. Men altså ikke forsvarstalen og nedplukkingen av Anders Behring Breivik. 

- De som har bestemt å nekte nasjonen dette, påtar seg et enormt ansvar, sa TV2s nyhetsredaktør Jan-Ove Årsæter til bransjenettstedet Kampanje. 

Litt store ord, kanskje, men heller ikke jeg tror at de konservative rettsinstansene som har vurdert dette spørsmålet helt ser rekkevidden av sin beslutning. Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet  (@kristinclemet) oppsummerte problemstillingen folkelig på Twitter: 

- Å følge ABB-saken er som å se og høre en strøm av fotballkommentatorer om en veldig interessant fotballkamp, som man ikke får se noe av, skrev hun. 

Jeg vil kalle det en dommertabbe!

Fordi det er «vesentlig»..

Skrevet av
Svar

FORFATTER: Audgunn Oltedal om det vesentlige i journalistikken. Foto: ROGER NEUMANN

Skolepensum i journalistikk tilsier at det er kravet til vesentlighet som skal styre hva slags oppmerksomhet og spalteplass ulike saker får i media. Men norske medier løper i stadig raskere tempo bort fra kravet til vesentlighet i journalistikken. Det er antallet «klikk» som teller. 

Da jeg kom til Akersgatas pressemiljø fullt av hardkokte krimreportere i 1979 så jeg raskt en stor forskjell fra Marienlyst: NRK rapporterte sjelden om kriminalsaker ettersom det ikke samsvarte med statsjournalistikkens vesentlighetskriterium. Nå er det annerledes. Konkurransen fra TV2 og P4 tvang NRK til å senke terskelen for utvalg av slikt stoff vesentlig. 

Kravene til vesentlighet i journalistikken var med ett blitt annerledes enn på den tiden hvor nyhetsanker Audgunn Oltedal hver kveld kom hjem til deg i stua med sine store øyne bak enda større briller og fra TV-skjermen formidlet de viktige og riktige nyhetene på sitt perfekte nynorsk. 

Nå er Audgunn Oltedal førstelektor ved Journalistutdanninga, Høgskolen i Oslo og Akershus. I disse dager utgir hun boken «Vesentlig og viktig?» om profesjonsverdier i journalisthverdagen. Oltedal har intervjuet 29 mediefolk fra hele landet om denne problemstillingen i sitt arbeid med denne læreboken. 

Mange vil kunne skrive under på at innholdet i media skal være vesentlig. Men vesentlighet kan aldri bli et objektivt kriterium for vurdering av slikt innhold. Vurderingen vil alltid være subjektiv. Mennesker har høyst forskjellige oppfatninger av hva som er viktig eller vesentlig for dem. 

Allerede den første sommeren som ung journalist i Adresseavisen i 1975 fikk jeg erfare dette. På en sen fredags kveldsvakt satt jeg ensom tilbake på jobb i redaksjonen, da telefonen ringte: En fortvilet leser fra øyriket Frøya henvendte seg med beskjed om at han i helgen skulle reise på fjorten dagers ferie til Kanariøyene og han var bekymret for hva som ville skje med tegneseriehelten «Mandrake» i tiden han var borte fra avisen. Det var en daglig rutine for ham å lese denne tegneseriestripen i avisen. Jeg så ingen annen råd enn å gå inn på setteriet, finne fram stripene for de neste fjorten dager og lese dem opp for ham i telefonen. Min diksjon av «Arrgh!» og «Svisjh!» kan vært utydelig. 

Som reporter i VG ble jeg senere vitne til hvordan reportasjer om enkeltskjebner virkelig kunne engasjere. Som historien om vesle «Lasse-Liten», det nyfødte barnet som ble fløyet over Atlanteren til en unik og banebrytende hjerteoperasjon. Leserne kunne ikke vente til neste dag og neste reportasje. Om kvelden troppet vanlige Oslo-borgere opp i redaksjonen i Akersgata med et sterkt ønske om å få vite hvordan det gikk med gutten. 

- Det jeg assosierer med ordet vesentlig, er at det har betydning for mange, sier min tidligere VG-kollega Sverre V. Bjørnholt i Audgunn Oltedals bok. Han har nok erfart det samme som meg – at nyheten er vesentlig betyr at den skal ha relevans for publikum. 

Men mye av det som opptar folk i mediedøgnet bygger i stigende grad på ren fiksjon eller regissert reality-drama på TV. Kan fiksjonen også bli til en vesentlig nyhet? I dagens mediebilde plasseres slike «nyheter» fra reality-TV side om side med virkelige nyheter. Jeg finner det sterkt problematisk. Jeg gremmes fortsatt over at VG på 90-tallet presenterte et giftermål i «Hotel Cæsar» som en nyhet på førstesiden med Toralv Maurstad i hovedrollen. 

I de digitale mediene er denne utviklingen enda mer påtagelig. Nettavisenes førstesider bygges bevisst opp i en mix av vesentlige nyheter og rene underholdningssaker. På nettet blir du utsatt for en lokkejournalistikk i beste supermarkedsstil, hvor vekslingen mellom informasjon og avslapning oppleves som attraktiv for leseren. Trafikken øker vesentlig. Den nye, digitale journalistikken innebærer også en ny form for leser/bruker-delaktighet i utformingen av medienes innhold. 

Det hersker neppe tvil om at terrorangrepene mot Norge 22. juli var den mest vesentlige nyhet som rammet vår nasjon de siste tiårene. Senere kan flere hundre tusen innslag om saken telles opp fra norske medier. Men for stadig flere lesere er begeret fullt, i følge en undersøkelse i Aftenposten mener to av tre nordmenn at mediedekningen av terrorsaken har vært for omfattende. 

Dagbladet har levert noe av den mest vesentlige nyhetsjournalistikken om lukrative vennskapsbånd i regjeringskretser denne vinteren. Men under terrorrettssaken, som starter i dag, vil avisen abdisere fra vesentlighetskriteriene i sin nyhetsjournalistikk og la brukerne selv bestemme om de vil ha Behring Breivik på førstesiden. For meg er det essensielt at aviser også på sine førstesider sender tydelige signaler om hva man anser er vesentlig for sine lesere.

Nyheter som engasjerer

Vesentlige nyheter er nyheter som opptar mange mennesker – og som engasjerer. Ingen mediesaker gjorde større inntrykk på nordmenn i januar og februar enn striden om Audun Lysbakkens ureglementerte pengestøtte til Jenteforsvaret. 

Dette fremgår av en undersøkelse i Agenda Tracker, som kartlegger hvilke mediesaker nordmenn får med seg og hvordan de reagerer på dem. Undersøkelsen ble offentliggjort av bransjenettstedet Kampanje i påskeuken. 

Lysbakken-sakenvar den femte mest omtalte sak i mediene i januar og februar. Dødsfallet til popstjernen Whitney Houston kom på tredjeplass over saker som gjorde sterkest inntrykk. Den republikanske nominasjonsvalgkampen i USA toppet listen over mest omtalte saker. Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik nådde ikke opp på noen ti på topp-liste.

Maraton i rettssal 250

Skrevet av
Svar

Mandag 16. aprilkl 0900 er det duket for maraton i rettssal 250 i Oslo Tinghus. I ti uker – 41 virkedager i retten – skal Anders Behring Breivik sitte på tiltalebenken i den verste massedrapssaken Norge har sett siden 2. verdenskrig. 20. juli skal dommen falle: Er han psykisk utilregnelig eller skal han sperres inne i et fengsel? 

NORGES STØRSTE: Rettssal 250 i Oslo Tinghus ble ferdig til påske. Foto: SCANPIX

Dette blir etter alt å dømme det mest spennende kapitel i den dramatiske terrorrettssaken, som skal dekkes av 800 journalister fra 170 redaksjoner. 

Den nye rapporten fra de ekstra oppnevnte psykiatrisk sakkyndige vil foreligge tidlig denne uken. Og det er knyttet stor spenning til innholdet. Vil den støtte hovedkonklusjonen i den første rapporten om at massemorderen er utilregnelig? Eller har Behring Breivik overbevist de nye sakkyndige om at han er frisk? 

Den første rapporten lekket ut til pressen i løpet av kort tid og ble publisert av VG. Innholdet førte til en opphetet diskusjon som redet grunnen for de nyoppnevnte sakkyndige. Nå håper partene at innholdet vil forbli hemmelig til materialet presenteres i retten. Jeg har mine tvil om de vil få sine ønsker innfridd. 

Det er ikke bare en hær av journalister som er interessert i konklusjonen.  Det er også en sverm av bistandsadvokater – 160 i tallet. Disse representerer 780 fornærmede og etterlatte.  Det er grunn til å anta at Oslo Tinghus vil se ut som en forstyrret bikube de første ukene av rettssaken. 

I bygningens 2. etasje har man i løpet av vinteren bygget Norges største rettssal med plass til 193 tilhørere (90 journalister og 100 etterlatte). I et siderom er det bygget plass til ytterligere 150 journalister og et pressesenter på Hotell Bristol like ved, gir plass til 300 journalister. I VG-bygget er det 100 presseplasser i et eget auditorium. 

Inngangspartiet til Tinghuset vil se ut som sikkerhetskontrollen på Gardermoen. 800 personer skal sjekkes inn og ut av denne hver dag. Den ombygde etasjen på 2000 kvadratmeter inneholder også et stort vrimleområde – et sted som mediefolk elsker å utnytte til uformell prat og kontakt med sakens aktører. 

Dette blir garantert et stort mediesirkus med høyt trøkk og høy puls. Nyhetsjakten kommer til å foregå parallelt eller i forkant av rettsforhandlingene, slik vi har sett det i alle de senere års store rettssaker; Orderud-saken og Nokas-rettssaken. I vårt moderne mediesamfunn er det en illusjon å tenke seg at dommerne også vil administrere informasjonsflyten ut til samfunnet. Her er det så mange aktører og ulike interesser at alt som fremgår i retten vil bli kjent gjennom ulike kanaler. 

Etter min oppfatning ville det derfor være en fordel om nettopp denne historiske rettssaken ble ført så åpent som overhode mulig. Selvsagt må ofre og pårørende skjermes, noen grufulle detaljer og skildringer kan sikkert også offentligheten bli spart for, men de profesjonelle aktørenes bidrag kunne med fordel bli overført direkte eller med forsinket lyd og bilde. 

Åpning, tiltalebeslutning, noe av innledningsforedrag, prosedyre og domsavsigelse vil etter alt å dømme bli overført til allmennheten. I hvilken utstrekning forklaringene til profesjonelle vitner og sakkyndige skal overføres, vil retten ta standpunkt til senere. 

Men to rettsinstanser har satt foten bryskt ned for at vi skal få høre noe av Anders Behring Breiviks ukelange forklaring. Domstolenes avvisning av pressens krav om åpenhet kom etter begjæring fra aktoratet, applaudert av en sverm bistandsadvokater. 

Det er forståelig at overlevende og etterlatte opplever det vanskelig at samfunnet skal gi morderen en mikrofon. På den annen side bygger vår demokratiske rettsstat på prinsippet om at den tiltalte skal ha samme mulighet til å nå fram med sitt forsvar. Jeg synes den forskjellsbehandling som det her legges opp til er ytterst problematisk. 

Hvis samfunnet skal stue vekk Anders Behring Breivik på livstid, må vi nesten tåle å se og høre ham snakke – både om ugjerningene og det forrykte samfunnsperspektiv. Det kan være vondt å høre på, men slik viser vi styrke. 

Norsk presse har forberedt seg godt på den krevende journalistiske oppgaven som det er å dekke denne saken gjennom ti uker.  De siste to månedene har det vært avholt flere seminarer og debattmøter i regi av NTB, Institutt for Journalistikk og ulike presseorganisasjoner. Jeg forventer at mediene vil mestre utfordringen fra de fornærmede og etterlatte på en profesjonell måte. De fleste journalistene som dekker saken vil også ha erfaring i å vurdere hvilke opplysninger det er rimelig å bringe videre i rettsreferater og kommentarer. 

Størst spenning vil det være knyttet til opplysninger og vurderinger fra profesjonelle vitner og sakkyndige. Det er sannsynligvis også disse kildene som vil kunne kaste nytt lys over saken.  Men her kan det oppstå kompliserte presseetiske avgrensninger i forhold til privatlivets fred.

Jesus & Marx må på nettet

Skrevet av
Svar
 

ORLANDO/OSLO (VG)- Det vesle flyet tegner et budskap i røyksignaler høyt oppe på den blå himmelen over Disney World i Orlando, Florida: «JESUS LOVES U».  Kommunikasjonens veier er i vår tid blitt uransakelige. 

HERRENS GLADE BUDSKAP: Stadig nye kommunikasjonsmåter tas i bruk i USA. Nå må også Jesu disipler i det norske medielandskapet komme seg på nett.

Det var et underlig skue på himmelen som jeg var vitne til for et par-tre uker siden. I en annen himmelretning hadde piloten allerede skrevet «U+GOD = smilefjes». Det var til stor fare for alle som ferdes på den seks felt brede amerikanske motorveien, og hadde neppe passert det norske Vegdirektoratets kritiske blikk. 

Men hva gjør man ikke for å få spredt Herrens glade budskap? 

Snart må både Jesus, Marx  og Mannen med ljåen kaste seg på nettet for å sikre seg fortsatt statsstøtte til misjonsvirksomhet gjennom mediene. Dødehavsrullenes og Das Kapitals tid i papyrus er definitivt forbi.

I en tid hvor roboter utrustet med digitale hjerner overtar Børsen er det på høy tid at teknologien også inntar Katedralen. Aviser som Vårt Land, Klassekampen, Nationen og Dagsavisen, som de siste tiårene har overlevd på statlig produksjonsstøtte, må heretter ta betalt for sitt innhold på nettet for å være sikret de samme tilskudd fra statskassen. 

Dagsavisen går foran og etablerte allerede 1. mars en betalingsmur for sitt digitale innhold. 

Kulturminister Anniken Huitfeldt har lyttet og forstått. Den direkte pressestøtten må gjøres plattformnøytral i fremtiden.  Anderledesstemmene i Medie-Norge kan ikke overleve på papir alene. Journalistikk og meninger på digitale publiseringsplattformer som nett, mobil og brett må også kunne finansieres gjennom direkte statlig støtte. 

Men det må være Mammon som rår: Formidlingen av journalistikk og meninger må skje mot brukerbetaling, forutsetter Kulturdepartementet i sitt 39 sider lange høringsnotat om produksjonstilskudd til mediene, som ble sendt ut før helgen. 

Her har ikke gratis nyhetsmedier som Nettavisen og ABC Nyheter en sjanse i helvete – med mindre de tar betalt og det vil de tape på. De to redaksjonene henvender seg til massemarkedet, ikke til nisjemarkedet. 

Men heller ikke selveste «skraphandleren» i det norske medielandskapet, konsernsjef-direktør-redaktør Helge Simonnes i Mentor Medier, kan føle seg trygg på at de statlige overføringene til hans Vårt Land og Dagsavisen kan opprettholdes på samme nivå. 

Hittil har de to avisene sammen med Klassekampen, Nationen og noen få andre delt det årlige produksjonstilskuddet på 288 millioner kroner. Nå kan det bli flere medier som må dele denne kaka seg imellom. For det er ikke gudegitt at den vil bli mye større. 

Kulturministerens mediepolitikk kommer for tiden til syne stykkevis og delt. Først til høsten får vi trolig svar på hvordan den viktigste delen av pressestøtten – papiravisenes momsfritak – blir i fremtiden. Her har mediebedriftene hevdet at avisenes nullmoms må bestå, samtidig som plattformnøytralitet innføres som det rådende prinsipp også her. Det vil i så tilfelle innebære at momsen på digitalt innhold reduseres fra 25 prosent til null. 

Med utgangspunkt i kulturministerens siste høringsuttalelse virker det logisk å videreføre prinsippet om plattformnøytralitet også i diskusjonen om momsfritak. Spørsmålet blir da hvilket nivå momsen skal ligge på – null eller for eksempel åtte prosent? 

Opprettholdelse av 25 prosent moms på digitalt innhold vil virke som en effektiv bremsekloss på overgangen fra papir til nettbasert distribusjon, og utviklingen av høyere kvalitet. Fremtidens digitale medier vil trolig bestå av innhold som både er betalt og gratis. Alt dette må den statlige mediepolitikken ta høyde for. Et fornuftig kompromiss kan derfor ligge i luften. 

Om tilskuddskaken blir større får vi først se til høsten når statsbudsjettet legges fram. I dette spørsmålet er det makta som rår. Det blir gjerne slik Jens & Finansdepartementet bestemmer!

Å fly under radaren

Skrevet av
2
 

PRIVAT - Aline og Hannibal Gaddafi. Foto: AFP

Før internett endret våre liv kunne mediene rapportere rimelig fritt om kjente og ukjente utlendingers liv og levned, uten å følge de nasjonale krav til kildekritikk og presseetikk. Avisene kunne fly lavt under radaren til Pressens Faglige Utvalg og tjenesteivrige injurieadvokater. 

Nå er alt dette endret: Både lesere og reportasjeobjekter stiller de samme krav til saklighet og omtanke helt uavhengig av avstander på vår klode. Et oppslag i Aftenposten eller Dagbladet kan vekke like stor oppsikt i Baltikum eller Nord-Afrika som i Oslo. 

I morgen sitter de to avisene på «tiltalebenken» i hver sin sak som har med omtale av utlendinger å gjøre. Begge avisene risikerer å bli felt for brudd på god presseskikk, fordi de kan ha senket listen for de presseetiske publiseringsreglene i omtalen av personer fjernt fra utgivelsesstedet. Ingen av dem ville sannsynligvis omtalt norske borgere på samme måte. 

Shabana Rehman har klaget inn en reportasje i Dagbladet, på vegne av svigerdatteren til Libyas avdøde diktator Muammar Gaddafi. 7. november i fjor brakte avisen en stor reportasje med private bilder av diktatorens sønn og hans kone Aline i deres utsvevende luksusliv. Blant annet trykket Dagbladet flere bilder av Aline med sprikende ben og med rumpa i været i parets ekteseng.  Bildene ble funnet på parets digitalkamera da opprørsoldater raidet hjemmet deres i Libya. 

Bildene viser dessuten Hannibal Gaddafi og kona i limousiner og i privatfly og med parets hund, Fluffy, som onde tunger sier skal ha vært med i parets utstrakte sexliv. I følge Dagbladet.

Shabana Rehman mener at billedbruken er kvinnenedsettende og nedverdigende og at den representerer brudd på en rekke bestemmelser i Vær Varsom-plakaten. 

Dagbladet forsvarer sin reportasje med nebb og klør og vil ha seg frabedt at avisens løpende nyhetsrapportering skal knebles av moralsk forargede samfunnsdebattanter.  Avisen advarer PFU mot å opptre som moralpoliti i denne saken. 

- En vesentlig årsaksfaktor bak samfunnsomveltningene både i Tunisia, Egypt og Libya i fjor, var de herskende eliters ekstragavante og korrupte livsførsel og livsstil. Det ville ha vært en journalistisk unnlatelsessynd å ikke trykke dette materialet. Reportasjen har en sterk og aktuell interesse, da er det fullt ut legitimt å trykke bilder som er tatt i private situasjoner, skriver avisen. 

Vel, vel. Det er store ord om en tangatruse eller to. Og et intervju med en barnepike og en vaktmester.. 

 Som en sammenligning viser Dagbladet til at det heller ikke ville vært et presseetisk overtramp å trykke lettkledde bilder av Eva Braun, Elena Ceausescu eller Imelda Marcos. 

I en helt annen sak er Aftenposten innklaget for å ha formidlet sterke og skadelige beskyldninger mot redaktøren i den litauiske avisen Respublika, basert på amerikanske cablegram-lekkasjer via Wikileaks. 

I en nyhetsreportasje 5. juni fjor refererte Aftenposten – uten alt for sterke forbehold – påstander om at både journalister og redaktør Vitas Tomkus i Respublika var «til salgs», og at avisen hadde forsøkt å presse en medisinprodusent til å betale 400 000 dollar som gjenytelse for å produsere en svertekampanje mot produsentens konkurrenter. Aftenposten karakteriserte den litauiske avisen som en presseetisk «versting», og redaktøren kom heller ikke til orde med noen samtidig imøtegåelse av påstandene. 

Advokat Carl Bore, mannen som av enkelte norske redaktører omtales som «den nye Per Danielsen», har levert klagen  på vegne av Respublika. Vitas Tomkus har varslet søksmål mot Aftenposten for «internasjonal omdømmeskade». Strategien er åpenbart at man først søker å få Aftenpostens reportasjer stemplet som brudd på god presseskikk i PFU. 

Aftenposten anser at man nærmest hadde en forpliktelse til å omtale Wikileaks-dokumentene når man først hadde tilgang til dem. Avisen viser også til at man forgjeves anstrengte seg til det ytterste for å få redaktør Tomkus i tale, og at man dessuten bygger på flere kilder. 

Uansett er det et interessant spørsmål om Aftenposten klarte å holde den nødvendige kildekritiske distanse til alle cablegrams som avisen i fjor baserte sin avslørende journalistikk på.  Spørsmålet er om oppsummeringer fra amerikanske diplomater i seg selv er å anse som tilstrekkelig dokumentasjon.

 

Direkte fra Utøya

Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal i morgen behandle nok en klage i kjølvannet av massedrapene på Utøya. Det er en klage mot NRK Sogn og Fjordane som skal ha forsøkt å få en av ungdommene med i en direktesending mens massakren ennå pågikk. 

Bak klagen står foreldrene til avdøde Hanne Kristine Fridtun, som ble skutt av Anders Behring Breivik på Utøya. Hun var leder i Sogn og Fjordane AUF, og NRK`s distriktsredaksjon var i kontakt med henne via mobiltelefon. Foreldrene mener NRK burde ha forstått at de satte datterens liv i fare gjennom oppringningen. 

Hittil har PFU behandlet 31 klager mot mediene, og avgitt 12 uttalelser om dekningen av terrorangrepene 22.juli. Utvalget har avgitt fem fellende uttalelser.

På sporet av den tapte ungdom

Skrevet av
Svar

Fanthomas og Facebook rekrutterte unge lesere til VG Nett i hopetall

I min ungdom på desken i VG ble det sagt at avisens tilårskomne redaktører trengte å få oppleve minst ett sjokk hver – hver dag, når de slo opp i blekka. Papiravisen hadde den gang en eventyrlig daglig leserdekning blant unge på over 50 prosent.

Sist torsdag fikk Oslo-avisenes redaktører seg litt av et sjokk i møtet med en gjeng 16-åringer fra Elvebakken videregående skole. Ungdommene var invitert til årsmøtet i Oslo Redaktørforening for å redegjøre for sin mediehverdag.

 - Takk for at dere kom. Det var ikke noe ålreit å høre på dere, sa foreningens leder, Aftenposten-redaktør Kjersti  Løken Stavrum, etter seansen, som inneholdt et øredøvende fravær av interesse for papiraviser. Det er stort sett bare Facebook og VG Nett som leverer nyheter til de unge.

 22. juli i fjor var det mest dramatiske nyhetsdøgnet i ungdommenes liv:

 - Vi fikk det med oss på Facebook. Det var helt sinnsykt!

 Ungdommene Erlend, Ulrikke, Kevin og Karoline fortalte om da feriestillheten ble brutt under opphold i utlandet eller i bilden på vei til hytta denne fredags ettermiddagen:

 - På radioen ble det snakket om en eksplosjon, men da vi sjekket Facebook hadde alle skrivd at det var terror. Så var det bare å gå videre til VGTV LIVE, fortalte de unge.

 Ikke rart at de sier «skrivd», forresten. Slik har jo også journalistene på VG Nett skrevet. Hele Facebook-veggen til ungdommene var allerede fylt av henvisninger til VG Nett.

 I hele mitt journalistiske liv som VG medarbeider har jeg levd i stormen av synspunkter på avisens tabloide uttrykk og vinklinger, på førstesider og avsløringer. Men disse ungdommene var helt uten fordommer og forutinntatte holdninger. Bare opptatt av at innholdet måtte være underholdende og interessevekkende. Felles for de fleste av dem var at de ble tiltrukket til VG Nett gjennom visningen av tegnefilmserien «Fanthomas».

 - Vi orker ikke tungleste tekster, og det er pyton hvis det er kjedelige bilder. Video er kjempekult.

Jeg så flere av mine redaktørkolleger krympe seg i salen. For her var altså VG «greia». En av ungdommene sa til og med at avisnavnet «Verdens Gang» var et forbilledlig uttrykk for at her finnes det noe viktig og seriøst.

 - VG oppdaterer raskest, og tilbyr alt egentlig. Vi går dit fordi vi stoler på VG fra før..

Herrejesus, makan har jeg aldri hørt!

Den siste oversikten fra TNS Gallup viser at 92 % av norske ungdommer mellom 12 og 19 år bruker internett daglig til å holde seg informert. 55 prosent blar i en papiravis. 52 prosent lytter på radio. 78 prosent ser TV.  36 prosent henter innhold til mobilen. Mange av de unge gjør flere ting samtidig. Å følge med på bare et medium blir for kjedelig. De yngstes mediebruk viser en gradvis stigende kurve fra morgen til kveld. Morgenavisen hører åpenbart ikke hjemme her.

Men det er altså nettet som ruler. Aller helst video på nett – gjerne LIVE streaming. Facebook er inngangsportalen. 89 prosent av de unge mellom 12 og 29 år er på Facebook hvor de deler nyheter og innhold.

Særlig to trender er tydelige: Lokalaviser med innhold som oppfattes som uvesentlig, er på vikende front av de yngste. Slik informasjon deles på Facebook. Mediets navn spiller mindre rolle, og innholdet bør helst være gratis.

Overskriften må være underholdende og presis. Bildet må engasjere. Teksten kortfattet og lettlest.

 Og hva er langt?

 - Det er mer enn kort. Det er når du har forstått hva artikkelen handler om, svarte gutten.

 Så takk for oppmerksomheten!

Tornerose sover søtt

Skrevet av
Svar

STJERNEN: Steven Van Zandt spiller hovedrollen i "Lilyhammer", Foto: NRK/Rubicon

Et teppe av resignasjon har lagt seg over Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter all tekstreklame som brukere av norske medier hver dag blir utsatt for. Utvalget leer knapt på øyelokket over helt tydelige brudd på reglene i Tekstreklameplakaten.

 Norge har de siste 14 årene hatt Europas strengeste forsvar mot tekstreklame i mediene – på papiret. Tekstreklameplakaten er et tillegg til Vær Varsom-plakaten, og klager behandles i PFU på samme måte som brudd på presseetikken. Reglene skal sørge for at det opprettholdes et klart skille mellom uavhengig, kritisk journalistikk og reklamebudskap i mediene.

 Men PFU setter nesten aldri fingeren på overtramp i regelverket. Det er svært få som klager, selv om reklamen får et stadig sterkere grep om medienes innhold. Siden tusenårsskiftet har PFU avgitt fellende uttalelse i bare 15 klagesaker med henvisning til Tekstreklameplakaten. I fjor skjedde det ikke.

 Jeg har ikke noe imot reklame. Det er mye god og interessevekkende reklame. Dessuten er annonser en viktig finansieringskilde for kritisk og undersøkende journalistikk. Men jeg vil vite hva som er hva. På samme måte som når jeg daglig skiller reklame fra morgenaviser og brev i min postkasse.

 Trykket fra reklamen er økende. I aviser og nettaviser som stadig tillater mer utydelige annonseformater. Fra Google og Facebook. I kommersiell og lisensfinansiert radio. TV-kvelden er full av tilslørt og utilslørt reklame.

 Mens medienes redaksjoner bemannes ned for å kutte kostnader, vokser antallet medarbeidere i PR- og informasjonsbransjen. I radio deles det ut produkter fra musikk-, spill- og videobransjen dagen lang. Ukepressemedarbeidere bærer seg skakke hjem med goodybags, TV-kvelden er stinn av produktplasseringer.

 - Ah, it`s a Breitling!, lød replikken I TV -serien om den nye Sherlock Holmes her forleden – ledsaget av et nærbilde av.. Ja, nettopp!

 NRK`s «Lilyhammer» holdt på å bli tatt av plakaten etter mistanke om produktplassering. Men har vi fått vite hva mistanken gikk ut på? Nei. Vi har heller ikke fått vite hvilke sekvenser som måtte klippes bort.

Sist torsdag hadde PFU en utmerket anledning til å statuere et eksempel da utvalget skulle behandle en klage mot tekstreklame i Adresseavisen. Avisens bilmedarbeider hadde satt sin egen signatur under innholdet i en pressemelding fra en bilimportør om en ny bilmodell. Rett nok var det innført et par henvisningsfraser til fabrikk og bildesigner, men det ble ikke oppgitt noen kilde for innholdet.

 Tekstreklameplakaten er krystallklar: «Dersom redaksjonen publiserer tekst, bilder, grafikk, lyd- eller videoopptak som er hentet fra PR-materiell, skal det gjøres oppmerksom på dette».

 Men PFU kviet seg for å avgi en uttalelse om brudd på god presseskikk, slik innstillingen var fra sekretariatet. Det var tydelig at enkelte av redaktørene kjente seg igjen i hverdagen, for å si det slik.

 - Slikt finner man mye av på bilsider og i bilblader. Man finner mange lett bearbeidede pressemeldinger i mange medier, sa redaktør Kirsti Nielsen i Rana Blad. Utvalgets leder, Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, syntes også reaksjonen ville være for streng.

Utvalget falt ned på sin mildeste dom: «Kritikk», som altså ikke er en uttalelse om brudd på god presseskikk.

 Det er trist at PFU ikke evner å forholde seg til slike klager på prinsipielt grunnlag. Omfanget av tekstreklamen er nå blitt så vanlig at nesten ingen reagerer. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold sa det rett ut i PFU`s møte:

 - Jeg merker at vi sløves i disse sakene. Vi har hatt bare to saker de siste par år. Vi må ikke sløves i disse sakene. Vi lever jo av troverdighet!

 Så sant. Så sant.

Men Tornerose sover søtt.